Palmesøndag – Vor frue kirke

Vår Frue kirke i Trondheim hadde en spesiell plass i hjertet til Johan Falkberget, tror jeg.
I Nattens brød er kirka nevnt i flere sammenhenger. Også i Christianus Sextus her den en plass, om enn ganske liten. Vår Frue kirke har gått gjennom endringer siden midten av 1600-tallet, men det er fortsatt en spesiell kirke, en kirke som er åpen for de som ellers faller utenfor i samfunnet. Også det ville Falkberget sikkert likt.

I bind 2 av Nattens brød; Plogjernet, er det et kapittel som heter ”Palmesøndag”. Handlingen i de følgende kapitlene skjer og palmesøndag, i Trondhjem. Selv om jeg egentlig vil at dere skal lese det hele, tar jeg med litt av teksten. Så ligger det en lenke helt til slutt i innlegget, dersom dere ikke har boka. Palmesøndagen det her er snakk om, blir An-Magritt forlovet med Johannes.
I bind 3, Johannes, i kapitlet ”I nærheten av himlen –”, har det gått ett år. Det er på nytt palmesøndag. Før vesper vies An-Magritt og konstmester Johannes i Vor Frue kirke. Pedro synger.

Jeg hadde håpet Falkberget-Ringen skulle greie å få etablert et fast palmesøndags­opplegg i Trondheim med samarbeidspartnere. I det store An-Magritt-året i 2009 da vi hadde så mange ulike programmer i Trondheim, var det ett i Vår Frue kirke med opplesning og foredrag. I mars 2011, etter at Jon og jeg hadde mottatt Videnskabsselskabets minnemedalje i gull for kulturarbeidet vårt med Falkberget, arrangerte vi ei kulturvandring: ”Gjennom Trondhjem til Vor Frue”. Den startet ved Ilen kirke og endte i Vår Frue med  opplesning og sang. Særlig dette med at Pedros sang så vakkert at han fikk jobb som vikar i kirka litt lenger ut i romanverket, inspirerte meg til sammen med de ansatte og frivillige i Vår Frue å finne en ung gutt som kunne synge.
Så litt fra Plogjernet:

Aprilsolen gnistret i Holst og Angellens jernbeslåtte bryggeporter. Flo sjø skvulpet mot de grønne peler under golvene. Et par amsterdamere lå fortøydet i elvemunningen utenfor og ventet på kåppår fra Kammertjenerens smeltehytte. I staden gikk det ord at kløvjerne nektet å frakte og krevde større førselstaxter. Bare en jente skulle ha kjørt et hestelass metall nedover i uken før palmesøndag.
Ja en jente. Fabel. Tullprat.
(…)
I dag – palmesøndag – sang klokkene i Vor Frue helt ut til Munkholmen.

De litt mer ansette borgere fra Trondheim var i ferd med å gå til tolvpreken.
Bare én fremmed såes – en gammel og ulenkelig røverhøvding i gåtefull livré og full av arr i ansiktet. En krovert hvisket til en langneset skrivekarl: Han er kølfogd ved Kammertjenerens smeltehytte sør i dalom. Altså en hund fra Amsterdam? Vov! Vov!

Tjenerskap og tyender hadde ikke tid til å gå i kirke midt på dagen;
de undergivne ble nødt til å ventet til vespergudstjenesten slett VII. Da ville vertshusholderen hr. Jesper preke. Han – den lærde magister – forrettet i Vor Frue to ganger om året og nød stor ry.

I vertshuset bodde bare en gjest, en koftekledd hjulmaker fra Gyldenløve Smeltehytte, fire – fem og tyve år, mente Hr. Jesper; i gang og maner en raks og livlig svenn.
Her kom en gjest til. Inn porten fra gaten svingte en kjører i pels. Vakker hest – en blisse. Hr. Jesper spratt op. Nei hva så hans øye? En ong og staselig qvinde! Der vrengte hun pelsen og leiet gampen mot stallen. (…)
Palmesøndagens svale og gylne sol fylte den åpne stalldøren. Hestehandlere og førselsbønder holdt hus andre steder. An-Magritt lette kirkekoften opp fra ferdaspannet.

Ned trappen kom én springende. Klinken i svalen smalt.
Johannes! I drømme skulle hun ha kjent trinene. Han kom i store støvler.
Er det du, An-Magritt?
Ør og sanseløs la hun ut stalldøren. Vinden slet i kjolen. Johannes! Johannes!
(…)
I  Vor Frues takrytter ringte det til vesper.

An-Magritt – sa Johannes i kirkedøren – no skal du få sjå brurkjerka vår. Neste palmesøndag – om så er Guds vilje – – –
Etter at vespergudstjenesten er over, blir de igjen i kirken, går fram til alteret og kneler. Johannes spør om An-Magritt alltid vil ha ham kjær. Selvfølgelig svarer An-Magritt ja.
… ute i den lyse vårvinden smilte (de) lykkelig til hverandre.

 På Ratvolden er det en kopi av et manusark. Akkurat et manusark fra kapitlet ”Palmesøndag”. Jeg har en ring med Falkbergets egen håndskrift fra denne siden: Fra takrytteren i Vor Frue kirke …

Dette er en ring jeg bruker i helt spesielle anledninger, helst i Falkbergetsammenheng. Denne som er avbildet her på fingeren min er nummer to. For en gang jeg hadde en gruppe på omvisning på Ratvolden, var det en av damene som ble så fasinert av ringen at hun ba så inderlig om å få kjøpe den. Jeg sa den var jo flere år gammel, men hun ga seg ikke.

I det samme kapitlet er det også et sitat som jeg har brukt i mange sammenhenger, også i mitt eget smykke: – – – Når gleden er størst tier den. I det likner den sorgen.

Jeg tar med plakaten fra vandringa i 2011,

og lydsporet der Gard Wedø synger. Lyden er ikke helt topp, jeg hadde mistet apparatet mitt kvelden før, så det ble telefonopptak og litt utydelig i starten.
Det er en fantastisk akustikk i Vår Frue kirke for slik solosang. Unge Gard hadde prøvd ut nøyaktig hvor han måtte stå.

Kapitlet «Palmesøndag» begynner her.

Bind 3 av Nattens brød finner jeg ikke hos Nasjonalbiblioteket.

Fattigmannsstjerna

I kapitlet ”I hvilken time?” i siste bind av Nattens brød; Kjærlighets veier, handler det om Johannes og Hedstrøm som hver tid som helst kunne være ventet hjem etter anfaring ved smeltehyttene og sølvverket sørpå. Pontus stenger døra til hjulmakerhuset. Han hørte hovslagene fra to hester og bega seg over til hytteskriver Tvedt for å melde fra. Det var mørkt og marken var rimfrossen. Han så etter hvert trær og busker.

An-Magritt hadde lengte og ventet. Og Pontus tenker:

Endelig oppnådde An-Magritt at Johannes kom att i live. Helt glad ble hun vel ikke når hun fikk sjå at han hadde bare ett øie? Pontus torde ikke dvele ved det. Lagnaden tok etter Johannes!

… I grunnen levde en like lenge med ett øie som med to.

Og så står det:

Pontus så opp på Fattigmannsstjerna. De arriverte X slett!…

Dette er Falkberget i et nøtteskall.

”Fattigmannsstjerna.”

En liten opplysning som setter tankene i sving.

For en del år siden holdt jeg kåseriet: ”Nattens brød, et skattkammer”.

For det er fullt av slike små stikkord eller setninger. De er ikke nærmere forklart, men de inspirerer til å finne ut mer. Jeg har lært utrolig mye gjennom lesing av Falkbergets bøker. Spennende kunnskap som jeg har lett meg videre fram ut fra det han har skrevet.

Jeg fotograferte lyset over Romsdalsalpene her om dagen. En kveld noen timer etter at sola var gått ned. Jeg trodde det var et fly som kom inn over fjellene og dreide østover. Men det sterke lyset ble der. Neste kveld også. Så da skjønte jeg at det var en stjerne, eller rettere sagt en planet.

Venus.

Som nå er svært så lyssterk.

Antakelig ville jeg sett den over Ratvollfjellet også, om jeg hadde vært hjemme i Rugeldalen.

Et par dager etter var jeg i et selskap, og mot vest lyste Venus. ”Fattigmannsstjerna”, sa Bjørn. Og så fortalte han om historien om hvorfor den kaltes Fattigmannsstjerna. Dessuten kunne han fortelle om en som forleden dag hadde bestilt Romsdals Sogelags årbok fra 1998. Han ringte ham tilbake bare for å forsikre seg om at bestillingen var riktig. Ja, det var en artikkel der; Fattigmannsstjerna, som han gjerne ville lese. Men artikkelen er bare et par sider. Ja, men det var uvesentlig. Boka ville han ha.

Jeg var innom Romsdalsmuseet et par dager etter det igjen, fant boka og fotograferte de to sidene. For det var bare to sider.

Det var en historie fortalt av Asbjørn Sæbø det dreide seg om.

”I gamle dagar hadde fattigfolk som fór mellom bygdene her rett til hus på gardane når det leid så langt på kveld at fattigmannsstjerna (Venus) var komen på himmelen. Ein kjenner ikkje opphavet til denne retten, som truleg har vore slik andre stader i landet og. I alle fall frå Stord kjenner ein til at Venus vart kalla fattigmannsstjerna.

Så mykje fjell som det er her i landet er det langt i frå sikkert at ein kan sjå Venus i skyminga!”

Men Johan Falkberget visste i hvert fall at den ble kalt Fattigmannsstjerna. Så i Rørostraktene kjente de også til navnet.

Dette at bøndene ikke kunne nekte fattigfolk husly, henger nok sammen med kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687. Der står det i tredje bok, 12. kapittel, 27. punkt:

De Fattige, som selv kunde flytte sig, skulle have Huus om Vinteren mod Aften, naar Fæet givis; Den det nægter, bøde til Kongen et Lod Sølv; Døer den Fattige uden for hans Huus udi samme Nat, da stande til Rette efter Sagens Beskaffenhed.

Selv om denne loven ved forordning ble satt i kraft fra Mikkelsdag 1688, og dette var litt etter historien om An-Magritt var slutt, så brukte altså Falkberget navnet på stjerna. Og kjente nok historien.

For oss er det jo lett å søke på nett. Der råder det litt uklarhet om Fattigmannsstjerna er Venus eller Syvstjernen. Men i sin ordforklaring til Nattens brød skriver Eiliv Grue at stjerna trolig er Venus på grunn av sin lysstyrke.

Slik kan altså ei lysende stjerne lede til både det ene og andre. Ser du godt på bildet kan du kanskje se stjerna over fjellet mot høyre.

Kapitlet ”I hvilken time?” er en nydelig beskrivelse av An-Magritts opplevelse av at Johannes har skadet øyet. Du finner den her.

An-Magritt og hennes rike

Det er ofte slik at leser en først det ene på nettet, så kommer en borti det andre og mere til.

Akkurat hva som var leteordet mitt for et par dager siden, husker jeg ikke, men jeg dumpet altså borti en kronikk av Dag Sødholdt fra 2014 som handlet om en filmkronikk om An-Magritt i 1969, skrevet av Harald Kolstad.

Et slakt.

Jeg legger inn en lenke til slutt.

Men blant annet skriver Kolstad:
Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører.

Det fikk meg til å tenke på Kjartan Fløgstads foredrag under det store seminaret i Oslo i 2007, 100-års markeringen av debutene for Sigrid Undset, Olav Duun og Johan Falkberget.

Foruten presentasjon av de nye biografiene, var det en rekke andre foredrag. Fløgstad var tildelt Johan Falkberget, og han fortalte at da han skulle skrive sin siste roman Paradis på jord om gruvevirksomhet i Chile, ble han anbefalt å lese Johan Falkberget.

Og han ga seg i kast med Nattens brød, historien om An-Magritt. Han skjønte ingen ting. Alle lovpriste gruvedikteren fra Røros. Men det var jo nesten ikke et ord om gruvevirksomhet i det omfattende firebindsverket. Han var meget skuffet!

Filmanmelderen Kolstad skriver:
Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Kolstad vurderte jo filmen som film. Ikke filmens forhold til romanen.

Men den som rådet Fløgstad, måtte ha kjent Falkbergets diktning for dårlig, eller ikke informert ham godt nok.

Først litt svært forenklet informasjon om kobberproduksjon.
(Fakta finner du i lenken nederst.)

Kobbermalmen fantes i fjellene omkring Røros. En rekke gruver ble satt i drift fra 1644. For å bryte ut malmen brukte de i begynnelsen fyrsetting. Til det trengtes det settved. Gruvemannskapet bodde på gruva i arbeidsuka. I helgene kunne de dra hjem til gård og familie.
Det var stort behov for transport; proviant og settved til gruvene, malm fra gruvene til smeltehyttene.
Smeltehyttene lå der det var tilgang på vannkraft og på skog for brenning av kull. For å røste malmen trengtes ved, for å smelte den trengtes kull. Kølbrenning var en omfattende virksomhet. Omkring smeltehytta var det også omfattende transport. Malm, ved, kull og proviant kom inn. Ferdig kobber ble fraktet ut. Og en rekke ulike arbeidsfolk holdt til omkring smeltehyttene i den perioden drifta var i gang. Innenfor circumferensen hadde Røros kobberverk alle rettigheter.

Med sine tre hovedverker har Johan Falkberget gitt oss glimt fra noe av denne omfattende virksomheten. Han skrev seg bakover i historia:

Den fjerde nattevakt (1923) handler om livet inne i Bergstaden først på 1800-tallet.
Christianus Sextus (1927 – 35) handler om etableringen av denne gruva og virksomheten omkring den i begynnelsen av 1700-tallet.
Nattens brød (1940 – 59) handler om livet og virksomheten omkring Cornelia smeltehytte i Gropa på midten av 1600-tallet. Falkberget sa i ettertid at han kanskje skulle ha brukt de virkelige navnene her; Tamlaget smeltehytte i Svølgja.

An-Magritt var aldri på Røros i romanverket.
An-Magritt kjørte malm fra Arvedal gruve nordover Orvsjøen og nedover gjennom Ålen til ”Gropa”. Hun var med bestefaren og brente køl. Etter hvert, da hun fikk seg hest, ble hun med i transporten til Trondheim. Kobber nedover, proviant opp igjen. Kremmerske ble hun også.

Så dersom Kolstad hadde lest Nattens brød, hadde han visst at Røros ikke var An-Magritts miljø. Og  han hadde skjønt hvorfor Skouen startet med den lange rekken av hester og sleder i det øde fjellandskapet. Kolstad er ikke alene om å tro at historien utspiller seg på Røros.

Og dersom den som rådet Fløgstad, hadde sagt at det var Christianus Sextus som var Falkbergets gruveroman, hadde Fløgstad kanskje fått et annet syn på Falkberget.

Ja, dette var tanker jeg tenkte jeg kunne dele med dere fordi jeg dumpet borti filmkronikken.

20Da An-Magritt monumentet skulle plasseres på Røros i 1994, gikk diskusjonen i avisene. Jeg var med jeg også. Sa at om det skulle være rett, burde hun og Hovistuten stå oppe i lia ovenfor Ratvolden, i malmveien gjennom Rugeldalen fra Arvedal til ”Cornelia”.

IMG_6885 - versjon 2Ålbyggene laget seg sin egen ”An-Magritt og Hovistuten”.

img_6550Og når An-Magritt og Hovistuten står i Trondheim, så er det til dels rett, bare at hun kjørte aldri med okse til byen.

img_6553Men det er jo et monument over Falkbergets diktning. På samme måte som statuen på Røros.

Fakta om kobberproduksjonen kan finner du her.

An-Magritt

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe helt annet, men dagene har fløyet.

Lørdagens Klassekampen kom hit sent på kvelden, levert av Kvikkas.
Og med den lørdagens portrett: Ann-Magrit Austenå. Lederen for Noas.

Vi hører og ser henne stadig. Nå sist i en duell med Sylvi Listhaug i ”Dagsnytt atten”.

Jeg har tenkt på det mange ganger.
Er hun en av alle de An-Magritt’ene vi var i kontakt med i 1994, den gangen vi i Rugeldalen etterlyste unge og gamle jenter med navnet An-Magritt? Da vi samlet dem til treff i forbindelse med at Røros var 350 år.

Søndag kveld bladde jeg i alle mine gamle papirer. Nei hun var ikke av de 50 som var med på treffet, eller de mer enn 100 vi fikk kontakt med gjennom TV, radio og aviser. Det var første gang NRK hadde Sommer-åpent. Andreas Lunnan tente på ideen, og lot det gå som en føljetong hele sommeren gjennom. Uten ham hadde vi ikke nådd ut slik vi gjorde. Det var ganske spennende uker den sommeren.
Johan Falkberget hadde jo skapt et navn. Og det var ikke så mange som hadde det. Sammen med landets aller første An-Magritt (Olsson) deltok jeg i ett av programmene.

En gang skal jeg skrive om alle de fantastiske historiene vi fikk del i den gangen.

For flere av dem var det akkurat som Ann-Magrit Austenå forteller: Moren leste Johan Falkberget da hun gikk gravid. Da Ann-Magrit vokste opp, syntes hun det var vanskelig med navnet som mange ikke hadde noe forhold til. Hun kalte seg Ann. Men nå synes hun det er et fint navn.

Vi godtok alle variantene av stavemåter den gangen. Det var en og to n-er, med og uten bindestrek, en og to t-er og noen til.

Ann-Magrit Austenå forteller om en prest som betydde mye for henne, og som ga henne en utfordring da hun giftet seg: ”Den som er mye gitt, kreves det mye av.”
Jo større ressurser du har, jo større ansvar har du for å bruke dem på noe som er større enn deg selv, sier hun.
På spørsmålet om hva hun tror på, svarer hun: ”Det gode i menneskene.”

Jeg tror at om Johan Falkberget hadde fulgt Ann-Magrit Austenå i hennes virke, ville han ment at hun var en riktig An-Magritt.

Tittelen på lørdagsportrettet var ”I vakttårnet”.

Journalisten har antakelig ikke vært klar over det, men I vakttårnet er tittelen på en av bøkene til Johan Falkberget. En artikkelsamling som kom i 1936. Den siste boka for første bindet i Nattens brød kom; An-Magritt. – Ganske spesielt!

Jeg tar med noen av linjene fra den talen Johan Falkberget holdt til elevene ved Trondheim Katedralskole 25/4 – 60 ved Trøndelag Teaters oppsetting av ”An-Magritt”:

Jeg vil bare si at hun var et overmåte rikt utrustet menneske.
Hun hadde vilje til livet.
Hun hadde tro på fremtiden.
Og det er det som bærer fremover –
Det som fører de unge gjennom store vanskeligheter og frem til noe som har betydning
– ikke bare for dem selv, men for samtiden, de de lever sammen med og for ettertiden.

Mange har latt seg inspirere til å framstille An-Magritt. En av de mest kjente er Kristofer Leirdals skulptur utenfor Ilen kirke.
Trondheim kommunes monument for å hedre Johan Falkberget.
Den rakryggede jenta som står der i loddsnorens tegn.

img_6532

Jeg skal ta med flere An-Magrittversjoner senere.