Falkbergets død

Klokka 23.10 onsdag den 5. april 1967 døde Johan Falkberget. 88 ½ år gammel. Det vil si for 50 år siden.

Det var ventet, han hadde ligget på Røros sykehus siden 24. februar, så allerede 6. april hadde en rekke aviser omtale i forbindelse med dødsfallet: Det var signerte artikler i Dagbladet, Adresseavisen, Arbeiderbladet (4 ulike bidrag), Aftenposten, Verdens Gang og Morgenbladet. Så fulgte i dagene som kom; Nationen, Arbeider-Avisa, Tønsberg Blad, Fremtiden, Østlendingen, Arbeidets-Rett, Hamar Stiftstidende, Nidaros, Fjell-Ljom, Ringsaker Blad, Totens Blad, Hamar Arbeiderblad og Bygdabrevet. I noen av disse avisene var det flere innlegg, og et par av innleggene sto i flere aviser. 7. april var hele Fjell-Ljom viet Johan Falkberget.
I tillegg til de signerte artiklene og diktene, var det også en rekke usignerte artikler; Drammens Tidende, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Morgenposten, Østlendingen, Adresseavisen, Dagningen, Vårt Land, Gauldalsposten, Orkla-Posten, Raufoss Blad, Totens Blad, Stiftstidende, Journalisten, Tidens Krav og Harstad Tidende.
Sannsynligvis var det artikler helt eller delvis basert på NTB-meldingen fra 5. april i disse siste avisene.

Alle disse opplysningene over har jeg hentet fra Hans Svennes Falkberget-bibliografi.
I forbindelse med en utstilling jeg har vært med på å lage på Røros Folkebibliotek i anledning minnemarkeringen, har jeg gravd litt i det rikholdige klipparkivet deres og lest en del. Egentlig burde jeg vel ha gjort mye mer ut av dette stoffet. Men noen glimt vil jeg ta med. Den som har lyst kan jo ta seg en tur på biblioteket og lese mer.

I alle minneord og minnetaler er det selvsagt det positive som blir trukket fram. Men når det gjelder Falkberget, var vel det meste positivt. Og mange formidlet sine egne personlige minner.

Aller først tar jeg med Ola Jonsmoens vakre dikt. Det sto både i Dagbladet og Fjell-Ljom 10. april:

Til Johan Falkberget,
konstknekten

 Måråsola ensleg
brinn oppå viddom –
streife korte bluss
og lete over skåråfonner og måså
etter vennen sin
å helse i hånd.

Hyttklokka teie,
teie og fortel stumt:
den siste vakt er slutt.

De gamle folianter
foldes samen
og har sagt sitt ord
om magre gamper,
utsletne hender,
fjellfolk i kvide
og lengsels evige brann, –
An-Magritts gave.

Partisipantan står handfalne
no konstknekten sjøl er borte,
han som fann edel malm
i slit og sten og karrig menneskehjarte,
smelte det frosne
mot måråsol
over kaldslege aprilvidder.

Nattens Brød
har han gitt oss.
Kåpårverkets cirkumferens
er itte lenger uthoggen bjørkskau
og attvoksne kolbotner,
men sinn som dirre
av sol og slit.

Frå vidda, ut over landet
og fremmende land
har konstknekten vandre
sin egen grenselause
cirkumferens.

*

I Arbeidets Rett 12. april hadde Johan Hammond Rosbach et minnedikt. Det er også så vakkert at jeg vil ta det med.
Hammond Rosbach var av Hammondslekten som kom til Norge og Trondheim på 1660-tallet. Presten Tomas von Westen Hammond (Jfr.  Den fjerde nattevakt) hører også til slekten. Johan Hammond Rosbach (1921 – 2002) fra Tingvoll og Sarpsborg, var språkviter, forfatter og esperantist. Han har gitt ut en rekke bøker på norsk og på esperanto. Hvordan han og Falkberget kjente hverandre, krever mer tid til å finne ut av enn det jeg har akkurat nå, men på Ratvolden står esperantoflagget og Falkberget hadde esperantonålen.
Men her er altså diktet:

Johan Falkberget
Selv de største trær i skogen!

Engang faller selv de
største –
Du, min gamle venn, du
raget
høyest, var den fremste,
første.

Det blir stille nu på fjellet,
stille nu i huset!
Du – som Bjørnson –
valgte bruset
av april, av vår.

Alle må vi bære sorge.
Alle har vi tunge stunder.
Stille, fjell og hav og under:
det er landesorg i Norge!
Stille …

Du er borte.
Men ditt verk det lever.
Og vil alltid leve.
Det som du har diktet,
skrevet,
har du også levet.
Hvor du måtte være rik,
du som gjorde alle rike!
Hvorfor, hvorfor er det slik?
– – –
En gang faller selv de
største –

Men omkring i tusen stuer
lever du!
skikkelser som du gav liv,
Ord og form og fantasi,
stjernen som i natten luer,
stille pust i starr og siv.
Det er blitt en del av oss,
del av folkets liv.
Uten det var ikke Norge
Norge.

Stille!
Selv de største trær …

*

I den nevnte Fjell-Ljomavisa fra 7. april, har de blant annet artikkelen

HVA ANDRE SKRIVER…
Enestående hyllest og takk til avdøde i landets presse
Der har de tatt fram utdrag fra en rekke aviser. Jeg tar med noe derfra.

I Aftenposten avslutter Halvdan Hydle slik:
”Johan Falkberget var ikke bare en stor dikter. Han var en sinnets adelsmann, med et hjerte som banket for alt som var sunt og godt i livet. Et helt folk takker ham for den skatt han hentet opp fra gruvene med sine egne hender. Og de titusener som hadde den lykke å møte ham, vil minnes ham i beundring og takknemlighet.”

Fjell-Ljom innleder Johan Borgens minneord i Dagbladet med at han tegner et vart og samtidig varig bilde av sin eldre venn, der han bl.a. sier: ”Jeg fikk en gang en gammel anfahrerstav av ham. Han sa: Den sier mer om meg enn et penneskaft. Og enda er Falkbergets penneskaft det eneste verktøy av det slaget som har rørt meg noen gang. På den lange hyllen i det iskalde skriverommet på Falkberget – han bodde på selve Ratvollen – lå disse magre, slitte redskapene mellom bunnfrosne blekkhus. I tretti graders kulde ruslet han rank dit ned og gav seg sin gjerning i vold. Blekket tinte han opp med hånden.” … Og helt til slutt: ”Så er løpet forbi. Johan Falkberget talte gjerne om de grunnleggende ting, om livet, og altså om døden; men ikke om sin egen død. Han så seg selv som en mann med et kall – ikke selvhøytidelig, men med alvor. Han kjente sine gaver, og sine gavers begrensning. Parabelen lå ham alltid nær; det falt ham naturlig å uttrykke seg i lignelser, de skapte det synlige bilde, det som alltid var hans diktnings styrke. En lignelse passet bedre på ham enn på noen annen jeg har kjent – den om den tro tjener.”

I Verdens Gang skrev Magnus Kommandantvold bl.a.: ”Ved Cornelia smeltehytte engstet mange for smeltemesteren og alkymisten Jürgens skjebne og spør: ”Er broder Jürgen død?” Da svarte Hedstrøm på sin dikters vegne noen ord som også kan gjelde Falkberget selv og anvendes ved vår store landsmanns bortgang: ”Død og død er inte precis det samma. Broder Jürgen lever åtminstone i menniskornas hjärta”.

Kåre Prytz skrev i Hamar Arbeiderblad: ”…Han gikk bort som en av de største fortellere Norge noen gang har fostret. Og mellom begynnelsen og slutten fikk hans samtid oppleve avismannen, samfunnsstormeren, den modne dikteren, humoristen og politikeren. Men uansett hvilket jern han hadde i ilden, var det hjertevarmen og en urokkelig tro på det gode man opplevet mest.”

Fjell-Ljom avsluttet oppsummeringen slik:
”Han hadde ingen uvenn – intet sverd senkes ved hans bortgang. Og et samlet Norden står igjen i sorg når han føres opp til Øvre kirkegård, hvorfra man ser det meste av den verden han viet sin diktning. Hans siste hvilested ligger høyt, og vinterstormer feier gjerne vekk snøen, slik at lyngkransene på de kjæres graver kommer til syne så snart solen varmer litt.”
*

Signaturen F. i Fjell-Ljom avsluttet sine minneord med henvisning til Falkbergets egen tale ved Annas båre i 1960:
”Også Johan Falkberget selv holdt ut til det siste, – i sin tro på godhet, rettferdighet, – i troen på mennesket. Han har selv reist sitt minnesmerke og sin bauta, mer storslått enn noe monument i bronsje og marmor. Han hamret sitt navn i historien på bergmannens vis, med pennen som redskap for sin skapende ånd. Hans navn vil leve gjennom generasjonene, og den arv han etterlot seg vil alltid stå som det vakreste symbol på et menneskesinn i loddsnorens tegn. –”

Olav Nordrå i Morgenbladet hadde omfattende nekrolog med tittelen:
En bergmann går til hvile
Den starter slik:
”Så har Johan Falkberget avsluttet sin livsdag.
Midt i kometregnet av retninger og moter innen diktningen har han sluttet rekken av bergmenn som gikk til hvile efter lange, tunge dagsverk. (…) Så lenge det finnes et eneste menneske i dette land som ikke innretter sitt liv på det hurtig forbifarende, vil lysstyrken og brennvidden fra hans lykt, fra vår siste store klassiske romanforfatter, nå oss.
Og likevel når budskapet om Johan Falkbergets bortgang oss med sorg.”
Og han slutter slik:
”Det hører ikke hit å vurdere Johan Falkbergets diktning, det er gjort grundig og eftertrykkelig før. Hit hører bare å uttrykke en fattig takk for at vi kan nyte godt av lyset fra hans bergmannslykt. Det vil vi gjøre lenge. Ved der ærer vi hans minne best.”

Eilif Skogstad Aamo hadde omfattende minneord i Arbeidets Rett 12. april.
Jeg tar med starten og slutten av den også:
Johan Falkberget og hans lesekrets
”Om Johan Falkberget nå har lagt ned sin bergmannsstav og gitt seg inn under evighetens himmelhvelving, så er han ikke borte for oss for det. Det er vår tru at han vil være levende og høyst nærværende overalt så lenge det leses bøker i dette land. Og han vil ikke være alene – han vil alltid være omgitt av en flokk lysende skikkelser – Ol’Kanelesa, Benjamin Sigismund, Vesle Gølin, Gunhild Bonde, An-Magritt, Hedstrøm for å nevne noen av de mange. Personer og typer han skapte gjennom et langt dikterliv – menneskeskjebner han trakk fram fra glemsel og mørke og ga evig liv.  (…)
Ved Johan Falkbergets bortgang har Røros og distriktet lidd et tap som aldri kan erstattes. Han var fjellfolkets viktigste og mest varmhjertede talsmann gjennom mer enn halvthundre år. Hans røst ble hørt ved Kongens bord og i Tingets hall. Men akkurat som An-Magritt var en varde for sin samtid – vi minnes førselsbondens ord: Du fe gå foran du An-Magritt, så kjem vi andre etter – På samme måte vil Johan Falkbergets navn lyse over Bergstaden og lokke nye slekter til å søke inn til hans diktnings verden og til å besøke den Gamle Bergstad.
Vi tror også at hvis hans pårørende ønsker det, vil Ratvolden og Falkberget bli et sted som tusener av tusener vil valfarte til – akkurat som de i dag søker til Aulestad og Mårbacka.”

Johan Falkberget ble gravlagt 15. april.
Det fikk også bred dekning i pressen. Mange tilreisende fylte alle hoteller på Røros. Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe som skulle ha landsmøte på Røros med 70 utsendinger, måtte utsette møtet.

Bergstaden sto stille mens gravferden pågikk. Statsminister Per Bortens tale i Bergstaden Ziir ble gjengitt i Nationen. Også andre minnetaler er gjengitt i avisene.

Og NRK overførte fra begravelsen, du finner den her:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *