«Et ungdomsminde –»

 

«I DAG SNØR DET – – – MEN ENDNU ER DET

solskin i snøen; solen staar og brænder som en stor lampe bak sneskurene, det er et gyldent drev indover aasene, der skogen suser i nordenvinden.”
Slik starter fortellingen ”Et ungdomsminde –”

Nå er det ikke akkurat snøvær ute, men dette er også ei fortelling som har litt jul i seg. – Ei iskald jul. Og nok ei fortelling fra I nordenvindens land. Den står og i boka Fortellinger fra 1999. (Bildet over er fra denne siste.)

Vi kan lure litt på om dette virkelig er et opplevd ungdomsminne fra Falkbergets side. Han er jo dikter. I fortellingen står det at han når han sitter og skriver ned dette, er blitt ”to og tyve aar ældre – – – ”.
Om fortellingen ”Et ungdomsminde –” første gang ble offentliggjort i denne boka i 1924, må Falkberget altså ha vært omkring tjue år da det skjedde. Kanskje er den skrevet ned noen år før boka kom ut, og dermed ville han vært yngre. Vi vet jo at han giftet seg i 1899, akkurat så vidt fylt 20 år. Det virker egentlig som det må ha hendt en tid før han hadde funnet sin Anna Marie. – Ja, slik går det an å fundere.

Det som er så flott med Johan Falkbergets forfatterskap, er den omfattende bibliografien Hans Svenne har utarbeidet. Ikke for noen annen forfattere finnes det en tilsvarende bibliografi. Den er et fantastisk redskap.
I bibliografien står det at nettopp denne fortellingen også er offentliggjort  i Østlendingen i 1922 som ”Lev vel Eleonore! Tusind gang, lev vel!”
Og så hadde den stått en gang før; i  juleheftet ”Juleglæde” i 1920! Den gang illustrert av Fredrik Bødtker. I Svennes bibliografi finner vi at Bødtker har illustrert flere fortellinger av Falkberget; i Julehelg i 1914, i Juleglæde 1917, -19,-20, -21, -22, -23, -25 og -26. Det hadde vært spennende å se hvordan disse illustrasjonene var.

Dermed er opplevelsen, om den er sann, i hvert fall fra før han giftet seg med Anna Marie Skjølsvold. Hvor lenge før, er det ikke godt å vite. Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Christianus Sextus gruve omkring 11 år gammel. Og etter konfirmasjonsalderen fortsatte han ved Kongens gruve. Kanskje er det en fortelling som har ligget en stund? Det står jo ”Vi sat en flok unge gutter rundt den sprukne ovn, varmet og tørket os, drak svart kaffe og røkte.” Hvor lenge er det vanlig å regne seg som ung gutt?

Noe er helt sikkert hans egne minner fra tida som ung ved gruva. Og minnet om Eleonore må ha gjort sterkt inntrykk. Men hun ble sammen med den belevne Artur. Og de forlovet seg, selv om hun gir inntrykk av at hun likte Johan godt. Julaften skulle Eleonore og Artur giftes. En brakke ble vasket og flidd til bryllupssal. Og det er vel her vi kan stusse litt. For etter det vi har hørt tidligere, for eksempel i stykket ”Jul ved gruven”, så har arbeiderne fri i julehelga, det er bare helgevakta som holder til der og passer på. Bryllupsfølget drar over fjellet ”til kirken i Langeli”. En stenkirke. Jeg vet ikke om noen Langeli kirke i nærheten. Men Røros kirke er jo stenkirke.

Brudefolket kjører med hest og slede, de andre måtte gå på ski eller til fots, står det. Og så var det altså en smellkald dag, ”ordentlig julekulde”. Brudetalen ble kort, for det var så kaldt i kirken, og presten frøs så han skalv på hendene.

Hele fortellingen står her.

Det skiftende milde været ser ut til å ta en pause, men noen smellkulde får vi nok ikke med det første.

Ildhjulet

Sola har snudd, det går mot lysere tider.

Denne fortellinga, «Ildhjulet», står i  I nordenvindens land som kom ut i 1924. Det er nesten rart hvor aktuell Falkberget er i mye av det han skriver. Mange av disse tankene kunne godt ha vært skrevet i dag.

Det er egentlig historien om fjellvatnsfisker og eneboer Endre, født i 1832. En som følger naturens gang og legger merke til det meste.
Juletre hadde han ikke, skriver Falkberget, han tok det på gamlemåten, sandskurte gulvet og strødde det med ener, før han raket seg og tok på seg helgeklærne.

