Lisbet på Jarnfjeld, del 3

Oversettelser

Hans Svennes første Falkbergetbibliografi der oversettelsene var med, pirret nysgjerrigheten. Og da vi tidlig i 2015 fikk i gave en oversettelse på nederlandsk, søkte jeg litt på nettet og fikk etter hvert også tak i den amerikanske utgaven. Svenne har jo også skrevet Johan Falkberget utenfor Norge – en bibliografi. Som en del 2, som kom i 2009.

 

Romanen Lisbet på  Jarnfjeld kom ut altså i desember 1915 i Norge.
Her er mine omtaler av oversettelsene:

Sverige:
Lisbet Jarnfjäll – Sagokvinnan kom i 1916. Interessant er det at boka har fått undertittelen Sagokvinnan. Mange av de norske anmelderne trakk jo nettopp fram dette med at Lisbet var i slekt med de gamle sagakvinnene. Romanen ble anmeldt i Skånska Social-Demokraten. Og som omtalt i forrige del, Otto Grimlund var oversetteren.
I en notis i Vestfold Arbeiderblad 22.12.1916 med overskrift «Falkberget i Sverige», står det at «Framtiden bokforlag i Malmø besluttet i 1914 at utgi samtlige Johan Falkbergets bøker i svensk oversættelse. Ifjor utsendte forlaget «Eli Sjursdotter» oversat av Otto Grimlund. Iaar har forlaget utsendt «Lisbet paa Jarnfjeld» likeledes i oversættelse av Otto Grimlund.
En undersøkelse som blev foretat i fjor konstaterte, at av utenlandske forfattere er Falkberget næst etter Jack London den mest læste paa de forskjellige biblioteker i Sverige.»

Nytt opplag kom i 1926. Og romanen var med i «Samlade arbeten» 1930.


I 1961 ga Folket i Bilds Förlag ut romanen, da hadde den fått navnet Lisbet på Jarnfjäll. I Svenne står det bare «Översätting».

Som det står i romanen:
«Ingen andre gikk med håret i fletter der oppe på vidden, men ingen hadde nå så stort et hår som Lisbet Jarnfjeld.»


Danmark
At romanen ikke kom ut på dansk før i 1942, henger sammen med, som Svenne skriver: Aschehoug & Co Forlag, etablerte i 1914 et datterselskap i København og så det som overflødig å oversette forfattere som Undset og Falkberget. Lisbet på Jarnfjeld forelå altså på norsk i Danmark samtidig som den kom i Norge.
Jespersen og Pios Forlag overtok rettighetene til Falkberget i Danmark i 1939. Og i 1942 kom Lisbet paa Jarnfjeld på dansk, nytt opplag av kom i 1973. Et annet forlag ga den også ut på dansk, i 1959, da tydeligvis i litt ny språkdrakt; Lisbet på Jarnfjeld, men oversetteren er den samme; Jens Pedersen.

Lydbok i Danmark!
Det er verdt å merke seg er at så sent som 1986 ble Lisbet paa Jarnfjeld gitt ut som lydbok av Bibliotekcentralen i København.
Noen må ha funnet denne romanen så verdifull at de satset på lydbok.

Finland

 

Romanen kom på finsk i 1925, Tunturin kiroissa. (Kan det oversettes som I forbannelsens felle?) Oversetter var Irene Mendelin.

 

 


England og USA
Engelsk utgave kom i 1930, Lisbeth of Jarnfjeld. Den ble først gitt ut i USA, og kom kort tid etter ut i London, men på et annet forlag.

I innbrettet på min amerikanske utgave står det
O. E. Rolvaag
Author of “Giants in the Earth” writes: “There is more elemental passion in this short novel than in a whole hundred ordinary ones, and yet an occasional touch of warm, human tenderness … At times Lisbeth assumes the grandeur of the saga woman.”

 

Lisbeth of Jarnfjeld var den første oversettelsen av Falkbergets bøker til engelsk. Det var The American-Scandinavien Foundation som sto bak utgivelsen i en serie av «Norway’s, Sweden’s and Denmark’s best stories.»

 

Norske aviser hadde en notis om dette i 1930:
«Falkbergets
roman «Lisbeth på Jarnfjeld» er nu utkommet i Amerika og kommer om kort tid i London. I Amerika er dessuten Arne Garborgs «Fred» kommet i oversettelse ved Phillips Dean Carleton.»

Svenne nevner tre anmeldelser i USA: New York Herald Tribune 23/3 1930, New York Telegram 4/4, og New York Times 20/4.
På nettet lå to anmeldelser fra USA åpent i 2015, i tillegg til en som ikke var tilgjengelig. Jeg har vanskeligheter med å komme inn igjen på disse, så jeg bruker de gamle notatene mine.
I “The Bookman”, april 1930 kan vi lese at dette er en typisk skandinavisk roman:
“It is a novel of the soil, a rugged tale in which both life and language are reduced to their simplest terms. It is built about the dominant figure of Lisbeth of Jarnfjeld, a cold, strong, courageous woman living where her ancestors had lived for centuries, on a bleak and remote mountain farmstead, fiercely proud of her blood and scornful of the softer folk in the valleys.”
Anmelderen sier at selv om romanen er sterk og dramatisk, feiler likevel forfatteren med det episke grepet.

