Johan Falkberget og Armfeldts felttog

Nettopp nå som årets siste forestilling av musikkteateret Elden står for døren, kan det være fint å ta et lite blikk inn i Falkbergets litteratur omkring dette temaet.
Johan Falkberget interesserte seg tidlig for Armfeldts felttog.
Eli Sjursdotter som kom i 1913 starter slik:
        Det var våren etter Armfeldts store dødstog over Tydalsfjellene.

Pelle Jønsa hadde vært med i felttoget, han deserterte, ble igjen i Norge og etter hvert traff han Eli på Rugelsjøsetra. Innimellom minnes han krigen og felttoget, og har mareritt. Allerede her gir Falkberget oss noen sterke scener. For eksempel: «Ikke fantes der den kar på skogen i Dalarne som la Pelle Jönsa i ryggtak, enda han var bare 18 år. Men så kom krigen. Fortsettelsen kan du lese via lenken.

I romanen er det også en sterk historie om en tydøl som har sett Sjur Halgutusveen komme med et ferdalass oppi Bokkhammarfjellet. Den bygger vel på historier som gikk i ettertid. Det begynner slik og fortsettelsen leser du ved å klikke på lenken: Men i Halgutusve-vedskjulet ble det rett som tiest slengt innom en øks med blod og menneskehår på eggen.

Eli Sjursdotter ble filmatisert i 1938. Filmplakaten viser i tillegg til Eli også felttoget som danner et viktig bakteppe.

Filmen starter med en fortekst:
”Det var vinteren ufredsåret 1719. Carl XII lå ved Fredriksten. Karl Gustav Armfeldt hadde med sin armè trengt inn i Norge for å erobre Trondheim. Dette mislykkedes og Armfeldt bega sig med sine karoliner i bitende vinterkulde og forfulgt av de utplyndrede bønders skarpskyttere på tilbaketog over Tydalsfjellene.
Og snestormen kom i all sin velde, og de færreste av de utmattede, uthungrede og elendig klædte karoliner så noensinne sitt fedreland igjen.
Ennu idag sier Rørosbøndene når vinterstormen hviner over fjellene: ”Idag er det svenskevær. Ikveld går Armfeldts spøkelsesbrigade over Tydalsfjellene.””

Sonja Wigert spiller Eli. Leif Sinding har regien. Han skulle alltid ha lykkelig slutt på sine filmer, så filmen stemmer ikke helt med romanen. Men det er en ganske sterk start på filmen, der soldatene vakler avgårde over fjellet i snøvær og storm.

I Christianus Sextus, romanverket i 3 bind som kom i 1927, -31 og 35, handler det mye om 13 jemter som kommer tilbake til Røros 5 år etter den store Armfeldttragedien for å få seg arbeid. Også her er Armfeldts felttog bakteppe for historien. Det er noen ganske sterke skildringer i romanverket. På ferden over Tydalsfjellene mot Røros ser jemtene rester etter felttoget. Noen hadde også selv vært med, selv om ingen av dem hadde vært med de la Barre til Røros.
Og på Gammelgården i Stuggudal hadde de ei kiste full av rikdom som var røvet ned fra fjellet. Referansene til felttoget er så mange at det ikke nytter å legge lenker til dem, men Christianus Sextus er absolutt et av Falkbergets romanverk som kan leses om og om igjen.
I bind 2, I hammerens tegn, kommer Brodde, Tol og Gølin forbi Essandsjøen. De ser fortsatt restene av utstyr og bengrinder. I den hollandske praktutgaven av Christianus Sextus som er illustrert av Anton Pieck, finner vi bildet slik kunstneren ser for seg restene av felttoget må være.

En ting som forvirret litt i mange år, var at i Eli Sjursdotter skriver Falkberget Armfeldt med d, mens i Christianus Sextus skriver han Armfelt uten d. Hjemme her lurte vi lenge på hva som var riktig. Etter en tid fikk vi forklaring gjennom Geir Pollens bok Armfeldts armé: Carl Gustav Armfeldt var født i Finland som jo lå under Sverige på den tiden. Hans far og de fleste i slekten skrev seg for Armfelt. Kanskje hadde Falkberget i sine litteraturstudier funnet ut dette, kanskje hadde generalen på et tidlig tidspunkt skrevet navnet uten d. Det er ikke godt å vite, noe hadde i hvert fall påvirket Falkberget til å sløyfe d da han kom til Christianus Sextus.

Interessen for Armfeldt holdt seg opp gjennom årene, og Falkberget fortsatte å samle stoff om med tanke på en roman. Men først måtte han gjøre seg ferdig med storverket om An-Magritt, Nattens brød, der siste bind kom i 1959. Da hadde Johan Falkberget nettopp fylt 80 år. Året etter døde Anna og det var vanskelig å samle seg til ny skriving.

Datteren Aasta skriver i andre bind av sine bøker om foreldrene, I Trondalen og på Ratvolden, at faren etter avslutningen om An-Magritt var i tvil om han var ferdig med sin skrivegjerning, han hadde jo passert 80 år.  ”… Helt slutt var det imidlertid ikke, og det spørs om far allerede da hadde i tankene den gamle idéen helt fra Grorudtiden, at det måtte forunnes ham å skrive en roman om general Armfeldt. ” Grorudtiden, det var jo i den perioden Eli Sjursdotter ble skrevet.
Videre skriver Aasta at han under et besøk i Trondheim høsten 1961 sier i et avisintervju: ”Jeg har vært sterkt opptatt av Armfeldttoget – dette forferdelige felttog, som man vel må kunne si er Nordens største drama. De muntlige overleveringer er nesten like tallrike som sand på havets bredd, og man må ikke se bort fra at det gjennom 250 år har mistet mye av det opprinnelige, og selvsagt er blitt forandret i folkefantasien. … Hvis jeg makter dette arbeide kan man vel si at det blir en forløper til ”Christianus Sextus”.” Det står mer hos Aasta Falkberget om hvordan han arbeidet med å samle stoff, men det blir for langt å ta med alt her, så det kan leses ved å bruke denne lenken.  Det er i hvert fall tydelig at han begynte.

I Einar Døhls bok Johan Falkberget på nært hold skriver Døhl at Falkberget våren 1962 i et brev sier: ”Den store Armfeldtromanen kommer jeg nok aldri i gang med. Mye materiell gikk direkte på St. Hansbålet denne uka.”

Likevel har han nok ikke gitt opp håpet om å få det til, for i Anders Sakrisvolls bok Brevskatten på Ratvolden er det flere brevutsnitt som viser at arbeidet med Armfeldt fortsatte. Han nevner og har spørsmål i brev i 1964 både til svenske Johan Granberg og til viseskoleinspektør Karl Skancke i København. I februar 1964 skriver han til Johan Borgen: … Klarer jeg å få til boken om Armfelt, skal jeg være fornøyet. Nå holder jeg på å lese meg i hjel på Armfelt-litteratur. (Her skriver Falkberget fortsatt Armfelt uten d.) 

Da gikk Johan Falkberget i sitt femogåttiende år. Noen av hans notater finnes på Nasjonalbiblioteket, men ingenting tyder på at han var i gang med selve boka. Det er synd at det ikke ble noen Armfeldtroman fra hans hånd.

I Per Nilsson-Tannérs bok Karolinernes dødsmarsj som kom på norsk i 1968 i oversettelse av Einar Døhl, har Johan Falkberget skrevet forordet. Falkberget døde jo i 1967, så om han hadde tatt på seg dette da Døhl begynte å oversette, eller om han også hadde forord i den svenske utgaven som antakelig kom i 1936, vet jeg ikke. Språket tyder på at det kan være en redigert utgave av det siste. Forordet lyder i hvert fall slik:
Den foreliggende bok om Armfeldts ulykkelige felttog i Norge i 1718 – 1719 er bygget op på muntlige og skrevne tradisjoner. I Sverige er boken solgt i 32 000 eksemplarer. Her er sterkt bevegede optrinn – skildret ut fra en nesten synsk evne. vi får et gripende og uforglemmelig billede av de tapre karolineres kamp mot sult, snestorm og død i Tydalsfjellene.
   I den kveldende krigsatmosfære verden i dag er kommet inn i er det meget å lære av den to hundre år gamle begivenhet i Norden. Op fra karolinernes graver ved Esandsjøen lyder et rop til de to folk på begge sider av kjølen: «Hvad enn skjer, stå sammen!»

Det går an å laste ned filmen Eli Sjursdotter fra Youtube 

Det er to versjoner på Youtube, den ene står det 1 t 8 m på, den andre 1 t 31 m, mens fakta på Filmweb sier 1 t 19 m. Jeg vet ikke hva som er det riktige, men har du tid så er filmen vel verdt å se, det er den lengste versjonen det ligger lenke til.