Jul i Falkbergets rike

Når mørket har senket seg og klokka er fem, står vi på Ratvolden og ringer jula inn.

I fortellingen ”Jul ved gruven”, som det ligger som lenke i innlegget fra 14. Desember, avslutter Falkberget slik:

Nu ringer ikke klokken paa Muggruven mer. Ingen hænder rører saa langt aaret er ved dens veirslitte rep. Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, som ingen anden er vidne til end en og anden forblaast skarvrype, som har slaat sig ned paa Hjulmakerstuguns sunkne og mosegrodde tak og sitter der og undres paa, hvor det er blit av bergmændene.

Falkberget var nok bekymret for hvordan det skulle gå med klokken. På sine vandringer så han hvordan forfallet spredte seg og at ting forsvant. Derfor fikk han i 1936 fraktet klokka ned til Ratvolden. ”For å ta vare på den”, som han sa. Senere fikk han den av Røros Kobberverk. Første gangen han brukte den var ved starten av Gruvrennet, 29. mars i 1936.

Siden ringte han i alle år jula inn med gruvklokka fra Mugg. Da kunne folk i bygda gå ut på trappa og lye etter klokka fra Ratvolden. Det er jo godt over ei mil til nærmeste kirke. Værlaget måtte stå riktig om en skulle høre, men Jon forteller at mor hans, min svigermor, nesten alltid hørte klokka om ingen andre gjorde det.

Og Johan Falkberget ringte det nye året inn når klokka ble tolv på nyttårsaften. Ett år feiret han på Røros. Men da det begynte å li mot midnatt, fortelles det at han måtte hjem for å ringe nyåret velkommen. Og var det spesielle gjester på Ratvolden, hilste han også dem med å ringe i klokka fra Mugg. Og de fikk nok høre historien om morfaren som slo seg ned i Rugeldalen fordi han hadde arbeid på Muggruva.

Vi tok opp igjen tradisjonen for noen år siden. Kanskje det blir åttende året i år? Det har vært sprengkalde og det har vært mildvær, snøtykke og stjerneklart. Ett år uten snø, et annet masse snø. Flere ganger har det bare vært oss to, Jon og meg. Noen ganger har Sven vært med, noen ganger har hyttefolk dukket opp, og i fjor kom gammelkultursjefen vår, Tor Inge Mølmann. Det er en helt spesiell start på julehelga å dra til Ratvolden for å ringe.

Det er flere steder vi finner jul i Falkbergets bøker, men jeg har festet meg særlig ved en. I Tårnvekteren er det et kapittel som heter ” – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN”.

Det starter med lille julaften, Adam Salomon og Elisabeth sto ute i kornboden og veide opp de vanlige almisser til jul. Akkurat dette året burde ”de milde gaver” beskjæres.

Etter hvert blir det julekvelden. Og madame Elisabeth strødde salvie, lavendel og rosmarin i peisen.

Her i bergene slapp man å skaffe seg velluktende brensel av myrte, terebinte og laurbærtre til høytideligheter og festligheter. Men når tiden falt lang og ensomheten snek seg som en ubuden gjest inn døren pleide hun å strø litt lavendel og rosmarin på veden. Den hellige balsam tryllet frem så mange minner fra svunne dager.

I år måtte hun spare på den kostelige urt. Den var dyr. Og adskillig vanskelig å få tak i. Hennes slektninger i Trondhjem fikk den nemlig oppsendt fra Holland og delte den så ut igjen i små porsjoner.

Nei ikke alle skib på havet kom seilende med salvie og lavendel og rosmarin. …

 Jeg bruker den samme røkelsen på vår peis i jula. Jeg dyrker og tørker som regel selv. I mange år solgte jeg også Madam Elisabeths røkelse. Det er slike små ting en finner i Falkbergets diktning som inspirerer til å prøve.

 

Med klokkeringinga fra Ratvolden i 2010 ønsker jeg alle en god jul.

Hele kapittelet – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN finner du her.

Legg inn en kommentar