Førjulstid hos Falkberget

Advent – nilsmesse – tallaksmesse
Jeg fikk et lite innfall:
Skriver Falkberget noe om tida vi er inne i?
Advent og vintersolverv?
Jeg bladde, – leste litt her og der, og endte med å lese Bjørneskyttern på nytt.
Romanen som kom ut for nesten nøyaktig 100 år siden.
Den åpner slik:
«I grålysningen tredje søndag i advent anno 1679 kom Sjur Sjursen fra Halgutusveen på tjærebredde finn-ski sørover Rugla.»

Romanen kom i bokform i 1919, men var skrevet allerede vinteren 1914.
Da trykket «Hvepsen» den med tittelen «Bjørneskyttern Sjur Halgutusveen – Eli Sjursdotters far. Nogen smaa optegnelser «fra hine haarde tider …».» Etterpå gikk den i flere aviser, og romanen ble også oversatt til svensk før den kom i bokform i Norge.

Dagens utgave av romanen i Falkbergets samlede verker (min utgave 1979) er på drøyt 100 sider, den gangen den først kom ut var den på 173 sider står det å lese i Hans Svennes bibliografi. Og den svenske var på 238 sider. Er den svenske og den norske utgaven den samme?
Romanen kom ut helt mot slutten av november i 1919.
Den første anmeldelsen sto i Norges Handels- og Sjøfartstidende 24. 11. Og så fulgte en rekke anmeldelser, hele 20 stykker i ulike aviser, i løpet av desember. I Haugesunds avis var det anmeldelse lille julaften og i Folketiende i Trondhjem selveste julaften. I tillegg var det to omtaler på vårparten i 1920.

Sjur var på vei for å skyte bjørn.
«… Sjur var sint. Han hadde vært sint helt siden igår kveld.
Igår kveld ja. Han hadde stått i måneskinnet utenfor eldhuset og kløvd råbjørk. Da kom Gammel-Bør på Musop tassende i lodne elglærssko borte ved lemkloppen.
«Signe kveldsarbe’!» sa han. «Står du og høgg heljeved, Sjur?»
«Nei, je står bærre og hakke sund lite muslort!» hadde Sjur svart.
«Ha du skøtte den der slag-bjønn sør i Rugelsjølien no? Hi! Hi!» knislet Gammel-Bør.
«Bjønn! ropte Sjur. «Var det bjønn du sa?»
Og han hadde tatt og sendt Bør på hodet bort i snøfonnen. …»

Nilsmesse hadde Sjur vært på dans i Trøen. Der spurte de og om bjørnen:
«E ’n dau slagbjønn søri Rugelsjølien nå?» sa Ildri da.
«Han vart rett langliva ‘n der bjønn, Sjur!» ertet også Jo.

Og så dro Sjur for å skyte bjørn.
Dro gjennom Rugeldalen, i kaldsnoen langs Rugla.
Tredje søndag i advent.

Sola rant over Midthøgda og skinte som «gul furuvarme på snøskavlene ute på Rugelsjøen» da Sjur kom langs  Rugelsjølien.
(Sol over snøskavlene i fjellbandet under Ratvoll-fjellet.)

På tilbaketuren med bjørneskinnet over skuldrene, ble Sjur sliten nord i Ratvollfjellet, sovnet og bråvåknet av et nærgående, krypende lemen.
(Ratvollfjellet til høyre for gruvklokka på Ratvolden.)


«Hanen gol for snødrev oppe på lemmen, og månen rullet glorød benest ned i Hessedalen, …»

(Månen går ned i vest 13.desember 2019.
Sett mot Hessdalen.)

 

Kapitlet «Jul i Halgutusveen», litt lengre ut i fortellingen starter slik:
«Fra nilsmesse til tallaksmesse hadde det natt og lysen dag vært et eneste overhendig storsnødrev fra nord.
Nedpå Langeland satt en liten vindtørr kall som ikke gjorde annet enn å passe varmen; kallen var meget over hundre. «Har du sett no slikt snødrev før?» hujet det inni ørstolene hans. Men han ristet bare på hodet. Den høsten og vinteren gikk ikke løvet av skogen, det frøs gult og rødt og ble hengende.
Og så spurte de kallen igjen: «Har du sett lauet henge på trærne non vinter?» Kallen ristet på hodet igjen. «Men let meg sjå!» mimret han og klødde seg i skjegget. «Han Stor-Ola, det var enda han som sist ble begraven nedpå gammel-kjerk-gara, fortalde om en slik vinter; det var på fjortenhundretale det hendte. Men sommeren etter ble det så fullt av mus på jorden.»
«Hæ! Hæ!» sa de og lo. «Mus! Mus!»»

I det hele, – Bjørneskyttern er en fin liten roman. Den bærer bud om nesten alt som måtte komme i Johan Falkbergets forfatterskap. Her er naturskildringer, personskildringer, humor, historiske glimt og håpløse kjærlighetsforhold. Og livsvisdom.
Nettopp disse naturskildringene hans er slik at du ser forholdene for deg. Korte, konsise setninger. Og ikke minst farger. Romanen har også en rikdom på fugle- og dyreliv som vi kanskje ikke ser så mye til siden.

Merkedager
Dette med merkedager bruker Falkberget mye.
Romanen starter jo med adventstid.
Sjur har vært på dans nilsmesse.
Nilsmesse er 6. desember, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen, dagen til minne om biskop Nikolaus den hellige. To ganger nevnes altså nilsmesse i romanen.
Hvor ofte Nilsmesse ellers nevnes i forfatterskapet har jeg ikke oversikt over, men i Lisbet på Jarnfjeld blir også Nilsmesse nevnt. Her står forøvrig Nilsmesse med stor N, i Bjørneskyttern brukes det liten. I Lisbet på Jarnfjeld handler det om høsttinget og Bjørn som er i ferd med å selge Jarnfjeld og ville få det underskrevne skjøtet tinglest nettopp på Nilsmesse. I kapitlet etter sier Bjørn:
«Nå lir det til Nilsmesse da, Lisbet.» (…) «Nå var det ikke mange dagene igjen til Nilsmesse.»

I kapitlet «Jul i Halgutusveen» nevnes i tillegg til nilsmesse også tallaksmesse.
Tallaksmesse, eller Tollesmesse 23. desember, er Torlaksmesse som er minnedag for biskop Torlak fra Skålholt på Island.

Jonsok går svært ofte igjen i Falkbergets forfatterskap. I Bjørneskyttern hører vi først om Sjur som møter taterjenta Jonetta på Ratvollsetra og lyver i henne om både navn og hendelser: «Nå natt til jonsok holdt han på sette livet til. Ja, han holdt på å brenne inne.»
Etter mange år i kongens tjeneste i København er Sjur hjemme igjen. «Han var nødt til å overta gården fra jonsok.» Om det er samme året eller året etter er ikke godt å vite, men «Jonsok om våren holdt Sjur Halgutusveen bryllup med Ildri.» Et bryllup som varer i åtte dager.
Og «Alle helgens søndag om høsten kom en liten jente til verden oppe i Halgutusveen. Og to og tyvende søndag etter trefoldighet holdtes hun over dåpen og fikk navnet Eli.»
Allehelgensdag er første søndag i november. Men to og tyvende søndag etter trefoldighet er da vel omtrent på samme tid?

 

(Jeg har ikke noe bilde av rød sol over snøskavlene på Rugelsjøen,
Men her er sol fra Rugelsjølia som speiler seg i fjøsvinduet på Ratvolden.)

 

 

Vi nærmer oss vintersolverv.
Ett sted vet jeg at Falkberget har brukt vintersolverv.
I Kjærlighets veier.
An-Magritt og Eva går sammen ned til hjulmakerhuset.
«I vinter kjem det til å blåse kaldt. Hardest innendørs!
An-Magritt sa det nærmest til ingen. Eva var for enfoldig til å skjønne halvkvedet vise.
Kvenn har spådd så vondt, An-Magritt?
Frosten olsokleté!
I år må ‘n Pedro kreve inn degnetiena. Vi har tenkt å – – – Eva fikk ikke sagt mer.
An-Magritt fixerte Eva.
Vil du flytte ned til ‘n Pedro?
Ja. Han sier det lyt skje no. Helst før vintersolkverv.»