Anmeldelsen i «The Saturday Review of Litterature» 14. juni i 1930 er blandet. Det er en historie med ulmende hat og mørke lidenskaper, heter det. Også her poengteres dette med at en kanskje må være skandinav for å forstå tragedien:
“It is a tragedy of a type familiar enough in various forms in Scandinavia whose intensity will be missed by the American reader unless he comprehends the force of tradition exerted upon a peasant by the soil that has been in his family through hundreds of years. The love of place is a basic emotion with him only partially disrupted by modern civilization.”
Avslutningsvis skriver anmelderen:
“What does remain with the reader is the background: the slow passage of the seasons, the aspect of the mountains, in winter, in starlight, and in summer. Here Mr. Falkberget displays his not inconsiderable powers of description thoroughly and well.”

Rikard Beck har en omtale i Scandinavian Studies and Notes, vol. 11 (Feb 1, 1930).
På nettet finnes dessuten en side, Project Gutenberg – Scribd, med 30 dagers fri tilgang til å lese tusenvis av engelske bøker. Lisbeth of Jarnfjeld er en av dem.

Nederland
I Nederland kom De oude hoeve (Den gamle gård) i tre opplag; 1931, -36 og -40.

Svenne skriver at Falkberget fulgte godt med hva pressen skrev om hans bøker og noterte ofte ned merknader til anmeldelser som han sendte til sin venn på Aschehoug forlag, Oskar Halvorsen, som dette forslaget til omtale av den hollandske utgivelsen av  «Lisbet på Jarnfjeld»:

 

Johan Falkbergets roman – er nettopp utkommet i hollandsk oversettelse … Oversettelsen er besørget av fru J. Molanus-Stamperius, som tidligere har oversatt Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt», Lisbet på Jarnfjeld» er nå oversatt til en rekke fremmede sprog. Den hollandske utgaven har fått tittelen «De oude hoeve».
Es. Vær snild å skrive dette om, Oskar. Det er vemmelig å skrive notiser om sine egne bøker.   JF»

Mine nettsøk i aviser på Lisbet på Jarnfjeld viste at det må ha gått ut en melding fra Aschehoug nettopp om dette, for i flere aviser kan en lese:«Lisbet på Jarnfjeld»
– Johan Falkbergets roman – er nettop utkommet i hollandsk oversettelse på A. W. Bruna & Zoons forlag i Utrecht. Oversettlsen er besørget av fru M. J. Molanus-Stamperius, som tidligere har oversatt «Den fjerde nattevagt». «Lisbet på Jarnfjeld» er nu oversatt til en rekke fremmede sprog. Den hollandske utgaven har tittelen «De oude hoeve» –.

Frankrike
I Frankrike kom romanen i 2 opplag i 1943; Lisbet sur la montagne, (Lisbet på fjellet) og på nytt i 1944.

 

Svenne skriver at dette er den eneste bok av norske og utenlandske utgivelser hvor forfatteren/forlaget viser på omslag og tittelblad at Falkberget hadde et mellomnavn.
Jeg hadde et bilde av tittelbladet også, men finner det ikke igjen. På nettet står det i hvert fall at forfatteren er Johann Peter Falkberget.

 

Lisbet sur la montagne var den første romanen som er oversatt til fransk.
I forlagets omtale av boken skriver de at Falkberget er en av de mest populære forfatterne i moderne norsk litteratur, lite kjent for det franske publikum. Lisbet sur la montagne er den mest kjente av hans verk, den som ga han berømmelse. (Den fjerde nattevakt ble ikke oversatt til fransk før i 1960, min tilføyelse.)
Karakterene i romanen er tøffe og kraftige, preget av en konstant kamp mot en fiendtlig natur. Kjærlighet, hat, kriminalitet. – Min fransk er ikke god nok til å oversette hele, men søker du på Lisbet sur la montagne finner du omtalen.

Tyskland
Hva grunnen kan være til at Lisbet på Jarnfjeld ikke er oversatt til tysk, kan en bare undres over.

 

Lisbet på Jarnfjeld, del 2

«Om man så hevder at verken Bjørneskytteren, Av jarleætt eller Sol er blant Falkbergets betydeligste bøker, kan man med desto større sikkerhet fastslå at Lisbet på Jarnfjeld er hans mest urettmessig undervurderte roman – undervurdert fordi den oftest nevnes i skyggen av de større, seinere verkene.» Dette skriver Sturle Kojen i Johan Falkberget – Forteller og stridsmann.

