An-Magritt og hennes rike

Det er ofte slik at leser en først det ene på nettet, så kommer en borti det andre og mere til.

Akkurat hva som var leteordet mitt for et par dager siden, husker jeg ikke, men jeg dumpet altså borti en kronikk av Dag Sødholdt fra 2014 som handlet om en filmkronikk om An-Magritt i 1969, skrevet av Harald Kolstad.

Et slakt.

Jeg legger inn en lenke til slutt.

Men blant annet skriver Kolstad:
Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører.

Det fikk meg til å tenke på Kjartan Fløgstads foredrag under det store seminaret i Oslo i 2007, 100-års markeringen av debutene for Sigrid Undset, Olav Duun og Johan Falkberget.

Foruten presentasjon av de nye biografiene, var det en rekke andre foredrag. Fløgstad var tildelt Johan Falkberget, og han fortalte at da han skulle skrive sin siste roman Paradis på jord om gruvevirksomhet i Chile, ble han anbefalt å lese Johan Falkberget.

Og han ga seg i kast med Nattens brød, historien om An-Magritt. Han skjønte ingen ting. Alle lovpriste gruvedikteren fra Røros. Men det var jo nesten ikke et ord om gruvevirksomhet i det omfattende firebindsverket. Han var meget skuffet!

Filmanmelderen Kolstad skriver:
Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Kolstad vurderte jo filmen som film. Ikke filmens forhold til romanen.

Men den som rådet Fløgstad, måtte ha kjent Falkbergets diktning for dårlig, eller ikke informert ham godt nok.

Først litt svært forenklet informasjon om kobberproduksjon.
(Fakta finner du i lenken nederst.)

Kobbermalmen fantes i fjellene omkring Røros. En rekke gruver ble satt i drift fra 1644. For å bryte ut malmen brukte de i begynnelsen fyrsetting. Til det trengtes det settved. Gruvemannskapet bodde på gruva i arbeidsuka. I helgene kunne de dra hjem til gård og familie.
Det var stort behov for transport; proviant og settved til gruvene, malm fra gruvene til smeltehyttene.
Smeltehyttene lå der det var tilgang på vannkraft og på skog for brenning av kull. For å røste malmen trengtes ved, for å smelte den trengtes kull. Kølbrenning var en omfattende virksomhet. Omkring smeltehytta var det også omfattende transport. Malm, ved, kull og proviant kom inn. Ferdig kobber ble fraktet ut. Og en rekke ulike arbeidsfolk holdt til omkring smeltehyttene i den perioden drifta var i gang. Innenfor circumferensen hadde Røros kobberverk alle rettigheter.

Med sine tre hovedverker har Johan Falkberget gitt oss glimt fra noe av denne omfattende virksomheten. Han skrev seg bakover i historia:

Den fjerde nattevakt (1923) handler om livet inne i Bergstaden først på 1800-tallet.
Christianus Sextus (1927 – 35) handler om etableringen av denne gruva og virksomheten omkring den i begynnelsen av 1700-tallet.
Nattens brød (1940 – 59) handler om livet og virksomheten omkring Cornelia smeltehytte i Gropa på midten av 1600-tallet. Falkberget sa i ettertid at han kanskje skulle ha brukt de virkelige navnene her; Tamlaget smeltehytte i Svølgja.

An-Magritt var aldri på Røros i romanverket.
An-Magritt kjørte malm fra Arvedal gruve nordover Orvsjøen og nedover gjennom Ålen til ”Gropa”. Hun var med bestefaren og brente køl. Etter hvert, da hun fikk seg hest, ble hun med i transporten til Trondheim. Kobber nedover, proviant opp igjen. Kremmerske ble hun også.

Så dersom Kolstad hadde lest Nattens brød, hadde han visst at Røros ikke var An-Magritts miljø. Og  han hadde skjønt hvorfor Skouen startet med den lange rekken av hester og sleder i det øde fjellandskapet. Kolstad er ikke alene om å tro at historien utspiller seg på Røros.

Og dersom den som rådet Fløgstad, hadde sagt at det var Christianus Sextus som var Falkbergets gruveroman, hadde Fløgstad kanskje fått et annet syn på Falkberget.

Ja, dette var tanker jeg tenkte jeg kunne dele med dere fordi jeg dumpet borti filmkronikken.

20Da An-Magritt monumentet skulle plasseres på Røros i 1994, gikk diskusjonen i avisene. Jeg var med jeg også. Sa at om det skulle være rett, burde hun og Hovistuten stå oppe i lia ovenfor Ratvolden, i malmveien gjennom Rugeldalen fra Arvedal til ”Cornelia”.

IMG_6885 - versjon 2Ålbyggene laget seg sin egen ”An-Magritt og Hovistuten”.

img_6550Og når An-Magritt og Hovistuten står i Trondheim, så er det til dels rett, bare at hun kjørte aldri med okse til byen.

img_6553Men det er jo et monument over Falkbergets diktning. På samme måte som statuen på Røros.

Fakta om kobberproduksjonen kan finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *