Johan Falkberget og å vs. aa

Språkteigen søndag morgen er alltid interessant.
I dag snakket de om Å‘en som er 100 år i år. Var deler en reprise tro?
Jeg synes i hvert fall jeg hadde hørt noe av det før.
I fjor var det bare 12 som fikk navnet Åse. Siden 1930 har bruken av navnet bare gått nedover. Men som alt gammelt, sa Ouren, det vil komme tilbake.
Bokstaven Å/å ble altså innført i 1917. Enkelte forfattere tok den raskt i bruk. Vanlige folk brukte lenger tid, sa de. Aftenposten tok den ikke i bruk før i 1928, og den ble obligatorisk i 1938.
Ibsen tok den tidlig i bruk. ? Ibsen, død i 1906? Jeg tok en titt; jo Et dukkehjem-utgaven fra 1879 på Nasjonalbiblioteket hadde å! Jeg har ikke sjekket hvor tidlig Ibsen begynte å bruke den. Svenskene hadde jo brukt å helt fra 1500-tallet, mens vi selvsagt fulgte danskene. Og holdt på den helt til 1917, selv om danskene ikke gikk over til Å før i 1948.
Ibsen var absolutt før sin tid.

Det ledet meg til Falkberget. Jeg vet jo at han fortsatt i «Den fjerde nattevakt» fra 1923 brukte aa. Vi har 1923 utgaven i hylla.
Så da gikk veien til den nye Samlede dikt som nettopp kom ut, der diktene er gjengitt i sin opprinnelige språkform, unntatt der de er hentet fra bøker som er kommet ut senere.

Det første diktet jeg finner med å i, er «Ung Aslaug» fra 1910. Blåklokker og bålene. Det står ikke at det er hentet fra noen annen kilde. Men alle de andre 16 diktene fra 1910 har aa. I «Kullbryteren» fra 1912 er det også brukt å. ”Fjeld-sangen” skrevet i anledning Røros sangforenings 50-årsjubileum i 1917, er i diktsamlingen gjengitt i originalform fordi den avviker fra versjonen i Vers fra Rugelsjøen fra 1964. Her er det brukt å. Var da Falkberget tidlig ute med å bruke å i noen sammenhenger? Eller hadde avisa Fjell-Ljom tatt i bruk å med en gang den ble innført? Ja, det er spørsmål som melder seg. De andre diktene fra 1917 har aa. Bortsett fra diktet ”Solen blir kaldere” som sto i novellen ”Held” i Klassekampen i 1918, har diktene fram til 1924-25 aa. Er Falkberget begynt å vakle litt i 1924? Diktet ”En maimorgen” kan tyde på det, om det da ikke er en trykkfeil som har sneket seg inn i :

En maimorgen

I de aarle morgentimer
mai-maanens guldsigd staar
bak heggens blomstersne.
Himlens engler gaar
mellem solforgyldte trær.
Og løvets gyldne klokker kimer
rundt tjønn og berg og sjø;
Gud Herren selv er nær!

Fugl i luften
dyr på marken
og fisk i vandets speil –
ja, alt levende,
som ei har syndet
i tanker, gjerning, ord,
venter paa det store under:
den nye himmel
og den nye jord.

Diktet var først offentliggjort i Maidagen i 1924, så i Arbeidets-Rett 30.4.1926.

Fra 1925 er det Å/å i alle diktene.

Ved dette 100 årsjubileet for Å er Johan Falkbergets bruk av bokstaven spennende å se nærmere på. Jeg har ikke nok her hjemme til å studere det og heller ikke tid til det nå, men i boka I nordenvindens land fra 1924 som også står her i hylla, er det fortsatt aa som gjelder. I utgaven Eventyrfjeld fra 1925 bruker han å. Vaarsnø er nå blitt Vårsnø. Og i Vers fra Rugelsjøen fra 1925 er det også å.

Et annet spørsmål som dukket opp ved diktlesningen nå, var: Når begynte de å skrive pronomenet vår for vor? Siste verset i i «Vort Fjeld» fra 1914 til grunnlovsjubileet, lyder slik:

Her er sol og vind
over snedækte vidder og islagte vatn.
Vore løvskoge sprætter i dalen.
Her er vaar i vort fjeld.
Og stormende vaar
i vort sind.

I jakten på illustrasjoner til dette innlegget havnet jeg på den gamle Jutul-Historier fra 1912. Den er illustrert av Otto Valstad og har noen fine eventyr. Den første utgaven ga han ut under pseudonymet ‘n Soplim-Tosten sjøl. I 1913 var forfatternavnet Johan Falkberget.

Skulle du få lyst til å lese ”Da Eljhaa-Jutulen loppet ut sig”, så finner du den her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/a960a502ba23f442660c2a02e6c67308?index=2#12

Legg inn en kommentar