Christianus Sextus og Joe Hin Tjio

Det ligger tre vakre bøker i bokhylla vår. De tre bindene av Christianus Sextus, utgitt i den hollandske kulturserien, fantastisk illustrert av Anton Pieck. Vi var så heldige å finne dem, etter å ha trålet diverse antikvariater både i Leiden og den Haag i september 2001. Vi visste at de fantes, vi hadde sett dem i bokhylla på Ratvolden.

”… en gave for livet”, som det står forrest i boka.

Om Anton Pieck og Christianus Sextus skal jeg skrive en annen gang.

Men nå er det altså Christianus Sextus og Joe Hin Tjio.
Jeg holdt på med noe helt annet; å skrive en artikkel til ”Rugeldølen”, medlemsbladet til Rugeldalens Venner. Det var et årstall som vi kom i diskusjon om, og for å vise at det var 1923, fant Jon fram den gamle veska etter sin far, der han hadde samlet sammen diverse etterlatte papirer. Vi fant ikke det vi lette etter, men vi fant litt av hvert annet. Blant annet en A4-konvolutt som var min og med et innhold jeg helt hadde glemt. Det var noe jeg hadde fått fra en mor etter det store An-Magritt-treffet vårt i 1994, noe jeg også skal skrive om senere.
I veska var det notater, manus og ting min svigerfar hadde holdt på med. Det lå også en del avisklipp der. Og blant dem et gulnet klipp. Det sto ikke når eller hvor det hadde stått. Ei av Rørosavisene i begynnelsen av 50-tallet antakelig.

Kinesisk vitenskapsmann måtte se Bergstaden
Etter å ha lest ”Christianus Sextus” på hollandsk – i japansk fangenskap.
”En ung kinesisk vitenskapsmann, Tjio Joe Hin, som under krigen satt 3 år i japansk fangenskap, leste der ”Christianus Sextus” på hollandsk. Det gjorde ham til en stor beundrer av Norge. Han var i fjor enkomst på Bergstaden for å se byen, kopperverket og alle steder som er beskrevet i boka. Han gikk med en gang til å lære seg norsk. Han studerer for tiden ved SvalöfInstituttet i Sverige.”

En ung kinesisk vitenskapsmann?
Lest på hollandsk?
Hvordan kunne det ha seg?
Og hvorfor var meldingen først kommet i avisa året etter?
Foruten å se alle stedene fra boka, var han på Ratvolden tro?
Var det Falkberget selv som sendte denne meldinga til avisa?

Ja, spørsmålene var mange. At jeg ikke hadde visst om dette tidligere.
Hadde Tjio lest alle tre bøkene, eller bare den første ettersom det står ”boka” i klippet? For en krigsfange måtte den illustrerte utgaven av ”Christianus Sextus” utvilsomt ha vært sterk lesing. Selv om han bare leste første bindet. Vi må kanskje gå ut fra at han skaffet seg alle tre, om han ikke leste dem i fangenskap. Under er en av Piecks illustrasjoner:

Men hvem var så denne Tjio Joe Hin det sto om i avisa?
Internettet er godt å ha. Et søk ga mange treff på Joe Hin Tjio. Og hør bare:

Joe Hin Tjio var en indonesisk-amerikansk cytogenetiker, kjent som den første som i 1955 fant at det normale antall menneskelige kromosomer er 46. Han var født i 1919 av kinesiske foreldre i Pekalongan, Java, den gangen del av hollandske Ostindia, nå Indonesia. Faren var fotograf. Tijo gikk på hollandsk koloniskole, ble agronom og forsket på planteforelding, spesielt på potet for å finne sykdomsresistens. Men så ble han altså japansk krigsfange, ble torturert og satt tre år i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. Etter krigen dro han til Holland der han fikk stipend for å studere i Europa, og arbeidet med planteforedling i Danmark, Spania og Sverige.

Her er et bilde hentet fra nettet av den unge Tijo, antakelig fra den tiden han besøkte Bergstaden, for det står Spania på det.
Han drev kromosomforskning på planter i Spania fra -48 til -59, men i alle ferier og om somrene arbeidet han sammen med professor Albert Levan ved Institutt for Genetikk ved universitetet i Lund. Når det i avisklippet står at han for tiden studerte ved SvalöfInstituttet, så var det et planteforedlingsinstitutt i Svalöv, ikke mange milene fra Lund. Hvordan han ble kjent med professor Lavan vet jeg ikke, men det var en revolusjonerende oppdagelse han gjorde der den 22. desember 1955. I 50 år hadde en trodd at mennesket normalt hadde 48 kromosomer som gorillaer og sjimpanser. Resultatet ble publisert allerede i januar 1956.