Vinter og jul finnes mange steder. Kanskje kan jeg komme tilbake til det.
Men nå som vi nærmer oss jul, passer det å avslutte med et lite visdomsord fra Bjørneskyttern i kapitlet «Varg»:
«Gammelt sølv var som en menneskesjel. Både sorg og glede vistes på det; nå var søljen mørk og trist.»

Skulle du få lyst til å lese Bjørneskyttern, men ikke har den, så ligger den her på bokhylla.no

«Et ungdomsminde –»

 

«I DAG SNØR DET – – – MEN ENDNU ER DET

solskin i snøen; solen staar og brænder som en stor lampe bak sneskurene, det er et gyldent drev indover aasene, der skogen suser i nordenvinden.”
Slik starter fortellingen ”Et ungdomsminde –”

Nå er det ikke akkurat snøvær ute, men dette er også ei fortelling som har litt jul i seg. – Ei iskald jul. Og nok ei fortelling fra I nordenvindens land. Den står og i boka Fortellinger fra 1999. (Bildet over er fra denne siste.)

Vi kan lure litt på om dette virkelig er et opplevd ungdomsminne fra Falkbergets side. Han er jo dikter. I fortellingen står det at han når han sitter og skriver ned dette, er blitt ”to og tyve aar ældre – – – ”.
Om fortellingen ”Et ungdomsminde –” første gang ble offentliggjort i denne boka i 1924, må Falkberget altså ha vært omkring tjue år da det skjedde. Kanskje er den skrevet ned noen år før boka kom ut, og dermed ville han vært yngre. Vi vet jo at han giftet seg i 1899, akkurat så vidt fylt 20 år. Det virker egentlig som det må ha hendt en tid før han hadde funnet sin Anna Marie. – Ja, slik går det an å fundere.

Det som er så flott med Johan Falkbergets forfatterskap, er den omfattende bibliografien Hans Svenne har utarbeidet. Ikke for noen annen forfattere finnes det en tilsvarende bibliografi. Den er et fantastisk redskap.
I bibliografien står det at nettopp denne fortellingen også er offentliggjort  i Østlendingen i 1922 som ”Lev vel Eleonore! Tusind gang, lev vel!”
Og så hadde den stått en gang før; i  juleheftet ”Juleglæde” i 1920! Den gang illustrert av Fredrik Bødtker. I Svennes bibliografi finner vi at Bødtker har illustrert flere fortellinger av Falkberget; i Julehelg i 1914, i Juleglæde 1917, -19,-20, -21, -22, -23, -25 og -26. Det hadde vært spennende å se hvordan disse illustrasjonene var.

Dermed er opplevelsen, om den er sann, i hvert fall fra før han giftet seg med Anna Marie Skjølsvold. Hvor lenge før, er det ikke godt å vite. Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Christianus Sextus gruve omkring 11 år gammel. Og etter konfirmasjonsalderen fortsatte han ved Kongens gruve. Kanskje er det en fortelling som har ligget en stund? Det står jo ”Vi sat en flok unge gutter rundt den sprukne ovn, varmet og tørket os, drak svart kaffe og røkte.” Hvor lenge er det vanlig å regne seg som ung gutt?

Noe er helt sikkert hans egne minner fra tida som ung ved gruva. Og minnet om Eleonore må ha gjort sterkt inntrykk. Men hun ble sammen med den belevne Artur. Og de forlovet seg, selv om hun gir inntrykk av at hun likte Johan godt. Julaften skulle Eleonore og Artur giftes. En brakke ble vasket og flidd til bryllupssal. Og det er vel her vi kan stusse litt. For etter det vi har hørt tidligere, for eksempel i stykket ”Jul ved gruven”, så har arbeiderne fri i julehelga, det er bare helgevakta som holder til der og passer på. Bryllupsfølget drar over fjellet ”til kirken i Langeli”. En stenkirke. Jeg vet ikke om noen Langeli kirke i nærheten. Men Røros kirke er jo stenkirke.

Brudefolket kjører med hest og slede, de andre måtte gå på ski eller til fots, står det. Og så var det altså en smellkald dag, ”ordentlig julekulde”. Brudetalen ble kort, for det var så kaldt i kirken, og presten frøs så han skalv på hendene.

Hele fortellingen står her.

Det skiftende milde været ser ut til å ta en pause, men noen smellkulde får vi nok ikke med det første.