Lisbet på Jarnfjeld, del 1

«Verden er alene skjøn i kjærlighedens lys. Blæs det ud. Og det er frygtelig!»

Dette er ikke et sitat fra Lisbet på Jarnfjeld, men det kunne godt ha vært det, for romanen er virkelig fryktelig. Den handler om kjærlighet, hat og mye annet. Selv tenkte Lisbet: «Hvorfor skrev Gud evighetlover for kjærligheten, så ikke en minste tøddel kunne endres!»
Sitatet over er fra Plogjernet, Nattens brød. Det er An-Magritt som kommer på visdomsordet latindegnen Cimber en gang sa.

Når nå Lisbet på Jarnfjeld skal settes opp på Christianus Sextus gruve i sommer, er romanen igjen aktuell.

I 2015, da det var 100 år siden romanen kom ut, skrev jeg en artikkel om den i Falkberget-Nytt. Meningen var at jeg skulle skrive mer, men så gikk dagene, månedene og årene. Nå har jeg tatt fram igjen notatene mine, lest om igjen og lest mer.

Om romanen

Romanen kom ut i desember 1915. Allerede før året var omme måtte den trykkes opp på nytt. Et tredje opplag kom i 1924. Siste gang Lisbet på Jarnfjeld ble gitt ut som egen bok var i 1929, men den har vært med i alle utgavene av samlede verker gjennom årene, fra 1949.
Hvorfor har ikke flere vært mer opptatt av denne romanen?
Selv om den er over 100 år gammel, tar den opp en rekke spørsmål som er like aktuelle i dag som da; omsorgssvikt, barnemishandling, seksuelt overgrep, kulturkollisjoner og familievold.
Kanskje kan årets oppsetning på Christianus Sextus være med på å få den fram fra glemselen?
– Romanen er meget lesverdig.
Det er ikke lang. I samlede verker fra 1949 utgjør den 170 sider. Men det er innholdsrike sider. Rolv Thesen innleder omtalen av romanen i sin Johan Falkberget og hans rike: «… denne romanen er en av toppene i hans tidligere diktning, en saga i en barsk og knapp stil uten krimskrams, og et stykke norsk folkepsykologi. […] Det er et pust av saga i skildringene av Lisbet. I sitt lynne er hun i slekt med sagakvinnene, […] …, Lisbet er tragisk, – tragisk på samme måte som Gudrun i Laksdøla, hun som var verst mot den hun elsket mest.»

Jeg gir et kort sammendrag, har du ikke romanen, kan du låne den eller lese den på Bokhylla.no


Romanen starter med en prolog, 300 år før den egentlige handlinga. Om Jarn-Salve og Lisbet som ikke kan trives nede i Jarnlien, men flytter gården opp på Jarnvidden. Salve-navnet har forlengst gått ut, mens Lisbet-navnet har holdt seg i ætten opp gjennom tidene. Og i Lisbet på Jarnfjeld møter vi den siste Lisbet.

Kjærligheten til odelsgården og naturen overskygger det meste for henne. Men det handler like mye om hat. Lisbet fra fjellvidden gifter seg på trass med Bjørn Hallvarsa nede fra dalen. Han som ikke kan bli fortrolig med vidden, stadig er redd og hater livet der. Lisbet var, og er egentlig, glad i presten Sivert Fjølebu, fra vidden som henne selv. Sivert ba henne ikke vente da han dro ut for å utdanne seg til prest, så det var hevn som var Lisbets tanke da hun valgte Bjørn. Ekteskapet blir en tragedie. Lisbet får kjærlighetssønnen Hallvar med presten. Datteren som hun får med ektemannen, Ane-Sofia, har hun ingen kjærlighet og varme for, hun kaller henne «horungen». Det er ei grusom bok. Ikke lik noe annet Falkberget har skrevet. Men de mange naturskildringene og glimtene av humor er der. Og vi kjenner også igjen tema han skriver om senere; den umulige kjærligheten til en prest, nattevaktsmotivet, sønnen Hallvar som lærer seg kunstsmiing og ønsker å bli smed. Lisbet tar til slutt Bjørns liv, eller rettere, unnlater med vilje å redde han.
Datteren på nabogården begår selvmord, på grunn av incest. Hvordan skulle unggutten Hallvar forstå de signalene Brynnild forsøkte å formidle om det helvete hun levde i? Kunne han på noen måte hindret at hun gikk i døden? Lisbet forsto det nok, men grep ikke inn. Likevel, – hun sørger for at Brynnild fikk plass på sørsida av kirka.

Dette med incest, – jeg hadde ikke fått med meg det første gang jeg leste romanen. Den gang syntes jeg den var så mørk og grusom at jeg er usikker på om jeg orket å lese hele. Så hadde jeg for mange år siden en omvisning på Ratvolden. Var det for Kvindernes Læseforening tro? Etter omvisningen snakket vi litt mer om forfatterskapet og kvinneskikkelsene hans, og jeg nevnte Lisbet på Jarnfjeld. Ja, svarte ei av damene, tenk at han skrev om incest. Incest? Gjorde han det? Jeg torde ikke svare videre på det, men tok boka fram igjen da jeg kom hjem. Lesingen ble en helt annen. Eldre var jeg jo også blitt.

Inspirasjon?

Johan Falkberget var bare 36 år da han ga ut denne romanen. Hvordan kunne han skrive om en kvinne som Lisbet? Mange mener Falkberget brukte sin egen mor som modell for Lisbet.
«Det var dikteren maktpåliggende å finne forklaring på et vanskelig, uforløst kvinnesinn», skriver Per Amdam i Norsk Litteraturhistorie.

(Bildet henger i gangen vår, rett nok er han bare 30 år, fotograf Ellisif Wessel)

Falkbergets datter Aasta skriver i Far og mor i unge år om da Johan kom og fortalte sin mor at han, snart 20 år gammel, ville gifte seg med Anna Marie Skjølsvold, og moren satte seg helt på tverke. «… og hun hadde liten lyst til å dele sin sønn med en svigerdatter. Muligens var det sjalusi med i spillet.» Det endte med heftige ord og moren vandret «hulkende til sengs med sterk hodepine». Da de nygifte kom tilbake fra bryllupet i Trondheim, der ingen fra Falkberget deltok, var ikke noe forberedt. Ungfolket skulle jo bo på gården. Moren, skriver Aasta: «hadde dratt hodetørkleet ned i pannen slik hun hadde for vane når humøret var dystert, og hun så ikke opp.» […] «Her skulle ingen nåde være! Å, herregud! Om bestemor bare den  stunden hadde forstått å styre sin medfødte legning. Men det maktet hun ikke. Hun var pisket av sitt eget sinn og var faktisk i sine egne mektige følelsers vold. Trolig brukte far sin mor som modell da han skrev Lisbet på Jarnfjeld. Jeg spurte ham en gang om dette, og han benektet det ikke.»
Aasta skriver videre om bestemoren: «Det var nok slektens arv som hun i rikt monn var belemret med og hos henne ytret det seg altså som depresjoner og vrangsinn.» […] «Hun kunne ligge dagevis med hodepine uten å mæle et ord.» Dessuten forteller Aasta at hun som barn hørte «mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbane­ingeniør under anleggstiden.» – Ganske sikkert er det at Falkberget ikke hadde kunnet skildre Lisbet slik han gjorde, uten erfaringen med sin egen mor. Og vi må tenke tilbake på det Aasta skriver, når Falkberget skriver om Lisbet morgenen etter at hun har forsøkt å koble sønnen Hallvar med tjenestejenta, Inga, og angrer seg: «For første gang tenkte Lisbet på at hun aldri ville komme til å tåle et kvinnfolk legge seg ut etter Hallvar. Ingen annen åtte retten til ham enn hun, som hadde unnfanget og født ham til verden. Hadde noen rett til å ta den eneste som var hennes, fra henne?»

Natur

Jeg har samlet blomstersitater i Falkbergets diktning. Noen sa, det finnes vel ikke blomster i Lisbet på Jarnfjeld, slik en dyster bok? Nei det er kanskje ikke mange blomster å finne, men de er der, både en liten blek blomme midt inne i endeløse snølandet, og rogn og hegg. Naturen skildrer Falkberget både lys og vakker, mørk og dyster. Den setter stemningen for menneskene han skriver om. Som så ofte ellers i forfatterskapet.
Ett eksempel er en vårnatt når Hallvar møter Brynnild: «Han syntes snøen omkring dem ble så lys. Hvert snøfnugg tok på å stråle. Han trodde det måtte være en trolldom. Hver gang de sto slik tett inntil hverandre, tok snøen på å lyse og stråle. Og i fjellene omkring ble det så underlig lyst, fjellris og lyng så annerledes og vidunderligere ut enn ellers. Fjellbjørken sto og lyste som tente juletrær i vårnatten når Brynnild var i bjørkeskogen. […] Og det var som Brynnild også ble snø og lyng og fjellris. Hun var i alt han så og hørte.»
Når Falkberget skildrer Bjørn og Lisbet to året etter at de hadde giftet seg, bruker han natur slik det var så typisk for ham allerede fra Svarte fjelde:

Bjørn betrakter Lisbet og tenker: «Hun var som en kvit snøfonn i lauvskogen om våren. Ven og hildrende var Lisbet Jarnfjeld for sinn og sans. Men det sto en iskald gufs av vinter ut av hildringen.»

 

Og Lisbet stirret på Bjørn: «Han var som en rotfrossen bjørk oppe på en værhard fjellknaus. – – – Han var et tre uten lauv og sevje – et grått høsttre som sto og var redd det minste vindkast som suste i fjell. – – – Hun visste om et annet tre som var trygg på seg selv. En ungbjørk med lauv og sevje …». Ja, Lisbet tenkte på Sivert.

Videre omtale

Det var en rekke anmeldelser da romanen kom ut. Jeg skal skrive nærmere om dem i del 2. Romanen er oversatt til flere språk, det skal jeg skrive om i del 3. Og kanskje blir det en del 4 om natur, blomster og den forrige oppsetningen av Lisbeth på Jarnfjeld. Den som Østfold Scenekunst satte opp i 2015.
Og selvfølgelig, – i august kommer del 5 med inntrykk fra årets oppsetningen på Christianus Sextus.