Anmeldelser

Ja, hvorfor fikk ikke Lisbet på Jarnfjeld en viktigere posisjon i ettertid?
Hans Svennes bibliografi er alltid et godt arbeidsredskap når en skal se nærmere på Johan Falkberget. Alt av og om Falkberget, alle utgivelser, anmeldelser, artikler i aviser og tidsskrifter, dramatiseringer og mye, mye mer.
Med Eli Sjursdotter i 1913 fikk Falkberget et gjennombrudd. Det var nok store forventninger da romanen Av jarleætt fulgte året etter. Hele 42 anmeldelser fikk den romanen. Men «Boka bærer ikke hans adelsmerke», skrev Rolv Thesen. Noen kalte den et svakt mellomspill. Ja, Av jarleætt er ingen stor opplevelse. Falkberget har heller ikke valgt å ta den med i de samlede verker. Kanskje var derfor ikke forventningene så store i 1915? Bare 9 anmeldelser har Svenne funnet.

V(idne)-s, J, Social-Demokraten, Kristiania 1915, nr. 284
Debes, Inge, Det Tyvende Aarhundrede, Kristiania 1915, nr. 18
Skjeseth, Kristen, Kirke og Kultur, Kristiania 1915, nr. 22
Krogvig, Anders, Samtiden, Kristiania 1915, s. 635
-hl, Fjell-Ljom, Røros 1915, 1/12
H. M. O., Husmoderen, Kristiania 1915, mr. 49, s. 575
Grimlund, Otto, Klassekampen, Kristiania 1915, nr. 50
(Øisa)-ng, (Ole), Arbeidets Rett, Røros 1915, 3/12
Usignert, Dovre, Røros 1915, 2/12

Så spesiell som Lisbet på Jarnfjeld er, tenkte jeg det kunne være interessant å se hva de skrev om romanen. Omtalte noen incesten for eksempel? De tre Rørosavisene finnes jo på biblioteket på Røros. Biblioteket var behjelpelig med å skaffe kopier av de andre. Anmelderne trekker fram ulike sider. Min tanke var å gjengi alle anmeldelsene, for de er interessante.
Men et søk på nettet ga imidlertid flere treff på anmeldelser. Dermed blir det altfor mye. Noen utdrag, men også noen hele anmeldelser har jeg tatt med. Der jeg har utelatt ut noe, er det markert slik […]. Som regel er det sammendrag av romanen som er kuttet. Likevel blir dette et litt langt innlegg.

Anmeldelser i Rørosavisene:

Fjell-Ljom: Her tar jeg med hele, den er nesten litt poetisk skrevet:
«– – – Jarnfjeld gaard ligger et sted langt inde paa vidden.
I aarhundreder har viddens vinde ulet om dens nover – og Jarnfjeldfolket, og gjort dem til et med fjeldene; – strie i sindet og ubøielige i viljen, som malmen i selve Jarnfjeldet.
De har levet sit frie, ubændige sterke liv der inde, i menneskealdrer efter menneskealdrer … Indtil en veik dag i Lisbet paa Jarnfjelds liv, en av dalbuens mænd har faat snike sig ind, og sat sjukt blod i fjeldets bergstøe ætter – som han siger den gamle Bersvend Jarnfjeld: – «Bare Bjørn Halvarsa ikke grumser op blodet i Jarnfjeldætten; for da maatte der rinde gjennem mange ætteled før det rensket sig igjen…»
Fra den dag har dødsklokken tat til aa kime over Jarnfjeld gaard og dens folk; – og den stanser ikke sin evige sørgesang, før blodet atter er renset, og Lisbet sitter der ensom ved sit kjærlighetsbarns dødsleie. – Ensom, som den viddens datter har vært gjennem hele sit strie liv …
– –
«Lisbet paa Jarnfjeld» er et vældig arbeide; et stykke av viddens triste saga, og fjeldfolkets kamp.
Den bærer tilfulde præg av, at paa det feldt hvor forfatteren nu har slaat ind, befinder han sig endnu i vaarløsningens larmende brytning, – – da alt blir grumset og uklart, der stride kræfter bryter paa, uvørrent; der ufærdige knopper spirer, – for om en tid at springe ut i fuld blomst.
Det er en bok som gir løfter, og som syner at Falkberget endnu har rike kilder at øse av.
– Naar han bare faar slipt av sig alt det unaturlige tilgjorte, og alt det sentimentale klislæte, som f. eks. med de gudhengivne bønnefolk som ikke er saa nøie med at brænde av en ed i sammen øieblik som de driver med andagt . .
– I de uforlignelige skildringer av vidden og fjeldet kjender vi Falkberget igjen … der leverer han god og lødig kunst.
I karakterskildringen derimot er det vanskeligere at følge ham. Der blir for meget unatur og for meget uklart. Men som sagt: boken gir rike løfter, og vi følger med glæde Falkberget videre paa veien.»                    –hl
(Anmelderen har benyttet seg av det som Falkberget er så kjent for: En, to og tre tankestreker og både to og tre prikker. Hvem –hl er, skriver ikke Svenne, kan det være Einar Døhl?)

