Sol og St. Hans

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik:
”To og tyvende juni 1807.
Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …”
(…)
”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.”

Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften. Men, det skal vi vel ikke henge oss opp i.
Sigismund vil ringe almuen sammen til aftensang, men Ol-Kanelesa sier det ikke er noe folk på Bergstaden; ”bersan e på gruvom”. Og øvrigheten var det ikke stor vits i å forkynne for.
Det ender med at Sigismund foreslår å dra til en av gruvene, og Ol-Kanelesa sier det må bli til Ålberja, dvs. Arvedal. (Den eldste delen av det som nå betegnes som Kongens gruve i Nordgruv­feltet.) – Neste dag ved firetiden møter Ol-Kanelesa opp med matsekk på ryggen utenfor Leich-krambua. Det forundrer Ol-Kanelesa at presten vil gå til gruva, ikke ha skyss.

Dette kapittelet og de to som følger liker jeg svært godt. Det er tildels ganske fornøyelig lesing. Jeg har hatt med folk på ulike opplegg til Arvedal ut fra disse kapitlene. Rett nok med buss. Men det hadde vært spennende å gå en gang for å se hvor lang tid det kunne ta. Presten forsøkte å få tankene bort fra Gunhild. Ol-Kanelesa var forferdelig tørst. Solen strålte fra skyfri himmel, og Sigismund fant ut at han ville bade ved Nyplassbruene (Orvos), til Ol-Kanelesas store forferdelse. Klokkeren måtte gni presten på ryggen med løv og bjørkekvister:
”Av dette var det nødt til å bli både skabb og skurv.”
Og førselsbønder som dro forbi: ”Fant!” sa de alle. ”Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre på lang lei!”

Presten og klokkeren kommer etter hvert fram, og i det neste kapitlet, ”Klokken på Arvedal synger igjen til Herrens pris”, samles hele bergalmuen på gruvgården: ”Kvelden var vakker: Årvsjøen i nord lå med Storkletten og Årvliens mangefargede og sollyse bilde; begge Fjellsjøene blånet enda lenger nord. Hummelfjellet reiste seg i sør med skinnende hvite snøfonner. I bergveltene på Christianus Sextus strålte det som fra millioner diamanter.”

Her er det dikteren som beskriver. For fra Arvedal er det ikke mulig å se Hummelfjellet og heller ikke stort av de to Fjellsjøene. Men Falkberget bruker sin dikteriske frihet. Utover Orvsjøen ser en, og over til Christianus Sextus. Vakkert er det også.

Klokken på Arvedal er den klokka som nå henger i Hitterdalen kapell. En gang tok jeg opp lyden av den, men det lydklippet er nok forlengst borte.

Det siste av kapitlene i denne sammenheng er ”Et gammelt tysk lerkrus”.
Her følger vi Gunhild den samme St.Hanskvelden. Ja, her skriver Falkberget faktisk St. Hanskvelden, så det med St. Hansdagen var kanskje en glipp? I alle fall, Gunhild tar ut et eldgammelt lite lerkrus av det grønnmalte hengeskapet:

”Bare hver St. Hans pleide de å ta det ut for å sette bjørkeløv i det. Og så sattes det i glaskarmen og ble stående der til løvet visnet. De gamle hadde tatt merke av løvet i lerkruset. Holdt det seg lenge grønt, var det et godt varsel. Hell og lykke varslet det hele neste år. Visnet løvet fort, varslet det ulykke og sorg med. …”

Hvordan det gikk med kvistene kan du selv lese.
Du finner de tre kapitlene her om du ikke har boka selv.

Jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen blomster nå som det er midtsommer. Det har vært en utrolig rik blomstring i år her i Rugeldalen. Slik er det ikke alltid. Min aller første St. Hansaften i Rugeldalen for snart 40 år siden fant jeg omtrent ikke en blomst å plukke inn! Jeg lurte meg på om det var det vanlige her i fjellet.

I mange år funderte jeg på hvordan Gunhilds brudekrans så ut. Hun giftet seg jo like før St. Hans. I kapitlet «Tredje søndag etter trefoldighets fest» står det om vielsen:
«Oppover kirkegulvet kom brurfolkene. Hand i hand. Og når de gikk forbi kirkevinduene, kastet solen gull i brudekransen. Den var flettet av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»

Når det er snakk om lyng her i traktene, tenker de fleste på røsslyng. Og røsslyngen blomstrer jo som regel først i august. I juni er det ikke mye stas med den. Men så et år jeg var borte på Falkberget blomstret heggen. Og jeg gikk opp stien til toppen av selve Falkberget. Og langs den blomstret blålyngen.

Da så jeg brudekransen for meg; «av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»
Og siden har jeg mange år flettet meg en slik krans til å bruke til blomstervandringene mine. Ved avslutningen nede ved Falkberget har jeg funnet fram kransen under lemkloppa og satt den på hodet. I år har jeg ikke hatt blomstervandring, men jeg hadde for en gruppe i fjor:

Vannposten og «Den fjerde nattevakt»

Jeg var en tur inn til Røros i dag. På vei til å dra igjen, kom jeg på at jeg måtte bort i Storgata (Bergmannsgata) for å se hvordan vannposten var blitt. – Kanskje litt dominerende? Og kanskje må det til noen piler i gata? Biler kjørte både til høyre og venstre for den. Akkurat det går seg nok til etter hvert.

Men den var allerede blitt et samlingspunkt. Praten gikk livlig. Flere trakk seg unna da jeg tok bildet, men jeg fikk i hvert fall med Anne Grethe Beck Andersen og Jens Ivar Tronshart. Og det var jo samlingspunkt vann-postene var i gamle dager. Jeg har alltid syntes det var litt fascinerende å lese om det.

Falkberget skriver om vannposten i Den fjerde Nattevakt:
Først i kapitlet ”Ol-Kanelesa og den nye Ellen” hører vi at det har skjedd en omveltning i Elisabetstuggun;
”I stuen hos Ol-Kanelesa var rutene klare og skinnende, støvet ble omsorgsfullt sopt av bjelker og slinder, skorstenen fikk hver lørdag sin lervask og sto snøkvit mellom de brune vegger, og på skorstenssnippen og det sandskurte gulv ble grønt enerbar strødd på når hyttklokken ringte skift.
Nå fikk ingen førselsbønder sitte inne hos Ol-Kanelesa med sine brennevinsbutiller og styrvolter. Han passet vel på så slåen var for ytterdøren. Ville de ham noe, var han all dagen lang nede i smien.
I stuen gikk Ellen, en ny liten Ellen …”

Etter at David Finne hadde tatt livet sitt, maktet ikke Gunhild å ta hånd om den lille datteren, Ellen. Det var Gunhilds onkel Ol-Kanelesa som måtte ta seg av Ellen. Han måtte være over 60 på dette tidspunktet. Men heldigvis hadde han Prest-Løsi:

”En ettermiddag i sommer traff Ol-Kanelesa henne nede ved vannposten. Hun sto der og skurte bøtten sin da han kom forbi med slegge og tang. Han stanset opp, og de tok på å prate om vær og vind; presten Thomas von Westen Hammond ble også nevnt. I hans hus hadde Løsi tjent i mange år; det var nå snart en mannsalder siden også – – – ja, tiden gikk. Hun hadde vugget jomfru Ellen mangen kveld i søvn.
”O no ha vi fått e ny lita Ellen, Løsi.”
”Hæ?” Prest-Løsi holdt handen bak øret. ”Kjære ker e ho kømmin ifrå da?”
”Ho e dotter etter’n David.”
”Og no e ho opp med Dokk, Ola?”
Ja, hun var så. Og det så ut som hun trivdes overlag godt der ….”
(…)
”Du som ha vøre som e mor før den ho Ellen hete ette, du fe mest vårå som e mor før den her òg, Løsi?”
”Hm, nei, je e før gammal te å ta på meg så stort ansvar.”
Ol-Kanelesa lo, omtrent som det var en spøk bare det Løsi sa. Og så gikk han videre med sleggen og tangen og med smil i øyekroken.
Dagen etter kom Prest-Løsi. Ja, bare for å se innom og hilse på den nye Ellen.” …
Hele kapittelet kan du lese her.

Neste gang vi hører om vannposten er i det siste kapitlet, det som heter ”Den fjerde nattevakt”.
”Tidlig neste morgen gikk Ol-Kanelesa i gul feldberedd elgskinnsbukse og blå skjøttrøye nedover Storgaten. Hvor skulle så klokkeren, nykledd og så tidlig på dagen?”
(…)
”Ved vannposten støtte han på Joachim Fredrik Daldorph. Han var ikke mindre nysgjerrig enn de andre. Den store mann stilte seg med sin gullknappede stokk iveien for Ol-Kanelesa.
”Hvor akter klokkeren seg hen så tidlig, tør jeg spørre?”
”Je ska åt Mughøla og måle opp att grua hans Endre Pålsa.”
(…)
”Uten å lette på luen og uten å se opp på direktør Daldorph, trabbelerte Ol-Kanelesa videre.” …

Til slutt er vannposten nevnt nok en gang:
”Den dagen steg ingen røk opp fra Ol-Kanelesas smie; døren var slått igjen og nøkkelen tatt ut. Hvor var han så? Oppe i Elisabetstuguen var han ikke. På Bergstaden hadde ingen sett ham siden idagtile da han sto søndagskledd nede ved vannposten og talte med Daldorph. Var han hos presten?” …
Vil du lese hele siste kapittelet finner du det her.

Under den store kvinnemessen «Kvinner viser vei» i Trondheim i 1997, var samlingspunktet en vannpost. Jeg tror kanskje det var etter forslag fra Aud Selboe (?). Jeg var med på en An-Magrittstand der. An-Magritt var en av kvinnene som viste vei.
Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal starte Falkbergetvandringen min under Litteraturfest Røros til høsten. Kanskje sees vi?