Lisbet på Jarnfjeld, del 2

«Om man så hevder at verken Bjørneskytteren, Av jarleætt eller Sol er blant Falkbergets betydeligste bøker, kan man med desto større sikkerhet fastslå at Lisbet på Jarnfjeld er hans mest urettmessig undervurderte roman – undervurdert fordi den oftest nevnes i skyggen av de større, seinere verkene.» Dette skriver Sturle Kojen i Johan Falkberget – Forteller og stridsmann.

Anmeldelser

Ja, hvorfor fikk ikke Lisbet på Jarnfjeld en viktigere posisjon i ettertid?
Hans Svennes bibliografi er alltid et godt arbeidsredskap når en skal se nærmere på Johan Falkberget. Alt av og om Falkberget, alle utgivelser, anmeldelser, artikler i aviser og tidsskrifter, dramatiseringer og mye, mye mer.
Med Eli Sjursdotter i 1913 fikk Falkberget et gjennombrudd. Det var nok store forventninger da romanen Av jarleætt fulgte året etter. Hele 42 anmeldelser fikk den romanen. Men «Boka bærer ikke hans adelsmerke», skrev Rolv Thesen. Noen kalte den et svakt mellomspill. Ja, Av jarleætt er ingen stor opplevelse. Falkberget har heller ikke valgt å ta den med i de samlede verker. Kanskje var derfor ikke forventningene så store i 1915? Bare 9 anmeldelser har Svenne funnet.

V(idne)-s, J, Social-Demokraten, Kristiania 1915, nr. 284
Debes, Inge, Det Tyvende Aarhundrede, Kristiania 1915, nr. 18
Skjeseth, Kristen, Kirke og Kultur, Kristiania 1915, nr. 22
Krogvig, Anders, Samtiden, Kristiania 1915, s. 635
-hl, Fjell-Ljom, Røros 1915, 1/12
H. M. O., Husmoderen, Kristiania 1915, mr. 49, s. 575
Grimlund, Otto, Klassekampen, Kristiania 1915, nr. 50
(Øisa)-ng, (Ole), Arbeidets Rett, Røros 1915, 3/12
Usignert, Dovre, Røros 1915, 2/12

Så spesiell som Lisbet på Jarnfjeld er, tenkte jeg det kunne være interessant å se hva de skrev om romanen. Omtalte noen incesten for eksempel? De tre Rørosavisene finnes jo på biblioteket på Røros. Biblioteket var behjelpelig med å skaffe kopier av de andre. Anmelderne trekker fram ulike sider. Min tanke var å gjengi alle anmeldelsene, for de er interessante.
Men et søk på nettet ga imidlertid flere treff på anmeldelser. Dermed blir det altfor mye. Noen utdrag, men også noen hele anmeldelser har jeg tatt med. Der jeg har utelatt ut noe, er det markert slik […]. Som regel er det sammendrag av romanen som er kuttet. Likevel blir dette et litt langt innlegg.

Anmeldelser i Rørosavisene:

Fjell-Ljom: Her tar jeg med hele, den er nesten litt poetisk skrevet:
«– – – Jarnfjeld gaard ligger et sted langt inde paa vidden.
I aarhundreder har viddens vinde ulet om dens nover – og Jarnfjeldfolket, og gjort dem til et med fjeldene; – strie i sindet og ubøielige i viljen, som malmen i selve Jarnfjeldet.
De har levet sit frie, ubændige sterke liv der inde, i menneskealdrer efter menneskealdrer … Indtil en veik dag i Lisbet paa Jarnfjelds liv, en av dalbuens mænd har faat snike sig ind, og sat sjukt blod i fjeldets bergstøe ætter – som han siger den gamle Bersvend Jarnfjeld: – «Bare Bjørn Halvarsa ikke grumser op blodet i Jarnfjeldætten; for da maatte der rinde gjennem mange ætteled før det rensket sig igjen…»
Fra den dag har dødsklokken tat til aa kime over Jarnfjeld gaard og dens folk; – og den stanser ikke sin evige sørgesang, før blodet atter er renset, og Lisbet sitter der ensom ved sit kjærlighetsbarns dødsleie. – Ensom, som den viddens datter har vært gjennem hele sit strie liv …
– –
«Lisbet paa Jarnfjeld» er et vældig arbeide; et stykke av viddens triste saga, og fjeldfolkets kamp.
Den bærer tilfulde præg av, at paa det feldt hvor forfatteren nu har slaat ind, befinder han sig endnu i vaarløsningens larmende brytning, – – da alt blir grumset og uklart, der stride kræfter bryter paa, uvørrent; der ufærdige knopper spirer, – for om en tid at springe ut i fuld blomst.
Det er en bok som gir løfter, og som syner at Falkberget endnu har rike kilder at øse av.
– Naar han bare faar slipt av sig alt det unaturlige tilgjorte, og alt det sentimentale klislæte, som f. eks. med de gudhengivne bønnefolk som ikke er saa nøie med at brænde av en ed i sammen øieblik som de driver med andagt . .
– I de uforlignelige skildringer av vidden og fjeldet kjender vi Falkberget igjen … der leverer han god og lødig kunst.
I karakterskildringen derimot er det vanskeligere at følge ham. Der blir for meget unatur og for meget uklart. Men som sagt: boken gir rike løfter, og vi følger med glæde Falkberget videre paa veien.»                    –hl
(Anmelderen har benyttet seg av det som Falkberget er så kjent for: En, to og tre tankestreker og både to og tre prikker. Hvem –hl er, skriver ikke Svenne, kan det være Einar Døhl?)

Arbeidets Rett: Anmeldelsen er for lang til å gjengi hele. Men jeg tar med slutten:
«Og saa langt lar hun [Lisbet] seg drive av hatet at hun tar Bjørns liv, lar ham gaa ut av verden med en løgn bundet for øinene. – –
Men al synd maa sones, var den end begaat fordi den blev drevet dertil av kræfter en ikke selv raadde med. Og gjengjældelsen rammer ogsaa Lisbet fra Jarnfjeld. Hun har ved sin synd reddet gaarden fra salg, reddet den for gutten sin, for hendes og presten Fjølebus kjærlighetsbarn. Men denne gutten er paa forhaand viet til døden; han sygner hen dag for dag, og moren ser med rædsel Herren Jehovas straffedom nærme sig. Da tilstaar hun for sit barn hvem hans far var og at hun har drevet Bjørn Hallvarsa i døden. Og det forfærdelige hender at hendes gut dør med hat i sit hjerte mot sin mor, der sitter ensom og dødspint ved leiet.
«Hvorfor skrev Gud evighetslove for kjærligheten, saa ikke den mindste tøddel kunne ændres?»
– – –
Han er vendt tilbake til vidden igjen, Falkberget, og har lett sig fram til mennesker, hvis skjæbne var haard og uavvendelig. Naturen skapte dem i sit eget billede og gjorde dem sterke i hat og kjærlighet. Og ingen magt kunde slette ut den skjæbnens flammeskrift som var skrevet over deres liv.
I denne bok har Falkberget naadd saa langt som aldrig før. Den er et gjennombrudd. Hans skildringer er sterke og haarde, og karaktertegningene vidner om skarp psykologisk iagttagelse.
Med denne bok har Falkberget seiret.»                    -ng

Dovre: Den tredje Rørosavisa har også en lang anmeldelse av boka. Den er usignert og avslutter slik:
«Dyster er sagaen om fjeldkvinden Lisbet; men med kunst er den tegnet. Med sikker haand risder forfatteren livets og naturens ubønnhørlige lov – hvad du forbrøt – maa du sone. Ingen vei fører uten om.
Vi kan nok sitte med et litet personlig ønske, at vore vidders dikter vilde vise os en fjeldets datter – hvis sind lysets makter raar.»

 

Dette bildet er nok tatt på omtrent den tiden Lisbet på Jarnfjeld kom ut. Aagot Didriksen med familie var Johan Falkbergets følge på Italiareisen.

I andre aviser.

Social-Demokraten:
«For alle venner av Johan Falkbergets digtekunst er hans sidste bok en stor og nydelsesrik glæde. Den indfrier i fuldt mon de store forventninger vi saa ofte har stillet til «Eli Sjursdotters» forfatter. Der er kanske dem, som har syntes, at der ikke har været den fremgang i alle Falkbergets bøker som man hadde ventet, at han i enkelte er blit staaende ved en yderligere utpensling av lykkelige, men gamle motiver uten at gjøre nye erobringer. At saa tildels kan ha været tilfældet, er forstaaelig, naar man tar i betragtning, hvor overordentlig produktiv forfatteren er. Han skriver flere bøker, noveller, eventyr og en masse artikler om aaret. Og alt kan ikke være like godt.
Men «Lisbet paa Jarnfjeld» viser os, at Falkbergets digteraand fremdeles er rik og frodig, at den stadig svinger sig høiere og med sterke modige slag sikkert arbeider seg frem til nye seire.
[…]
Med «Lisbet paa Jarnfjeld» har Johan Falkberget vundet en stor kunstnerisk seier. Den er forfatterens bedste bok og vil faa varig værd i vor litteratur. Særlig er naturskildringerne henrivende og gir Falkberget rang som viddens og fjeldets digter som ingen anden.»

 Det Tyvende Aarhundrede: Inge Debes har anmeldelse med overskriften «Gjennembrud!»
Den starter slik: «Vi som har trodd paa Falkbergets talent, som har fulgt ham med spænding for hver ny bok, har ofte nok maattet ærgre os naar han tok litt for letvint paa sine opgaver, og vi har kanskje set med litt for velmente øine paa hans svakere arbeider. Men vi har gjort det fordi vi mente, at fik han bare arbeidsro, maatte gjennembruddet komme. Og nu er den endelige, absolutte seir der; den nye boken er det en ublandet glæde aa læse, den er i rikt maal en opfyldelse av vore forhaabninger til Falkbergets eiendommelige og rike talent. …»
Så følger en del avsnitt om innholdet i boken, før Debes avslutter: «Saa kraftig og storlagd er Falkbergets nye bok, og den glipper ikke, den er et gjennemført og helstøpt arbeide, fyldt av viddens vilde kraft, dens dystre ensomhet, men ogsaa rik paa poetisk skjønhet, stille helgedagsfred over vidden. Den spænder vidt, og er samtidig intim, fortrolig og dyp. En kunstners fuldtonende og fuldmodne verk.»

For kirke og kultur: Presten Kristen Skjeseth anmeldte romanen. Den er ikke lengre enn at jeg tar med hele, for den er litt annerledes:
«Med adskillig spænding har jeg ventet paa Falkbergets bok iaar. Vilde han holde det, som jeg lovet ifjor: Næste aar vil vi faa fra hans haand et lydefrit verk. Det var jo et sterkt løfte paa en andens vegne. Men Falkberget har sørget for, at ordet blev sandt.
Nu skal ingen kunde si, at Falkberget ikke har hat noget på hjerte. Der er  – jeg kunde fristes til at si – hellig alvor i hans fokyndelse av kjærlighetens evighetslove, som ingen maa synde imot. Der er en trofast kjærlighet til fjeldet og vidden hos fjeldets søn, som aabenbarer sig i Lisbets kamp for Jarnfjeld. Og en stor medfølelse med den vildfarne griper os paa de sidste sider, hvor Lisbet byder Gud hele Jarnfjeld, om han vilde la Halvar kjendes ved hende som mor igjen.
Det er især dette med kjærlighetens evighetslove som Falkberget har hat paa hjertet, og som et indtrengængende vidnesbyrd fra et grepet sind virker det. Lisbet paa Jarnfjeld som ved sin synd opdaget disse evighetslove for kjærligheten, som ikke den mindste tøddel kan ændres ved, er tegnet med sikker haand, sandt og egte.
Det maa ogsaa nævnes til Falkbergets ros, at han ikke dvæler ved det, som mindst mulig bør nævnes. Der er ingen unødig utmaling av erotiske detaljer. Kun saa meget og ikke mere er sagt end det som var nødvendig for at aabenbare de evige kjærlighetslove: svigt ikke den, som eier dit hjerte.
Glædelig er det ogsaa at merke Falkbergets dype ærbødighet for og stilfærdige forkyndelse av det religiøse, der hvor Gud og sjælen møtes uten dikkedarer.
Dette er Falkbergets største bok. Efter sin kvalitet maa den ogsaa regnes som nr. 1 av hans bøker til denne dag.
Nogen revision i sproget vil jeg anbefale Falkberget. Det støter mig som en sproglig misdannelse, naar jeg træffer paa uttryk som f. eks. Han tok paa tænke. Andet kunde der vel ogsaa være at bemerke til sproget; men jeg er ikke norsklærer.»

 Samtiden: Anders Krogvig skriver:
«Den bok Johan Falkberget utgav til jul ifjor, hører ikke til hans bedste, men han hadde med den gjort et ærlig forsøk paa at vinde ind nyt land for sit talent. I hans tidligere bøker er det næsten udelukkende de grove sjælelige fællestræk hos en socialt eller geografisk avgrænset menneskegruppe, som interesserer ham; hans psykologi er massepsykologi, de enkelte individers særdrag er bare saa vidt antydet; bedst og mest omhyggelig utført er de mange kostelige skruer, han har skarpt øie for, og som lyser saa festlig op i alle hans bøker. – I romanen Av Jarleætt prøvde han for første gang at gi en utredning av mere komplicerte psykologiske problemer, forsøkte han at trenge ind i to steile og eiendommelige menneskers sjæleliv. Han føler sig tydeligvis paa usikker og fremmed grund endnu, boken er nærmest at anse som et eksperiment – og ikke noget vellykket. Men den er likevel et av de arbeider en forfatter vokser paa, og som han maa ha raad til at gjøre en gang imellem, saalænge hans kunstneriske evne eier nye utviklingsmuligheter.
Johan Falkberget trænger da heller ikke angre paa sit eksperiment fra ifjor. I sin nye bok er han allerede naadd frem til det maal, han dengang stillet sig; naar vi har læst den tilende, sitter vi igjen med et dypt og levende indtryk av et farlig og særegent menneskesind. Lisbet Jarnfjelds tragedie er fra først til sidst gjennemlevet med en forstaaelse som aldri glipper, og gjenskapt av en kunstnerisk evne som her har vundet sin første store seir.
[…]
Lisbet Jarnfjeld er likesaalitt som nogen anden av bokens mennesker nogen frittstaaende skikkelse, de er liksom alle bare halvt løst ut av landskapet og fortiden. Neppe i nogen anden bok av en norsk digter møter vi saa bundet folk som i denne. De lever i en verden av tro og erfaring, som er bygget op fra slegtled til slegtled. Næsten hver eneste av deres handlinger er bundet ved bruk og skik, som har aarhundreders hævd, saa viljesterke de er, har de næsten ikke egen vilje, de er bare redskaper for ættens. De er harde som staal mot det fremmede, men de staar fuldstændig vergeløse overfor fortiden i sig selv. Dette er inderst inde forklaringen paa Lisbet Jarnfjelds skjæbne.
Johan Falkberget begyndte som «rallarens» skildrer og besynger, og det var let at skjønne, hans sympati dengang mere var paa flytfuglens end paa bøndernes side. Der var meget friskt og eiendommelig i disse hans første bøker, og han vandt med rette et navn paa dem. Men til fuld utfoldelse er ikke hans store oprindelige talent kommet før i denne bok om hjemstavnsbundne mennesker. Med «Lisbet paa Jarnfjeld» tar han plads som en av de dristigste og sterkeste evner i vor unge litteratur.»