Arbeidets Rett: Anmeldelsen er for lang til å gjengi hele. Men jeg tar med slutten:
«Og saa langt lar hun [Lisbet] seg drive av hatet at hun tar Bjørns liv, lar ham gaa ut av verden med en løgn bundet for øinene. – –
Men al synd maa sones, var den end begaat fordi den blev drevet dertil av kræfter en ikke selv raadde med. Og gjengjældelsen rammer ogsaa Lisbet fra Jarnfjeld. Hun har ved sin synd reddet gaarden fra salg, reddet den for gutten sin, for hendes og presten Fjølebus kjærlighetsbarn. Men denne gutten er paa forhaand viet til døden; han sygner hen dag for dag, og moren ser med rædsel Herren Jehovas straffedom nærme sig. Da tilstaar hun for sit barn hvem hans far var og at hun har drevet Bjørn Hallvarsa i døden. Og det forfærdelige hender at hendes gut dør med hat i sit hjerte mot sin mor, der sitter ensom og dødspint ved leiet.
«Hvorfor skrev Gud evighetslove for kjærligheten, saa ikke den mindste tøddel kunne ændres?»
– – –
Han er vendt tilbake til vidden igjen, Falkberget, og har lett sig fram til mennesker, hvis skjæbne var haard og uavvendelig. Naturen skapte dem i sit eget billede og gjorde dem sterke i hat og kjærlighet. Og ingen magt kunde slette ut den skjæbnens flammeskrift som var skrevet over deres liv.
I denne bok har Falkberget naadd saa langt som aldrig før. Den er et gjennombrudd. Hans skildringer er sterke og haarde, og karaktertegningene vidner om skarp psykologisk iagttagelse.
Med denne bok har Falkberget seiret.»                    -ng

Dovre: Den tredje Rørosavisa har også en lang anmeldelse av boka. Den er usignert og avslutter slik:
«Dyster er sagaen om fjeldkvinden Lisbet; men med kunst er den tegnet. Med sikker haand risder forfatteren livets og naturens ubønnhørlige lov – hvad du forbrøt – maa du sone. Ingen vei fører uten om.
Vi kan nok sitte med et litet personlig ønske, at vore vidders dikter vilde vise os en fjeldets datter – hvis sind lysets makter raar.»

 

Dette bildet er nok tatt på omtrent den tiden Lisbet på Jarnfjeld kom ut. Aagot Didriksen med familie var Johan Falkbergets følge på Italiareisen.

I andre aviser.

Social-Demokraten:
«For alle venner av Johan Falkbergets digtekunst er hans sidste bok en stor og nydelsesrik glæde. Den indfrier i fuldt mon de store forventninger vi saa ofte har stillet til «Eli Sjursdotters» forfatter. Der er kanske dem, som har syntes, at der ikke har været den fremgang i alle Falkbergets bøker som man hadde ventet, at han i enkelte er blit staaende ved en yderligere utpensling av lykkelige, men gamle motiver uten at gjøre nye erobringer. At saa tildels kan ha været tilfældet, er forstaaelig, naar man tar i betragtning, hvor overordentlig produktiv forfatteren er. Han skriver flere bøker, noveller, eventyr og en masse artikler om aaret. Og alt kan ikke være like godt.
Men «Lisbet paa Jarnfjeld» viser os, at Falkbergets digteraand fremdeles er rik og frodig, at den stadig svinger sig høiere og med sterke modige slag sikkert arbeider seg frem til nye seire.
[…]
Med «Lisbet paa Jarnfjeld» har Johan Falkberget vundet en stor kunstnerisk seier. Den er forfatterens bedste bok og vil faa varig værd i vor litteratur. Særlig er naturskildringerne henrivende og gir Falkberget rang som viddens og fjeldets digter som ingen anden.»

 Det Tyvende Aarhundrede: Inge Debes har anmeldelse med overskriften «Gjennembrud!»
Den starter slik: «Vi som har trodd paa Falkbergets talent, som har fulgt ham med spænding for hver ny bok, har ofte nok maattet ærgre os naar han tok litt for letvint paa sine opgaver, og vi har kanskje set med litt for velmente øine paa hans svakere arbeider. Men vi har gjort det fordi vi mente, at fik han bare arbeidsro, maatte gjennembruddet komme. Og nu er den endelige, absolutte seir der; den nye boken er det en ublandet glæde aa læse, den er i rikt maal en opfyldelse av vore forhaabninger til Falkbergets eiendommelige og rike talent. …»
Så følger en del avsnitt om innholdet i boken, før Debes avslutter: «Saa kraftig og storlagd er Falkbergets nye bok, og den glipper ikke, den er et gjennemført og helstøpt arbeide, fyldt av viddens vilde kraft, dens dystre ensomhet, men ogsaa rik paa poetisk skjønhet, stille helgedagsfred over vidden. Den spænder vidt, og er samtidig intim, fortrolig og dyp. En kunstners fuldtonende og fuldmodne verk.»

