Johan Falkberget og samene, del 3

I februar 2018 var Ronald Pulk gjest i «Nytt på nytt».
Det var da jeg ble minnet om at jeg hadde tenkt å skrive disse innleggene om Falkberget og samene. Pulk snakket om språket sitt. Om fornorskningsprosessen, om samisk aksent, og hvordan han hadde problemer med K og G og med P og B.

Som jeg skrev i del 2, måtte jeg ha en del 3 for å skrive om Den fjerde nattevakt: «Grunnen til at jeg først begynte å se på spor etter Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor (2017) i forhold til Den fjerde nattevakt

Men denne del 3 ble den vanskeligste å skrive. Hvordan skulle jeg greie å ordlegge meg slik at det ikke ble oppfattet feil. Jeg fikk rett og slett skrivesperre. Det har plaget meg i ett år. – Ett år der jeg bare har hatt to innlegg i bloggen. – Ett år der det har vært en mengde stoff jeg kunne ha skrevet om, men som det ikke har blitt noe av, fordi jeg følte at del 3 måtte skrives først.

Og nettopp i år, som er FNs internasjonale år for urfolks språk, må jeg få skrevet denne del 3. Det har vært flere «påminnelser» den siste tiden. Vi har nettopp vært en tur nordover, med en liten titt inn i det lulesamiske senteret på Drag, som egentlig var stengt for dagen og et lengre stopp på museet i Alta. Senere besøkte vi Sametinget i Kautokeino og var med på omvisning. I inngangen der var det en monter om dette FN-året: 2019 International Year.
I Norge ble det holdt en språkkonferanse i Tromsø i februar. Og mer skal skje.
I Adresseavisen sist uka var det et innlegg under Ordet fritt: Undervisning om samiske emner. Høsten 2020 skal det innføres en ny læreplan, en læreplan som gir klare føringer for hva som skal inkluderes om urfolk i de ulike fagene. «Gjennom opplæringen skal elevene få innsikt i det samiske urfolks historie, kultur, samfunnsliv og rettigheter. Elevene skal lære om mangfold og variasjon innenfor samisk kultur og samfunnsliv.»

Hva så med Den fjerde nattevakt? Hvordan forholder Falkberget seg til samer i romanen? Kommentarene jeg hadde hørt gikk ut på at måten Falkberget brukte samer her, var rasistisk. Han var ingen «bra» forfatter. Han var «fæl» når det gjaldt omtale av samer. Utgangspunktet var at de har klassesett og leser/leste Den fjerde nattevakt på Røros videregående skole.

Og, om du ikke kjenner og får forklart hvordan Falkberget skriver, så kan det kanskje oppfattes slik at han skriver nedverdigende om samer? Og ja, – kanskje er omtalen karikert. Særlig må det føles slik for unge elever med samisk bakgrunn.

Når Falkberget skriver om samer og ofte bruker ordet finn, fjellfinn eller lapp, så er det ut fra den tiden han levde. Samelandsmøtene i 1918 og 1921 anbefalte at same skulle være offisiell betegnelse, men møtte motstand. Statistisk Sentralbyrå begynte å bruke betegnelsen same i 1930. Stillingen lappefogd ble ikke erstattet med reindriftsagronom før i 1979!

Om dere ikke har lest del 1 og 2, er det fint om dere gjør det, for der er det litt mer bakgrunnsstoff. Blant annet om Johan Falkbergets lange vennskap med Morten Kant. Hans første møte med Morten var da Johan var sju år, i 1886. Senere, fra 1900, ble de arbeidskamerater ved Nordgruvene. De to arbeidet sammen ved ei fjellskjæring ved Fjellsjøen. Også i årene framover var de arbeidskamerater. Da Falkbergetfamilien flyttet tilbake til Rugeldalen i 1922, var Morten jevnlig innom Ratvolden to ganger i året med fjellfisk. De to kameratene hadde mang en trivelig stund. Morten Kant måtte ganske sikkert også ha vært innom nede på Falkberget om somrene når Johan og familien var hjemme, for Signe Bergstrøm Sæthres maleri av ham er datert 1920.

Noe av inntrykket elevene fikk fra Den fjerde nattevakt, kunne nok vært mildnet om en hadde sett på hvordan Falkberget skriver gjennom hele sitt forfatterskap. Han bruker dialekt i direkte tale for sine romanfigurer; eksempelvis tysk, dansk, svensk, latin, rørosmål, ålbyggmål, tydalsmål, oppstyltet høytidelig dansk-norsk, fiiintrønder og så altså norsk med samisk uttale.
Og Falkberget gir svært ofte i korte riss klesdrakt og utseende til personene.
Vi møter det stadig i Den fjerde nattevakt.
Allerede i første kapittel der Tøllef kjører prestefamilien til Røros.
Presten har vanskeligheter med å forstå språket og tenker dessuten at han aldri har sett «et slikt ulveansikt på en mann før».

Flest er møtene med klokker og smed, Ol-Kanelesa.
Her ser vi det igjen og igjen; dialekt mot stiv tale. Utseende og klesdrakt:
… Inn kom en firskåren mann med et sterkt ansikt og buskete øyebryn. Han så ut til å være noe over femti. I helgepuss var han. – – – Han hadde gule, feltberedde elglærsklær, kalvekryss og gulrødt silkelommetørkle.
«Er det klokkeren?»
«Ja.»
(…)
«Jeg budsendte deg i går, klokker!»
«Je va oppme Aursunna.»
«Aur – Hvor ligger det?»
«Vet it presten det da?»
«Nei.»
«Nei. Nei. Det kan fil så vårå det.»
(…)
«Og ditt navn er Ole Korneliusen?»
«Ol-Kanelesa, ja.»
«Hva?» sa Sigismund og reiste seg igjen. «Heter du ikke Ole Korneliusen?»
Han gikk bort til bordet og grep etter kallsboken. «Klokker Ole Korneliusen, født av foreldrene Kornelius Olsen Bonde og hustru Gunhild Erlingsdatter, født – – –.» Sigismund holdt boken tett opp til øynene. «Er det Hjulmager?»
«Stemmer!»
«Stemmer?»
Sigismund skjønte ikke riktig.
«Je mene at Dokk les rett.»

Så tilbake til Johan Falkbergets bruk av samer i romanen.
Allerede den første morgen i Bergstaden, møter Benjamin Sigismund en same. Sigismund som ikke hadde noe forhold til samer, visste ikke at de holdt til i Rørostraktene.

Og da er det jeg ser sammenheng med det Ronald Pulk forteller om sin samiske aksent og problemet med uttalen av enkelte bokstaver; K og G, P og B, og med det språket Nils i Bu har. Falkberget har ganske sikkert skrevet slik han oppfattet at Morten Kant og andre samer snakket. Pulk sa ikke noe om T og D, men Falkberget bytter også dem.
Og utseende? Kanskje er det preget av Falkbergets første møte med Kant og all kontakten senere? Sæthres maleri fra 1920 viser også hvordan Kant så ut.

Jeg tar bare med fra det første møtet mellom Benjamin Sigismund og samen:
«En liten mann med spiss lue som et tårn og iført en lodden mudd, fektende med en lang stav, kom humpende rett mot ham. Den lille mannslingen beveget seg mekanisk og løftet føttene komisk høyt i været.
«Stopp!» sa Sigismund. «Stopp mann!»
Fyren stanset.
«E tu rektør!» Skrek han. «Hell e tu anna storkar?»
Sigismund skjønte at det var en lapp. Lappene var et halvhedensk folkeferd som levde med sine renshjorder rundt omkring i fjellene. Han trodde forresten at disse mennesker utelukkende oppholdt seg i de aller nordligste landsdeler.
«Hva heter du mann?»
«Enn tu?»
(…)
«E tu prant-mester?»
(…)
«Te va pesyntelig te storkar! Ho! Ho! Ho!»

Den fullstendig teksten kan du lese her fra nederst på side 28.
I kapitlet «Et gammelt, tysk lerkrus» møter Gunhild samen og kjæresten ved St. Hans. Møtet kan du lese her, fra nederst på side 136.
Det siste møtet hører vi om i kapitlet «Hvorledes kan en blind lede en blind». En iskald morgen kommer Nils til presten. Han hjelper presten med å slå ild, men får ikke framført ærendet sitt.
«Je pekripe itte ól tå breste.»
Med Ol-Kanelesas hjelp viser seg at kona til Nils ligger for døden og at han er kommet for å hente presten. De drar av sted, Ol-Kanelesa og Benjamin Sigismund med hest og slede, Nils med kjerris.
Det er en vakker skildring mot slutten av kapitlet av forholdene omkring Klættas død. Nils kommer inn til presten på side 183.
Litt spesielt er det kanskje at den unge samekona her heter Klætta, som kjæresten til Ena, hun som døde i fortellinga «Fegd» i Vargfjeld (1910).

Disse historiene Falkberget forteller, som jeg skrev om i del 2, – vi kan bare lure på hvor mye av dem som er inspirert av det Johan Falkberget hørte fra Morten Kant. Og hvor mye av ham la Falkberget inn i beskrivelsene i Den fjerde nattevakt? Diskuterte Falkberget noen gang med Kant det han hadde skrevet i romanen?
Ja, – det er lov til å spekulere.

Dette bildet er fra Rørosmuseets billedarkiv, «To menn foran ei samisk gamme i Ridalen». Det viser Johan Falkberget sammen med Lars Nilsen Holm. Fotografert av Olav Kvikne på 1940-tallet. Opp mot høyre vegg, om bildet er tydelig nok, sees en pulk eller kjerris som den kalles.

Før jeg gir meg helt med dette temaet:
I sommer, da vi var innom museet i Alta, la jeg blant annet merke til en tekst og en figur i den samiske utstillingen med informasjonen om samiske guder:

Det var jo Horagales Sevrillen ofret til på Tullodden ved Årvsjøen. Slik jeg skrev om i slutten av del 2. I romanen Sol fra 1918.

Så nå kan jeg vel si meg ferdig med Johan Falkberget og samene og gi meg i kast med andre tema fra Falkbergets rike.

I Store norske leksikon finner du to artikler finner – samer og lapper.
Også Språkrådet har en artikkel om sensitive ord som du finner her.

Sol og St. Hans

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik:
”To og tyvende juni 1807.
Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …”
(…)
”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.”

Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften. Men, det skal vi vel ikke henge oss opp i.
Sigismund vil ringe almuen sammen til aftensang, men Ol-Kanelesa sier det ikke er noe folk på Bergstaden; ”bersan e på gruvom”. Og øvrigheten var det ikke stor vits i å forkynne for.
Det ender med at Sigismund foreslår å dra til en av gruvene, og Ol-Kanelesa sier det må bli til Ålberja, dvs. Arvedal. (Den eldste delen av det som nå betegnes som Kongens gruve i Nordgruv­feltet.) – Neste dag ved firetiden møter Ol-Kanelesa opp med matsekk på ryggen utenfor Leich-krambua. Det forundrer Ol-Kanelesa at presten vil gå til gruva, ikke ha skyss.

Dette kapittelet og de to som følger liker jeg svært godt. Det er tildels ganske fornøyelig lesing. Jeg har hatt med folk på ulike opplegg til Arvedal ut fra disse kapitlene. Rett nok med buss. Men det hadde vært spennende å gå en gang for å se hvor lang tid det kunne ta. Presten forsøkte å få tankene bort fra Gunhild. Ol-Kanelesa var forferdelig tørst. Solen strålte fra skyfri himmel, og Sigismund fant ut at han ville bade ved Nyplassbruene (Orvos), til Ol-Kanelesas store forferdelse. Klokkeren måtte gni presten på ryggen med løv og bjørkekvister:
”Av dette var det nødt til å bli både skabb og skurv.”
Og førselsbønder som dro forbi: ”Fant!” sa de alle. ”Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre på lang lei!”

Presten og klokkeren kommer etter hvert fram, og i det neste kapitlet, ”Klokken på Arvedal synger igjen til Herrens pris”, samles hele bergalmuen på gruvgården: ”Kvelden var vakker: Årvsjøen i nord lå med Storkletten og Årvliens mangefargede og sollyse bilde; begge Fjellsjøene blånet enda lenger nord. Hummelfjellet reiste seg i sør med skinnende hvite snøfonner. I bergveltene på Christianus Sextus strålte det som fra millioner diamanter.”

Her er det dikteren som beskriver. For fra Arvedal er det ikke mulig å se Hummelfjellet og heller ikke stort av de to Fjellsjøene. Men Falkberget bruker sin dikteriske frihet. Utover Orvsjøen ser en, og over til Christianus Sextus. Vakkert er det også.

Klokken på Arvedal er den klokka som nå henger i Hitterdalen kapell. En gang tok jeg opp lyden av den, men det lydklippet er nok forlengst borte.

Det siste av kapitlene i denne sammenheng er ”Et gammelt tysk lerkrus”.
Her følger vi Gunhild den samme St.Hanskvelden. Ja, her skriver Falkberget faktisk St. Hanskvelden, så det med St. Hansdagen var kanskje en glipp? I alle fall, Gunhild tar ut et eldgammelt lite lerkrus av det grønnmalte hengeskapet:

”Bare hver St. Hans pleide de å ta det ut for å sette bjørkeløv i det. Og så sattes det i glaskarmen og ble stående der til løvet visnet. De gamle hadde tatt merke av løvet i lerkruset. Holdt det seg lenge grønt, var det et godt varsel. Hell og lykke varslet det hele neste år. Visnet løvet fort, varslet det ulykke og sorg med. …”

Hvordan det gikk med kvistene kan du selv lese.
Du finner de tre kapitlene her om du ikke har boka selv.

Jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen blomster nå som det er midtsommer. Det har vært en utrolig rik blomstring i år her i Rugeldalen. Slik er det ikke alltid. Min aller første St. Hansaften i Rugeldalen for snart 40 år siden fant jeg omtrent ikke en blomst å plukke inn! Jeg lurte meg på om det var det vanlige her i fjellet.

I mange år funderte jeg på hvordan Gunhilds brudekrans så ut. Hun giftet seg jo like før St. Hans. I kapitlet «Tredje søndag etter trefoldighets fest» står det om vielsen:
«Oppover kirkegulvet kom brurfolkene. Hand i hand. Og når de gikk forbi kirkevinduene, kastet solen gull i brudekransen. Den var flettet av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»

Når det er snakk om lyng her i traktene, tenker de fleste på røsslyng. Og røsslyngen blomstrer jo som regel først i august. I juni er det ikke mye stas med den. Men så et år jeg var borte på Falkberget blomstret heggen. Og jeg gikk opp stien til toppen av selve Falkberget. Og langs den blomstret blålyngen.

Da så jeg brudekransen for meg; «av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»
Og siden har jeg mange år flettet meg en slik krans til å bruke til blomstervandringene mine. Ved avslutningen nede ved Falkberget har jeg funnet fram kransen under lemkloppa og satt den på hodet. I år har jeg ikke hatt blomstervandring, men jeg hadde for en gruppe i fjor: