Falkbergetbibliografiene

Som jeg har skrevet før, Hans Svennes Falkbergetbibliografi er et uvurderlig hjelpemiddel for den som ønsker å gå litt dypere inn i Falkbergets mangesidige virke.

Hans Svenne fra Drammen, født i 1942, har arbeidet med Falkbergets litteratur i omkring 40 år. Han har antakelig den største private Falkbergetsamlingen i Norge; nesten 1200 katalognummer teller den og nye kommer stadig til.

En bibliografi er en ”systematisk fortegnelse over dokumenter ordnet etter bestemte prinsipper. De registrerte dokumenttypene kan være bøker, andre trykte publikasjoner, såkalt grått materiale, håndskrifter, mikroformer, grammofonplater, spillefilm osv.”, som det står i Store Norske Leksikon. Og Hans Svenne har altså sporet opp det aller meste du kan tenke deg i forhold til Falkberget.

Den første utgaven av bibliografien ble utgitt på Universitetsforlaget og kom allerede i 1993. Johan Falkberget i Norge. En bibliografi. Den var lenge utsolgt, men i 2014 kom en ny utgave: JOHAN FALKBERGET i Norge 1879 – 2014. En bibliografi revidert og utvidet. Fjellheimen forlag sto for denne siste utgivelsen. Så nå går det an å få tak i den på nytt. Det er ikke uten grunn at den siste utgivelsen er støttet økonomisk fra Adamstuen Antikvariat, Bergstaden Vel, Falkberget-Ringen, Fjellheimen forlag, RørosBanken, Røros kommune, Røros Museums- og historielag, Svenne Trevare, Røros Hotell og Aschehoug Forlag. Det er jo ikke akkurat noen bokutgivelse de fleste styrter til for å kjøpe, men den er et viktig bidrag til forståelsen av Falkberget.

I denne siste utgaven av Svennes bibliografi utgjør henvisningene i del 1 alt som er skrevet av Falkberget inklusive anmeldelser av bøkene, ca. 200 sider. Så kommer del 2 som er henvisninger til alt som er skrevet om Falkberget, ca. 150 sider. I tillegg er det en rekke registere og interessante artikler.

Min gamle utgave fra 1993 er både fillete og velbrukt. Den har vært meg til hjelp mange ganger i arbeidet med å finne opplysninger om forhold jeg har holdt foredrag eller skrevet om. Ut fra henvisningene har Folkebiblioteket på Røros vært godt å ha, ettersom de har alle utgavene av rørosavisene i magasinet, og det har vært mulig å lete seg fram ut fra henvisningene til disse avisene. Dessuten hjelper de med å få tak i kopier fra andre.
Denne første utgaven av bibliografien finnes på nett hos Nasjonalbiblioteket, men den nye utgaven er mye mer omfattende.

Da den første bibliografien kom i 1993, sto det Bind 1 på den. Fordi Hans Svenne hadde allerede planer om et bind 2: Johan Falkberget utenfor Norge En bibliografi. Den kom på Fjellheimen forlag, i 2009.

En ting er at det vel ikke finnes noen norsk forfatter som har en så omfattende norsk bibliografi. – Hvor mange av de eldre norske forfatterne er det som har en tilsvarende bibliografi over det som er gitt ut på andre språk? Både utgaver og anmeldelser er med. For eksempel kan nevnes at fra 1914 til 1946 ble Eli Sjursdotter trykket i 150.00 eksemplarer i Sverige, og da Folket i Bilds forlag ga ut Bör Börson i 1950, ble det trykket 100 000 eksemplarer. Det er mange spennende opplysninger å finne i bibliografiene. Med internett er det mye enklere å følge en forfatter i dag enn det er å finne opplysninger fra mer enn hundre år tilbake.