Tjio snakket fransk, tysk, engelsk og hollandsk i tillegg til en kinesisk dialekt. I 1958 dro han til USA og tok sin Ph.D i biofysikk og cytogenetikk* ved universitetet i Colorado. I 1959 begynte ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland. Her han forsket på menneskelige kromosomer fram til han gikk av i 1992, men fortsatte som emeritus i 5 år. Han døde i 2001. Tenk om jeg hadde visst dette på 90-tallet. Da kunne jeg forsøkt å få kontakt.

I mine søk fant jeg også ”Den lille gule boken”. Utgitt av Støttegruppen for sjeldne kromosomfeil. Jeg tar med et par avsnitt derfra:

Prisca Middlemiss, informasjonsmedarbeider for støtteforeningen Unique forteller: ”En av mine minner fra tidligste barndom er av min far som kom hjem fra arbeid og fortalte at antall menneskelig kromosomer endelig var blitt korrekt utregnet. En svenske, Albert Levan, og en indonesier, Joe Hin Tjio, hadde snudd på det som tidligere var vanlig oppfatning; at mennesker, i likhet med sjimpanser og gorillaer hadde 24 par kromosomer. Ved å bruke forbedrede teknikker, som Maj Hultén så treffende sier, hadde disse vitenskapsmennene vist at vi faktisk har 23 par. Som en akademisk fysiolog, mente min far at de genetiske oppdagelsene i femtiårene ville interessere hans tre små barn.”

Maj Hultén, medisinsk rådgiver for støtteforeningen forteller om bakgrunnen for at hun ville studere genetikk, men veien fram var lang:

I siste studieåret måtte jeg gjennomføre et spesialprosjekt over et par måneder. (…) Jeg takket nei til samtlige (forslag), men sa at jeg gjerne kunne tenke meg å se på menneskekromosomer. Dette viste seg å være et vendepunkt. Det ble ordnet så jeg kunne få arbeide sammen med professor Levan som hadde studert musekromosomer, spesielt i svulster. (Tilfeldigvis foregikk dette arbeidet i den samme lille bygda hvor jeg hadde vokst opp.) Jeg ble tildelt et prosjekt som gikk ut på å studere effekten av strålebehandling på svulster hos mus. Men, underlig nok, etterhvert fikk jeg vite at det foregikk arbeid med menneskekromosomer på samme avdelingen!
På lille julaften 1955 fikk jeg tilbud om å se gjennom mikroskopet på vakre framstillinger av menneskekromosomer. Dette var første gang menneskekromosomer kunne telles korrekt og bli ordentlig fotografert. Det er banalt, men sant å si at jeg kan huske dette som om det var i går – den sviende lukten av kromosom-fargestoffet som blandet seg med duften av tyrkisk kaffe som gjesteforsker Joe Hin Tjio hadde kokt. Det var han som framstilte kromosomene ved å klemme celler mellom to glassplater. Som en følge av prosessen fikk han knallrøde tommeltotter. Jeg satt på en høy laboratoriekrakk og trommet bena mot en benk, full av spenning. Jeg påpekte for Dr Tjio at nå kunne det være mulig å fastslå om noen mennesker med lærevansker hadde kromosomavvik som vi tidligere bare hatt sett hos bananfluer og planter (for eksempel trisomier, monosomier, translokasjoner, insersjoner, inversjoner, ringer, duplikasjoner og delesjoner). Som om han ikke ville ha tenkt denne tanken selv!

Slik kan altså en lite avisklipp fra 50-tallet lede videre. Om ikke akkurat alt var Falkberget, så var det i hvert fall en spesiell mann som hadde gjestet Bergstaden en gang på 50-tallet og som sikkert Johan Falkberget hadde blitt imponert over, om han hadde kunnet følge hans vei videre i livet.

På 90-tallet hadde jeg en gang ei gruppe fra Sveits på Ratvolden. De kom over fjellet fra Christianus Sextus gruve. Der hadde de sittet og lest fra ei av bøkene, på tysk. Mange har blitt svært berørt av dette romanverket.

*Cytogenetikk, den delen av genetikken som omhandler sammenhengen mellom kromosomenes struktur, oppbygging og funksjon gjennom celledelingen, slik den kan observeres i mikroskop.

