Kjell Aukrust – «Simen Mustrøen»

Fredag var det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Det har vært artikler i flere aviser. Og jeg kom på at Aukrust jo har illustrert noen av Falkbergets fortellinger.
Viktigst var nok illustrasjonene til fortellingen «Simen Mustrøen» i Magasinet for alle i 1958.  En fortelling helt sikkert i Aukrusts ånd.
Da fortellingen kom i bokform sammen med andre fortellinger i 1992, var det Kjell Aukrusts tegning fra 1958 som prydet forsiden. Tidligere hadde Aukrust illustrert artikkelen «Bergmennenes jul for 300 år siden», eventyret «Eljåjutulen», og artikkelen «Johannes Johannesen Ryen – Stiger ved Sextus». Den siste sammen med Øyvind Sørensen.

Simen Mustrøen
Dermed er det en fin anledning til å skrive litt om Simen Mustrøen.
Fortellingen ble først skrevet som føljetong for Hvepsen i 1913, i Falkbergets Kristianiatid. Den handlet om Simen Mustrøen, kona Bertille og sønnen Vetl-Simen. Bygdetreskjæreren hadde fulgt i sine forfedres fotspor: «Treskjæringen lå ham i blodet». Men «Siden agentene strømmet inn over alle bygdelag, ble det forbi med håndteringen. Bøndene kjøpte riveskaft og blikkøser på avbetaling.» Simen ble arbeidsledig og de ble matløse i Mustrøen. Løsningen ble at han spikket et trehode som var prikk likt ham selv, og så arrangerte de hans død. Først da strømmet det gaver til huset, men forviklingene ble mange.

Gammelklokker Lars Kaldbækken (…) så Per Pikajord sprang nede på jordet med ei ski i hver hånd og topphuva hengende bak på nakke. Hadde aldri sett på maken til flukt. Pikajordingen, som var over sytti år, flaug forsyne meg som et vilt dyr …

Einar Døhl skriver i Johan Falkberget – Bergstadens dikter (1949) at denne satiren «er karakteristisk for hans innstilling overfor folket på kjente trakter». (Fortellingen kom året etter den store Eli-feiden.) «Det er lettvintere å legge krans på en båre, enn å støtte mannen i levende live …»
Nils Johan Rud skriver i Et halvt hundre år «Om dikteren selv har erkjent sitt brorskap med den miskjente Simen Mustrøen, hvis egenskaper hans sambygdinger manglet både kunnskap og fantasi til å begripe – det har jeg ingen bekreftelse på, men de var av samme sære slekt.
Heller ikke Anders Bjørgård kunne være uten gjenkjenning med Simen Mustrøen, treskjæreren og figurmakeren – selv i den karikering Falkberget hadde meddelt ham. …»

Fortellingen gikk også som føljetong etter 1913 i flere aviser under litt ulike navn: «Oppi Mustrøen», «Kanaljen i Mustrøen», «En kanalje», «Simen Mustrøen». Så kom altså føljetongen med Aukrust illustrasjoner i Magasinet for Alle i 1958. Føljetongen gikk i Fjell-Ljom så sent som i 2004.

 

 

Det var folk som kom for å holde møte på Mustrøen, samt jage djevelen fra gården.
Per Pikajord og Lars Kaldbækken gikk først, etter dem kom søster Finchelvik, men så kom mange i klynge.

 

I 1992 kom fortellingen i sin opprinnelige form i boken Simen Mustrøen og andre fortellinger som Hans Svenne var redaktør for. Med Kjell Aukrusts illustrasjoner. Boken inneholder 22 fortellinger i tillegg til nevnte «Simen Mustrøen».

 

Lensmannen slo hammeren i bordskiven. Velt-Simen tok plass som skrivekar.

Han Vetl-Simen trådte opp på skolen med storstøvler og i flosshatt, akkurat som presten og klokkeren brukte – for det syntes Bertille var så storartet.