«Idhjulet» er fin som lesing nå i julen. Du finner den her.
Fortellingene i I nordenvindens land er nok skrevet på litt forskjellig tid i årene før 1924.

Johan Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen våren 1922. Da var han passert 42 år. Siden 1906 hadde han vært utreist, hovedsaklig bosatt i Kristiania, eller rettere på Grorud som lå utenfor bygrensen, sammen med familien.
Der hadde de vært vant til elektrisitet. Og i 1923 kom også elektrisiteten til Rugeldalen. Falkberget var den største abonnenten.

Vinterbildene er tatt her hjemmefra, mens dette siste viser speilbildet av gammelstuggu i lav vintersol, litt fortegnet, i fjøsvinduet på Ratvolden .

Noen små forklaringer til merkedager nevnt i fortellingen:

Peterstolleite:
Fra Lokalhistoriewiki:
Peder stol feires 22. februar og er etter katolsk skikk til minne om at Peter ble kirkens overhode. Andre norske navn på dagen har vært Per varmestein og Per heitstein. Fra denne dagen mente man mange steder at våren begynte – sjøisen kunne brytes opp rundt innefrosne skip, for nå vil det ikke fryse på igjen, telen gikk opp av jorda, og man var ferdig med den mørkeste tida.

Kyndelsmesse:
Fra Store norske leksikon:
Kyndelsmesse, eller Marias renselsesfest, katolsk fest som blir holdt 2. februar til minne om Jesu fremstilling i tempelet. …
… En av årets viktigste merkedager. Da er halve vinteren gått, korn og fôr skal være halvgitt, og bjørnen snur seg i hiet. Det var vanlig tro at man da kunne vente en uværsperiode: kyndelsmesseria, kyndelsmesserykkjen eller kyndelsmesseknuten. Fra Nord-Trøndelag og nordover var godt og mildt vær på denne dagen et dårlig merke for året, i Sør-Norge det motsatte. På Vestlandet sa de at «kyndelsmess tøyr gir frose korn og rote høy». I mange bygder vestpå og nordpå ble den regnet som siste juledag.

Jul i Falkbergets rike

Når mørket har senket seg og klokka er fem, står vi på Ratvolden og ringer jula inn.

I fortellingen ”Jul ved gruven”, som det ligger som lenke i innlegget fra 14. Desember, avslutter Falkberget slik:

Nu ringer ikke klokken paa Muggruven mer. Ingen hænder rører saa langt aaret er ved dens veirslitte rep. Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, som ingen anden er vidne til end en og anden forblaast skarvrype, som har slaat sig ned paa Hjulmakerstuguns sunkne og mosegrodde tak og sitter der og undres paa, hvor det er blit av bergmændene.

Falkberget var nok bekymret for hvordan det skulle gå med klokken. På sine vandringer så han hvordan forfallet spredte seg og at ting forsvant. Derfor fikk han i 1936 fraktet klokka ned til Ratvolden. ”For å ta vare på den”, som han sa. Senere fikk han den av Røros Kobberverk. Første gangen han brukte den var ved starten av Gruvrennet, 29. mars i 1936.

Siden ringte han i alle år jula inn med gruvklokka fra Mugg. Da kunne folk i bygda gå ut på trappa og lye etter klokka fra Ratvolden. Det er jo godt over ei mil til nærmeste kirke. Værlaget måtte stå riktig om en skulle høre, men Jon forteller at mor hans, min svigermor, nesten alltid hørte klokka om ingen andre gjorde det.

Og Johan Falkberget ringte det nye året inn når klokka ble tolv på nyttårsaften. Ett år feiret han på Røros. Men da det begynte å li mot midnatt, fortelles det at han måtte hjem for å ringe nyåret velkommen. Og var det spesielle gjester på Ratvolden, hilste han også dem med å ringe i klokka fra Mugg. Og de fikk nok høre historien om morfaren som slo seg ned i Rugeldalen fordi han hadde arbeid på Muggruva.

Vi tok opp igjen tradisjonen for noen år siden. Kanskje det blir åttende året i år? Det har vært sprengkalde og det har vært mildvær, snøtykke og stjerneklart. Ett år uten snø, et annet masse snø. Flere ganger har det bare vært oss to, Jon og meg. Noen ganger har Sven vært med, noen ganger har hyttefolk dukket opp, og i fjor kom gammelkultursjefen vår, Tor Inge Mølmann. Det er en helt spesiell start på julehelga å dra til Ratvolden for å ringe.

Det er flere steder vi finner jul i Falkbergets bøker, men jeg har festet meg særlig ved en. I Tårnvekteren er det et kapittel som heter ” – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN”.

Det starter med lille julaften, Adam Salomon og Elisabeth sto ute i kornboden og veide opp de vanlige almisser til jul. Akkurat dette året burde ”de milde gaver” beskjæres.

Etter hvert blir det julekvelden. Og madame Elisabeth strødde salvie, lavendel og rosmarin i peisen.

Her i bergene slapp man å skaffe seg velluktende brensel av myrte, terebinte og laurbærtre til høytideligheter og festligheter. Men når tiden falt lang og ensomheten snek seg som en ubuden gjest inn døren pleide hun å strø litt lavendel og rosmarin på veden. Den hellige balsam tryllet frem så mange minner fra svunne dager.

I år måtte hun spare på den kostelige urt. Den var dyr. Og adskillig vanskelig å få tak i. Hennes slektninger i Trondhjem fikk den nemlig oppsendt fra Holland og delte den så ut igjen i små porsjoner.

Nei ikke alle skib på havet kom seilende med salvie og lavendel og rosmarin. …

 Jeg bruker den samme røkelsen på vår peis i jula. Jeg dyrker og tørker som regel selv. I mange år solgte jeg også Madam Elisabeths røkelse. Det er slike små ting en finner i Falkbergets diktning som inspirerer til å prøve.

 

Med klokkeringinga fra Ratvolden i 2010 ønsker jeg alle en god jul.

Hele kapittelet – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN finner du her.

Juleforberedelser i Falkbergets ånd

Siden salige direktør Henning Jürgens tid hadde verksdirektørene hatt til skikk å holde et stort høstgilde for de kondisjonerte og kobberverkets underordnede betjenter, skriver Johan Falkberget i Den fjerde nattevakt. Opprinnelig var det til ære for jomfru Tine Irgens til Westervigs fødselsdag. Nå var det direktør Knoph som inviterte til gilde til ære for hans majestet Christian VII og hans kongelige høyhet prins Fredrik.

Forberedelsene kan vel ligne litt på de noen av oss har hatt nettopp den siste tiden: Stadens fornemme kvinner hadde ikke lite strev uken i forveien med å blanke knapper og presse våpenkjoler og stoppe ridebukser. Og for anledningen var det stor oppstasing av Rektørsgården. Vaskekoner med stamper og bøtter og sandtraug og skjeftetuer kløv i trapper og stiger. Knoph selv førte nøye oppsyn med at ble som det skulle.”

Akkurat dette med skjeftetuer lurte jeg lenge på. Hva var det? Så en dag kom en kollega med kurven full av skjeftegras eller skavgras som det også kalles. Hun kunne fortelle. Siden det var så stivt, ble det brukt til å skure med. Det var tradisjonsstoff.

Men en måtte ha ”skjefteauer” skulle en finne det, for det gjorde ikke mye av seg ute i naturen.

Dermed skjønte jeg også hvorfor det sto i Tårnvekteren, tredje bind av  Christianus Sextus at Peder Monsen Rugelsjøen mintes fra unge år at han og hans Kerstin hadde holdt til i en koie nord ved Fjellsjøen og plukket multer, revet skjefte og kvennstut.

Det var kanskje i vanlig bruk på Falkberget også, den gang Johan vokste opp. Og kan hende Anna Falkberget var en flittig bruker?
Min svigermor kunne fortelle meg at hun hadde prøvd, men det var ikke særlig virkningsfullt. Antakelig hadde hun plukket feil snelleart. Elvesnelle kanskje? For skjeftegras vokser delvis samme steder.

Skjeftegras inneholder mye kiselsyre som gjør at stengelen er stiv og ru, og nesten virker som fint sandpapir. Dermed egner den seg fint til å skure og polere med. Alt av tre; bord, vegger, trekar og skjærefjøler for eksempel, egner den seg til.
Jeg oppdaget mine første skjeftestengler like ovenfor gården, langs en liten bekk. Siden har jeg funnet dem mange steder i Rugeldalen. Et sted har jeg min egen ”åker”. Og jeg har sydd mang en ”skjeftetuggu” som den kalles her. Solgt mange har jeg også gjort.

Jeg syr på min måte. Men jeg har sett og lest om andre varianter. Jeg liker den best slik. Noen bruker den som skrubb også.
Før bruk må tuggu’n legges i bløt ei lita stund, slik at stenglene ikke knekker. Og så bruker jeg den til den er helt utslitt og bare så vidt henger sammen. Jeg må alltid ha noen liggende. I dag skurte jeg ei av skjærefjølene med ei tuggu som var godt brukt. I morgen er det stuebordet som skal skures. Vet ingen bedre måte å gjøre det på enn å bruke skjeftetuggu.

Vegger venter jeg med.
Til våren kanskje? Skjeftetuggu er svært godt egnet.

Muggruva

Hadde det ikke vært for virksomheten på Muggruva, hadde ikke Johan Falkberget vokst opp i Rugeldalen. Det er ikke sikkert at han i det hele tatt hadde blitt født.

Morfaren hans, John Olsen Jamt, hadde arbeid på Muggruva. Det var for å komme nærmere arbeidsstedet, at han kjøpte plassen ved Rugelsjøen. Akkurat når Johans morfar begynte å arbeide på Mugg, vet jeg ikke, men de flyttet til Rugeldalen i 1846, da han var 26 år gammel. Etter hvert som sønnene Ole (Ola) og Per(der) vokste til, fikk de også arbeid på Mugg. Det var her de to var ute for ei sprengingsulykke våren 1869. Verst gikk det ut over Ola som mistet det ene øyet og nesten ble blind på det andre. Blind-Ola kalte de ham.

Malmen på Mugg ble funnet i 1770 og virksomheten startet opp samme året, selv om mutingsseddel først ble utstedt 4 år etter. Drifta var i gang fram til 1919, i 150 år, bare med korte stopp, aldri et helt år om gangen.

Når arbeiderne ble gamle og ikke lenger orket arbeidet i gruva, fikk noen av dem bestilling som helgevakt. Den varte fra torsdag kveld til mandag morgen, når arbeiderne hadde fri. Og så i andre høytider. Som i julehelga. For det var hit opp til Muggruva Johan var med morfaren sin på helgevakt den jula da han var sju år gamle. Han skriver om det i fortellinga «Jul ved gruven», i boka I Nordenvindens Land som kom i 1924.

I kveld er det trugetur til Muggruva i fullmåne. Det tegner til å bli en vakker kveld, kaldt og klart. I smia vil Tor Inge Mølmann lese nettopp denne historien i smia på Mugg. Historien kan du lese her.

img_2973En ettermiddag for en måneds tid siden.

img_7639Fotografi fra Mugg omkring 1901, E. Olsen.

img_7640Det finnes mange gamle tegninger fra Mugg, Jens Tyvold 1933.

img_7638Ottar Bjarne Dahlen tegnet hjulmakerhuset med gruvklokka i 1934.

img_7636Jon Tyvoll malte hjulmakerstuggu og arbeidsbrakka i 1951, men antakelig etter et bilde, for dersom en ser på bildet over, er hjulmakerhuset ganske forfallent i 1934.

img_7634Odd E. Skjølsvold skrev om Muggruva i Fjell-Folk i 1990, og i 1993 ga Christianus Sextus forlag ut Muggruvas historie. Den kom i 300 nummererte eksemplarer. Odd Erling Skjølsvold ga manuskriptet og betalte for trykkinga, for all inntekt skulle gå til gjenreisinga av smia på Mugg.

img_7642

Etter at gruva ble nedlagt kom forfallet. Sakte men sikkert forsvant de fleste husene. Noen hus ble flytter, materialer ble solgt, blant annet finnes noe i husene på Ratvolden. Tak seg ned, vegger ramlet sammen. I 1991 så smia slik ut da Arne Ryen tok bildet. Senere ble også selve ildstedet ødelagt.

Men bygdafolket i Rugeldalen, med Arne Ryen i spissen, samlet på ulike vis inn midler gjennom lotteri, arrangement, etablering av Muggruvsmias fond og annet, slik at nødvendige midler til egenandel for restaurering av smia ble sikret. Det ble sendt søknader om kulturmidler og sysselsettingsmidler. Ordførerne både i Os, Røros og Holtålen stilte seg bak tiltaket. Kultursjefen i Røros, Tor Inge Mølmann, sto for søknadsskrivingen. Og i 1997 ble den gjenreiste smia innviet.
Muggruva ligger i Holden statsalmenning, i Holtålen. Men på innvielsesdagen ga Holtålen kommune smia til Rugeldalen Utviklingsselskap fordi de regnet med at vi bedre kunne ta vare på den, vi hadde jo sørget for at den ble gjenreist. Da Utviklingsselskapet ble nedlagt, ble smia gitt videre til Rugeldalens venner.