 Husmoderen:
«Dette er en alvorlig bok. Den handler om et barn fra vidden som av al sin magt ønsker at leve i fjeldviddens lyse aabenhet ovenover dalens sneverhet.
Baade i aandelig og i menneskelig forstand vil Lisbet leve frit – upaavirket av dalens smaasindede, karrige bønder hvis livssyn yderligere er indsnevret av aandsforlatt kristendom.
Boken er et angrep til to kanter, den angriper baade presterne og bønderne. Med en god del racehad sender Falkberget sin ironi ut mot disse stænder – dessværre for dem ser han godt og belægger også sine ord vel. – Lisbet er det som tar læsernes interesse fangen. Forfatteren har lagt al sin voldsomhet ind i denne sterke skikkelse som forener i sit sind al kvindens kjærlighet men ogsaa alt hennes had.  Hun burde og skulde blit god, hun har alle muligheter i sig til det, og tragedien er netop kontasterne i hendes sjæl som tørner saa voldsomt sammen, nesten som hos Hjørdis i Hærmendene paa Helgeland. – Lisbet trodser mot sin store kjærlighet – presten – og gaar til alteret med den smaalige Bjørn Halvorsa og fra den stund lever hun i en eneste opslitende sjælekamp for sin løgns skyld. Hendes første barn blir hendes og prestens barn, og til vidden og barnet hengir hun sit hjerte.
Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet. Efter menneskelig dom skal hun utenfor kirkegaarden, men Lisbet vet hun hører til indenfor, og hun faar sit igjennem. Og Lisbets gamle ættestolte far er en fjeldgubbe med stor høihet over sig. –
Falkbergets bok dreier sig om den kamp som altid vil staa i ethvert menneskeliv hvor trangen til sandhet blir dræpt av løgn, og den kamp blir ført ikke bare i den fornemme, store verden men overalt hvor der er storslagne mennesker.»     M.O.H.
(Margrethe Ording Holmsen, redaktøren av bladet.)

I Klassekampen er det Otto Grimlund som er anmelderen. Grimlund hadde tidligere oversatt Eli Sjursdotter til svensk, og han oversatte Lisbet paa Jarnfjeld i 1916. Starten på anmeldelsen er kanskje preget av det.
«Falkberget har naadd europæisk berømmelse. Hans bøker læses i Tyskland, Finland, Rusland, Sverige – selv i de angelsaksiske lande. Det som har fængslet, lokket og henrevet det europæiske publikum ved Falkberget har jo været hans skildringer av grube-arbeidernes triste liv i gruber og barakker, fjeldenes majestetiske vildhet og øde og fjeldfolkets liv i helg og hverdag. Og ingen har som Falkberget kunnet poetisk, med romantisk realisme, male alt dette for et kræsent og fornemt publikum og ingen har som han kunnet gi os ødemarkens mystik og fjeldbøndernes primitivitet. Ti han bærer i sig selv fjeldbondens primitive, enkle syn paa tingene, hans fuldstændig mangel paa raffinert kultur og parret dermed rallarens naivitet og dens barnslige, godmodige, let opbrusende humør, hans uskyldige, men dog ganske bevisst koketteri og hans længsel efter glade og vilde bakkanaler naar arbeidet er slut.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er en stor bok paa over 300 sider.
[…]
Det gaar altid galt med Falkberget, naar han gir sig ikast med at skildre sammensatte karakterer. Og derfor faar vi aldrig noe fast grep hverken om presten eller paa Lisbets mand. Men Jarnfjeldets datter og stolte herskerinne staar for os lys levende, som en der ikke reddes for at vandre sine egne veier. Hun er en «karlkjerring», Lisbet!
Det er en henrivende charme over boken. Dens mørke dysterhet, dens bundløse tragik fængsler mindst like sterkt som «Eli Sjursdotter» gjorde for nogen aar siden. Og om skildringens glimrende kunst behøver vi ikke at uttale os. I den er Falkberget forlengst mesteren!»

Noen anmeldelser som ikke står hos Svenne

Dagbladet, fredag 10. desember 1915 har på forsiden omtale av nye bøker. Lisbet paa Jarnfjeld er den første. Anmeldelsen starter slik: «Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» er den største han hittil har skrevet, det er ogsaa den størst anlagte og værdifuldeste. …»
Så følger en kort beskrivelse av historien, før anmeldelsen fortsetter:
«Romanen er skrevet med en voldsom, fortættet energi; spændingen øker fra kapitel til kapitel, indtil den tilslut toner ind i den mørke tragedie, hvor Lisbet staar ensom tilbake paa vidden, som hun har værget med sit dyre hjerteblod, og bare har hos sig den vesle, tullete datteren, Ane-Sofie, som hun hater, fordi hun har avlet hende med Bjørn, som alle dager var henne en fremmed mand.
Det er et gripende livsbillede, Falkberget gir os av denne stolte fjeldkvinde. Hun stod der engang med alle betingelser for at kunne fange lykken, men litt etter litt ribbet livet hende for alt, som eiet værd, den ubønhørlige skjæbne var over hende, tilslut staar hun der naken og fattig uten en eneste illusion at klynge sig til, uten engang en eneste liten løgn, som hun kan stramme sig op med.
Jeg synes, at Falkberget paa en likefrem beundringsværdig maate har knyttet traadene i denne dystre skjæbnetragedige; med jernhaard konsekvens lar han scene paa scene, optrin paa optrin følge efter hinanden. Der er ingen famlen, ingen vaklen i karaktertegningene; han kjender dem jo ut og ind, han har levet sammen med dem alle og vet alt om dem, han har lurt sig ind paa dem og gjættet sig til, hvad der er av forborgent i dem, hvad det er, de tier med, og hvad det er de skjuler. Derfor staar ogsaa disse mennesker, skjønt de er saa himmelvidt forskjellige fra os baade i naturel og levevis, dog lyslevende for os, som om vi selv hadde kjendt dem og fulgt deres liv. Og da først og fremst Lisbet, efter hvem romanen har tat navn. Hun er som en av de ranke kvindeskikkelser, som vore gamle sagaer beretter om, ættestolt, hjemkjær, ukuelig, med voldsomme lidenskaber, voldsom og stridbar, men med bløte striper hist og her i sit sind. Og Bjørn Halvarsa, manden fra Dalen og den bondefødte presten, han Sivert, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, alle er de skildret med stor og indtrængende kunst.
Johan Falkberget har med denne sin siste bok dokumentert, at han er en forfatter, som ikke alene sætter sig høie maal, men at han ogsaa evner at naa dem. – »          J. N.

 Arbeidet, 4.12.1915 har en lang anmeldelse av A. P. som avsluttes slik:
«Johan Falkberget har ikke hat let for at skildre kvinder i sine tidligste bøker. I de sidste aar har han skapt en, som raker høit i hans digtning, Eli Sjursdatter; han har nu skapt en til, Lisbet fra Jarnfjeld, en som har rot i sagaen, stor i sin følelse som i sin haardhet, en som ikke viger tilbake for handlingen, hvor grufuld den kan synes.
Som kunstverk staar denne bok høiere end nogen av forfatterens tidligere arbeider. Der er en tætbygd kraft i den, og fortællingen flyter jevnt og sikkert. Persontegningen er ogsaa fastere, baade i skildringen av hovedpersonen og i de let skisserte bipersoner. Sproget er sundt, godt riksmaal, isprængt ord fra hans hjemsteds maalføre, uten at det synes uekte.»
(A. P. er Andreas Paulson i Bergen)

I Vestfold Arbeiderblad 14.12.1915 er det bare en liten notis om den nye boken:
«Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» betegnes av kritiken som hans betydligste arbeide, vakker, glimrende, ja mesterlig skildret, baade hva personer, naturen og indbod angaar. Den er et stilistisk, et karakter- og naturskildringernes mesterverk, hetter det i en omtale av boken.»

Glommendalens Social-Demokrat har anmeldelse 16.12.1915 skrevet av Inge Debes. Men det er ikke den samme som sto i «Det Tyvende Aarhundrede». Den er også verdt å lese, jeg tar bare med slutten: «Fast og sikkert har Falkberget tømret sammen sit verk; det er like eiendommelig som altid, men mægtigere og sterkere. Det er en avgjørende og absolut seir; men en seir fuld av rikere fremtidsløfter end nogensinde fordi Falkberget er naad ind til de dypeste sjælegjemmer i sit eget indre.»

Den 17de Mai, 16. desember 1915
«… Ein kan vera samd eller ikkje med diktaren i den maaten han hev skildra Lisbet paa. Men det maa ein medgjeva, at so som ho hev vorte er ho ein av dei merkelegaste diktarskapnadar me hev i vaar litteratur. Og eg kjenner ingen annan som ho likjest paa. Ho er seg sjølv, og berre seg sjølv, – liksom diktaren som hev skapa henne. […] Boki er eit veldugt arbeid paa millom 3 og 4 hundrad sidor, og det er mange personar umframt Lisbet, – kring Lisbet. Og alle er dei sermerkte og høgst originale, forma med skapande kraft, so dei stend ljos-livande i sin dramatiske eledom og storleik.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er stutt sagt eit diktarverk av dei sjeldsynte. Og Johan Falkberget har sagte aldri naatt so høgt som han gjer i denne boki.»
Anmelderen, Sigurd Eldegard, mener imidlertid at «– verket hadde vore enda meir heilrent, um diktaren hadde late desse østerdølarne tala sin fagre malmfulle dialekt altid, …» da hadde «Lisbet paa Jarnfjeld» vært ett av de verk som vil «leva».

Agderposten 22.04.1916 har en lang omtale skrevet av Olaf Hammen.
«– Det er mange fagre naturskildringer Falkberget ødsler med. Det er en nydelse at læse dem. […]
– Det er sterke folk Falkberget har tegnet i denne boken. Lisbet selv er en god type paa viddens mennesker. Boken er formfullendt og vakkert skrevet, av og til humoristisk –.
Det aander av edel kjærlighet og medfølelse gjennem hvert blad. Falkberget syner os et stort og varmt hjertelag. Hele boken er som en vakker bøn for de lidende og stridende paa jord.»

I Finmarken 16.09.1916 skriver Alf Martin Jæger om sitt møte med litteraturen og mennesket Johan Falkberget. «… Til jul i fjor utkom «Lisbet paa Jarnfjeld» – jeg fikk et telegram fra en av mine venner – «Falkbergets bok – verdens deiligste», stod det. Jeg læste boken og var enig med avsenderen. …»

I mars 1925 hadde Vestlandske Tidende en notis med overskrift Litteratur:«Johan Falkberget: Lisbet paa Jarnfjeld – H. Aschehougs & Co.» I en række aar har Falkbergets ypperlige fortælling, «Lisbet paa Jarnfjeld» været utsolgt. Takket være utgaven av Falkberget: «Samlede Romaner» som for øieblikket utkommer, foreligger nu romanen om Lisbet i særtrykk. De som har læst den vil ikke kunne glemme denne fantasirike ekteskapshistorie mellem Lisbet fra fjeldet og Bjørn fra Bygden.»
Den samme notisen sto i flere aviser, så forlaget hadde tydeligvis sendt ut en pressemelding.
– Denne samlede utgaven kom i 26 hefter i løpet av 1924- 25, 2 hefter i måneden, før den så ble gitt ut i 4 bind, innbundet. Det kom dermed flere nye anmeldelser av boken.

 Kongsberg Dagblad og Buskerud Dagblad 27.10.1926 har en omtale av den første boka i Samlede verker som Aschehoug & Co nå hadde gitt ut: Lisbet på Jarnfjeld. En omfattende omtale, skrevet av Erik Humlegard, som avslutter slik:
«Med denne boka hadde Johan Falkberget tatt plass mellem de dristigste av vaare unge forfattere. Landskapet synes her aa være større og videre, menneskenes skjebner er tegnet med en fylde og tungt mettet forstaaelighet. Det er høiere under himmelen i denne boks hele komposisjon, tross i de lave Jarnfjeldstuer, og de paa sin maate innsnevrede personer. Psykologisk sett, er dette det første helt vellykkede verk denne forfatter har gitt oss, fordi han her har tegnet de enkelte menneskers skjebne, og ikke bare de grove fellestrekk hos en bestemt masse.
Noget lett arbeide har det visselig ikke vært aa gi billedet av to raser og to sinn saa uensartede som de vi møter. Heller ikke aa berette om en strid som i psykisk og fysisk forstand virker saa igjennem fortvilet som den det her berettes om, og heller ikke aa tegne de mange variasjoner av skygger og lys som syner sig i viddens og dalens landskap og i viddens og dalens folk.»

I forbindelse med Falkbergets 50-årsdag i 1929 hadde sogneprest Reidar Bolling en lang artikkel i Morgenposten. Om «Lisbet på Jarnfjeld» skriver han: «… Med Eli Sjursdotter fikk Falkberget et navn og han økte sitt ry yderligere ved sin næste bok, nutidsromanen Lisbet på Jarnfjeld. Lisbet har meget tilfelles med de gamle sagakvinner. Hun vil herske og råde. I sin stolthet tråkker hun på all plikt og sømmelighet, men kan også ofre uten grenser for den hun har kjær. Boken er fengslende til siste slutt. Den er velgjørende klar i sine skildringer, eier ikke et dødt punkt eller en overflødig setning. Fra først til sist merker man den sikre komposisjon.»

I Stjørdalens Blad i 1937 står det i en omtale av Falkberget «Derimot vann «Lisbet på Jarnfjeld» (1915), ein stor notidsroman frå fjellbygda, sterk anerkjenning både i Norge og Sverige. […] «Lisbet på Jarnfjeld» er ei myrk og uhyggeleg bok. Lisbet er godt teikna. Ho er veldig i alle dimensjonar.»
(Jeg får ikke åpnet siden, så jeg vet ikke hvordan det eventuelt fortsetter.)

Minnesotaposten 22.06.1961 «Lisbet er et hardt og vondt og ukristelig menneske.» (Oversatt utgave kom ut i USA i 1960.)

For Kitty må Lisbet ha gjort så pass inntrykk at hun I Rana blad 12.02. 1974 i stykket «Ensomt og stille hos grottevertene på Grønligården», skriver: «… Som i Falkbergets «Lisbet på Jarnfjeld», har Milda, kona på gården hentet sin mann opp dit fra lavlandet, eller hun har hentet ham fra øygarden […] Mens Lisbet holdt på mannen sin med hat i hjertet, og kjempet med hat for å beholde fjellgården sin, har Milda holdt på sin mann med kjærlighet.»

En foreløpig avslutning

Det som fortonet seg som et overkommelig arbeid, økte ved nærmere nettsøk til en mengde treff. Jeg har måttet begrense meg.
I tillegg til anmeldelsene i aviser og tidsskrift, alle som har skrevet om Falkbergets diktning har jo tildels lange omtaler av Lisbet på Jarnfjeld.
Kanskje kan jeg komme tilbake til enkelte forhold senere.

Skrev så noen om incest?
Nei, ikke direkte. Men Holmsen i Husmoderen er nok inne på det: «Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet.»
Og J. N. I Dagbladet: « …, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, …»

Lisbet på Jarnfjeld, del 1

«Verden er alene skjøn i kjærlighedens lys. Blæs det ud. Og det er frygtelig!»

Dette er ikke et sitat fra Lisbet på Jarnfjeld, men det kunne godt ha vært det, for romanen er virkelig fryktelig. Den handler om kjærlighet, hat og mye annet. Selv tenkte Lisbet: «Hvorfor skrev Gud evighetlover for kjærligheten, så ikke en minste tøddel kunne endres!»
Sitatet over er fra Plogjernet, Nattens brød. Det er An-Magritt som kommer på visdomsordet latindegnen Cimber en gang sa.

Når nå Lisbet på Jarnfjeld skal settes opp på Christianus Sextus gruve i sommer, er romanen igjen aktuell.

I 2015, da det var 100 år siden romanen kom ut, skrev jeg en artikkel om den i Falkberget-Nytt. Meningen var at jeg skulle skrive mer, men så gikk dagene, månedene og årene. Nå har jeg tatt fram igjen notatene mine, lest om igjen og lest mer.

Om romanen

Romanen kom ut i desember 1915. Allerede før året var omme måtte den trykkes opp på nytt. Et tredje opplag kom i 1924. Siste gang Lisbet på Jarnfjeld ble gitt ut som egen bok var i 1929, men den har vært med i alle utgavene av samlede verker gjennom årene, fra 1949.
Hvorfor har ikke flere vært mer opptatt av denne romanen?
Selv om den er over 100 år gammel, tar den opp en rekke spørsmål som er like aktuelle i dag som da; omsorgssvikt, barnemishandling, seksuelt overgrep, kulturkollisjoner og familievold.
Kanskje kan årets oppsetning på Christianus Sextus være med på å få den fram fra glemselen?
– Romanen er meget lesverdig.
Det er ikke lang. I samlede verker fra 1949 utgjør den 170 sider. Men det er innholdsrike sider. Rolv Thesen innleder omtalen av romanen i sin Johan Falkberget og hans rike: «… denne romanen er en av toppene i hans tidligere diktning, en saga i en barsk og knapp stil uten krimskrams, og et stykke norsk folkepsykologi. […] Det er et pust av saga i skildringene av Lisbet. I sitt lynne er hun i slekt med sagakvinnene, […] …, Lisbet er tragisk, – tragisk på samme måte som Gudrun i Laksdøla, hun som var verst mot den hun elsket mest.»

Jeg gir et kort sammendrag, har du ikke romanen, kan du låne den eller lese den på Bokhylla.no


Romanen starter med en prolog, 300 år før den egentlige handlinga. Om Jarn-Salve og Lisbet som ikke kan trives nede i Jarnlien, men flytter gården opp på Jarnvidden. Salve-navnet har forlengst gått ut, mens Lisbet-navnet har holdt seg i ætten opp gjennom tidene. Og i Lisbet på Jarnfjeld møter vi den siste Lisbet.

Kjærligheten til odelsgården og naturen overskygger det meste for henne. Men det handler like mye om hat. Lisbet fra fjellvidden gifter seg på trass med Bjørn Hallvarsa nede fra dalen. Han som ikke kan bli fortrolig med vidden, stadig er redd og hater livet der. Lisbet var, og er egentlig, glad i presten Sivert Fjølebu, fra vidden som henne selv. Sivert ba henne ikke vente da han dro ut for å utdanne seg til prest, så det var hevn som var Lisbets tanke da hun valgte Bjørn. Ekteskapet blir en tragedie. Lisbet får kjærlighetssønnen Hallvar med presten. Datteren som hun får med ektemannen, Ane-Sofia, har hun ingen kjærlighet og varme for, hun kaller henne «horungen». Det er ei grusom bok. Ikke lik noe annet Falkberget har skrevet. Men de mange naturskildringene og glimtene av humor er der. Og vi kjenner også igjen tema han skriver om senere; den umulige kjærligheten til en prest, nattevaktsmotivet, sønnen Hallvar som lærer seg kunstsmiing og ønsker å bli smed. Lisbet tar til slutt Bjørns liv, eller rettere, unnlater med vilje å redde han.
Datteren på nabogården begår selvmord, på grunn av incest. Hvordan skulle unggutten Hallvar forstå de signalene Brynnild forsøkte å formidle om det helvete hun levde i? Kunne han på noen måte hindret at hun gikk i døden? Lisbet forsto det nok, men grep ikke inn. Likevel, – hun sørger for at Brynnild fikk plass på sørsida av kirka.

Dette med incest, – jeg hadde ikke fått med meg det første gang jeg leste romanen. Den gang syntes jeg den var så mørk og grusom at jeg er usikker på om jeg orket å lese hele. Så hadde jeg for mange år siden en omvisning på Ratvolden. Var det for Kvindernes Læseforening tro? Etter omvisningen snakket vi litt mer om forfatterskapet og kvinneskikkelsene hans, og jeg nevnte Lisbet på Jarnfjeld. Ja, svarte ei av damene, tenk at han skrev om incest. Incest? Gjorde han det? Jeg torde ikke svare videre på det, men tok boka fram igjen da jeg kom hjem. Lesingen ble en helt annen. Eldre var jeg jo også blitt.

Inspirasjon?

Johan Falkberget var bare 36 år da han ga ut denne romanen. Hvordan kunne han skrive om en kvinne som Lisbet? Mange mener Falkberget brukte sin egen mor som modell for Lisbet.
«Det var dikteren maktpåliggende å finne forklaring på et vanskelig, uforløst kvinnesinn», skriver Per Amdam i Norsk Litteraturhistorie.

(Bildet henger i gangen vår, rett nok er han bare 30 år, fotograf Ellisif Wessel)

Falkbergets datter Aasta skriver i Far og mor i unge år om da Johan kom og fortalte sin mor at han, snart 20 år gammel, ville gifte seg med Anna Marie Skjølsvold, og moren satte seg helt på tverke. «… og hun hadde liten lyst til å dele sin sønn med en svigerdatter. Muligens var det sjalusi med i spillet.» Det endte med heftige ord og moren vandret «hulkende til sengs med sterk hodepine». Da de nygifte kom tilbake fra bryllupet i Trondheim, der ingen fra Falkberget deltok, var ikke noe forberedt. Ungfolket skulle jo bo på gården. Moren, skriver Aasta: «hadde dratt hodetørkleet ned i pannen slik hun hadde for vane når humøret var dystert, og hun så ikke opp.» […] «Her skulle ingen nåde være! Å, herregud! Om bestemor bare den  stunden hadde forstått å styre sin medfødte legning. Men det maktet hun ikke. Hun var pisket av sitt eget sinn og var faktisk i sine egne mektige følelsers vold. Trolig brukte far sin mor som modell da han skrev Lisbet på Jarnfjeld. Jeg spurte ham en gang om dette, og han benektet det ikke.»
Aasta skriver videre om bestemoren: «Det var nok slektens arv som hun i rikt monn var belemret med og hos henne ytret det seg altså som depresjoner og vrangsinn.» […] «Hun kunne ligge dagevis med hodepine uten å mæle et ord.» Dessuten forteller Aasta at hun som barn hørte «mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbane­ingeniør under anleggstiden.» – Ganske sikkert er det at Falkberget ikke hadde kunnet skildre Lisbet slik han gjorde, uten erfaringen med sin egen mor. Og vi må tenke tilbake på det Aasta skriver, når Falkberget skriver om Lisbet morgenen etter at hun har forsøkt å koble sønnen Hallvar med tjenestejenta, Inga, og angrer seg: «For første gang tenkte Lisbet på at hun aldri ville komme til å tåle et kvinnfolk legge seg ut etter Hallvar. Ingen annen åtte retten til ham enn hun, som hadde unnfanget og født ham til verden. Hadde noen rett til å ta den eneste som var hennes, fra henne?»

Natur

Jeg har samlet blomstersitater i Falkbergets diktning. Noen sa, det finnes vel ikke blomster i Lisbet på Jarnfjeld, slik en dyster bok? Nei det er kanskje ikke mange blomster å finne, men de er der, både en liten blek blomme midt inne i endeløse snølandet, og rogn og hegg. Naturen skildrer Falkberget både lys og vakker, mørk og dyster. Den setter stemningen for menneskene han skriver om. Som så ofte ellers i forfatterskapet.
Ett eksempel er en vårnatt når Hallvar møter Brynnild: «Han syntes snøen omkring dem ble så lys. Hvert snøfnugg tok på å stråle. Han trodde det måtte være en trolldom. Hver gang de sto slik tett inntil hverandre, tok snøen på å lyse og stråle. Og i fjellene omkring ble det så underlig lyst, fjellris og lyng så annerledes og vidunderligere ut enn ellers. Fjellbjørken sto og lyste som tente juletrær i vårnatten når Brynnild var i bjørkeskogen. […] Og det var som Brynnild også ble snø og lyng og fjellris. Hun var i alt han så og hørte.»
Når Falkberget skildrer Bjørn og Lisbet to året etter at de hadde giftet seg, bruker han natur slik det var så typisk for ham allerede fra Svarte fjelde:

Bjørn betrakter Lisbet og tenker: «Hun var som en kvit snøfonn i lauvskogen om våren. Ven og hildrende var Lisbet Jarnfjeld for sinn og sans. Men det sto en iskald gufs av vinter ut av hildringen.»

 

Og Lisbet stirret på Bjørn: «Han var som en rotfrossen bjørk oppe på en værhard fjellknaus. – – – Han var et tre uten lauv og sevje – et grått høsttre som sto og var redd det minste vindkast som suste i fjell. – – – Hun visste om et annet tre som var trygg på seg selv. En ungbjørk med lauv og sevje …». Ja, Lisbet tenkte på Sivert.

Videre omtale

Det var en rekke anmeldelser da romanen kom ut. Jeg skal skrive nærmere om dem i del 2. Romanen er oversatt til flere språk, det skal jeg skrive om i del 3. Og kanskje blir det en del 4 om natur, blomster og den forrige oppsetningen av Lisbeth på Jarnfjeld. Den som Østfold Scenekunst satte opp i 2015.
Og selvfølgelig, – i august kommer del 5 med inntrykk fra årets oppsetningen på Christianus Sextus.

Kjell Aukrust – «Simen Mustrøen»

Fredag var det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Det har vært artikler i flere aviser. Og jeg kom på at Aukrust jo har illustrert noen av Falkbergets fortellinger.
Viktigst var nok illustrasjonene til fortellingen «Simen Mustrøen» i Magasinet for alle i 1958.  En fortelling helt sikkert i Aukrusts ånd.
Da fortellingen kom i bokform sammen med andre fortellinger i 1992, var det Kjell Aukrusts tegning fra 1958 som prydet forsiden. Tidligere hadde Aukrust illustrert artikkelen «Bergmennenes jul for 300 år siden», eventyret «Eljåjutulen», og artikkelen «Johannes Johannesen Ryen – Stiger ved Sextus». Den siste sammen med Øyvind Sørensen.

Simen Mustrøen
Dermed er det en fin anledning til å skrive litt om Simen Mustrøen.
Fortellingen ble først skrevet som føljetong for Hvepsen i 1913, i Falkbergets Kristianiatid. Den handlet om Simen Mustrøen, kona Bertille og sønnen Vetl-Simen. Bygdetreskjæreren hadde fulgt i sine forfedres fotspor: «Treskjæringen lå ham i blodet». Men «Siden agentene strømmet inn over alle bygdelag, ble det forbi med håndteringen. Bøndene kjøpte riveskaft og blikkøser på avbetaling.» Simen ble arbeidsledig og de ble matløse i Mustrøen. Løsningen ble at han spikket et trehode som var prikk likt ham selv, og så arrangerte de hans død. Først da strømmet det gaver til huset, men forviklingene ble mange.

Gammelklokker Lars Kaldbækken (…) så Per Pikajord sprang nede på jordet med ei ski i hver hånd og topphuva hengende bak på nakke. Hadde aldri sett på maken til flukt. Pikajordingen, som var over sytti år, flaug forsyne meg som et vilt dyr …

Einar Døhl skriver i Johan Falkberget – Bergstadens dikter (1949) at denne satiren «er karakteristisk for hans innstilling overfor folket på kjente trakter». (Fortellingen kom året etter den store Eli-feiden.) «Det er lettvintere å legge krans på en båre, enn å støtte mannen i levende live …»
Nils Johan Rud skriver i Et halvt hundre år «Om dikteren selv har erkjent sitt brorskap med den miskjente Simen Mustrøen, hvis egenskaper hans sambygdinger manglet både kunnskap og fantasi til å begripe – det har jeg ingen bekreftelse på, men de var av samme sære slekt.
Heller ikke Anders Bjørgård kunne være uten gjenkjenning med Simen Mustrøen, treskjæreren og figurmakeren – selv i den karikering Falkberget hadde meddelt ham. …»

Fortellingen gikk også som føljetong etter 1913 i flere aviser under litt ulike navn: «Oppi Mustrøen», «Kanaljen i Mustrøen», «En kanalje», «Simen Mustrøen». Så kom altså føljetongen med Aukrust illustrasjoner i Magasinet for Alle i 1958. Føljetongen gikk i Fjell-Ljom så sent som i 2004.

 

 

Det var folk som kom for å holde møte på Mustrøen, samt jage djevelen fra gården.
Per Pikajord og Lars Kaldbækken gikk først, etter dem kom søster Finchelvik, men så kom mange i klynge.

 

I 1992 kom fortellingen i sin opprinnelige form i boken Simen Mustrøen og andre fortellinger som Hans Svenne var redaktør for. Med Kjell Aukrusts illustrasjoner. Boken inneholder 22 fortellinger i tillegg til nevnte «Simen Mustrøen».

 

Lensmannen slo hammeren i bordskiven. Velt-Simen tok plass som skrivekar.

Han Vetl-Simen trådte opp på skolen med storstøvler og i flosshatt, akkurat som presten og klokkeren brukte – for det syntes Bertille var så storartet.

 

Det jeg tenkte som en liten artikkel med Aukrusts tegninger, utvidet seg til et lite dypdykk i litteraturen omkring «Simen Mustrøen».
Rolf Thesen skriver i Johan Falkberget og hans rike (1959): «Året etter (dvs. etter Eli Sjursdotter, 1913) skrev han en fortelling som har vært tatt for et svar på den uforstand han hadde møtt i sitt eget rike, hans biograf Einar Døhl har pekt på det. Det var en satirisk fortelling i skjemtebladet «Hvepsen» om et fattig og miskjent bygdegeni, Simen Mustrøen, som møter stor motgang i livet uten at bygdefolket kommer til hjelp. Først da hen er død, vakner bygda og tenker seg om. …»

Røyne Kyllingstad, Dit vi kom fra – der det gror (1988), viser til Falkberget og Simen Mustrøen i kapitlet «Pendling er hovednæring»:
«Store deler av de tradisjonelle bygdehandverkene var på veg ut allerede lenge før krigen. Johan Falkberget ga i sin ungdoms «Simen Mustrøen» en overdådig morsom skildring av den tragedie dette egentlig var.»

Hans Østerholts dramatisering

I 1914 dramatiserte Hans Østerholt fortellingen, og dramatiseringen kom som bok på Hvepsens forlag: Simen Mustrøen. Karikaturkomedie.
Hans Svenne skriver i sin Falkbergetbibliografi at boken hadde omslag med foto av Harald Steen som Simen Mustrøen; hovedrolleninnehaver i teateroppsetningen samme år.
Premieren var 3. april 1914 på Centralteateret.

Framme i boka er det bilder av de andre med hovedroller.

        

Boka ble trykket i nytt opplag. Og kom som særtrykk i Nidaros i 1922, i Drammens Tidende og Buskerud Blad i 1923. Disse var illustrert av Nils Moa.

I Tidens Tegn i 1914 har de overskriften «En dobbeltdebut»: om Falkberget og H. Østerholt som «har skrevet en komedie, «Simen Mustrøen», som nu kommer opp på Centralteatret.»
Ut fra dette må vi regne med at Falkberget var medvirkende i arbeidet med dramatiseringen.
Dagen før premieren er det også et intervju med Østerholt og Falkberget i Morgenposten.
Trygve Lie forteller i Oslo – Moskva – London (1968) om sin ungdom, deltakelse i amatørteatergruppa på Grorud der Johan Falkberget også var med, og om vennskapet med Falkberget:
«Da jeg i min studietid måtte reise til Oslo hver dag, var jeg som regel sammen med Johan Falkberget. Jeg følte meg meget beæret når jeg kunne få gå med ham til Dampkjøkkenet hvor kaffekoppen den gang kostet 10 øre. Der møtte vi redaktør Hans Østerholt og tegneren Jens R. Nilsen. Det var i den tid Falkberget skrev «Bør Børson» og senere også «Simen Mustrøen» for «Hvepsen». Jeg fikk høre diskusjoner om hva neste kapittel skulle inneholde, og var en ivrig lytter uten selv å bidra noe til idédiskusjonene. Men interessant var det, og jeg lærte meget.» (Min kommentar: det var «Simen Mustrøen» som var først.)

Aasta Falkberget skriver i Mor og far i unge år (1971) om oppføringen på Centralteateret:
«Jeg fikk se flere av forestillingene som gikk av stabelen der nede. Publikum lo så det mange ganger ikke var ørens lyd å få, og skuespillerne måtte rett som det var stoppe opp litt og vente til de villeste lattersalvene hadde lagt seg. Jeg var omtrent 9 år den gangen, men du verden så gøy jeg syntes det hele var! Det ville nok blitt et kassestykke av rang om kritikken hadde vært nådig. Det var den imidlertid ikke, og fars beundrerinne Fernanda Nissen slaktet hele greia fullstendig. En morsom tegning av Jens R. I «Hvepsen» fra den tid, husker jeg meget godt. Den forestilte kritikerne i teaterets sidelosje, hvor Fernanda tøyde seg ut mot publikum og hyttet sint med en lang arm. Som tekst under tegningen sto det:
«Hysj! Så lenge vi ikke ler, er det ingen grunn for dere å gjøre det!»
Svært mange ganger gikk ikke forestillingen etter den nedsablende kritikken. For øvrig var det visst heller ikke riktig fint å le av folkelige komedier den gang.»

Ut fra det Kristian Magnus Kommandantvold skriver i sin avhandling Johan Falkbergets Bergmannsverden del 2, 1971 i note 12 til kapitlet «De maskerte memoarer», oppfatter jeg det slik at også Johan Falkberget selv hadde en liten rolle i oppsetningen: «F. opptrådte under Grorud-tiden som «gjøgler» og spilte i sitt folkelige lystspill «Simen Mustrøen» i apr. 1914. …». Han har flere referanser til dette. Referanser jeg ikke har hatt mulighet til å sjekke nærmere.

Einar Døhl skriver om teateroppsetningen:
«Kritikken var ikke særlig nådig. Dramatiseringen var mislykket, het det. En kjent anmelder skrev: – Man føler hele tiden at det er en vesensforskjell mellom den opprinnelige fortellingen og den dramatiske bearbeidelsen …
Et par dager senere skrev Falkberget til en av medarbeiderne i Fjell-Ljom:
«Jeg synes jeg må underrette deg litt om Simen Mustrøens skjebne. Hovedstadsbladene gir et harskt og uriktig bilde av hendingen. Publikum tok imot Simen med rene ovasjoner. Det ser ut som at seiren i teatret den første kvelden tirret avisene. Knektene er jo rasende på Østerholt for Hvepsen og en skulle tro at hevnen er søt. Det er også gått politikk i det. Vil du ikke ta disse ting i betraktning, når du skriver om Simen i ditt blad. Folk der oppe og sambygdingene savner jo forutsetning for å se en slik historie rundt og fra alle sider …».»

Jeg finner ikke i Svennes bibliografi at Fjell-Ljom hadde noen omtale av stykket. Mange andre anmeldte den.

Nå når jeg først leste den opprinnelige fortellingen og så den dramatiserte utgaven, er det jo tydelig at det er gjort mange endringer for å omforme den til et teaterstykke. Den opprinnelige fortellinga finner du her og Østerholts dramatisering her Så kan du jo lese selv og vurdere.

I 1980 skrev Rolf Norsen et musikkspill ut fra fortellinga og ga det navnet: «Vi klarer oss så godt vi kan i væla». Musikkspillet fikk 3. premie i teksttevlinga i Møre og Romsdal -79/80.

Det ble bl.a. oppført i Tolga i 1986 og på Koppang og i Tynset i 2013.

 

 

Det ser ut som at musikkspillet kanskje følger den opprinnelige fortellinga noe nærmere enn teaterversjonen.
Om musikken (trekkspill) står det bl.a. i manus: «Fortellingen om Simen Mustrøen er en komisk, ja, til tider grotesk historie i en stil som ligger nærmest opp til våre dagers tegneserier. Musikken er forsøkt tilpasset denne stilen. Men vi skal passe oss for å se på historien om Simen som en parodi – det ligger ofte mye sannhet i en skrøne!»
Norsens musikkspill ligger her.

 

 

Morsomt er det jo at Falkberget selv har skrevet om teaterstykket «Simen Mustrøen» i sin fortsettelses-fortelling «Den nye Bør Børson» fra 1927 i slutten av kapittel XVII.

 

O. G. Hansen forteller om Olderdalens dramatiske klubb: «I fjor spilte klubben et stykke, som hette «Simen Mustrøen» – men det var det elendigste fillefanteri han hadde sett. Han hadde git det en aldeles drepende kritikk i «Olderdalens Tidende.» Han vilde nemlig ikke undlate å gjøre det, da han hadde set flere andre blade hadde sablet det ned før.
Nogen dager efterpå hadde han så fått et forferdelig brev fra forfatteren – – – men det beviste nu bare at kritikken hadde truffet midt i blinken. Når det gjaldt kunst, kunne en sandelig ikke legge fingrene imellem. Han hadde forresten den glede å se at stykket mer enn en gang blev strøket av programmet.
Nå ja – dette pratet bryr Børson sig ikke om – det er ting han ikke gidder å beskjeftige sig med.»

Mange amatørteatre har satt opp komedien. I Dalsbygda hadde ungdomslagets medlemmer selv omarbeidet fortellingen til teaterstykke, står det et sted.

Filmatisering
29.9.1926 hadde stumfilmen «Simen Mustrøens besynderlige opplevelser» premiere i Admiral Palads, Rosenborg Teater, nå Eldorado.

Bildet er hentet fra omtalen av filmen i Norsk film gjennom 50 år

Leif Sinding skriver i En filmsaga
«Jeg er litt skamfull over at vår store dikter har vært introdusert i norsk film med denne lettvekteren. Det var imidlertid hverken Ivarsons eller min mening å gjøre det.» Sinding skriver om hvordan de ikke så noen muligheter i humoresken og var svært uvillige. Det var Harry Ivarson som skrev manus. Sinding var innspillingsleder.
«Det var vår feil, for mange år senere gikk det plutselig opp for meg at stoffet, riktig behandlet, hadde hatt store sjanser for å kunne bli en samtidig både underholdende og kunstnerisk film. Nå så vi bare det groteske og overdrevent komiske i humoresken.» … «Og da Ivarson gikk i gang med å engasjere skuespillerne gjorde han straks en feil så alvorlig at slaget var tapt allerede før en meter var tatt.» Å gjengi hele Sindings betraktninger tar for mye plass, er du interessert kan du lese det hele her.
Når en leser omtalen av filmenpå www.stumfilm.no skjønner en at det er  en nokså bearbeidet utgave av den opprinnelige fortellingen:
«Filmen handler om trekjæreren «Simen Mustøen» og hans kone «Bertille» som blir snytt av kaksen «Per Pikajord» for noe arvesølv. «Simen Mustøen» sprer da ut rykter om at han er død slik at han kan skremme «Per Pikajord» som spøkelse. Det går nok ikke så godt ved første forsøk da han faller ned gjennom pipen og havner i ildmøljen på peisen. Senere en natt skremmer han «Per Pikajord» og andre på kirkegården og «Per Pikajord» blir så skremt at han graver opp arvesølvet han tidligere hadde gravet ned under låven. Mens han graver opp arvesølvet kommer «lensmannen» og arresterer «Per Pikajord» og «Simen Mustrøen» kan vende tilbake til livet.»

Sinding skal senere ha sagt: «Om Simen Mustrøen ble det ikke skrevet så meget – det er en kultivert måte å si atskillig på.» (Ref. Melodrama, kjønn og nasjon: en studie av norske bygdefilmer 1920 –1930.)
Og i 1932 sa Sinding om filmen i et intervju i A-magasinet: «Filmen med et sterkt grotesk innslag gjorde – særlig utover landsbygden – adskillig lykke.»
Spesielt er det kanskje at skuespilleren som hadde den kvinnelige hovedrollen, Bertille, ble spilt av Didi Holtermann. Flere år før hun ble Magnus Falkbergets kone nr. 2.

Og helt til slutt, Simen Mustrøen er jo et ganske spesielt navn:
Men Odd Bang-Hansen har faktisk i sin Ringen rundt brønnen (1946) en Simen Mustrøen. Han er ikke nevnt mer enn et par ganger: «… Husker du han lille som vi kalte Simen Mustrøen? Han fór også slik og lurte og sladra. Husker du ham? …»

Det er godt å ha bokhylla.no i tillegg til bøkene i egen bokhylle når en skal lese og skrive. Og selvfølgelig; Hans Svennes Falkbergetbibliografi er gull verdt.

Førjulstid hos Falkberget

Advent – nilsmesse – tallaksmesse
Jeg fikk et lite innfall:
Skriver Falkberget noe om tida vi er inne i?
Advent og vintersolverv?
Jeg bladde, – leste litt her og der, og endte med å lese Bjørneskyttern på nytt.
Romanen som kom ut for nesten nøyaktig 100 år siden.
Den åpner slik:
«I grålysningen tredje søndag i advent anno 1679 kom Sjur Sjursen fra Halgutusveen på tjærebredde finn-ski sørover Rugla.»

Romanen kom i bokform i 1919, men var skrevet allerede vinteren 1914.
Da trykket «Hvepsen» den med tittelen «Bjørneskyttern Sjur Halgutusveen – Eli Sjursdotters far. Nogen smaa optegnelser «fra hine haarde tider …».» Etterpå gikk den i flere aviser, og romanen ble også oversatt til svensk før den kom i bokform i Norge.

Dagens utgave av romanen i Falkbergets samlede verker (min utgave 1979) er på drøyt 100 sider, den gangen den først kom ut var den på 173 sider står det å lese i Hans Svennes bibliografi. Og den svenske var på 238 sider. Er den svenske og den norske utgaven den samme?
Romanen kom ut helt mot slutten av november i 1919.
Den første anmeldelsen sto i Norges Handels- og Sjøfartstidende 24. 11. Og så fulgte en rekke anmeldelser, hele 20 stykker i ulike aviser, i løpet av desember. I Haugesunds avis var det anmeldelse lille julaften og i Folketiende i Trondhjem selveste julaften. I tillegg var det to omtaler på vårparten i 1920.

Sjur var på vei for å skyte bjørn.
«… Sjur var sint. Han hadde vært sint helt siden igår kveld.
Igår kveld ja. Han hadde stått i måneskinnet utenfor eldhuset og kløvd råbjørk. Da kom Gammel-Bør på Musop tassende i lodne elglærssko borte ved lemkloppen.
«Signe kveldsarbe’!» sa han. «Står du og høgg heljeved, Sjur?»
«Nei, je står bærre og hakke sund lite muslort!» hadde Sjur svart.
«Ha du skøtte den der slag-bjønn sør i Rugelsjølien no? Hi! Hi!» knislet Gammel-Bør.
«Bjønn! ropte Sjur. «Var det bjønn du sa?»
Og han hadde tatt og sendt Bør på hodet bort i snøfonnen. …»

Nilsmesse hadde Sjur vært på dans i Trøen. Der spurte de og om bjørnen:
«E ’n dau slagbjønn søri Rugelsjølien nå?» sa Ildri da.
«Han vart rett langliva ‘n der bjønn, Sjur!» ertet også Jo.