Det er et formidabelt arbeid Svenne har lagt ned. I 1994 fik han Bergstadstipendet og også Jonas-prisen av Bibliofilklubben. I 2002 fikk han Kongens fortjenestemedalje i sølv. I 2008 fikk han Falkberget-stipendet for sitt arbeid med Johan Falkberget utenfor Norge.
Han har også vært medvirkende til at flere av Falkbergets tidlige bøker er utgitt i faksimiletrykk, og har sørget for privattrykk av en del lengre fortellinger. Nå i høst ga han ut boka Johan Falkberget Til Roma og tilbake. Fjellheimen forlag.

Grunnen til at jeg tok tak i bibliografien igjen i dag, var at det var flere forhold jeg hadde glemt å skrive om fra I nordenvindens land.
For det første, boka måtte allerede samme år som den kom ut i 1924, trykkes i nytt opplag. 5. tusen. Så er en del av fortellingene kommet med i Samlede verker fra 1949 fram til siste utgave i 1996. Og i boka Fortellinger  fra 1999. Enkeltfortellinger har vært trykt i ulike sammenhenger ellers.

Noen av disse fortellingene er også kommet med i den svenske Ungdomsberättelser. Førsta samlingen som kom ut i Malmø i 1927.

Og så står det i Svenne at fortellingen ”Hrr Lossius” var med i  Aarets nye bøker i 1923, illustrert av Frøydis Haavardsholm. Hvordan kunne egentlig det ha seg, I nordenvindens land  kom jo i 1924? Men det var kanskje kjent at boka var under arbeid? Akkurat den fortellinga sto forresten i Arbeiderbladets uketillegg «Lørdagskvelden» i 1932, nr 296, illustrert av A(sbjørn) A(amodt). Han har illustrert flere av Falkbergets fortellinger i Lørdagskvelden. Ved å søke på nett kommer det blant annet opp opplysninger om Aamodt (1893 – 1966) at han var avistegner og skribent i Verdens Gang, Dagbladet og Arbeiderbladet.
Med tittel «Under gjøketre» sto denne fortellingen dessuten i «Julehygge» i 1936 med vignett av Jens R. Nilssen.

Men det som var grunnen til at jeg egentlig kom til å skrive dette innlegget, var opplysningen om at fortellingen ”Et ungdomsminde” som jeg skrev om 31. desember, i 1953 var trykket som et elevarbeid av Agnar Wang fra Bergen Kunsthåndveksskole i et opplag på 75 nummerert eksemplarer. Ett av dem skulle jeg gjerne sett.

I nordenvindens land

Før jeg forlater I nordenvindens land for denne gang:

Det var fantastiske forsider på de gamle bøkene. Akkurat denne har vi ikke her hjemme, så jeg har tatt et bilde av den som ligger på Nasjonalbibliotekets sider. Den kom i 1924.
Spennende å se at den har tilhørt Stavanger kommunebibliotek i sin tid.


Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, … 
skrev Johan Falkberget om klokka på Muggruva.

Tro om nordenvinden noen gang greier å få klokka til å slå der den i dag henger på Ratvolden?

Vi bor i nordenvindens land, vi som bor her i Rugeldalen, lengst nord i Røros kommune, like ved grensen mot Holtålen.
Jeg fikk høre at jeg hadde flyttet til verdens «utpost» av enkelte rørosinger, for noe mer vindfullt enn Rugeldalen, fantes ikke, sa de. Det er her nordavinden slår inn for fullt. Ofte når ikke slikt vær fram til Røros. Og etter at nordavinden har løyet og det klarner opp, ligger fonnene mellom husene. Johan Falkberget opplevde det nok mange ganger. Nå er Ratvolden forlengst forlatt, vinters tid er det ikke mange som ferdes her, så både dører og vinduer kan være nesten gjenføket.

Vi hører jo om at det er værskille på vannskillet. Før jeg kom hit, hadde jeg ingen erfaring med det. Vannskillet i dalen går ved Harborg. Sør for Harborg renner vannet mot Glomma og Fredrikstad. Nord for Harborg renner vannet til Rugelsjøen, Rugla og Gaula mot Trondheimsfjorden. Og igjen og igjen opplever vi det; værskillet på Harborg. Som regel er det vi som får det dårlige været fra nord, mens de på Røros kan ha finvær og solskinn. Men av og til hender det også at regn og vind fra sør ikke når fram til oss, det stopper ved Harborg.

Selv om det de siste årene har vært mye mer sønnavind, var det nordavinden som var den hardeste og la igjen de største fonnene. Og når vinden har stått på ei stund og filt og filt på snøen, kan kantene bli både høye og kvasse.

Johan Falkberget som i sin barndom og unge voksenliv arbeidet ved Nordgruvene, visste av egen erfaring hva «nordenvindens land» innebar.  Han hadde opplevd mangt et styggevær. Det er ikke få skildringer vi finner i bøkene hans om folk som kommer ut for forrykende uvær.

Han avsluttet sin karriere ved Kobberverket som konduktør på Arvedalsbanen i 1906, godt og vel 26 år gammel. Arvedalsbanen, høyfjellsbanen, som ble tatt i bruk som en sidebane til Rørosbanen i 1886 for å frakte malm fra Nordgruvene ned til Rugeldalen. Den gikk opp fra den gang Tyvold stasjon, nå Rugldalen, til Arvedal gruve, nå Kongens. Den gang fantes det ikke ploger og fres som kunne fjerne snøen etter uvær. Banen ble håndmåket. Ofte måtte snøen kastes i flere omganger for å få den helt opp.

I stykket om «Bergmannen Ole Johnsen Jamt» i Der stenene taler skriver Falkberget om morbroren sin, at han og tyve andre i Arvedalslinjen hadde … en sneskuflingsakkord på over 2000 meter med forskjellige høider og bredder – en adskillig innviklet affære i en rekke opgivender. Da det var et forrykende uvær og umulig å ta op blyant og papir, spurte opsynsmannen nærmest i spøk om Ole kunde få ut i hodet det hver mann tilkom i fortjeneste.
«Bi no te je fe mei e skrå –» sa Ole og smilte «– så tru je de ska gå lite om senn.»
Han vendte ryggen mot nordenvinden, stødde sig på skufleskaftet, tygde tobakk og regnet – det var som han sto og leste tallene utenat. Og det varte ikke lenge før det hele var klappet og klart.

Det må ha vært litt av et slit å holde banen åpen.

Vi får være glad at det i dag finnes kraftig snøryddingsutstyr som holder veier og jernbaner åpne i vinterens uvær. Og så kan vi glede oss over naturens mange former når vinden stilner. I formiddag så det slik ut utenfor her hos oss:

 

 

Ved et kors på vidden

Her på Stedet har Gud behaget ved Døden at henkalde Grubearbeider
Svend Pedersen Almaas fra Aalen.
Den 2 Jan. 1780

Tohundredeogtrettisju år siden i dag.

Jeg kom på det da jeg leste fortellingen ”Da jamtan kom” i I nordenvindens land (1924). Boka som har blitt min julebok i år. Fortellingen handler om starten på kobberverkets virksomhet, om folk som kom flyttende, og om slitet. – Om arbeidsveien som kunne være både lang og farefull. Særlig vinters tid i uvær og kulde:

De skjæve kors og tjærebredde bret, som reistes overalt i fjeldene, mindet efterslegten om, at her hadde en berggesel frosset ihjel. Nu er korsene forlængst blaast overende, og splinterne av de raatne bord ligger begravet i lyngen og mosen. De navne, disse kors engang bar, er glemt. Og de, som i sin tid stod ved korsene og graat, er selv vandret heden. Bare de grå stenheller, som sto reist op for korsene, staar igjen – – – men den nye slegt gaar dem forbi uten aa tænke paa, hvad som en gang hændte her, sagaen har vendt et nyt blad iveiret.

Ett kors ble ikke borte.

– Korset «inni Skala».
(Skardet på normalnorsk, Skalet med tjukk l i dialekten her, dessuten brukes dativ, derfor Skala.)

Der stenene taler er det et stykke om «Johannes Johannessen Ryen«. En ung bergmann som var dyktig til å risse i sten og tre. Og som drømte om å bli stiger. Han leste alt han kom over og øvet seg i regnekunst og marksjeideri. En dag i 1880-årene* kom han over fjellet østover «mot Skala i Kampene«, som det står. Der fant han et morkent trekors i en stenrøs. Han kunne fortsatt lese det som var skåret inn omlag hundre år tidligere. Svend Pedersen Almaas hadde vært helgevakt på Muggruva i julehelga og var 2. januar på vei hjem, men satte livet til.
Johannes Ryen ble stående og støtte seg til det morkne kors. Han så en seers syn: … står det i stykket, som er vel verdt å lese. Lenken ligger over.
Johannes skar et nytt kors og satte det opp:

Om dagen strålte og blusset solen i brettet på det nye kors i Skala så en kunde se det lang lei. Om natten skinte månen på det, – nordlyset og stjernene.

Så en dag kom en rytter forbi; overstigeren ved verkets samtlige gruver og skurfer. Han la merke til det vakre korset og sendte bud på Johannes Ryen. Det endte med at Johannes Ryen ble stiger, og han kom etter hvert til Christianus Sextus gruve.

Da Der stenene taler kom ut i 1933 var den illustrert av Jens Tyvold her fra Rugeldalen. Til de fleste artiklene er det portretter. Også av Johannes Johannesen Ryen. Men forrest i boka er tegninga som er gjengitt øverst her; korset inni Skalet.

Før korset som Johannes Ryen skar råtnet, sørget Johan Falkberget for at det havnet på Rørosmuseet. Det ble skåret en kopi som ble satt opp i Skalet. Den kom bort.

Vers fra Rugelsjøen (1925) står diktet

Ved et kors på vidden

Et værgrått kors
er alt som minner om,
at her stred du
din siste strid.

Det frosne løv
som tødde under dine kne,
er smuldret nu;
men din siste bønn
tok stormen med til Gud.

Og snart vil korset segne,
som du segnet selv –
og glemmes,
som ditt minne
nu er glemt.

Og fuglene, som speider
ifra det morkne brett i dag,
vil engang forgjeves lete
etter korset her – – –

Men til 100-årsmarkeringen for Johan Falkberget i 1979 hadde Leif Skjølsvold, min svigerfar, skåret ferdig en kopi av korset etter originalen utlånt av Rørosmuseet.

Parallelt med avdukingen av Falkbergetstatuen på Røros, hadde rugeldalingene sin egen markering av fødselsdagen med avduking av den nye kopien i Skalet. Der oppe møtte vi folk fra Hessdalen og Orvos.

Det var en spesiell opplevelse.
30.september 1979.
I sludd og vind var vi en hel flokk opp Mugghølslia og videre innover.
Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på min far som var med. Han følte han kunne se for seg hvordan tusenvis av arbeidere hadde slitt på vei til gruvene opp gjennom årene.

I dag er det ikke kaldt her, men det har snødd mye siste døgnet, og nå er det vind og tett snødrev. Det hadde sikkert vært en strabasiøs tur fra Mugg til Hessdalen i dag også, snaut og værhardt som det er i fjellet.

Vi legger alltid minst en tur for vinteren  om korset, og av og til om sommeren. Det er blitt et spesielt sted for oss. – Og sikkert også for mange andre som ferdes i fjellet her. Jeg vet det er flere som kan teksten på korset utenat.

Korset er på nytt blitt mosegrodd og utydelig å lese.
Kanskje er det på tide å fornye det igjen?

  • Det er noe uklart med årstallene i Falkbergets fortellingen i forhold til Johannes Johannessen Ryen. Han levde fra 1858 til 1892. Derfor har jeg skrevet 1880-årene, noe Jon også sørget for å få inn på baksiden av kopien..