An-Magritt og hennes rike

Det er ofte slik at leser en først det ene på nettet, så kommer en borti det andre og mere til.

Akkurat hva som var leteordet mitt for et par dager siden, husker jeg ikke, men jeg dumpet altså borti en kronikk av Dag Sødholdt fra 2014 som handlet om en filmkronikk om An-Magritt i 1969, skrevet av Harald Kolstad.

Et slakt.

Jeg legger inn en lenke til slutt.

Men blant annet skriver Kolstad:
Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører.

Det fikk meg til å tenke på Kjartan Fløgstads foredrag under det store seminaret i Oslo i 2007, 100-års markeringen av debutene for Sigrid Undset, Olav Duun og Johan Falkberget.

Foruten presentasjon av de nye biografiene, var det en rekke andre foredrag. Fløgstad var tildelt Johan Falkberget, og han fortalte at da han skulle skrive sin siste roman Paradis på jord om gruvevirksomhet i Chile, ble han anbefalt å lese Johan Falkberget.

Og han ga seg i kast med Nattens brød, historien om An-Magritt. Han skjønte ingen ting. Alle lovpriste gruvedikteren fra Røros. Men det var jo nesten ikke et ord om gruvevirksomhet i det omfattende firebindsverket. Han var meget skuffet!

Filmanmelderen Kolstad skriver:
Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Kolstad vurderte jo filmen som film. Ikke filmens forhold til romanen.

Men den som rådet Fløgstad, måtte ha kjent Falkbergets diktning for dårlig, eller ikke informert ham godt nok.

Først litt svært forenklet informasjon om kobberproduksjon.
(Fakta finner du i lenken nederst.)

Kobbermalmen fantes i fjellene omkring Røros. En rekke gruver ble satt i drift fra 1644. For å bryte ut malmen brukte de i begynnelsen fyrsetting. Til det trengtes det settved. Gruvemannskapet bodde på gruva i arbeidsuka. I helgene kunne de dra hjem til gård og familie.
Det var stort behov for transport; proviant og settved til gruvene, malm fra gruvene til smeltehyttene.
Smeltehyttene lå der det var tilgang på vannkraft og på skog for brenning av kull. For å røste malmen trengtes ved, for å smelte den trengtes kull. Kølbrenning var en omfattende virksomhet. Omkring smeltehytta var det også omfattende transport. Malm, ved, kull og proviant kom inn. Ferdig kobber ble fraktet ut. Og en rekke ulike arbeidsfolk holdt til omkring smeltehyttene i den perioden drifta var i gang. Innenfor circumferensen hadde Røros kobberverk alle rettigheter.

Med sine tre hovedverker har Johan Falkberget gitt oss glimt fra noe av denne omfattende virksomheten. Han skrev seg bakover i historia:

Den fjerde nattevakt (1923) handler om livet inne i Bergstaden først på 1800-tallet.
Christianus Sextus (1927 – 35) handler om etableringen av denne gruva og virksomheten omkring den i begynnelsen av 1700-tallet.
Nattens brød (1940 – 59) handler om livet og virksomheten omkring Cornelia smeltehytte i Gropa på midten av 1600-tallet. Falkberget sa i ettertid at han kanskje skulle ha brukt de virkelige navnene her; Tamlaget smeltehytte i Svølgja.

An-Magritt var aldri på Røros i romanverket.
An-Magritt kjørte malm fra Arvedal gruve nordover Orvsjøen og nedover gjennom Ålen til ”Gropa”. Hun var med bestefaren og brente køl. Etter hvert, da hun fikk seg hest, ble hun med i transporten til Trondheim. Kobber nedover, proviant opp igjen. Kremmerske ble hun også.

Så dersom Kolstad hadde lest Nattens brød, hadde han visst at Røros ikke var An-Magritts miljø. Og  han hadde skjønt hvorfor Skouen startet med den lange rekken av hester og sleder i det øde fjellandskapet. Kolstad er ikke alene om å tro at historien utspiller seg på Røros.

Og dersom den som rådet Fløgstad, hadde sagt at det var Christianus Sextus som var Falkbergets gruveroman, hadde Fløgstad kanskje fått et annet syn på Falkberget.

Ja, dette var tanker jeg tenkte jeg kunne dele med dere fordi jeg dumpet borti filmkronikken.

20Da An-Magritt monumentet skulle plasseres på Røros i 1994, gikk diskusjonen i avisene. Jeg var med jeg også. Sa at om det skulle være rett, burde hun og Hovistuten stå oppe i lia ovenfor Ratvolden, i malmveien gjennom Rugeldalen fra Arvedal til ”Cornelia”.

IMG_6885 - versjon 2Ålbyggene laget seg sin egen ”An-Magritt og Hovistuten”.

img_6550Og når An-Magritt og Hovistuten står i Trondheim, så er det til dels rett, bare at hun kjørte aldri med okse til byen.

img_6553Men det er jo et monument over Falkbergets diktning. På samme måte som statuen på Røros.

Fakta om kobberproduksjonen kan finner du her.

An-Magritt

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe helt annet, men dagene har fløyet.

Lørdagens Klassekampen kom hit sent på kvelden, levert av Kvikkas.
Og med den lørdagens portrett: Ann-Magrit Austenå. Lederen for Noas.

Vi hører og ser henne stadig. Nå sist i en duell med Sylvi Listhaug i ”Dagsnytt atten”.

Jeg har tenkt på det mange ganger.
Er hun en av alle de An-Magritt’ene vi var i kontakt med i 1994, den gangen vi i Rugeldalen etterlyste unge og gamle jenter med navnet An-Magritt? Da vi samlet dem til treff i forbindelse med at Røros var 350 år.

Søndag kveld bladde jeg i alle mine gamle papirer. Nei hun var ikke av de 50 som var med på treffet, eller de mer enn 100 vi fikk kontakt med gjennom TV, radio og aviser. Det var første gang NRK hadde Sommer-åpent. Andreas Lunnan tente på ideen, og lot det gå som en føljetong hele sommeren gjennom. Uten ham hadde vi ikke nådd ut slik vi gjorde. Det var ganske spennende uker den sommeren.
Johan Falkberget hadde jo skapt et navn. Og det var ikke så mange som hadde det. Sammen med landets aller første An-Magritt (Olsson) deltok jeg i ett av programmene.

En gang skal jeg skrive om alle de fantastiske historiene vi fikk del i den gangen.

For flere av dem var det akkurat som Ann-Magrit Austenå forteller: Moren leste Johan Falkberget da hun gikk gravid. Da Ann-Magrit vokste opp, syntes hun det var vanskelig med navnet som mange ikke hadde noe forhold til. Hun kalte seg Ann. Men nå synes hun det er et fint navn.

Vi godtok alle variantene av stavemåter den gangen. Det var en og to n-er, med og uten bindestrek, en og to t-er og noen til.

Ann-Magrit Austenå forteller om en prest som betydde mye for henne, og som ga henne en utfordring da hun giftet seg: ”Den som er mye gitt, kreves det mye av.”
Jo større ressurser du har, jo større ansvar har du for å bruke dem på noe som er større enn deg selv, sier hun.
På spørsmålet om hva hun tror på, svarer hun: ”Det gode i menneskene.”

Jeg tror at om Johan Falkberget hadde fulgt Ann-Magrit Austenå i hennes virke, ville han ment at hun var en riktig An-Magritt.

Tittelen på lørdagsportrettet var ”I vakttårnet”.

Journalisten har antakelig ikke vært klar over det, men I vakttårnet er tittelen på en av bøkene til Johan Falkberget. En artikkelsamling som kom i 1936. Den siste boka for første bindet i Nattens brød kom; An-Magritt. – Ganske spesielt!

Jeg tar med noen av linjene fra den talen Johan Falkberget holdt til elevene ved Trondheim Katedralskole 25/4 – 60 ved Trøndelag Teaters oppsetting av ”An-Magritt”:

Jeg vil bare si at hun var et overmåte rikt utrustet menneske.
Hun hadde vilje til livet.
Hun hadde tro på fremtiden.
Og det er det som bærer fremover –
Det som fører de unge gjennom store vanskeligheter og frem til noe som har betydning
– ikke bare for dem selv, men for samtiden, de de lever sammen med og for ettertiden.

Mange har latt seg inspirere til å framstille An-Magritt. En av de mest kjente er Kristofer Leirdals skulptur utenfor Ilen kirke.
Trondheim kommunes monument for å hedre Johan Falkberget.
Den rakryggede jenta som står der i loddsnorens tegn.

img_6532

Jeg skal ta med flere An-Magrittversjoner senere.