Og så dro Sjur for å skyte bjørn.
Dro gjennom Rugeldalen, i kaldsnoen langs Rugla.
Tredje søndag i advent.

Sola rant over Midthøgda og skinte som «gul furuvarme på snøskavlene ute på Rugelsjøen» da Sjur kom langs  Rugelsjølien.
(Sol over snøskavlene i fjellbandet under Ratvoll-fjellet.)

På tilbaketuren med bjørneskinnet over skuldrene, ble Sjur sliten nord i Ratvollfjellet, sovnet og bråvåknet av et nærgående, krypende lemen.
(Ratvollfjellet til høyre for gruvklokka på Ratvolden.)


«Hanen gol for snødrev oppe på lemmen, og månen rullet glorød benest ned i Hessedalen, …»

(Månen går ned i vest 13.desember 2019.
Sett mot Hessdalen.)

 

Kapitlet «Jul i Halgutusveen», litt lengre ut i fortellingen starter slik:
«Fra nilsmesse til tallaksmesse hadde det natt og lysen dag vært et eneste overhendig storsnødrev fra nord.
Nedpå Langeland satt en liten vindtørr kall som ikke gjorde annet enn å passe varmen; kallen var meget over hundre. «Har du sett no slikt snødrev før?» hujet det inni ørstolene hans. Men han ristet bare på hodet. Den høsten og vinteren gikk ikke løvet av skogen, det frøs gult og rødt og ble hengende.
Og så spurte de kallen igjen: «Har du sett lauet henge på trærne non vinter?» Kallen ristet på hodet igjen. «Men let meg sjå!» mimret han og klødde seg i skjegget. «Han Stor-Ola, det var enda han som sist ble begraven nedpå gammel-kjerk-gara, fortalde om en slik vinter; det var på fjortenhundretale det hendte. Men sommeren etter ble det så fullt av mus på jorden.»
«Hæ! Hæ!» sa de og lo. «Mus! Mus!»»

I det hele, – Bjørneskyttern er en fin liten roman. Den bærer bud om nesten alt som måtte komme i Johan Falkbergets forfatterskap. Her er naturskildringer, personskildringer, humor, historiske glimt og håpløse kjærlighetsforhold. Og livsvisdom.
Nettopp disse naturskildringene hans er slik at du ser forholdene for deg. Korte, konsise setninger. Og ikke minst farger. Romanen har også en rikdom på fugle- og dyreliv som vi kanskje ikke ser så mye til siden.

Merkedager
Dette med merkedager bruker Falkberget mye.
Romanen starter jo med adventstid.
Sjur har vært på dans nilsmesse.
Nilsmesse er 6. desember, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen, dagen til minne om biskop Nikolaus den hellige. To ganger nevnes altså nilsmesse i romanen.
Hvor ofte Nilsmesse ellers nevnes i forfatterskapet har jeg ikke oversikt over, men i Lisbet på Jarnfjeld blir også Nilsmesse nevnt. Her står forøvrig Nilsmesse med stor N, i Bjørneskyttern brukes det liten. I Lisbet på Jarnfjeld handler det om høsttinget og Bjørn som er i ferd med å selge Jarnfjeld og ville få det underskrevne skjøtet tinglest nettopp på Nilsmesse. I kapitlet etter sier Bjørn:
«Nå lir det til Nilsmesse da, Lisbet.» (…) «Nå var det ikke mange dagene igjen til Nilsmesse.»

I kapitlet «Jul i Halgutusveen» nevnes i tillegg til nilsmesse også tallaksmesse.
Tallaksmesse, eller Tollesmesse 23. desember, er Torlaksmesse som er minnedag for biskop Torlak fra Skålholt på Island.

Jonsok går svært ofte igjen i Falkbergets forfatterskap. I Bjørneskyttern hører vi først om Sjur som møter taterjenta Jonetta på Ratvollsetra og lyver i henne om både navn og hendelser: «Nå natt til jonsok holdt han på sette livet til. Ja, han holdt på å brenne inne.»
Etter mange år i kongens tjeneste i København er Sjur hjemme igjen. «Han var nødt til å overta gården fra jonsok.» Om det er samme året eller året etter er ikke godt å vite, men «Jonsok om våren holdt Sjur Halgutusveen bryllup med Ildri.» Et bryllup som varer i åtte dager.
Og «Alle helgens søndag om høsten kom en liten jente til verden oppe i Halgutusveen. Og to og tyvende søndag etter trefoldighet holdtes hun over dåpen og fikk navnet Eli.»
Allehelgensdag er første søndag i november. Men to og tyvende søndag etter trefoldighet er da vel omtrent på samme tid?

 

(Jeg har ikke noe bilde av rød sol over snøskavlene på Rugelsjøen,
Men her er sol fra Rugelsjølia som speiler seg i fjøsvinduet på Ratvolden.)

 

 

Vi nærmer oss vintersolverv.
Ett sted vet jeg at Falkberget har brukt vintersolverv.
I Kjærlighets veier.
An-Magritt og Eva går sammen ned til hjulmakerhuset.
«I vinter kjem det til å blåse kaldt. Hardest innendørs!
An-Magritt sa det nærmest til ingen. Eva var for enfoldig til å skjønne halvkvedet vise.
Kvenn har spådd så vondt, An-Magritt?
Frosten olsokleté!
I år må ‘n Pedro kreve inn degnetiena. Vi har tenkt å – – – Eva fikk ikke sagt mer.
An-Magritt fixerte Eva.
Vil du flytte ned til ‘n Pedro?
Ja. Han sier det lyt skje no. Helst før vintersolkverv.»

Vinter og jul finnes mange steder. Kanskje kan jeg komme tilbake til det.
Men nå som vi nærmer oss jul, passer det å avslutte med et lite visdomsord fra Bjørneskyttern i kapitlet «Varg»:
«Gammelt sølv var som en menneskesjel. Både sorg og glede vistes på det; nå var søljen mørk og trist.»

Skulle du få lyst til å lese Bjørneskyttern, men ikke har den, så ligger den her på bokhylla.no

Johan Falkberget og samene, del 3

I februar 2018 var Ronald Pulk gjest i «Nytt på nytt».
Det var da jeg ble minnet om at jeg hadde tenkt å skrive disse innleggene om Falkberget og samene. Pulk snakket om språket sitt. Om fornorskningsprosessen, om samisk aksent, og hvordan han hadde problemer med K og G og med P og B.

Som jeg skrev i del 2, måtte jeg ha en del 3 for å skrive om Den fjerde nattevakt: «Grunnen til at jeg først begynte å se på spor etter Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor (2017) i forhold til Den fjerde nattevakt

Men denne del 3 ble den vanskeligste å skrive. Hvordan skulle jeg greie å ordlegge meg slik at det ikke ble oppfattet feil. Jeg fikk rett og slett skrivesperre. Det har plaget meg i ett år. – Ett år der jeg bare har hatt to innlegg i bloggen. – Ett år der det har vært en mengde stoff jeg kunne ha skrevet om, men som det ikke har blitt noe av, fordi jeg følte at del 3 måtte skrives først.

Og nettopp i år, som er FNs internasjonale år for urfolks språk, må jeg få skrevet denne del 3. Det har vært flere «påminnelser» den siste tiden. Vi har nettopp vært en tur nordover, med en liten titt inn i det lulesamiske senteret på Drag, som egentlig var stengt for dagen og et lengre stopp på museet i Alta. Senere besøkte vi Sametinget i Kautokeino og var med på omvisning. I inngangen der var det en monter om dette FN-året: 2019 International Year.
I Norge ble det holdt en språkkonferanse i Tromsø i februar. Og mer skal skje.
I Adresseavisen sist uka var det et innlegg under Ordet fritt: Undervisning om samiske emner. Høsten 2020 skal det innføres en ny læreplan, en læreplan som gir klare føringer for hva som skal inkluderes om urfolk i de ulike fagene. «Gjennom opplæringen skal elevene få innsikt i det samiske urfolks historie, kultur, samfunnsliv og rettigheter. Elevene skal lære om mangfold og variasjon innenfor samisk kultur og samfunnsliv.»

Hva så med Den fjerde nattevakt? Hvordan forholder Falkberget seg til samer i romanen? Kommentarene jeg hadde hørt gikk ut på at måten Falkberget brukte samer her, var rasistisk. Han var ingen «bra» forfatter. Han var «fæl» når det gjaldt omtale av samer. Utgangspunktet var at de har klassesett og leser/leste Den fjerde nattevakt på Røros videregående skole.

Og, om du ikke kjenner og får forklart hvordan Falkberget skriver, så kan det kanskje oppfattes slik at han skriver nedverdigende om samer? Og ja, – kanskje er omtalen karikert. Særlig må det føles slik for unge elever med samisk bakgrunn.

Når Falkberget skriver om samer og ofte bruker ordet finn, fjellfinn eller lapp, så er det ut fra den tiden han levde. Samelandsmøtene i 1918 og 1921 anbefalte at same skulle være offisiell betegnelse, men møtte motstand. Statistisk Sentralbyrå begynte å bruke betegnelsen same i 1930. Stillingen lappefogd ble ikke erstattet med reindriftsagronom før i 1979!

Om dere ikke har lest del 1 og 2, er det fint om dere gjør det, for der er det litt mer bakgrunnsstoff. Blant annet om Johan Falkbergets lange vennskap med Morten Kant. Hans første møte med Morten var da Johan var sju år, i 1886. Senere, fra 1900, ble de arbeidskamerater ved Nordgruvene. De to arbeidet sammen ved ei fjellskjæring ved Fjellsjøen. Også i årene framover var de arbeidskamerater. Da Falkbergetfamilien flyttet tilbake til Rugeldalen i 1922, var Morten jevnlig innom Ratvolden to ganger i året med fjellfisk. De to kameratene hadde mang en trivelig stund. Morten Kant måtte ganske sikkert også ha vært innom nede på Falkberget om somrene når Johan og familien var hjemme, for Signe Bergstrøm Sæthres maleri av ham er datert 1920.

Noe av inntrykket elevene fikk fra Den fjerde nattevakt, kunne nok vært mildnet om en hadde sett på hvordan Falkberget skriver gjennom hele sitt forfatterskap. Han bruker dialekt i direkte tale for sine romanfigurer; eksempelvis tysk, dansk, svensk, latin, rørosmål, ålbyggmål, tydalsmål, oppstyltet høytidelig dansk-norsk, fiiintrønder og så altså norsk med samisk uttale.
Og Falkberget gir svært ofte i korte riss klesdrakt og utseende til personene.
Vi møter det stadig i Den fjerde nattevakt.
Allerede i første kapittel der Tøllef kjører prestefamilien til Røros.
Presten har vanskeligheter med å forstå språket og tenker dessuten at han aldri har sett «et slikt ulveansikt på en mann før».

Flest er møtene med klokker og smed, Ol-Kanelesa.
Her ser vi det igjen og igjen; dialekt mot stiv tale. Utseende og klesdrakt:
… Inn kom en firskåren mann med et sterkt ansikt og buskete øyebryn. Han så ut til å være noe over femti. I helgepuss var han. – – – Han hadde gule, feltberedde elglærsklær, kalvekryss og gulrødt silkelommetørkle.
«Er det klokkeren?»
«Ja.»
(…)
«Jeg budsendte deg i går, klokker!»
«Je va oppme Aursunna.»
«Aur – Hvor ligger det?»
«Vet it presten det da?»
«Nei.»
«Nei. Nei. Det kan fil så vårå det.»
(…)
«Og ditt navn er Ole Korneliusen?»
«Ol-Kanelesa, ja.»
«Hva?» sa Sigismund og reiste seg igjen. «Heter du ikke Ole Korneliusen?»
Han gikk bort til bordet og grep etter kallsboken. «Klokker Ole Korneliusen, født av foreldrene Kornelius Olsen Bonde og hustru Gunhild Erlingsdatter, født – – –.» Sigismund holdt boken tett opp til øynene. «Er det Hjulmager?»
«Stemmer!»
«Stemmer?»
Sigismund skjønte ikke riktig.
«Je mene at Dokk les rett.»

Så tilbake til Johan Falkbergets bruk av samer i romanen.
Allerede den første morgen i Bergstaden, møter Benjamin Sigismund en same. Sigismund som ikke hadde noe forhold til samer, visste ikke at de holdt til i Rørostraktene.

Og da er det jeg ser sammenheng med det Ronald Pulk forteller om sin samiske aksent og problemet med uttalen av enkelte bokstaver; K og G, P og B, og med det språket Nils i Bu har. Falkberget har ganske sikkert skrevet slik han oppfattet at Morten Kant og andre samer snakket. Pulk sa ikke noe om T og D, men Falkberget bytter også dem.
Og utseende? Kanskje er det preget av Falkbergets første møte med Kant og all kontakten senere? Sæthres maleri fra 1920 viser også hvordan Kant så ut.

Jeg tar bare med fra det første møtet mellom Benjamin Sigismund og samen:
«En liten mann med spiss lue som et tårn og iført en lodden mudd, fektende med en lang stav, kom humpende rett mot ham. Den lille mannslingen beveget seg mekanisk og løftet føttene komisk høyt i været.
«Stopp!» sa Sigismund. «Stopp mann!»
Fyren stanset.
«E tu rektør!» Skrek han. «Hell e tu anna storkar?»
Sigismund skjønte at det var en lapp. Lappene var et halvhedensk folkeferd som levde med sine renshjorder rundt omkring i fjellene. Han trodde forresten at disse mennesker utelukkende oppholdt seg i de aller nordligste landsdeler.
«Hva heter du mann?»
«Enn tu?»
(…)
«E tu prant-mester?»
(…)
«Te va pesyntelig te storkar! Ho! Ho! Ho!»

Den fullstendig teksten kan du lese her fra nederst på side 28.
I kapitlet «Et gammelt, tysk lerkrus» møter Gunhild samen og kjæresten ved St. Hans. Møtet kan du lese her, fra nederst på side 136.
Det siste møtet hører vi om i kapitlet «Hvorledes kan en blind lede en blind». En iskald morgen kommer Nils til presten. Han hjelper presten med å slå ild, men får ikke framført ærendet sitt.
«Je pekripe itte ól tå breste.»
Med Ol-Kanelesas hjelp viser seg at kona til Nils ligger for døden og at han er kommet for å hente presten. De drar av sted, Ol-Kanelesa og Benjamin Sigismund med hest og slede, Nils med kjerris.
Det er en vakker skildring mot slutten av kapitlet av forholdene omkring Klættas død. Nils kommer inn til presten på side 183.
Litt spesielt er det kanskje at den unge samekona her heter Klætta, som kjæresten til Ena, hun som døde i fortellinga «Fegd» i Vargfjeld (1910).

Disse historiene Falkberget forteller, som jeg skrev om i del 2, – vi kan bare lure på hvor mye av dem som er inspirert av det Johan Falkberget hørte fra Morten Kant. Og hvor mye av ham la Falkberget inn i beskrivelsene i Den fjerde nattevakt? Diskuterte Falkberget noen gang med Kant det han hadde skrevet i romanen?
Ja, – det er lov til å spekulere.

Dette bildet er fra Rørosmuseets billedarkiv, «To menn foran ei samisk gamme i Ridalen». Det viser Johan Falkberget sammen med Lars Nilsen Holm. Fotografert av Olav Kvikne på 1940-tallet. Opp mot høyre vegg, om bildet er tydelig nok, sees en pulk eller kjerris som den kalles.

Før jeg gir meg helt med dette temaet:
I sommer, da vi var innom museet i Alta, la jeg blant annet merke til en tekst og en figur i den samiske utstillingen med informasjonen om samiske guder:

Det var jo Horagales Sevrillen ofret til på Tullodden ved Årvsjøen. Slik jeg skrev om i slutten av del 2. I romanen Sol fra 1918.

Så nå kan jeg vel si meg ferdig med Johan Falkberget og samene og gi meg i kast med andre tema fra Falkbergets rike.

I Store norske leksikon finner du to artikler finner – samer og lapper.
Også Språkrådet har en artikkel om sensitive ord som du finner her.

Sommer i Falkbergets rike

Det blomstrer som aldri før her i Falkbergets rike.
Med noen av blomstersitatene, bilder og intervjuet med meg som nå ligger ute, ønsker jeg alle Falkbergetvenner god sommer.

I år har tårnfalken voktet Falkbergets rike.

Røde, gule og blå …

Som jeg sikkert har skrevet før, til å begynne med syntes jeg ikke Johan Falkberget hadde særlig greie på planter.
Hvordan fikk han egentlig sin interesse for blomster?
Ja, – for etter hvert som jeg leste med mine ”blomsterøyne”, oppdaget jeg jo at han hadde mye kunnskap om dem. Var det bestemoren, Olava? Moren Gunnhild, eller var det Anna? Eller var det bare han selv som brukte øynene, og fant fram navnene i bøker, inspirert av sin første ”frøken” i småskolen, Mali Smemo? Jeg vet ikke.

Når jeg har lest med ”blomsterøyne”, har jeg gått gjennom bok etter bok, notert meg både blomsten, hvordan han benevner den, notert setningen og siden i boka. Etter hvert har det blitt en database hvor jeg kan se hvor mange ganger den enkelte blomsten er nevnt, hvilke blomster som nevnes i hvilke bøker, på hvilken måte han bruker blomstene osv.

I går, da jeg var en tur bort på Falkberget, blomstret allerede kvannen i kanten av Rugelsjøen. Alt er tidlig i år. Mye ar allerede på retur.

Kvann  – Angelica Archangelica –
Johan Falkberget må nok syntes det var et vakkert navn.

Det er mange år siden jeg tok det første bilde av kvann på Ratvolden.
For der vokste den bokstavlig talt helt inn til veggene. – Og langs bekken.
Men den vokste altså også på Falkberget, – langs sjøkanten, – i den fuktige skogkanten og langs bekkene.
Kvann var den planten småungene brukte til blåserør, – sikkert også på Johans tid. Og dersom han brukte den, ville han også være kjent med den spesielle duften.
Dessuten, hans svigermor røkte pipe! Var det kan hende kvannrot i pipa av og til?  – Johan var jo selv en ”innrøkt” mann, pipa var fast følgesvenn. Og i hvertfall i andre strøk av landet har jeg hørt at småguttene startet sin røykekarriere med kvannrot.
Noen tygget også kvannrot … som Siri i romanen Sol.
Her hører vi om berggesellen Brodd-Sølle som oppdager den vakre finnejenta Siri, Sevrillens datter. Han springer etter henne, og da han endelig når henne igjen etter jakten kysset han henne med makt…
”Han kjente at hennes varme åndedrag anget av kvannrot”
Senere i romanen gjør arbeiderne opprør mot dårlig lønn, og de drar inn til Bergstaden med økser, kniver, ladde flintebørser og bjørkestaurer. De samlet seg på røstplassen oppe ved Hyttstugguen.
”Trette og gamle berggeseller satt med foldede hender på furustubbene i utkanten av hytteplassen og tygget kvannrot og stirret mørk til sinns ned for seg: …”
Berggesellene dra etter hvert ned til direktørboligen, Brodd-Sølle, Skalmeiblåsarn og Ællen ´pi Torven ble utvalgt til talsmenn og fikk komme inn til Henning Jürgens for å forhandle. Det tar tid og direktøren kunne høre almuen ta på å true ute …
”Og han grep sin gulldåse med angelika i og stakk nesen ned i den
– – – for den sist innkomne stinket syndig og skaffet ham et illebefinnende.”

 Her hører vi altså at når den tyske direktøren bruker kvann, kaller han den for angelika!

I ”Bjørneskytteren”, boka om far til Eli Sjursdotter, finner vi dette om kvannrot:
”I sengen lå enken etter Tronshart og røkte kvannrot av blåsvart jernpipe. Hun ba alt i ett Halgutusvedrengen rekke henne lyset så hun fikk varme på pipen. Og skjelvende i målet fortalte hun at skalmeiblåseren oppe på Ålberja hadde hatt med seg denne kvannroten til henne nå i helgen, men den var ikke av rette blåslaget, trodde hun, og suget på pipen så flammen i lyset kom nesten bort inne i pipehodet.”

Flere steder i Christianus Sextus blir også kvann nevnt:
• Hør, krutgubbe! Har du någon kvannrot? … og fant et stykke … ga seg til å tygge med stor iver og svelget spyttet. Det hjalp – for en stund.
• …; på hodet bar hun et svart frynset tørkle som luktet av angelika.
• Hun ga ham urtetrekk av angelika.
• I den holdt Kerstin og han til en natt de plukket multer og rev skjefte og kvennstut.
• Han mintes såvidt at svogeren rakte ham en skål varmt kvanrotvatn. Og han tykte ikke om det.

Og i Nattens Brød:
• Kvennstut og hundekjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken.
• I mandfolk! Dokk er noen konstige kvennstuta!
• Kvennstut og myr anget.

Dette er bare noen av alle de blomstersitatene jeg har notert.
Kanksje blir det bok en gang? Kåserier og vandringer har jeg stadig.

 Her er et intervju som Steinar Bendiksvoll har laget med meg om nettopp naturen og blomstene i Falkbergets rike.

 

Johan Falkberget og påsken

«– – – Kvelden var lys og kvit. I Bergstaden gater var det sølet og uframkommelig. Idag, langfredag, hadde snøsmeltingen begynt. Omslaget i været hadde kommet brått. Og enda det var en helligdag og alle folk var i kirkeklær, måtte de i all huj og hast ta sine jernskodde trerukker og gå løs på å skufle snøen av hustakene. En fryd og en glede var det; nå kom våren! Våren! Og tidlig kom den! De vinterfrosne sinn ble fulle av takknemlighet til ham som hadde stagget kulden og snødrevet og sendt tøvind og solskinn.»

I 1825 var langfredag 1. april, ikke så langt unna i år. Sol og vind har vi, men kulda har ikke sluppet taket ennå. Likevel, først i påska tinte det skikkelig inne i Røros, vannet rant og det var hålkeføre i gatene.

I fjor skrev jeg om hvor sentral palmesøndag var for An-Magritt og Johannes. Men det er flere steder som refererer til påska hos Falkberget. Sikkert mange flere enn dem jeg har med her også. Tekster jeg har lest opp gjennom årene og som jeg siden har glemt.

Det henger krusifiks både nede på skriverloftet på Falkberget og i museet på Ratvolden.

Mest sentral i forhold til påske er vel Den fjerde nattevekt, som sitatet ovenfor er hentet fra. Det nest siste kapitlet heter nettopp «Langfredag». – «De som hadde hørt Sigismunds tiltredelsespreken og ennå mintes den, de glemte alle hans harde ord; de glemte også hans mange feiltrinn; nå gjaldt all deres tanke den korsfestede. (…) Ingen hadde før hørt en slik langfredagspreken.»
Benjamin Sigismund som nå ser ‘foråret komme’ vil ‘så gjerne få gå det i møte enda en gang’. Sammen med Ol-Kanelesa går de om ettermiddagen ut. Ved kirkegården stanset de: «Bør vi ikke idag se om våre avdødes graver, Ole? Her skal også jeg og I en gang stedes til hvile.»
Sigismund får en alvorlig knekk denne dagen, og første påskedag er det messefall. Det er klokker Ol-Kanelsea som leser teksten.
Ta gjerne fram boka og les kapitlet.  Har du den ikke, finner du det her.

Den lille fortellinga «Naglerne eller jernet fra Norden» (1921) er jo også knyttet til påsken og korsfestelsen. Det er bare på litt over 10 sider. I går kveld var det den som var tema i Bergstaden Ziir. Fortellingen som handler om smeden Ela som en morgen etter en veldig rus våkner og opplever at hans høyre arm er lam. I møte med Jesus fra Nasaret leges arme: «Ela, gå hjem til smie og gjør din gjerning, sa den unge mann til ham.»

I 2011 deltok jeg på Humanistisk seminar på Granavolden om Falkberget; med temaet «Det smaker brød av jorden». (Selv kåserte jeg med «Vandring i Falkbergets blomsterrike».) Den ene kvelden var det en fantastisk kunstnerisk presentasjon av nettopp «Naglerne» i Stenhuset. Jeg har glemt etternavnene, finner ikke programmet heller, men Turid leste og Marie-Louise danset med tynne skjerf i ulike farger som representerte ulike personer i fortellingen. Musikk? Jeg husker ikke. Men det var en svært sterk opplevelse av Falkbergets tekst.

. I Bokhylla hos Nasjonalbiblioteket ligger flere versjoner av Naglerne. En av dem er et elevarbeid fra Statens håndverks- og kunstindustriskole illustrert av Tonje Strøm i 1957. Hun ble grafiker, tegner og maler. Hennes utgave finner du her.

I 1946 hadde Falkberget artikkelen Bjørnson og langfredag i Fjell-Ljom. Da Bjørnson var med toget og gikk ut på perrongen på Reitan stasjon. Den er også tatt med i I lyset fra min Bergmannslampe. Vel verdt å lese den også.
Ellers hadde Falkberget en artikkel i Dagen i Bergen i 1950 som het Påsken og «Gud i naturen». Denne sto samme år i Arbeidets Rett og to år senere i Fjell-Ljom. Jeg har ikke leste den, men skal gjøre det.
1. påskedag i 1952 var det Sang og musikkveld i Røros kirke der Johan Falkberget holdt tale.

En eller annen gang har jeg lest at påska var spesielt vanskelig for Johan Falkberget. I et brev, i ei bok? Jeg husker ikke.
Om det var lidelseshistorien som gikk så sterkt inn på ham eller om det var  minner, vet jeg ikke. Sikkert er det i hvert fall at påska i 1913 må ha vært svært tung. Den eldste dattera, Oddbjørg som bare var 10 år gammel, ble syk etter fotografering ute i den skarpe vårlufta og døde 3. påskedag. Maleriet som henger på Ratvolden er malt etter fotografiet.

Oddbjørg fikk en spesiell gravsten.

PS.
Etter at jeg hadde lagt ut dette innlegget, fikk jeg etter hvert vite hvordan dette med Falkberget og påske, og da særlig langfredag, hang sammen:
I Ragnar Evenstads bok Vendt mot lysetJohan Falkberget i liv og diktning, (2009) skriver Torleiv Reitan i sitt bidrag Forkynneren om Falkberget og påskehøytiden og påskebudskapet: «Hver påske levde han i bibeltekstene som hørte disse dagene til. I brev til sin venn i Härjedalen, presten Georg Granberg, nevner han noe om dette: «Det er alltid så hårdt å komme gjennom langfredag, den virkelige korsfestelsen finner sted langfredag hvert år, fordi det ikke er noe som heter ‘tid’ hos Jesus. Og ‘tusen år er som en dag’. – Og så blir det påskemorgen! Verdens skjønneste morgen! …»

Johan Falkberget og samene, del 2

Grunnen til at jeg først begynte å se etter spor av Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor i forhold til Den fjerde nattevakt. Jeg skal komme tilbake til det. Men nå når jeg først har begynt å ta tak i dette stoffet, skjønner jeg at jeg nok må ha en del 3; nettopp om Den fjerde nattevakt.

1. mai i 1948 hadde Johan Falkberget talen «Hvorfor jeg skrev», i NRK. Den er gjengitt i I lyset fra min bergmannslampe . Der sier han at han foretrekker å svare «omveges». Og han trekker fram sin gode kamerat, fjellfinnen Morten Kant. Om da de arbeidet sammen i stenskjæringen ved Fjellsjøen. Om Morten som strevde med å holde lensmannen unna og hvert halvår bønnfalt sine fordringshavere om henstand. I de lyse vårnettene satt Johan og skrev på sitt manus i Zola og Gorkis ånd. Han leste for Morten det han hadde skrevet. Men renteslaven Morten sovnet stadig. Hver gang Johan forsøkte å vekke ham, svarte han «Det er aldeles storartet, Falken!» før han sovnet igjen. Til slutt: «Morten!» «Det er din stilling i samfunnet! I morgen går du til grunne!»
– Morten kjempet på så mange barrikader. På verdensutstillingen i Paris sommeren 1889 gikk han i skinnmudd på ski i hvetemel. I førti varmegrader! – Han ble tiljublet av titusener og fikk vin og blomster – og nesten ingen penger. Fattig dro han og fattig og «berømt for en dag» kom han tilbake – til stuguen og tvangssalgene.
Da Morten i 1926 dro til Oslo i håp om å tjene litt, var det for å vise seg fram for ei krone, sammen med det magre reinsdyret sitt. Han fikk lunge-betennelse og døde.
I talen sier Falkberget: «Om vårnatten ved Fjellsjøen rakte Morten meg et program. Og der sto det: «Vekk Morten! Vekk alle sovende Morten’er i verden!» Jeg tør ikke påstå ar det lyktes meg. Likevel nevner jeg at mine ord – i skrift og tale – har klart å holde en og annen Morten såpass våken at han berget stuguen sin – på livets store bergstad.»

