Det blomstrer som aldri før her i Falkbergets rike.
Med noen av blomstersitatene, bilder og intervjuet med meg som nå ligger ute, ønsker jeg alle Falkbergetvenner god sommer.
I år har tårnfalken voktet Falkbergets rike.
Røde, gule og blå …
Som jeg sikkert har skrevet før, til å begynne med syntes jeg ikke Johan Falkberget hadde særlig greie på planter.
Hvordan fikk han egentlig sin interesse for blomster?
Ja, – for etter hvert som jeg leste med mine ”blomsterøyne”, oppdaget jeg jo at han hadde mye kunnskap om dem. Var det bestemoren, Olava? Moren Gunnhild, eller var det Anna? Eller var det bare han selv som brukte øynene, og fant fram navnene i bøker, inspirert av sin første ”frøken” i småskolen, Mali Smemo? Jeg vet ikke.
Når jeg har lest med ”blomsterøyne”, har jeg gått gjennom bok etter bok, notert meg både blomsten, hvordan han benevner den, notert setningen og siden i boka. Etter hvert har det blitt en database hvor jeg kan se hvor mange ganger den enkelte blomsten er nevnt, hvilke blomster som nevnes i hvilke bøker, på hvilken måte han bruker blomstene osv.
I går, da jeg var en tur bort på Falkberget, blomstret allerede kvannen i kanten av Rugelsjøen. Alt er tidlig i år. Mye ar allerede på retur.
Kvann – Angelica Archangelica –
Johan Falkberget må nok syntes det var et vakkert navn.
Det er mange år siden jeg tok det første bilde av kvann på Ratvolden.
For der vokste den bokstavlig talt helt inn til veggene. – Og langs bekken.
Men den vokste altså også på Falkberget, – langs sjøkanten, – i den fuktige skogkanten og langs bekkene.
Kvann var den planten småungene brukte til blåserør, – sikkert også på Johans tid. Og dersom han brukte den, ville han også være kjent med den spesielle duften.
Dessuten, hans svigermor røkte pipe! Var det kan hende kvannrot i pipa av og til? – Johan var jo selv en ”innrøkt” mann, pipa var fast følgesvenn. Og i hvertfall i andre strøk av landet har jeg hørt at småguttene startet sin røykekarriere med kvannrot.
Noen tygget også kvannrot … som Siri i romanen Sol.
Her hører vi om berggesellen Brodd-Sølle som oppdager den vakre finnejenta Siri, Sevrillens datter. Han springer etter henne, og da han endelig når henne igjen etter jakten kysset han henne med makt…
”Han kjente at hennes varme åndedrag anget av kvannrot”
Senere i romanen gjør arbeiderne opprør mot dårlig lønn, og de drar inn til Bergstaden med økser, kniver, ladde flintebørser og bjørkestaurer. De samlet seg på røstplassen oppe ved Hyttstugguen.
”Trette og gamle berggeseller satt med foldede hender på furustubbene i utkanten av hytteplassen og tygget kvannrot og stirret mørk til sinns ned for seg: …”
Berggesellene dra etter hvert ned til direktørboligen, Brodd-Sølle, Skalmeiblåsarn og Ællen ´pi Torven ble utvalgt til talsmenn og fikk komme inn til Henning Jürgens for å forhandle. Det tar tid og direktøren kunne høre almuen ta på å true ute …
”Og han grep sin gulldåse med angelika i og stakk nesen ned i den
– – – for den sist innkomne stinket syndig og skaffet ham et illebefinnende.”
Her hører vi altså at når den tyske direktøren bruker kvann, kaller han den for angelika!
I ”Bjørneskytteren”, boka om far til Eli Sjursdotter, finner vi dette om kvannrot:
”I sengen lå enken etter Tronshart og røkte kvannrot av blåsvart jernpipe. Hun ba alt i ett Halgutusvedrengen rekke henne lyset så hun fikk varme på pipen. Og skjelvende i målet fortalte hun at skalmeiblåseren oppe på Ålberja hadde hatt med seg denne kvannroten til henne nå i helgen, men den var ikke av rette blåslaget, trodde hun, og suget på pipen så flammen i lyset kom nesten bort inne i pipehodet.”
Flere steder i Christianus Sextus blir også kvann nevnt:
• Hør, krutgubbe! Har du någon kvannrot? … og fant et stykke … ga seg til å tygge med stor iver og svelget spyttet. Det hjalp – for en stund.
• …; på hodet bar hun et svart frynset tørkle som luktet av angelika.
• Hun ga ham urtetrekk av angelika.
• I den holdt Kerstin og han til en natt de plukket multer og rev skjefte og kvennstut.
• Han mintes såvidt at svogeren rakte ham en skål varmt kvanrotvatn. Og han tykte ikke om det.
Og i Nattens Brød:
• Kvennstut og hundekjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken.
• I mandfolk! Dokk er noen konstige kvennstuta!
• Kvennstut og myr anget.
Dette er bare noen av alle de blomstersitatene jeg har notert.
Kanksje blir det bok en gang? Kåserier og vandringer har jeg stadig.
I Falkbergets Rike 