Fattigmannsstjerna

I kapitlet ”I hvilken time?” i siste bind av Nattens brød; Kjærlighets veier, handler det om Johannes og Hedstrøm som hver tid som helst kunne være ventet hjem etter anfaring ved smeltehyttene og sølvverket sørpå. Pontus stenger døra til hjulmakerhuset. Han hørte hovslagene fra to hester og bega seg over til hytteskriver Tvedt for å melde fra. Det var mørkt og marken var rimfrossen. Han så etter hvert trær og busker.

An-Magritt hadde lengte og ventet. Og Pontus tenker:

Endelig oppnådde An-Magritt at Johannes kom att i live. Helt glad ble hun vel ikke når hun fikk sjå at han hadde bare ett øie? Pontus torde ikke dvele ved det. Lagnaden tok etter Johannes!

… I grunnen levde en like lenge med ett øie som med to.

Og så står det:

Pontus så opp på Fattigmannsstjerna. De arriverte X slett!…

Dette er Falkberget i et nøtteskall.

”Fattigmannsstjerna.”

En liten opplysning som setter tankene i sving.

For en del år siden holdt jeg kåseriet: ”Nattens brød, et skattkammer”.

For det er fullt av slike små stikkord eller setninger. De er ikke nærmere forklart, men de inspirerer til å finne ut mer. Jeg har lært utrolig mye gjennom lesing av Falkbergets bøker. Spennende kunnskap som jeg har lett meg videre fram ut fra det han har skrevet.

Jeg fotograferte lyset over Romsdalsalpene her om dagen. En kveld noen timer etter at sola var gått ned. Jeg trodde det var et fly som kom inn over fjellene og dreide østover. Men det sterke lyset ble der. Neste kveld også. Så da skjønte jeg at det var en stjerne, eller rettere sagt en planet.

Venus.

Som nå er svært så lyssterk.

Antakelig ville jeg sett den over Ratvollfjellet også, om jeg hadde vært hjemme i Rugeldalen.

Et par dager etter var jeg i et selskap, og mot vest lyste Venus. ”Fattigmannsstjerna”, sa Bjørn. Og så fortalte han om historien om hvorfor den kaltes Fattigmannsstjerna. Dessuten kunne han fortelle om en som forleden dag hadde bestilt Romsdals Sogelags årbok fra 1998. Han ringte ham tilbake bare for å forsikre seg om at bestillingen var riktig. Ja, det var en artikkel der; Fattigmannsstjerna, som han gjerne ville lese. Men artikkelen er bare et par sider. Ja, men det var uvesentlig. Boka ville han ha.

Jeg var innom Romsdalsmuseet et par dager etter det igjen, fant boka og fotograferte de to sidene. For det var bare to sider.

Det var en historie fortalt av Asbjørn Sæbø det dreide seg om.

”I gamle dagar hadde fattigfolk som fór mellom bygdene her rett til hus på gardane når det leid så langt på kveld at fattigmannsstjerna (Venus) var komen på himmelen. Ein kjenner ikkje opphavet til denne retten, som truleg har vore slik andre stader i landet og. I alle fall frå Stord kjenner ein til at Venus vart kalla fattigmannsstjerna.

Så mykje fjell som det er her i landet er det langt i frå sikkert at ein kan sjå Venus i skyminga!”

Men Johan Falkberget visste i hvert fall at den ble kalt Fattigmannsstjerna. Så i Rørostraktene kjente de også til navnet.

Dette at bøndene ikke kunne nekte fattigfolk husly, henger nok sammen med kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687. Der står det i tredje bok, 12. kapittel, 27. punkt:

De Fattige, som selv kunde flytte sig, skulle have Huus om Vinteren mod Aften, naar Fæet givis; Den det nægter, bøde til Kongen et Lod Sølv; Døer den Fattige uden for hans Huus udi samme Nat, da stande til Rette efter Sagens Beskaffenhed.

Selv om denne loven ved forordning ble satt i kraft fra Mikkelsdag 1688, og dette var litt etter historien om An-Magritt var slutt, så brukte altså Falkberget navnet på stjerna. Og kjente nok historien.

For oss er det jo lett å søke på nett. Der råder det litt uklarhet om Fattigmannsstjerna er Venus eller Syvstjernen. Men i sin ordforklaring til Nattens brød skriver Eiliv Grue at stjerna trolig er Venus på grunn av sin lysstyrke.

Slik kan altså ei lysende stjerne lede til både det ene og andre. Ser du godt på bildet kan du kanskje se stjerna over fjellet mot høyre.

Kapitlet ”I hvilken time?” er en nydelig beskrivelse av An-Magritts opplevelse av at Johannes har skadet øyet. Du finner den her.