Skulle du ha lyst til å lese hele talen, finner du den her.

I del 1 skrev jeg at Morten Kant nok har gitt Johan Falkberget inspirasjon som vi kan finne igjen i flere av fortellingene og romanene. Morten Kants egen historie har han også brukt.

I romanen Ved den evige sne fra 1908 handler det blant annet om livet ved Fjellsjøgruva (Falkberget kaller den det, men det er jo ikke den egentlige Fjellsjøgruva.) Her arbeider blant andre Jonse og Fin-Morten sammen med finnegutten Nils, lappegutten skriver Falkberget også, ved knusemaskinen. Det handler om sult og harde arbeidsdager, men også om sanselig kjærlighet med vakre naturskildringer. En dag trekkes Nils inn i maskinen. Fin-Morten hadde sett varsel om at en ulykke ville skje.

Året etter, 1909, kom fortsettelsen; Urtidsnat. I en nyere utgave er språket modernisert. Blant annet skriver nå Falkberget Finn-Morten. Her møter vi ham, eller Morten Finn som Bjarta på kontoret sier, Jonse og de andre igjen. Mest handler det om Jonse og Bjarta, men livet på gruva er sentral. Finn-Morten sliter stadig med å få endene til å møtes uansett hvor hardt han sliter. Lønna går ofte direkte til dekning av det han skyldte hos kjøpmannen. Det var smått om mat for Marit og ungene. En gang da Morten gjorde seg fortvilet klar til å slakte lammet, kom en flokk arbeidskamerater. De hadde «skramla» berslønn til ham. «Fattig-folk fe hjelpes åt!» sa Henning Heggeli. I Urtidsnatt kan vi kjenne igjen flere forhold som Falkberget skrev om i minnetalen sin over Morten Kant i 1927.
Da Urtidsnatt kom i 1909 var den en liten roman på omtrent 150 sider. Den bærer tydelig preg av Falkbergets mange prikker og tankestreker; – tre prikker, fire prikker, – en, tre og fire tankestreker. Og mye luft, slik han brukte i debutboka Svarte fjelde.  Urtidsnatt er tatt inn i Runer på Fjellveggen. Mange av prikkene og tankestrekene er fjernet. Det er ikke så mye luft igjen, og romanen er blitt til en fortelling på 70 sider.

I 1910 kom Vargfjeld. En bok med små fortellinger. «Fegd» handler om finnegutten Bør Enason som en vinternatt kommer over fjellet til doktoren for å få medisin til kjæresten sin, Klætta, inne ved Sotåhaugen. Bør hadde hørt kirkeklokker: «Det var nok noen som kom til å legges på likstrå derinne i fjellene i vinter. Slo aldri feil når kirkeklokkene hørtes nord i fjellene. Da var noen feig! Og denne gangen var det nok fegden hennes Klætta. (…)
«Det var lungebetennelse Klætta hadde. Og nå var hun kommet inn i det sjuende døgnet. Dødsdøgnet.» Doktoren blandet sottvatten. Bør kjørte med rein i måneskinnet i frost og kaldsno.
«Vargfjeldfinnen» er en annen av de små fortellingene i Vargfjeldet. Om den gamle vargfjellfinnen Isak som en natt sitter og passer varmen, dupper av og drømmer om livet sitt.
I Runer på fjellveggen finner du både Urtidsnatt og Fegd.

I 1912 kom En finnejentes kjærlighetshistorie. På Narvesens Kioskkompani. Den handler om Eva, den vakre datteren til Isak Uglefjeld og Serri. Som Isak vil skal reise til byen for å gå på skole. Utgiverens forord:

Helleristninger – Historier fra Fjeldet og Jagten kom i 1916. Også den har en fortelling om samer; «Finn-Tjønna». Om finnejenta Ane-Sofia Ridal nord fra Aursundsjøen. Tre år etter hun gikk for presten hadde hun vært forlovet med Embret «Uti den der førbanna Tufsingdala», etter at hun slo opp med ham, var hun ringforlovet med en gruvkar fra Hestdala, siden fór hun og fløi med en svenske, en fant. Og nå var det lyst for henne og Morten Paalsen. Men hun var glad i søllaten Per Ors fra Os. Hun fikk Morten til å fare over isen på tjønna for å ta en varg. Isen brast, slik hun ønsket. Ane-Sofia ble gift med Per Ors; «men av dem ble det farende fant, for alt de tok seg til, fulgte det ingen lykke med. Ennå finnes det dem som mindes Søllat-fantene som folk kalte dem.»
Denne historien sto også i en rekke julehefter og aviser, blant annet i Døves Jul i 1959 (side 18). Her er en av illustrasjonene fra dette juleheftet:

Og så til slutt;
Solen historie fra 1600-tallet (1918).
Historien om finnejenta Siri, Sevrillens datter oppe ved Årvsjøen. Siri som traff Brødd-Sølle, berggesellen ved Arvedal. En roman som peker framover mot de store verkene som kom senere med forhold omkring kobberverket, – men som også har litt av gammel historie slik romanen starter:
«Idag hadde Sevrillen igjen ofret til Horagales ute på Tullodden i Årvsjøen. Fra solen rant til den gikk ned att innpå Kjurrudalsmanen skulle offerstenen stå rød av blod.
Etter ofringen hadde han gaulet død og forbannelse over de forargelige kirkene i Ålen og nede på Bergstaden – – – og over den nye Kristi tro – – – for ennå  trodde Sevrillen på «’n gammelgu» og ofret årvisst til ham sommer- og vintersolhvervs-leite.
Han hadde også gaulet ilt over koppergruven sør i Ålbergja: den måtte snø ned og rause sammen og begrave de lange magre berggesellene. Og ingen måtte ta opp gruve på nytt i fjellene så lenge jorden sto.
Og til sist hadde Sevrillen gaulet vondt over Brodd-Sølle.»

Sol har en spesiell plass i hjertet mitt. Handlingen utspiller seg jo midt i vårt nærområde, Falkbergets rike. Dessuten var det gjennom den jeg først fikk øynene opp for at Falkberget såvisst hadde greie på planter. Og bruken av dem. Groblad for eksempel. Jeg, som livsvarig medlem av Nyttevekst-foreningen, ble imponert. Før jeg leste Sol hadde jeg nesten bare registrert gule, røde og blå blommer og tenkt at det var jo ikke mye Falkberget hadde greie på om blomster! Det har jeg måttet endre mening om. Jeg har lest Falkberget med blomsterøyne. En gang kommer kanskje min «Blomstervandring i Falkbergets rike» i bokform. Sitatene og bildene er mange, mange.

Disse bøkene og fortellingene jeg her har nevnt, hører med til Falkbergets tidligste diktning.
Ser en i Hans Svennes bibliografi, er det en rekke fortellinger om finner i tillegg til dem jeg har nevnt.
I del 3 av dette temaet vil jeg se nærmere på Den fjerde nattevakt.

Johan Falkberget og samene, del 1

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene.
6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp.
Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema.

I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8. mars i 1927 starter Johan Falkberget med å skildre sitt første møte med samen Morten Kant, eller Kant-Morten som han ble kalt:
«(…) Det var måneskin og smeldkulde. Og vi hadde leiret oss rundt den gamle bileggerovnen med basunengel på siden, mens vi ventet på at klokken skulle bli 6 –, før kunde nemlig ikke lampen bli tendt, den lille «flatbrenner», som hang i en sotet ståltråd over det rødmalte slagbord. (…) Jeg var 7 år den gangen – (…) Da fikk vi høre at noen kom tassende inn i ytterdøren, sette fra seg en tung sekk på gulvet og reise et gevær opp mot veggen. Og en hund pistret.
«No kjem det finna –» sa mormor.
Det tok i dørklinken. Inn kom en liten mann i renskinnmudd og med høg spiss mangefarvet lue på hodet.
«Ku kveld og signe kvila!» hilste han med syngende – men litt grovere stemme enn fjellfinner i almindelighet har. (…)
Han var en mann på noen og tredive, blåsvart i hår og skjegg, litt «vinnøgd» og med en stor fyldig munn og sterke snøkvite tenner. En praktfull skikkelse i full finnstas –, de mange blå og røde snorer på pesken og luen, det perlestukne belte rundt livet og det utbroderte halsbånd, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. (…) Om «Norges og Sveriges konge» hadde sittet der, vilde jeg ikke ha hatt større respekt for ham enn jeg hadde for ‘n Morten den kvelden.
Den gangen var ‘n Morten reneier. Han var konge i fjellet, nettopp gift med Marit, en av de rikeste finnejenter på Kjølen. (…) Han var av de eldste og beste av «urbefolkningen» der østpå. »

Avisstykket som går over to dager, er vel egentlig Falkbergets minneord over Morten Kant som døde i 1926. Det er alfor langt til å gjengis her, synd det ikke er tilgjengelig på nett. Men jeg tar en liten oppsummering:
Falkberget skriver om hvordan Morten mistet reinen sin; skadeerstatninger for beiting på bøndenes jord, advokathonorarer, saksomkosninger, handelsmenn som tok rein i betaling når det ikke var penger til oppgjør.
I 1900 ble Johan Falkberget og Morten Kant arbeidskamerater ved Kongens gruve. Sammen drev de i en fjellskjæring ved Fjellsjøen. Om nettene overnattet de i en gissen brakke. Morten fisket på isen, Johan gikk på jakt etter rype om kveldene. Dessuten skrev Johan på førsteutkastet til «Hauk Uglevatn». Han forsøkte å lese høyt for Morten, men han hadde lett for å sovne. – Vinteren etter arbeidet de ved gamle berghaller i Arvedalsgruva. De arbeidet sammen i mange år. Det var hardt slit. Særlig for Morten. Han og Marit mått gi opp reindrifta og flyttet inn til Bergstaden. De mistet flere av sine barn i tæring.

Etter at Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen og Ratvolden, var Kant-Morten jevnlig, hvert halvår, innom Ratvolden. Det var driftsstans ved kobberverket noen år, Morten ga seg til som fjellvatnsfisker: «En konges selvfølelse hadde han, den lille uanseelige mann med skinnsekk på ryggen og en lang hjemmegjort fiskestang over akselen, humpende og småjodlende fra fjellvatn til fjellvatn.» Han leverte fjellfisk på Ratvolden og tok seg tid til mang en fortrolig prat over en sigar med sin gamle arbeidskamerat.  Men også før dette, når Falkbergetfamilien var hjemme i Rugeldalen om somrene, må Morten Kant ha vært innom, for på Rørosmuseet har de et maleri malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget).

«Idet heletatt var morgenen, solrenningen, Mortens beste tid:
«Den som vil sjå noe rart må vårå oppe når sola rinn –» sa han.
Han holdt på at alt i naturen, dødt som levende, var utkvilt etter natten.»

Morten kunne en hel del sagn. Mye av det Johan Falkberget har skrevt i fortellingene sine, kan vi tro er inspirert av Mortens sagn i arbeidsbrakka om kveldene og i praten i Trondalen og på Ratvolden.

Fortellinga «De store fjellvidders barn» i boka I nordenvindens land (1924) har en etterskrift:
«Kant-Morten, min gamle ven og arbeidskamerat fra gruverne: jeg skal hilse Jer alle fra ham! Han lever endnu. Nu er han snart 70 år.»
Og Falkberget avslutter med å skrive at om noen vil sende ham en hilsen så er adressen Hr. Morten Kant, Røros. Han trenger sterkt til et hørerør, for han hører så dårlig: «Saa han endnu engang kunde faa høre rypen kagle i vierkjerrene i de kvite vaarnætter og myggen danse i solskinnet inne på Bergshøgden. Nye fiskesnører skulde han ogsaa ha raadd sig. Hans svarte hestetaglssnøre er for grovt og gammeldags – ørreten i Riasten og Fjeldsjøerne er blit for kultivert og moderne, den lar seg ikke mer by redskaper fra stenalderen.»

I avisomtalen i Arbeidets Rett avslutter Falkberget:
«For en tid siden ble han og Marit med i en «sameekspedisjon» til Oslo. Der ble han syk og døde. (…) Bergstadens gamle solbrente og sterke ansikt har igjen mistet en strek, en fure. Han var som sagt en ulærd mann, men likefullt en av dem, som mange ting er åpenbaret for. Hans gode hjertelag og lyse livssyn – det maner en tver og gnaven slekt til efterlevelse.
På hans gravsten kan det med full rett ridses inn: «Gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinding.»

Bildet av Morten Kant og Marit er fra utstillingen på Rørosmuseet:

Så tilbake til fortellingen «De store fjellvidders barn». Den hadde først stått i Arbeiderbladet og i Arbeidets Rett før jul i 1923 og i Waren Sardne i februar og mars i 1924. Waren Sardne var den sørsamiske avisa som kom ut på Røros i periodene 1910 -13 og 1922 – 24, grunnlagt av samehøvdingen Daniel Mortenson. Falkberget hadde flere fortellinger, en artikkel, et dikt, et eventyr og så nekrolog over redaktøren, den samepolitisk organisatoren, aktivisten og reindriftssamen Daniel Mortenson i 1. oktober i 1924.

Først;– gammelt bruktes både finn og lapp om samer, i Rørostraktene.
Fortellingen, kanskje heller en artikkel, er ganske sikkert inspirert av Falkbergets gode kjennskap til hva samene hadde å slite med gjennom sitt vennskap med Morten Kant.

Jeg tar med litt fra «De store fjellvidders barn». Er du interessert i å lese hele finner du den her.
«(…) Videnskapsmænd – og jurister, som har faat lappesaker aa føre – har drøftet hidsig og hensynsløst spørsmaalet om hvorvidt disse fjeldstrækninger har været bebodd av finner fra Alders tid. Videnskaps–mændene har stoppet op ved anno 1620. Her har de tapt sporene i de gamle dikumenter og skindbreve. Juristene har likevel gjentagne ganger uttalt, at bosætningen der paa stedet maa antages aa være adskillig ældre. De, som steller med videnskap er imidlertid litet mottagelige for antagelser, de forlanger beviser, kjendsgjerninger!   Fantasi frabedes!   De glemmer i en beklagelig grad, at det er folk med fantasi som sætter dem paa sporet. Nu er det ikke for aa knive ned videnskapsmændene og ile juristerne til undsætning, at jeg vil prøve paa aa bevise, at finnene har hat tilhold paa Dovre og langs Kjølen fra Alders tid og endnu længer. Jeg har stor respekt for alle som er lærde og aandsfraværende; de maa bare ikke indbilde sig at «vi alene vide» – – – vi, som ingen ting vet, vi vet ogsaa et og andet.»