For kirke og kultur: Presten Kristen Skjeseth anmeldte romanen. Den er ikke lengre enn at jeg tar med hele, for den er litt annerledes:
«Med adskillig spænding har jeg ventet paa Falkbergets bok iaar. Vilde han holde det, som jeg lovet ifjor: Næste aar vil vi faa fra hans haand et lydefrit verk. Det var jo et sterkt løfte paa en andens vegne. Men Falkberget har sørget for, at ordet blev sandt.
Nu skal ingen kunde si, at Falkberget ikke har hat noget på hjerte. Der er  – jeg kunde fristes til at si – hellig alvor i hans fokyndelse av kjærlighetens evighetslove, som ingen maa synde imot. Der er en trofast kjærlighet til fjeldet og vidden hos fjeldets søn, som aabenbarer sig i Lisbets kamp for Jarnfjeld. Og en stor medfølelse med den vildfarne griper os paa de sidste sider, hvor Lisbet byder Gud hele Jarnfjeld, om han vilde la Halvar kjendes ved hende som mor igjen.
Det er især dette med kjærlighetens evighetslove som Falkberget har hat paa hjertet, og som et indtrengængende vidnesbyrd fra et grepet sind virker det. Lisbet paa Jarnfjeld som ved sin synd opdaget disse evighetslove for kjærligheten, som ikke den mindste tøddel kan ændres ved, er tegnet med sikker haand, sandt og egte.
Det maa ogsaa nævnes til Falkbergets ros, at han ikke dvæler ved det, som mindst mulig bør nævnes. Der er ingen unødig utmaling av erotiske detaljer. Kun saa meget og ikke mere er sagt end det som var nødvendig for at aabenbare de evige kjærlighetslove: svigt ikke den, som eier dit hjerte.
Glædelig er det ogsaa at merke Falkbergets dype ærbødighet for og stilfærdige forkyndelse av det religiøse, der hvor Gud og sjælen møtes uten dikkedarer.
Dette er Falkbergets største bok. Efter sin kvalitet maa den ogsaa regnes som nr. 1 av hans bøker til denne dag.
Nogen revision i sproget vil jeg anbefale Falkberget. Det støter mig som en sproglig misdannelse, naar jeg træffer paa uttryk som f. eks. Han tok paa tænke. Andet kunde der vel ogsaa være at bemerke til sproget; men jeg er ikke norsklærer.»

 Samtiden: Anders Krogvig skriver:
«Den bok Johan Falkberget utgav til jul ifjor, hører ikke til hans bedste, men han hadde med den gjort et ærlig forsøk paa at vinde ind nyt land for sit talent. I hans tidligere bøker er det næsten udelukkende de grove sjælelige fællestræk hos en socialt eller geografisk avgrænset menneskegruppe, som interesserer ham; hans psykologi er massepsykologi, de enkelte individers særdrag er bare saa vidt antydet; bedst og mest omhyggelig utført er de mange kostelige skruer, han har skarpt øie for, og som lyser saa festlig op i alle hans bøker. – I romanen Av Jarleætt prøvde han for første gang at gi en utredning av mere komplicerte psykologiske problemer, forsøkte han at trenge ind i to steile og eiendommelige menneskers sjæleliv. Han føler sig tydeligvis paa usikker og fremmed grund endnu, boken er nærmest at anse som et eksperiment – og ikke noget vellykket. Men den er likevel et av de arbeider en forfatter vokser paa, og som han maa ha raad til at gjøre en gang imellem, saalænge hans kunstneriske evne eier nye utviklingsmuligheter.
Johan Falkberget trænger da heller ikke angre paa sit eksperiment fra ifjor. I sin nye bok er han allerede naadd frem til det maal, han dengang stillet sig; naar vi har læst den tilende, sitter vi igjen med et dypt og levende indtryk av et farlig og særegent menneskesind. Lisbet Jarnfjelds tragedie er fra først til sidst gjennemlevet med en forstaaelse som aldri glipper, og gjenskapt av en kunstnerisk evne som her har vundet sin første store seir.
[…]
Lisbet Jarnfjeld er likesaalitt som nogen anden av bokens mennesker nogen frittstaaende skikkelse, de er liksom alle bare halvt løst ut av landskapet og fortiden. Neppe i nogen anden bok av en norsk digter møter vi saa bundet folk som i denne. De lever i en verden av tro og erfaring, som er bygget op fra slegtled til slegtled. Næsten hver eneste av deres handlinger er bundet ved bruk og skik, som har aarhundreders hævd, saa viljesterke de er, har de næsten ikke egen vilje, de er bare redskaper for ættens. De er harde som staal mot det fremmede, men de staar fuldstændig vergeløse overfor fortiden i sig selv. Dette er inderst inde forklaringen paa Lisbet Jarnfjelds skjæbne.
Johan Falkberget begyndte som «rallarens» skildrer og besynger, og det var let at skjønne, hans sympati dengang mere var paa flytfuglens end paa bøndernes side. Der var meget friskt og eiendommelig i disse hans første bøker, og han vandt med rette et navn paa dem. Men til fuld utfoldelse er ikke hans store oprindelige talent kommet før i denne bok om hjemstavnsbundne mennesker. Med «Lisbet paa Jarnfjeld» tar han plads som en av de dristigste og sterkeste evner i vor unge litteratur.»

 Husmoderen:
«Dette er en alvorlig bok. Den handler om et barn fra vidden som av al sin magt ønsker at leve i fjeldviddens lyse aabenhet ovenover dalens sneverhet.
Baade i aandelig og i menneskelig forstand vil Lisbet leve frit – upaavirket av dalens smaasindede, karrige bønder hvis livssyn yderligere er indsnevret av aandsforlatt kristendom.
Boken er et angrep til to kanter, den angriper baade presterne og bønderne. Med en god del racehad sender Falkberget sin ironi ut mot disse stænder – dessværre for dem ser han godt og belægger også sine ord vel. – Lisbet er det som tar læsernes interesse fangen. Forfatteren har lagt al sin voldsomhet ind i denne sterke skikkelse som forener i sit sind al kvindens kjærlighet men ogsaa alt hennes had.  Hun burde og skulde blit god, hun har alle muligheter i sig til det, og tragedien er netop kontasterne i hendes sjæl som tørner saa voldsomt sammen, nesten som hos Hjørdis i Hærmendene paa Helgeland. – Lisbet trodser mot sin store kjærlighet – presten – og gaar til alteret med den smaalige Bjørn Halvorsa og fra den stund lever hun i en eneste opslitende sjælekamp for sin løgns skyld. Hendes første barn blir hendes og prestens barn, og til vidden og barnet hengir hun sit hjerte.
Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet. Efter menneskelig dom skal hun utenfor kirkegaarden, men Lisbet vet hun hører til indenfor, og hun faar sit igjennem. Og Lisbets gamle ættestolte far er en fjeldgubbe med stor høihet over sig. –
Falkbergets bok dreier sig om den kamp som altid vil staa i ethvert menneskeliv hvor trangen til sandhet blir dræpt av løgn, og den kamp blir ført ikke bare i den fornemme, store verden men overalt hvor der er storslagne mennesker.»     M.O.H.
(Margrethe Ording Holmsen, redaktøren av bladet.)

I Klassekampen er det Otto Grimlund som er anmelderen. Grimlund hadde tidligere oversatt Eli Sjursdotter til svensk, og han oversatte Lisbet paa Jarnfjeld i 1916. Starten på anmeldelsen er kanskje preget av det.
«Falkberget har naadd europæisk berømmelse. Hans bøker læses i Tyskland, Finland, Rusland, Sverige – selv i de angelsaksiske lande. Det som har fængslet, lokket og henrevet det europæiske publikum ved Falkberget har jo været hans skildringer av grube-arbeidernes triste liv i gruber og barakker, fjeldenes majestetiske vildhet og øde og fjeldfolkets liv i helg og hverdag. Og ingen har som Falkberget kunnet poetisk, med romantisk realisme, male alt dette for et kræsent og fornemt publikum og ingen har som han kunnet gi os ødemarkens mystik og fjeldbøndernes primitivitet. Ti han bærer i sig selv fjeldbondens primitive, enkle syn paa tingene, hans fuldstændig mangel paa raffinert kultur og parret dermed rallarens naivitet og dens barnslige, godmodige, let opbrusende humør, hans uskyldige, men dog ganske bevisst koketteri og hans længsel efter glade og vilde bakkanaler naar arbeidet er slut.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er en stor bok paa over 300 sider.
[…]
Det gaar altid galt med Falkberget, naar han gir sig ikast med at skildre sammensatte karakterer. Og derfor faar vi aldrig noe fast grep hverken om presten eller paa Lisbets mand. Men Jarnfjeldets datter og stolte herskerinne staar for os lys levende, som en der ikke reddes for at vandre sine egne veier. Hun er en «karlkjerring», Lisbet!
Det er en henrivende charme over boken. Dens mørke dysterhet, dens bundløse tragik fængsler mindst like sterkt som «Eli Sjursdotter» gjorde for nogen aar siden. Og om skildringens glimrende kunst behøver vi ikke at uttale os. I den er Falkberget forlengst mesteren!»

