Ratvoldens framtidige skjebne, del 1

Ratvolden, gården Johan Falkberget selv bygde opp, var familiens hjem fra 1922 til 1967. Den ligger 600 meter nord for fødestedet Falkberget ved Rugelsjøen.

Sett i forhold til dagens situasjon er avisinnleggene jeg leste i forhold til Falkbergets død og tiden etter, svært interessante.

Som før nevnt, Eiliv Skogstad Aamos minneord om Falkberget i
Arbeidets Rett 12. april 1967, sluttet slik:
”Vi tror også at hvis hans pårørende ønsker det, vil Ratvolden og Falkberget bli et sted som tusener av tusener av turister vil valfarte til –akkurat som de i dag søker til Aulestad og Mårbacka.”

Dette ble tydeligvis diskutert i månedene etter:
4. oktober var det et oppslag i Arbeidets Rett med overskriften ”Johan Falkbergets dikterheim blir stadig besøkt.”
(Den gang som nå; det er stadig forvirring omkring navnet. I denne avisartikkelen som i så mange steder, helt fram til i dag, kalles den snart Ratvollen og snart Ratvolden. Det riktige navnet på gården er Ratvolden. Nok om det, – jeg får skrive det som står i artiklene når jeg siterer.)

Ratvollen – Johan Falkbergets dikterheim – er stadig like populær, og mange er de som gjerne vil se om Ratvollen og slå av en prat med Falkbergets slekt. (…) Siste helg var det vel 40 studenter fra Universitetet på Ratvollen for å beskue de ting som Falkberget omhandler i sine bøker, – og for studentene var det en stor opplevelse.
Dette besøket skjedde i forbindelse med at studentene skal skrive en avhandling om dikteren Johan Falkberget – og hva var vel mer naturlig når de hadde anledning til det – enn å se innom Falkbergets dikterheim. (…)”

Mandag 23. oktober i 1967 var det et større oppslag på førstesida i Arbeidets Rett, skrevet av journalisten Ola Ødegaard:

Artikkelen starter med at selv om det er blitt stille på Ratvollen, vet de at det arbeides med planer om hva som skal skje med dikterheimen.
”Alle er enige om at stedet bør bevares, ikke minst er det et utbredt ønske om at den skal bevares av omsyn til Johan Falkbergets minne, og av omsyn til etterslekten. Men meningen må også være å la den bli et levende minne om gruve-dikteren, hans liv og virke.”

Det aller siste Johan Falkberget skrev, 19. januar 1967 var: ”Vi vet intet om dagen i morgen!”
Nettopp dette var utgangspunktet for Rettens artikkel.
Hva skal skje med Ratvollen i morgen? De intervjuet Aasta Falkberget Fredriksen. ”Ratvollen skulle ikke bli noe dikterhjem, det var også fars ønske, sa hun. ”… ”heimen her må bevares, og det bør vel kunne bli en slags omvisning her om sommeren.” – Men det trengs restaurering av byggene. Hun har allerede hatt snekkere i gang i ”Gammelstuggu”. Bygningene på selve Falkberget burde også vært satt i forsvarlig stand, men det koster. Journalisten spør både om å søke Kulturfondet, og om ikke stat og kommune bør inn. ”Nei, jeg vil stå fritt når det gjelder å verne om Ratvollen, men jeg legger ikke skjul på at jeg mener det må være en landssak, først og fremst økonomisk”, sier Aasta. ”Men hva med Røros Kommune bør ikke den få litt å si når det gjelder den fremtidige benyttelsen av Ratvollen og Falkberget?”, spør journalisten (…)Aasta forteller  ”… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.”
Ordfører Ole J. Kværneng er meget opptatt av dette med framtidig bruk, i følge avisen, og vil trolig ta kontakt med statlige myndigheter. Så vidt avisen vet, er det altså ikke truffet noen bestemmelser.
”Men en ting er alle klar over, og det understreker Aasta Falkberget Fredriksen: Ratvollen og Falkberget har betydd mye – og vil også komme til å gjøre det. Selv om de som levde og bygget her er borte, så vil dikterheimen være i manges interesse for framtiden, og vi sier som Arbeider-Avisa sa det i en leder forleden: ”Var det ikke en tanke verd overveielse å gjøre Ratvollen til et levende kultursenter, åpent for alle som vil vie seg studiet av Johan Falkbergets diktning, eller ønsker å utfolde andre kulturaktiviteter i disse stimulerende omgivelser.