 

Det jeg tenkte som en liten artikkel med Aukrusts tegninger, utvidet seg til et lite dypdykk i litteraturen omkring «Simen Mustrøen».
Rolf Thesen skriver i Johan Falkberget og hans rike (1959): «Året etter (dvs. etter Eli Sjursdotter, 1913) skrev han en fortelling som har vært tatt for et svar på den uforstand han hadde møtt i sitt eget rike, hans biograf Einar Døhl har pekt på det. Det var en satirisk fortelling i skjemtebladet «Hvepsen» om et fattig og miskjent bygdegeni, Simen Mustrøen, som møter stor motgang i livet uten at bygdefolket kommer til hjelp. Først da hen er død, vakner bygda og tenker seg om. …»

Røyne Kyllingstad, Dit vi kom fra – der det gror (1988), viser til Falkberget og Simen Mustrøen i kapitlet «Pendling er hovednæring»:
«Store deler av de tradisjonelle bygdehandverkene var på veg ut allerede lenge før krigen. Johan Falkberget ga i sin ungdoms «Simen Mustrøen» en overdådig morsom skildring av den tragedie dette egentlig var.»

Hans Østerholts dramatisering

I 1914 dramatiserte Hans Østerholt fortellingen, og dramatiseringen kom som bok på Hvepsens forlag: Simen Mustrøen. Karikaturkomedie.
Hans Svenne skriver i sin Falkbergetbibliografi at boken hadde omslag med foto av Harald Steen som Simen Mustrøen; hovedrolleninnehaver i teateroppsetningen samme år.
Premieren var 3. april 1914 på Centralteateret.

Framme i boka er det bilder av de andre med hovedroller.

        

Boka ble trykket i nytt opplag. Og kom som særtrykk i Nidaros i 1922, i Drammens Tidende og Buskerud Blad i 1923. Disse var illustrert av Nils Moa.

I Tidens Tegn i 1914 har de overskriften «En dobbeltdebut»: om Falkberget og H. Østerholt som «har skrevet en komedie, «Simen Mustrøen», som nu kommer opp på Centralteatret.»
Ut fra dette må vi regne med at Falkberget var medvirkende i arbeidet med dramatiseringen.
Dagen før premieren er det også et intervju med Østerholt og Falkberget i Morgenposten.
Trygve Lie forteller i Oslo – Moskva – London (1968) om sin ungdom, deltakelse i amatørteatergruppa på Grorud der Johan Falkberget også var med, og om vennskapet med Falkberget:
«Da jeg i min studietid måtte reise til Oslo hver dag, var jeg som regel sammen med Johan Falkberget. Jeg følte meg meget beæret når jeg kunne få gå med ham til Dampkjøkkenet hvor kaffekoppen den gang kostet 10 øre. Der møtte vi redaktør Hans Østerholt og tegneren Jens R. Nilsen. Det var i den tid Falkberget skrev «Bør Børson» og senere også «Simen Mustrøen» for «Hvepsen». Jeg fikk høre diskusjoner om hva neste kapittel skulle inneholde, og var en ivrig lytter uten selv å bidra noe til idédiskusjonene. Men interessant var det, og jeg lærte meget.» (Min kommentar: det var «Simen Mustrøen» som var først.)

Aasta Falkberget skriver i Mor og far i unge år (1971) om oppføringen på Centralteateret:
«Jeg fikk se flere av forestillingene som gikk av stabelen der nede. Publikum lo så det mange ganger ikke var ørens lyd å få, og skuespillerne måtte rett som det var stoppe opp litt og vente til de villeste lattersalvene hadde lagt seg. Jeg var omtrent 9 år den gangen, men du verden så gøy jeg syntes det hele var! Det ville nok blitt et kassestykke av rang om kritikken hadde vært nådig. Det var den imidlertid ikke, og fars beundrerinne Fernanda Nissen slaktet hele greia fullstendig. En morsom tegning av Jens R. I «Hvepsen» fra den tid, husker jeg meget godt. Den forestilte kritikerne i teaterets sidelosje, hvor Fernanda tøyde seg ut mot publikum og hyttet sint med en lang arm. Som tekst under tegningen sto det:
«Hysj! Så lenge vi ikke ler, er det ingen grunn for dere å gjøre det!»
Svært mange ganger gikk ikke forestillingen etter den nedsablende kritikken. For øvrig var det visst heller ikke riktig fint å le av folkelige komedier den gang.»