Lærde og åndsfraværende; ja, Falkberget fikk sagt det!
Et stykke lengre ut i stykket skriver han:
«Jacob Hilditch (Trangviksposten; min kommentar) har skrevet en mesterlig, men ikke desto mindre rystende fortælling om finne-drengen. Den burde vore myndigheter læse med alvor og ettertanke. Jeg vil ogsaa tilraade dommere og sorenskrivere, som skal dømme i lappesaker, aa gjøre sig bekjendt med denne skildring. Det vilde heller ikke skade om det ved lov blev paabudt, at den skulde forelæses høit, klart og tydelig i høiesteret umiddelbart foran domsavsigelser i saker som angaar samerne. Naar dyresteken bæres ind paa det bugnende bord, burdeden ledsages av et kort utdrag av nævnte fortelling – det vilde i høi grad bidrage til aa øke forstaaelsen av det folk, som er henvist til aa ernære sig paa de golde og øde fjeld.»
Skulle du ha lyst til å lese Hilditchs fortellingen, Finn-Drængen, ligger den på bokhylla.

Og Falkbergets bruk av samer i litteraturen, kommer jeg tilbake til i del 2.
Begynnelsen av artikkelen om Morten Kant i Arbeidets Rett, kanskje er det mulig å lese:

 

Ratvoldens framtid, del 2

Vinteren er i ferd med å innta Falkbergets rike.

Det er tid for å ta opp igjen arbeidet med bloggen. Denne uka er det ett år siden jeg startet. Temaene står i kø.
Aller først må jeg gjøre meg ferdig med det jeg lovet i april: Et innlegg om Ratvoldens framtid, del 2.

I del 1 skrev jeg om intervjuet med Aasta Falkberget i 1967 der hun uttalte: “… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.”
Jeg trodde ikke jeg hadde hørt om det før, men i Jul i Fjellheimen for 2014 sto det en artikkel om Ole J. Kværneng med en rekke bilder fra hans album. Kværneng var ordfører i Røros i 16 år fra 1952, fra 1964 i den sammenslåtte storkommunen Røros. Et av bildene, det som er vist under, har denne teksten: “Møte på Ratvolden – Johan Falkberget, fylkesmann Skrindo, ekspedisjonssjef Leif Wilhelmsen og meg. Vedrørende Falkbergets tilbud til Røros kommune om overtakelse av Ratvolden og Falkberget!”

Det er Kværneng med ryggen til. Det står ikke noe mer i artikkelen om denne hendelsen, men Tor Inge Mølmann som har skrevet den, mener bildet var fra 1963. Det er litt usikkert, for Ratvolden lå da i Glåmos kommune. Jeg har ikke undersøkt i kommunens arkiv, det må sikkert foreligge noen referater i forhold til Falkbergets tilbud. Et tilbud som altså kommune, fylke og stat da takket nei til.
På det tidspunkt var Johan Falkberget nærmere 84 år gammel. Sønnen Magnus døde i 1957, han etterlot seg ingen barn. Hustruen Anna døde i 1960, og Johan satt igjen alene på Ratvolden. Dattera Aasta, født i 1905, hadde ingen egne barn, men adoptivdattera Berit. I tillegg hadde Johan og Anna fosterdattera Agnes; Annas niese født i 1922. Falkberget regnet kanskje med at ingen av dem ville være i stand til å ta hånd om eiendommen.

Som jeg også skrev i del 1: Etter at staten hadde takket nei, mottok Røros kommune i 1988 eiendommen som testamentarisk gave, alt unntatt hovedhuset nede på Falkberget. Det Aastas datter fikk. Hovedhuset der nede fikk kommunen tilbud om å kjøpe i 2012, men kommunestyret presterte altså å takke nei. Et stort tap i forhold til helheten i Falkbergets oppvekst og liv. Ordet skandale er brukt av andre i denne sammenheng.

Etter at Falkberget-Ringen ble stiftet i 1984, tok de over omvisningene på Ratvolden. Foreningens formål er å styrke interessen for Johan Falkbergets diktning ved bl.a. å samle medlemmer og andre interesserte til foredrag, seminarer og ekskursjoner som kan belyse forfatterskapet. Det ligger også i formålet å bidra til å ta vare på dikterens hjemsted Ratvolden og fødestedet Falkberget (Trondalen) og andre synlige minner om dikteren, og å støtte arbeidet med å bevare miljøet som kan belyse forfatterskapet og det arbeidsliv som Falkbergets bøker forteller om.  Fram til da hadde Turistkontoret på Røros hatt ansvar for omvisningene noen år.  Rugeldalen Utviklingsselskap AS som ble stiftet i 1989, tok så over omvisningene. Det ble sørget for parkeringsplass utenfor selve området og skaffet til veie en tømmerhytte ved inngangen til området. En hytte som kunne fungere som informasjon, kafe og butikk med salg av billetter, bøker og annet. Utedo ble også bygget, med kommunale midler. Aktiviteten på Ratvolden ble etter hvert stor. I flere år hadde vi tre omvisninger per dag. Utviklingsselskapet ble startet som et resultat av studieringen “Utvikling basert på bygdas egne ressurser”, gjennom Norges Vel. I en forprosjektrapport først på 90-tallet la vi fram en rekke muligheter for utvikling omkring Johan Falkberget, både på Ratvolden og i det vi kalte Falkbergets rike; de stedene som kunne knyttes til hans forfatterskap. Informasjonshytta, Litjklettstuggu, var ett resultat av dette arbeidet.

Selv hadde jeg administrativt ansvar for den daglige driften om sommeren. Omvisningene deltok jeg også i. Jon, min mann som er arkitektutdannet, var fylkesantikvarens stedlige representant i det restaureringsarbeidet som ble satt i gang etter at kommunen mottok Ratvolden. Han har vært omviser nesten hele tiden siden vi startet og har de senere årene også vært vaktmester.
Planene fra Utviklingsselskapet resulterte  bl.a. i et forprosjekt om ei Storklettstuggu. Et senterbygg med rom for besøkende hele året, med rom som hadde mulighet å ta større grupper, skiftende utstillinger, ordnede sanitærforhold og lignende. Museet på Ratvolden er jo ikke oppvarmet, så sesongen slik det er der i dag, er begrenset. Men planene våre havnet i kommunale skuffer, folk sluttet og det var vanskelig å få noe gjennomslag. Utviklingsselskapet ble lagt ned i 2002. Fram til 2012 hadde jeg avtale med Røros kommune om å fortsette med virksomheten på Ratvolden for egen regning gjennom firmaet mitt.

Destinasjon Røros tok over omvisningene i 2012, men ville ikke ha noe ansvar for kafe og butikk. Falkberget-Ringen hadde på dugnadsbasis noen år åpen kafe i helgene. Det arbeidet jeg hadde startet opp med «Onsdagskveld på Ratvolden» med kåserier, har de også videreført.
Nå i sommer var det Rørosmuseet som tok over omvisningene. Det vil si,  kun omvisninger for bestilte grupper. Ingen fast omvisningstid for «vanlige» turister. Og ingen kafe i Litjklettstuggu, bare Onsdagskveldene har vært videreført av Falkberget-Ringen.
Det har vært en ganske stille sommer på Ratvolden, selv om det stadig er  folk som rusler rundt der, for det er et vakkert kulturturområde, og grinda er alltid åpen. Men noen omvisning har det altså ikke vært.

22. juni i år vedtok Røros kommune sin nye kommunedelplan for 2017 – 2029: «Med kultur for kultur»: Her har Ratvolden og Falkberget fått noen avsnitt i kap. 2.6. Det står faktisk to ganger i planen at Ratvolden er Johan Falkbergets fødested. Dumt med slike unøyaktigheter, men det lar seg vel rette opp. Johan Falkberget var født og vokste opp på Falkberget. Gården Ratvolden bygget han selv opp da han kom tilbake til Rugeldalen i 1922, knapt 43 år gammel. Som jeg vel har skrevet før, Ratvolden ligger 600 m nord for Falkberget, litt opp fra Rugelsjøen. Men eiendommen omfatter både Ratvolden og Falkberget.

Og som det står i kulturplanen: I hovedsak kan man si at den systematiske formidlingen rundt Falk­berget skjer på Ratvolden i løpet av sommeren.
Og: Imidlertid ser vi at det over tid har blitt færre og færre som har benyttet dette tilbudet.
Det har aldri vært noen grundig diskusjon om hvorfor det er slik at det stadig har blitt færre. En vesentlig årsak mener jeg er at Rørosguiden i den tiden vi startet opp hadde om Falkberget i innledningen og god omtale og plassering av tilbudet på Ratvolden langt framme, men etter hvert da vi fikk utvidelsen av interesseområdet for det som ble hetende Destinasjon Røros, fikk Falkberget og Ratvolden mindre og mindre plass og havnet lengre og lengre bak i Rørosguiden. En annen årsak er kanskje det som tidligere fylkeskonservator Haanshuus i begynnelsen av 90-tallet uttalte under en befaring på Ratvolden; at diktermuseet slik det sto var håpløst utdatert.

Aasta Falkberget ville jo ikke ha noen innblanding i hvordan hun laget museet. Hun ville ha frie hender. Hun satte i gang en del arbeider i «gammelstuggu» før hun åpnet den for besøkende. Og slik har det altså stått i nesten 50 år. Det er klart at huset kan danne ramme om formidlingen, men det er på ingen måte slik det var den gang Johan Falkberget bodde der. Heldigvis fikk vi i 2007 åpnet stua i nyhuset for omvisning. Der står det noenlunde slik det var da Falkberget levde. Men fra faglig hold er det for eksempel anbefalt å fjerne vegg til vegg-teppet.

Opp gjennom årene har jeg deltatt på en del møter og konferanser, bl.a. for nordiske  litterære museer, og besøkt en rekke forfattermuseer og fulgt arbeidet om hvordan en del forfatterhjem har vært restauret og utviklet med tanke på formidling. Det er litt stusselig å se hva vi da tilbyr besøkende på Ratvolden.

I kulturplanen står det som et av hovedmålene at Ratvolden skal vedlikeholdes og utvikles som arena, med delmålene 2.6.4. Ratvolden skal være i god teknisk stand og 2.6.5. Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning. I tiltaksdelen av planen er de tilhørende punktene 2.6.4. Følge opp og utvikle vedlikeholdsplanen (NIKU-rapport) for Ratvolden/Falkberget og 2.6.5. Samarbeide med lag og foreninger og enkeltpersoner for å skape aktivitet på Ratvolden og Arbeide for bedre informasjon og formidling til besøkende på Ratvolden.

Jon og jeg sendte inn kommentarer i høringsrunden for kulturplanen. Noe ble tatt hensyn til, men vi hadde også forslag om et ekstra delmål i tillegg til dette at Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning:
Ratvolden skal framstå som et attraktivt forfattermuseum, med tilhørende tiltak: Museumsfaglig vurdering av tilbakeføring av interiør, Strategiutvikling av formidlingen på Ratvolden og Forhold omkring dikterloftet på Falkberget må avklares. Dette fordi det aldri har vært en grundig vurdering av museet i faglig sammenheng, verken som rent museum eller som forfatterhjem.

Når det gjelder vedlikeholdet av Ratvolden og at eiendommen skal være i god teknisk stand, står en i årene som kommer foran store løft. Helt fra Røros kommune tok i mot eiendommen i 1988 har det vært utført arbeider med vedlikehold. Men husene er mange, det er fortsatt mye som må gjøres. I sommer sto hovedhuset ferdig etter at det var skiftet en del utvendig panel og malt, slik at det framstår i mye bedre stand enn tidligere. Nå mangler det bare maling av grunnmur og reparasjon av trapp.

Og så er det alle de andre husene som tydelig viser at arbeidet er nesten uendelig framover. Jeg har vært svært selektiv i mine valg av motiver når jeg har tatt bilder som jeg har brukt i formidlingen. Jeg har ikke villet fokusere på hvordan det egentlig står til. Her er bare et par eksempler som viser hva som står for tur når det gjelder maling av de husene som de fleste ser når de kommer ned på tunet; gammelstuggu og driftsbygningen.

Og i sammenheng med vedlikehold, eller om en skal kalle det oppgradering: Det er mange år siden det har vært sikkert innlagt vann på Ratvolden. Nå fungerer ikke anlegget. Heller ikke er det noe avløp. Uansett hvordan en ser for seg at Ratvolden skal brukes i framtida; sanitæranlegg, vann og avløp bør stå høyt på prioriteringslista. Det er ganske tungvint å arrangere ting der slik det er i dag.

Opp gjennom årene har det også vært ønsker om å ta i bruk driftsbygningen eller låven på ulike måter. For en del år siden da jeg var med i styret for Falkberget-Ringen, hadde vi en dugnad der vi ryddet unna en mengde materialer etter restaureringsarbeidene, for å få et åpent rom. Men det ble ikke fulgt opp videre. Sett i forhold til hvordan andre forfatterhjem er utviklet, er dette med bruk av driftsbygning en spennende tanke, men det er både omfattende og dyrt å få til noe slikt. Da må virkelig Røros kommune begynne å tenke nytt. Et første skritt er i hvert fall å få museumsfaglig vurdering av hvordan en skal ta hånd om alt det som finnes rundt i husene og hvordan en eventuelt skal rydde. Gjenstandene er registrert, men hva som videre skal skje med dem, er det ikke tatt noen stilling til. Her bare et lite glimt fra låven.

Vyene for Ratvolden i kulturplanen er ikke særlig store. Men kanskje kan en ta formuleringen «Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning» som en start på at en nå virkelig vil ta fatt i de litterærmuseumsfaglige spørsmålene. Det blir til syvende og sist et spørsmål om penger, kultursjefens vilje til å sette det i budsjettet og politikernes vilje til å prioritere det som grunnlag for å søke om eksterne midler.

I 2022 er det 100 år siden Falkberget begynte å bygge Ratvolden. Det ville være så fantastisk om Røros kommune da kan vise at de har et forfatterhjem de er faglig stolt av å vise fram.
I sitt besøk på Ratvolden i forbindelse med bispevisitasen for et par år siden, var den gang biskop Tor Singsås helt grepet av stedet og den formidlingen han der fikk av Falkbergets litteratur. På et møte i februar i år, på Røros gjentok han flere ganger dette med «stedets kraft». Hvor fantastisk stedet Ratvolden var.

Hele Kulturplanen finner du her, kapittel 2.6 i hovedmål og tiltaksdel omhandler Falkberget og Ratvolden, jeg har bare tatt med litt.