Artikkelen i Arbeidets Rett var ledsaget både av et stort bilde av Aasta og bilder av Falkberget og ”gammelstuggu” på Ratvolden. Og på side 2 sto Rettens leder:
 

Etter Johan Falkbergets død har mange stillet
seg spørsmålet om hvordan det vil gå med dikter-
heimen på Ratvollen. En ting er iallefall hevet over
tvil – Ratvollen bør bevares som et nasjonalt min-
nesmerke over en av landets aller største sønner.
Dette er en oppgave som enkeltpersoner ikke kan
makte alene. Staten bør komme inn i bildet og Kul-
turfondet er vel den instans som i første rekke bør
føle forpliktelser her.
Tusenvis av mennesker fra inn- og utland har
gjennom årene valfartet til Ratvollen. Andre tuse-
ner vil komme. Bjørnson har sitt Aulestad – Falk-
bergets minne må knyttes til Ratvollen ved Rugl-
sjøen. Den må bevares for etterslekten i den stand
dikteren forlot den da han dro ut på sin siste reis.
Som sagt er ikke dette en oppgave som enkeltper-
soner kan makte alene. Dette er en sak som Norge
som nasjon har ansvar for. Hvordan og på hvilken
måte det skal gjøres får bli en sak for kulturinstan-
sene i vårt land. Men la det bli løst. Vi vil bli fatti-
gere som kulturnasjon hvis det ikke blir gjort mens
det ennå er tid.

Fredag 3. november var det nytt oppslag i Arbeidets Rett:

”Alle gode krefter er enige om at Ratvollen, fjellsamfunnets dikterheim, bør bevares for fremtiden”, skriver avisa.
Kulturfondet hadde ikke mottatt noen søknad, de var invitert for å bese stedet, men hadde ikke hatt tid sist de var på Røros. De ga støtte til fredede kunstnerhjem i den grad det var mulig, men Ratvollen var jo ikke fredet. Ordfører Kverneng hadde henvendt seg til Riksantikvaren for å undersøke muligheten for fredning av Ratvollen og Falkberget, og ventet spent på svar. Til NTB sa riksantikvaren at han ennå ikke hadde tatt standpunkt til realiteten i saken. ”Vi er meget interessert i å bevare det særegne Rørosmiljøet som Falkbergets heim er en naturlig del av”.
Det var tre alternativer:
– At Ratvollen kunne bli bevart på samme måte som Polhøgda, Aulestad og Austråt, ved at midler ble bevilget direkte over statbudsjettet.
– At fredning måtte skje ut fra en arkitektonisk begrunnelse. (Hauglid ville foreta en befaring om ordføreren tok opp saken.)
– At Kulturrådet bevilget penger til restaurering av Ratvollen.

Det var altså tydelig ut fra artiklene i Retten at dette var et spørsmål som ble tatt opp av flere aviser, og NTB fulgte saken.
Vi vet i dag at det ble ikke noe av verken det ene, andre eller tredje alternativet.
Aasta Falkberget Fredriksen, som var bosatt i Oslo og brukte eiendommen som feriested, satte i stand gammelstuggu og startet opp med omvisninger i egen regi. Etter en del år tok Turistkontoret over ansvaret.

Da Aasta døde i 1983 økte bekymringene. Hva med Ratvolden og Falkbergets framtid? Det viste seg at hun testamenterte hele Ratvoldeiendommen til Staten, mens selve hovedhuset på Falkberget forble i familiens eie. Det ble forhandlinger i forhold til testamentet; Staten ville ikke ta over, og enden ble til slutt at Røros kommune tok imot eiendommen, i 1988.

Da familien i 2012 fant at de ikke lenger maktet å beholde hovedhuset på Falkberget, tilbød de Røros kommune å kjøpe det. I en tragisk behandling i Røros kommunestyre presterte de å stemme ned forslaget om kjøp, selv om et enstemmig formannskap hadde gått inn for det.

Hovedhuset havnet da over i private hender. Men rommet i annen etasje, der Johan Falkberget satt og skrev store deler av sine romaner, tilhører fortsatt Røros kommune.
Bygningen gikk tapt for offentligheten som en del av det fantastiske kulturminnet Ratvolden og Falkberget er.

Det kommer fram en svært interessant opplysning i intervjuet med Aasta Falkberget som jeg aldri har hørt før: «… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.”

Kunne det ha vært i perioden etter at sønnen Magnus og kona Anna var døde? At Johan Falkberget så for seg at han ikke maktet å ta vare på den gamle gården nede på Falkberget? Finnes det opplysninger om dette i arkivet for Røros kommune? Og så hadde altså Røros på nytt mulighet til å kjøpe hovedhuset nede på Falkberget i 2012, men lot sjansen gå fra seg.

Dagens situasjon for Ratvolden og museet må jeg ta opp som del 2, litt senere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *