Ved et kors på vidden

Her på Stedet har Gud behaget ved Døden at henkalde Grubearbeider
Svend Pedersen Almaas fra Aalen.
Den 2 Jan. 1780

Tohundredeogtrettisju år siden i dag.

Jeg kom på det da jeg leste fortellingen ”Da jamtan kom” i I nordenvindens land (1924). Boka som har blitt min julebok i år. Fortellingen handler om starten på kobberverkets virksomhet, om folk som kom flyttende, og om slitet. – Om arbeidsveien som kunne være både lang og farefull. Særlig vinters tid i uvær og kulde:

De skjæve kors og tjærebredde bret, som reistes overalt i fjeldene, mindet efterslegten om, at her hadde en berggesel frosset ihjel. Nu er korsene forlængst blaast overende, og splinterne av de raatne bord ligger begravet i lyngen og mosen. De navne, disse kors engang bar, er glemt. Og de, som i sin tid stod ved korsene og graat, er selv vandret heden. Bare de grå stenheller, som sto reist op for korsene, staar igjen – – – men den nye slegt gaar dem forbi uten aa tænke paa, hvad som en gang hændte her, sagaen har vendt et nyt blad iveiret.

Ett kors ble ikke borte.

– Korset «inni Skala».
(Skardet på normalnorsk, Skalet med tjukk l i dialekten her, dessuten brukes dativ, derfor Skala.)

Der stenene taler er det et stykke om «Johannes Johannessen Ryen«. En ung bergmann som var dyktig til å risse i sten og tre. Og som drømte om å bli stiger. Han leste alt han kom over og øvet seg i regnekunst og marksjeideri. En dag i 1880-årene* kom han over fjellet østover «mot Skala i Kampene«, som det står. Der fant han et morkent trekors i en stenrøs. Han kunne fortsatt lese det som var skåret inn omlag hundre år tidligere. Svend Pedersen Almaas hadde vært helgevakt på Muggruva i julehelga og var 2. januar på vei hjem, men satte livet til.
Johannes Ryen ble stående og støtte seg til det morkne kors. Han så en seers syn: … står det i stykket, som er vel verdt å lese. Lenken ligger over.
Johannes skar et nytt kors og satte det opp:

Om dagen strålte og blusset solen i brettet på det nye kors i Skala så en kunde se det lang lei. Om natten skinte månen på det, – nordlyset og stjernene.

Så en dag kom en rytter forbi; overstigeren ved verkets samtlige gruver og skurfer. Han la merke til det vakre korset og sendte bud på Johannes Ryen. Det endte med at Johannes Ryen ble stiger, og han kom etter hvert til Christianus Sextus gruve.

Da Der stenene taler kom ut i 1933 var den illustrert av Jens Tyvold her fra Rugeldalen. Til de fleste artiklene er det portretter. Også av Johannes Johannesen Ryen. Men forrest i boka er tegninga som er gjengitt øverst her; korset inni Skalet.

Før korset som Johannes Ryen skar råtnet, sørget Johan Falkberget for at det havnet på Rørosmuseet. Det ble skåret en kopi som ble satt opp i Skalet. Den kom bort.

Vers fra Rugelsjøen (1925) står diktet

Ved et kors på vidden

Et værgrått kors
er alt som minner om,
at her stred du
din siste strid.

Det frosne løv
som tødde under dine kne,
er smuldret nu;
men din siste bønn
tok stormen med til Gud.

Og snart vil korset segne,
som du segnet selv –
og glemmes,
som ditt minne
nu er glemt.

Og fuglene, som speider
ifra det morkne brett i dag,
vil engang forgjeves lete
etter korset her – – –

Men til 100-årsmarkeringen for Johan Falkberget i 1979 hadde Leif Skjølsvold, min svigerfar, skåret ferdig en kopi av korset etter originalen utlånt av Rørosmuseet.

Parallelt med avdukingen av Falkbergetstatuen på Røros, hadde rugeldalingene sin egen markering av fødselsdagen med avduking av den nye kopien i Skalet. Der oppe møtte vi folk fra Hessdalen og Orvos.

Det var en spesiell opplevelse.
30.september 1979.
I sludd og vind var vi en hel flokk opp Mugghølslia og videre innover.
Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på min far som var med. Han følte han kunne se for seg hvordan tusenvis av arbeidere hadde slitt på vei til gruvene opp gjennom årene.

I dag er det ikke kaldt her, men det har snødd mye siste døgnet, og nå er det vind og tett snødrev. Det hadde sikkert vært en strabasiøs tur fra Mugg til Hessdalen i dag også, snaut og værhardt som det er i fjellet.

Vi legger alltid minst en tur for vinteren  om korset, og av og til om sommeren. Det er blitt et spesielt sted for oss. – Og sikkert også for mange andre som ferdes i fjellet her. Jeg vet det er flere som kan teksten på korset utenat.

Korset er på nytt blitt mosegrodd og utydelig å lese.
Kanskje er det på tide å fornye det igjen?

  • Det er noe uklart med årstallene i Falkbergets fortellingen i forhold til Johannes Johannessen Ryen. Han levde fra 1858 til 1892. Derfor har jeg skrevet 1880-årene, noe Jon også sørget for å få inn på baksiden av kopien..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *