«Et ungdomsminde –»

 

«I DAG SNØR DET – – – MEN ENDNU ER DET

solskin i snøen; solen staar og brænder som en stor lampe bak sneskurene, det er et gyldent drev indover aasene, der skogen suser i nordenvinden.”
Slik starter fortellingen ”Et ungdomsminde –”

Nå er det ikke akkurat snøvær ute, men dette er også ei fortelling som har litt jul i seg. – Ei iskald jul. Og nok ei fortelling fra I nordenvindens land. Den står og i boka Fortellinger fra 1999. (Bildet over er fra denne siste.)

Vi kan lure litt på om dette virkelig er et opplevd ungdomsminne fra Falkbergets side. Han er jo dikter. I fortellingen står det at han når han sitter og skriver ned dette, er blitt ”to og tyve aar ældre – – – ”.
Om fortellingen ”Et ungdomsminde –” første gang ble offentliggjort i denne boka i 1924, må Falkberget altså ha vært omkring tjue år da det skjedde. Kanskje er den skrevet ned noen år før boka kom ut, og dermed ville han vært yngre. Vi vet jo at han giftet seg i 1899, akkurat så vidt fylt 20 år. Det virker egentlig som det må ha hendt en tid før han hadde funnet sin Anna Marie. – Ja, slik går det an å fundere.

Det som er så flott med Johan Falkbergets forfatterskap, er den omfattende bibliografien Hans Svenne har utarbeidet. Ikke for noen annen forfattere finnes det en tilsvarende bibliografi. Den er et fantastisk redskap.
I bibliografien står det at nettopp denne fortellingen også er offentliggjort  i Østlendingen i 1922 som ”Lev vel Eleonore! Tusind gang, lev vel!”
Og så hadde den stått en gang før; i  juleheftet ”Juleglæde” i 1920! Den gang illustrert av Fredrik Bødtker. I Svennes bibliografi finner vi at Bødtker har illustrert flere fortellinger av Falkberget; i Julehelg i 1914, i Juleglæde 1917, -19,-20, -21, -22, -23, -25 og -26. Det hadde vært spennende å se hvordan disse illustrasjonene var.

Dermed er opplevelsen, om den er sann, i hvert fall fra før han giftet seg med Anna Marie Skjølsvold. Hvor lenge før, er det ikke godt å vite. Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Christianus Sextus gruve omkring 11 år gammel. Og etter konfirmasjonsalderen fortsatte han ved Kongens gruve. Kanskje er det en fortelling som har ligget en stund? Det står jo ”Vi sat en flok unge gutter rundt den sprukne ovn, varmet og tørket os, drak svart kaffe og røkte.” Hvor lenge er det vanlig å regne seg som ung gutt?

Noe er helt sikkert hans egne minner fra tida som ung ved gruva. Og minnet om Eleonore må ha gjort sterkt inntrykk. Men hun ble sammen med den belevne Artur. Og de forlovet seg, selv om hun gir inntrykk av at hun likte Johan godt. Julaften skulle Eleonore og Artur giftes. En brakke ble vasket og flidd til bryllupssal. Og det er vel her vi kan stusse litt. For etter det vi har hørt tidligere, for eksempel i stykket ”Jul ved gruven”, så har arbeiderne fri i julehelga, det er bare helgevakta som holder til der og passer på. Bryllupsfølget drar over fjellet ”til kirken i Langeli”. En stenkirke. Jeg vet ikke om noen Langeli kirke i nærheten. Men Røros kirke er jo stenkirke.

Brudefolket kjører med hest og slede, de andre måtte gå på ski eller til fots, står det. Og så var det altså en smellkald dag, ”ordentlig julekulde”. Brudetalen ble kort, for det var så kaldt i kirken, og presten frøs så han skalv på hendene.

Hele fortellingen står her.

Det skiftende milde været ser ut til å ta en pause, men noen smellkulde får vi nok ikke med det første.