Noen anmeldelser som ikke står hos Svenne

Dagbladet, fredag 10. desember 1915 har på forsiden omtale av nye bøker. Lisbet paa Jarnfjeld er den første. Anmeldelsen starter slik: «Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» er den største han hittil har skrevet, det er ogsaa den størst anlagte og værdifuldeste. …»
Så følger en kort beskrivelse av historien, før anmeldelsen fortsetter:
«Romanen er skrevet med en voldsom, fortættet energi; spændingen øker fra kapitel til kapitel, indtil den tilslut toner ind i den mørke tragedie, hvor Lisbet staar ensom tilbake paa vidden, som hun har værget med sit dyre hjerteblod, og bare har hos sig den vesle, tullete datteren, Ane-Sofie, som hun hater, fordi hun har avlet hende med Bjørn, som alle dager var henne en fremmed mand.
Det er et gripende livsbillede, Falkberget gir os av denne stolte fjeldkvinde. Hun stod der engang med alle betingelser for at kunne fange lykken, men litt etter litt ribbet livet hende for alt, som eiet værd, den ubønhørlige skjæbne var over hende, tilslut staar hun der naken og fattig uten en eneste illusion at klynge sig til, uten engang en eneste liten løgn, som hun kan stramme sig op med.
Jeg synes, at Falkberget paa en likefrem beundringsværdig maate har knyttet traadene i denne dystre skjæbnetragedige; med jernhaard konsekvens lar han scene paa scene, optrin paa optrin følge efter hinanden. Der er ingen famlen, ingen vaklen i karaktertegningene; han kjender dem jo ut og ind, han har levet sammen med dem alle og vet alt om dem, han har lurt sig ind paa dem og gjættet sig til, hvad der er av forborgent i dem, hvad det er, de tier med, og hvad det er de skjuler. Derfor staar ogsaa disse mennesker, skjønt de er saa himmelvidt forskjellige fra os baade i naturel og levevis, dog lyslevende for os, som om vi selv hadde kjendt dem og fulgt deres liv. Og da først og fremst Lisbet, efter hvem romanen har tat navn. Hun er som en av de ranke kvindeskikkelser, som vore gamle sagaer beretter om, ættestolt, hjemkjær, ukuelig, med voldsomme lidenskaber, voldsom og stridbar, men med bløte striper hist og her i sit sind. Og Bjørn Halvarsa, manden fra Dalen og den bondefødte presten, han Sivert, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, alle er de skildret med stor og indtrængende kunst.
Johan Falkberget har med denne sin siste bok dokumentert, at han er en forfatter, som ikke alene sætter sig høie maal, men at han ogsaa evner at naa dem. – »          J. N.

 Arbeidet, 4.12.1915 har en lang anmeldelse av A. P. som avsluttes slik:
«Johan Falkberget har ikke hat let for at skildre kvinder i sine tidligste bøker. I de sidste aar har han skapt en, som raker høit i hans digtning, Eli Sjursdatter; han har nu skapt en til, Lisbet fra Jarnfjeld, en som har rot i sagaen, stor i sin følelse som i sin haardhet, en som ikke viger tilbake for handlingen, hvor grufuld den kan synes.
Som kunstverk staar denne bok høiere end nogen av forfatterens tidligere arbeider. Der er en tætbygd kraft i den, og fortællingen flyter jevnt og sikkert. Persontegningen er ogsaa fastere, baade i skildringen av hovedpersonen og i de let skisserte bipersoner. Sproget er sundt, godt riksmaal, isprængt ord fra hans hjemsteds maalføre, uten at det synes uekte.»
(A. P. er Andreas Paulson i Bergen)

I Vestfold Arbeiderblad 14.12.1915 er det bare en liten notis om den nye boken:
«Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» betegnes av kritiken som hans betydligste arbeide, vakker, glimrende, ja mesterlig skildret, baade hva personer, naturen og indbod angaar. Den er et stilistisk, et karakter- og naturskildringernes mesterverk, hetter det i en omtale av boken.»

Glommendalens Social-Demokrat har anmeldelse 16.12.1915 skrevet av Inge Debes. Men det er ikke den samme som sto i «Det Tyvende Aarhundrede». Den er også verdt å lese, jeg tar bare med slutten: «Fast og sikkert har Falkberget tømret sammen sit verk; det er like eiendommelig som altid, men mægtigere og sterkere. Det er en avgjørende og absolut seir; men en seir fuld av rikere fremtidsløfter end nogensinde fordi Falkberget er naad ind til de dypeste sjælegjemmer i sit eget indre.»

Den 17de Mai, 16. desember 1915
«… Ein kan vera samd eller ikkje med diktaren i den maaten han hev skildra Lisbet paa. Men det maa ein medgjeva, at so som ho hev vorte er ho ein av dei merkelegaste diktarskapnadar me hev i vaar litteratur. Og eg kjenner ingen annan som ho likjest paa. Ho er seg sjølv, og berre seg sjølv, – liksom diktaren som hev skapa henne. […] Boki er eit veldugt arbeid paa millom 3 og 4 hundrad sidor, og det er mange personar umframt Lisbet, – kring Lisbet. Og alle er dei sermerkte og høgst originale, forma med skapande kraft, so dei stend ljos-livande i sin dramatiske eledom og storleik.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er stutt sagt eit diktarverk av dei sjeldsynte. Og Johan Falkberget har sagte aldri naatt so høgt som han gjer i denne boki.»
Anmelderen, Sigurd Eldegard, mener imidlertid at «– verket hadde vore enda meir heilrent, um diktaren hadde late desse østerdølarne tala sin fagre malmfulle dialekt altid, …» da hadde «Lisbet paa Jarnfjeld» vært ett av de verk som vil «leva».

Agderposten 22.04.1916 har en lang omtale skrevet av Olaf Hammen.
«– Det er mange fagre naturskildringer Falkberget ødsler med. Det er en nydelse at læse dem. […]
– Det er sterke folk Falkberget har tegnet i denne boken. Lisbet selv er en god type paa viddens mennesker. Boken er formfullendt og vakkert skrevet, av og til humoristisk –.
Det aander av edel kjærlighet og medfølelse gjennem hvert blad. Falkberget syner os et stort og varmt hjertelag. Hele boken er som en vakker bøn for de lidende og stridende paa jord.»