Ut fra det Kristian Magnus Kommandantvold skriver i sin avhandling Johan Falkbergets Bergmannsverden del 2, 1971 i note 12 til kapitlet «De maskerte memoarer», oppfatter jeg det slik at også Johan Falkberget selv hadde en liten rolle i oppsetningen: «F. opptrådte under Grorud-tiden som «gjøgler» og spilte i sitt folkelige lystspill «Simen Mustrøen» i apr. 1914. …». Han har flere referanser til dette. Referanser jeg ikke har hatt mulighet til å sjekke nærmere.

Einar Døhl skriver om teateroppsetningen:
«Kritikken var ikke særlig nådig. Dramatiseringen var mislykket, het det. En kjent anmelder skrev: – Man føler hele tiden at det er en vesensforskjell mellom den opprinnelige fortellingen og den dramatiske bearbeidelsen …
Et par dager senere skrev Falkberget til en av medarbeiderne i Fjell-Ljom:
«Jeg synes jeg må underrette deg litt om Simen Mustrøens skjebne. Hovedstadsbladene gir et harskt og uriktig bilde av hendingen. Publikum tok imot Simen med rene ovasjoner. Det ser ut som at seiren i teatret den første kvelden tirret avisene. Knektene er jo rasende på Østerholt for Hvepsen og en skulle tro at hevnen er søt. Det er også gått politikk i det. Vil du ikke ta disse ting i betraktning, når du skriver om Simen i ditt blad. Folk der oppe og sambygdingene savner jo forutsetning for å se en slik historie rundt og fra alle sider …».»

Jeg finner ikke i Svennes bibliografi at Fjell-Ljom hadde noen omtale av stykket. Mange andre anmeldte den.

Nå når jeg først leste den opprinnelige fortellingen og så den dramatiserte utgaven, er det jo tydelig at det er gjort mange endringer for å omforme den til et teaterstykke. Den opprinnelige fortellinga finner du her og Østerholts dramatisering her Så kan du jo lese selv og vurdere.

I 1980 skrev Rolf Norsen et musikkspill ut fra fortellinga og ga det navnet: «Vi klarer oss så godt vi kan i væla». Musikkspillet fikk 3. premie i teksttevlinga i Møre og Romsdal -79/80.

Det ble bl.a. oppført i Tolga i 1986 og på Koppang og i Tynset i 2013.

 

 

Det ser ut som at musikkspillet kanskje følger den opprinnelige fortellinga noe nærmere enn teaterversjonen.
Om musikken (trekkspill) står det bl.a. i manus: «Fortellingen om Simen Mustrøen er en komisk, ja, til tider grotesk historie i en stil som ligger nærmest opp til våre dagers tegneserier. Musikken er forsøkt tilpasset denne stilen. Men vi skal passe oss for å se på historien om Simen som en parodi – det ligger ofte mye sannhet i en skrøne!»
Norsens musikkspill ligger her.

 

 

Morsomt er det jo at Falkberget selv har skrevet om teaterstykket «Simen Mustrøen» i sin fortsettelses-fortelling «Den nye Bør Børson» fra 1927 i slutten av kapittel XVII.

 

O. G. Hansen forteller om Olderdalens dramatiske klubb: «I fjor spilte klubben et stykke, som hette «Simen Mustrøen» – men det var det elendigste fillefanteri han hadde sett. Han hadde git det en aldeles drepende kritikk i «Olderdalens Tidende.» Han vilde nemlig ikke undlate å gjøre det, da han hadde set flere andre blade hadde sablet det ned før.
Nogen dager efterpå hadde han så fått et forferdelig brev fra forfatteren – – – men det beviste nu bare at kritikken hadde truffet midt i blinken. Når det gjaldt kunst, kunne en sandelig ikke legge fingrene imellem. Han hadde forresten den glede å se at stykket mer enn en gang blev strøket av programmet.
Nå ja – dette pratet bryr Børson sig ikke om – det er ting han ikke gidder å beskjeftige sig med.»

Mange amatørteatre har satt opp komedien. I Dalsbygda hadde ungdomslagets medlemmer selv omarbeidet fortellingen til teaterstykke, står det et sted.

Filmatisering
29.9.1926 hadde stumfilmen «Simen Mustrøens besynderlige opplevelser» premiere i Admiral Palads, Rosenborg Teater, nå Eldorado.

Bildet er hentet fra omtalen av filmen i Norsk film gjennom 50 år

Leif Sinding skriver i En filmsaga
«Jeg er litt skamfull over at vår store dikter har vært introdusert i norsk film med denne lettvekteren. Det var imidlertid hverken Ivarsons eller min mening å gjøre det.» Sinding skriver om hvordan de ikke så noen muligheter i humoresken og var svært uvillige. Det var Harry Ivarson som skrev manus. Sinding var innspillingsleder.
«Det var vår feil, for mange år senere gikk det plutselig opp for meg at stoffet, riktig behandlet, hadde hatt store sjanser for å kunne bli en samtidig både underholdende og kunstnerisk film. Nå så vi bare det groteske og overdrevent komiske i humoresken.» … «Og da Ivarson gikk i gang med å engasjere skuespillerne gjorde han straks en feil så alvorlig at slaget var tapt allerede før en meter var tatt.» Å gjengi hele Sindings betraktninger tar for mye plass, er du interessert kan du lese det hele her.
Når en leser omtalen av filmenpå www.stumfilm.no skjønner en at det er  en nokså bearbeidet utgave av den opprinnelige fortellingen:
«Filmen handler om trekjæreren «Simen Mustøen» og hans kone «Bertille» som blir snytt av kaksen «Per Pikajord» for noe arvesølv. «Simen Mustøen» sprer da ut rykter om at han er død slik at han kan skremme «Per Pikajord» som spøkelse. Det går nok ikke så godt ved første forsøk da han faller ned gjennom pipen og havner i ildmøljen på peisen. Senere en natt skremmer han «Per Pikajord» og andre på kirkegården og «Per Pikajord» blir så skremt at han graver opp arvesølvet han tidligere hadde gravet ned under låven. Mens han graver opp arvesølvet kommer «lensmannen» og arresterer «Per Pikajord» og «Simen Mustrøen» kan vende tilbake til livet.»

Sinding skal senere ha sagt: «Om Simen Mustrøen ble det ikke skrevet så meget – det er en kultivert måte å si atskillig på.» (Ref. Melodrama, kjønn og nasjon: en studie av norske bygdefilmer 1920 –1930.)
Og i 1932 sa Sinding om filmen i et intervju i A-magasinet: «Filmen med et sterkt grotesk innslag gjorde – særlig utover landsbygden – adskillig lykke.»
Spesielt er det kanskje at skuespilleren som hadde den kvinnelige hovedrollen, Bertille, ble spilt av Didi Holtermann. Flere år før hun ble Magnus Falkbergets kone nr. 2.

Og helt til slutt, Simen Mustrøen er jo et ganske spesielt navn:
Men Odd Bang-Hansen har faktisk i sin Ringen rundt brønnen (1946) en Simen Mustrøen. Han er ikke nevnt mer enn et par ganger: «… Husker du han lille som vi kalte Simen Mustrøen? Han fór også slik og lurte og sladra. Husker du ham? …»

Det er godt å ha bokhylla.no i tillegg til bøkene i egen bokhylle når en skal lese og skrive. Og selvfølgelig; Hans Svennes Falkbergetbibliografi er gull verdt.