Johan Falkberget og samene, del 1

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene.
6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp.
Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema.

I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8. mars i 1927 starter Johan Falkberget med å skildre sitt første møte med samen Morten Kant, eller Kant-Morten som han ble kalt:
«(…) Det var måneskin og smeldkulde. Og vi hadde leiret oss rundt den gamle bileggerovnen med basunengel på siden, mens vi ventet på at klokken skulle bli 6 –, før kunde nemlig ikke lampen bli tendt, den lille «flatbrenner», som hang i en sotet ståltråd over det rødmalte slagbord. (…) Jeg var 7 år den gangen – (…) Da fikk vi høre at noen kom tassende inn i ytterdøren, sette fra seg en tung sekk på gulvet og reise et gevær opp mot veggen. Og en hund pistret.
«No kjem det finna –» sa mormor.
Det tok i dørklinken. Inn kom en liten mann i renskinnmudd og med høg spiss mangefarvet lue på hodet.
«Ku kveld og signe kvila!» hilste han med syngende – men litt grovere stemme enn fjellfinner i almindelighet har. (…)
Han var en mann på noen og tredive, blåsvart i hår og skjegg, litt «vinnøgd» og med en stor fyldig munn og sterke snøkvite tenner. En praktfull skikkelse i full finnstas –, de mange blå og røde snorer på pesken og luen, det perlestukne belte rundt livet og det utbroderte halsbånd, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. (…) Om «Norges og Sveriges konge» hadde sittet der, vilde jeg ikke ha hatt større respekt for ham enn jeg hadde for ‘n Morten den kvelden.
Den gangen var ‘n Morten reneier. Han var konge i fjellet, nettopp gift med Marit, en av de rikeste finnejenter på Kjølen. (…) Han var av de eldste og beste av «urbefolkningen» der østpå. »

Avisstykket som går over to dager, er vel egentlig Falkbergets minneord over Morten Kant som døde i 1926. Det er alfor langt til å gjengis her, synd det ikke er tilgjengelig på nett. Men jeg tar en liten oppsummering:
Falkberget skriver om hvordan Morten mistet reinen sin; skadeerstatninger for beiting på bøndenes jord, advokathonorarer, saksomkosninger, handelsmenn som tok rein i betaling når det ikke var penger til oppgjør.
I 1900 ble Johan Falkberget og Morten Kant arbeidskamerater ved Kongens gruve. Sammen drev de i en fjellskjæring ved Fjellsjøen. Om nettene overnattet de i en gissen brakke. Morten fisket på isen, Johan gikk på jakt etter rype om kveldene. Dessuten skrev Johan på førsteutkastet til «Hauk Uglevatn». Han forsøkte å lese høyt for Morten, men han hadde lett for å sovne. – Vinteren etter arbeidet de ved gamle berghaller i Arvedalsgruva. De arbeidet sammen i mange år. Det var hardt slit. Særlig for Morten. Han og Marit mått gi opp reindrifta og flyttet inn til Bergstaden. De mistet flere av sine barn i tæring.

Etter at Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen og Ratvolden, var Kant-Morten jevnlig, hvert halvår, innom Ratvolden. Det var driftsstans ved kobberverket noen år, Morten ga seg til som fjellvatnsfisker: «En konges selvfølelse hadde han, den lille uanseelige mann med skinnsekk på ryggen og en lang hjemmegjort fiskestang over akselen, humpende og småjodlende fra fjellvatn til fjellvatn.» Han leverte fjellfisk på Ratvolden og tok seg tid til mang en fortrolig prat over en sigar med sin gamle arbeidskamerat.  Men også før dette, når Falkbergetfamilien var hjemme i Rugeldalen om somrene, må Morten Kant ha vært innom, for på Rørosmuseet har de et maleri malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget).

«Idet heletatt var morgenen, solrenningen, Mortens beste tid:
«Den som vil sjå noe rart må vårå oppe når sola rinn –» sa han.
Han holdt på at alt i naturen, dødt som levende, var utkvilt etter natten.»

Morten kunne en hel del sagn. Mye av det Johan Falkberget har skrevt i fortellingene sine, kan vi tro er inspirert av Mortens sagn i arbeidsbrakka om kveldene og i praten i Trondalen og på Ratvolden.

Fortellinga «De store fjellvidders barn» i boka I nordenvindens land (1924) har en etterskrift:
«Kant-Morten, min gamle ven og arbeidskamerat fra gruverne: jeg skal hilse Jer alle fra ham! Han lever endnu. Nu er han snart 70 år.»
Og Falkberget avslutter med å skrive at om noen vil sende ham en hilsen så er adressen Hr. Morten Kant, Røros. Han trenger sterkt til et hørerør, for han hører så dårlig: «Saa han endnu engang kunde faa høre rypen kagle i vierkjerrene i de kvite vaarnætter og myggen danse i solskinnet inne på Bergshøgden. Nye fiskesnører skulde han ogsaa ha raadd sig. Hans svarte hestetaglssnøre er for grovt og gammeldags – ørreten i Riasten og Fjeldsjøerne er blit for kultivert og moderne, den lar seg ikke mer by redskaper fra stenalderen.»

I avisomtalen i Arbeidets Rett avslutter Falkberget:
«For en tid siden ble han og Marit med i en «sameekspedisjon» til Oslo. Der ble han syk og døde. (…) Bergstadens gamle solbrente og sterke ansikt har igjen mistet en strek, en fure. Han var som sagt en ulærd mann, men likefullt en av dem, som mange ting er åpenbaret for. Hans gode hjertelag og lyse livssyn – det maner en tver og gnaven slekt til efterlevelse.
På hans gravsten kan det med full rett ridses inn: «Gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinding.»

Bildet av Morten Kant og Marit er fra utstillingen på Rørosmuseet:

Så tilbake til fortellingen «De store fjellvidders barn». Den hadde først stått i Arbeiderbladet og i Arbeidets Rett før jul i 1923 og i Waren Sardne i februar og mars i 1924. Waren Sardne var den sørsamiske avisa som kom ut på Røros i periodene 1910 -13 og 1922 – 24, grunnlagt av samehøvdingen Daniel Mortenson. Falkberget hadde flere fortellinger, en artikkel, et dikt, et eventyr og så nekrolog over redaktøren, den samepolitisk organisatoren, aktivisten og reindriftssamen Daniel Mortenson i 1. oktober i 1924.

Først;– gammelt bruktes både finn og lapp om samer, i Rørostraktene.
Fortellingen, kanskje heller en artikkel, er ganske sikkert inspirert av Falkbergets gode kjennskap til hva samene hadde å slite med gjennom sitt vennskap med Morten Kant.

Jeg tar med litt fra «De store fjellvidders barn». Er du interessert i å lese hele finner du den her.
«(…) Videnskapsmænd – og jurister, som har faat lappesaker aa føre – har drøftet hidsig og hensynsløst spørsmaalet om hvorvidt disse fjeldstrækninger har været bebodd av finner fra Alders tid. Videnskaps–mændene har stoppet op ved anno 1620. Her har de tapt sporene i de gamle dikumenter og skindbreve. Juristene har likevel gjentagne ganger uttalt, at bosætningen der paa stedet maa antages aa være adskillig ældre. De, som steller med videnskap er imidlertid litet mottagelige for antagelser, de forlanger beviser, kjendsgjerninger!   Fantasi frabedes!   De glemmer i en beklagelig grad, at det er folk med fantasi som sætter dem paa sporet. Nu er det ikke for aa knive ned videnskapsmændene og ile juristerne til undsætning, at jeg vil prøve paa aa bevise, at finnene har hat tilhold paa Dovre og langs Kjølen fra Alders tid og endnu længer. Jeg har stor respekt for alle som er lærde og aandsfraværende; de maa bare ikke indbilde sig at «vi alene vide» – – – vi, som ingen ting vet, vi vet ogsaa et og andet.»

Lærde og åndsfraværende; ja, Falkberget fikk sagt det!
Et stykke lengre ut i stykket skriver han:
«Jacob Hilditch (Trangviksposten; min kommentar) har skrevet en mesterlig, men ikke desto mindre rystende fortælling om finne-drengen. Den burde vore myndigheter læse med alvor og ettertanke. Jeg vil ogsaa tilraade dommere og sorenskrivere, som skal dømme i lappesaker, aa gjøre sig bekjendt med denne skildring. Det vilde heller ikke skade om det ved lov blev paabudt, at den skulde forelæses høit, klart og tydelig i høiesteret umiddelbart foran domsavsigelser i saker som angaar samerne. Naar dyresteken bæres ind paa det bugnende bord, burdeden ledsages av et kort utdrag av nævnte fortelling – det vilde i høi grad bidrage til aa øke forstaaelsen av det folk, som er henvist til aa ernære sig paa de golde og øde fjeld.»
Skulle du ha lyst til å lese Hilditchs fortellingen, Finn-Drængen, ligger den på bokhylla.

Og Falkbergets bruk av samer i litteraturen, kommer jeg tilbake til i del 2.
Begynnelsen av artikkelen om Morten Kant i Arbeidets Rett, kanskje er det mulig å lese:

 

Legg inn en kommentar