I Finmarken 16.09.1916 skriver Alf Martin Jæger om sitt møte med litteraturen og mennesket Johan Falkberget. «… Til jul i fjor utkom «Lisbet paa Jarnfjeld» – jeg fikk et telegram fra en av mine venner – «Falkbergets bok – verdens deiligste», stod det. Jeg læste boken og var enig med avsenderen. …»

I mars 1925 hadde Vestlandske Tidende en notis med overskrift Litteratur:«Johan Falkberget: Lisbet paa Jarnfjeld – H. Aschehougs & Co.» I en række aar har Falkbergets ypperlige fortælling, «Lisbet paa Jarnfjeld» været utsolgt. Takket være utgaven av Falkberget: «Samlede Romaner» som for øieblikket utkommer, foreligger nu romanen om Lisbet i særtrykk. De som har læst den vil ikke kunne glemme denne fantasirike ekteskapshistorie mellem Lisbet fra fjeldet og Bjørn fra Bygden.»
Den samme notisen sto i flere aviser, så forlaget hadde tydeligvis sendt ut en pressemelding.
– Denne samlede utgaven kom i 26 hefter i løpet av 1924- 25, 2 hefter i måneden, før den så ble gitt ut i 4 bind, innbundet. Det kom dermed flere nye anmeldelser av boken.

 Kongsberg Dagblad og Buskerud Dagblad 27.10.1926 har en omtale av den første boka i Samlede verker som Aschehoug & Co nå hadde gitt ut: Lisbet på Jarnfjeld. En omfattende omtale, skrevet av Erik Humlegard, som avslutter slik:
«Med denne boka hadde Johan Falkberget tatt plass mellem de dristigste av vaare unge forfattere. Landskapet synes her aa være større og videre, menneskenes skjebner er tegnet med en fylde og tungt mettet forstaaelighet. Det er høiere under himmelen i denne boks hele komposisjon, tross i de lave Jarnfjeldstuer, og de paa sin maate innsnevrede personer. Psykologisk sett, er dette det første helt vellykkede verk denne forfatter har gitt oss, fordi han her har tegnet de enkelte menneskers skjebne, og ikke bare de grove fellestrekk hos en bestemt masse.
Noget lett arbeide har det visselig ikke vært aa gi billedet av to raser og to sinn saa uensartede som de vi møter. Heller ikke aa berette om en strid som i psykisk og fysisk forstand virker saa igjennem fortvilet som den det her berettes om, og heller ikke aa tegne de mange variasjoner av skygger og lys som syner sig i viddens og dalens landskap og i viddens og dalens folk.»

I forbindelse med Falkbergets 50-årsdag i 1929 hadde sogneprest Reidar Bolling en lang artikkel i Morgenposten. Om «Lisbet på Jarnfjeld» skriver han: «… Med Eli Sjursdotter fikk Falkberget et navn og han økte sitt ry yderligere ved sin næste bok, nutidsromanen Lisbet på Jarnfjeld. Lisbet har meget tilfelles med de gamle sagakvinner. Hun vil herske og råde. I sin stolthet tråkker hun på all plikt og sømmelighet, men kan også ofre uten grenser for den hun har kjær. Boken er fengslende til siste slutt. Den er velgjørende klar i sine skildringer, eier ikke et dødt punkt eller en overflødig setning. Fra først til sist merker man den sikre komposisjon.»

I Stjørdalens Blad i 1937 står det i en omtale av Falkberget «Derimot vann «Lisbet på Jarnfjeld» (1915), ein stor notidsroman frå fjellbygda, sterk anerkjenning både i Norge og Sverige. […] «Lisbet på Jarnfjeld» er ei myrk og uhyggeleg bok. Lisbet er godt teikna. Ho er veldig i alle dimensjonar.»
(Jeg får ikke åpnet siden, så jeg vet ikke hvordan det eventuelt fortsetter.)

Minnesotaposten 22.06.1961 «Lisbet er et hardt og vondt og ukristelig menneske.» (Oversatt utgave kom ut i USA i 1960.)

For Kitty må Lisbet ha gjort så pass inntrykk at hun I Rana blad 12.02. 1974 i stykket «Ensomt og stille hos grottevertene på Grønligården», skriver: «… Som i Falkbergets «Lisbet på Jarnfjeld», har Milda, kona på gården hentet sin mann opp dit fra lavlandet, eller hun har hentet ham fra øygarden […] Mens Lisbet holdt på mannen sin med hat i hjertet, og kjempet med hat for å beholde fjellgården sin, har Milda holdt på sin mann med kjærlighet.»

En foreløpig avslutning

Det som fortonet seg som et overkommelig arbeid, økte ved nærmere nettsøk til en mengde treff. Jeg har måttet begrense meg.
I tillegg til anmeldelsene i aviser og tidsskrift, alle som har skrevet om Falkbergets diktning har jo tildels lange omtaler av Lisbet på Jarnfjeld.
Kanskje kan jeg komme tilbake til enkelte forhold senere.

Skrev så noen om incest?
Nei, ikke direkte. Men Holmsen i Husmoderen er nok inne på det: «Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet.»
Og J. N. I Dagbladet: « …, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, …»