Lisbet på Jarnfjeld, del 2

«Om man så hevder at verken Bjørneskytteren, Av jarleætt eller Sol er blant Falkbergets betydeligste bøker, kan man med desto større sikkerhet fastslå at Lisbet på Jarnfjeld er hans mest urettmessig undervurderte roman – undervurdert fordi den oftest nevnes i skyggen av de større, seinere verkene.» Dette skriver Sturle Kojen i Johan Falkberget – Forteller og stridsmann.

Anmeldelser

Ja, hvorfor fikk ikke Lisbet på Jarnfjeld en viktigere posisjon i ettertid?
Hans Svennes bibliografi er alltid et godt arbeidsredskap når en skal se nærmere på Johan Falkberget. Alt av og om Falkberget, alle utgivelser, anmeldelser, artikler i aviser og tidsskrifter, dramatiseringer og mye, mye mer.
Med Eli Sjursdotter i 1913 fikk Falkberget et gjennombrudd. Det var nok store forventninger da romanen Av jarleætt fulgte året etter. Hele 42 anmeldelser fikk den romanen. Men «Boka bærer ikke hans adelsmerke», skrev Rolv Thesen. Noen kalte den et svakt mellomspill. Ja, Av jarleætt er ingen stor opplevelse. Falkberget har heller ikke valgt å ta den med i de samlede verker. Kanskje var derfor ikke forventningene så store i 1915? Bare 9 anmeldelser har Svenne funnet.

V(idne)-s, J, Social-Demokraten, Kristiania 1915, nr. 284
Debes, Inge, Det Tyvende Aarhundrede, Kristiania 1915, nr. 18
Skjeseth, Kristen, Kirke og Kultur, Kristiania 1915, nr. 22
Krogvig, Anders, Samtiden, Kristiania 1915, s. 635
-hl, Fjell-Ljom, Røros 1915, 1/12
H. M. O., Husmoderen, Kristiania 1915, mr. 49, s. 575
Grimlund, Otto, Klassekampen, Kristiania 1915, nr. 50
(Øisa)-ng, (Ole), Arbeidets Rett, Røros 1915, 3/12
Usignert, Dovre, Røros 1915, 2/12

Så spesiell som Lisbet på Jarnfjeld er, tenkte jeg det kunne være interessant å se hva de skrev om romanen. Omtalte noen incesten for eksempel? De tre Rørosavisene finnes jo på biblioteket på Røros. Biblioteket var behjelpelig med å skaffe kopier av de andre. Anmelderne trekker fram ulike sider. Min tanke var å gjengi alle anmeldelsene, for de er interessante.
Men et søk på nettet ga imidlertid flere treff på anmeldelser. Dermed blir det altfor mye. Noen utdrag, men også noen hele anmeldelser har jeg tatt med. Der jeg har utelatt ut noe, er det markert slik […]. Som regel er det sammendrag av romanen som er kuttet. Likevel blir dette et litt langt innlegg.

Anmeldelser i Rørosavisene:

Fjell-Ljom: Her tar jeg med hele, den er nesten litt poetisk skrevet:
«– – – Jarnfjeld gaard ligger et sted langt inde paa vidden.
I aarhundreder har viddens vinde ulet om dens nover – og Jarnfjeldfolket, og gjort dem til et med fjeldene; – strie i sindet og ubøielige i viljen, som malmen i selve Jarnfjeldet.
De har levet sit frie, ubændige sterke liv der inde, i menneskealdrer efter menneskealdrer … Indtil en veik dag i Lisbet paa Jarnfjelds liv, en av dalbuens mænd har faat snike sig ind, og sat sjukt blod i fjeldets bergstøe ætter – som han siger den gamle Bersvend Jarnfjeld: – «Bare Bjørn Halvarsa ikke grumser op blodet i Jarnfjeldætten; for da maatte der rinde gjennem mange ætteled før det rensket sig igjen…»
Fra den dag har dødsklokken tat til aa kime over Jarnfjeld gaard og dens folk; – og den stanser ikke sin evige sørgesang, før blodet atter er renset, og Lisbet sitter der ensom ved sit kjærlighetsbarns dødsleie. – Ensom, som den viddens datter har vært gjennem hele sit strie liv …
– –
«Lisbet paa Jarnfjeld» er et vældig arbeide; et stykke av viddens triste saga, og fjeldfolkets kamp.
Den bærer tilfulde præg av, at paa det feldt hvor forfatteren nu har slaat ind, befinder han sig endnu i vaarløsningens larmende brytning, – – da alt blir grumset og uklart, der stride kræfter bryter paa, uvørrent; der ufærdige knopper spirer, – for om en tid at springe ut i fuld blomst.
Det er en bok som gir løfter, og som syner at Falkberget endnu har rike kilder at øse av.
– Naar han bare faar slipt av sig alt det unaturlige tilgjorte, og alt det sentimentale klislæte, som f. eks. med de gudhengivne bønnefolk som ikke er saa nøie med at brænde av en ed i sammen øieblik som de driver med andagt . .
– I de uforlignelige skildringer av vidden og fjeldet kjender vi Falkberget igjen … der leverer han god og lødig kunst.
I karakterskildringen derimot er det vanskeligere at følge ham. Der blir for meget unatur og for meget uklart. Men som sagt: boken gir rike løfter, og vi følger med glæde Falkberget videre paa veien.»                    –hl
(Anmelderen har benyttet seg av det som Falkberget er så kjent for: En, to og tre tankestreker og både to og tre prikker. Hvem –hl er, skriver ikke Svenne, kan det være Einar Døhl?)

Arbeidets Rett: Anmeldelsen er for lang til å gjengi hele. Men jeg tar med slutten:
«Og saa langt lar hun [Lisbet] seg drive av hatet at hun tar Bjørns liv, lar ham gaa ut av verden med en løgn bundet for øinene. – –
Men al synd maa sones, var den end begaat fordi den blev drevet dertil av kræfter en ikke selv raadde med. Og gjengjældelsen rammer ogsaa Lisbet fra Jarnfjeld. Hun har ved sin synd reddet gaarden fra salg, reddet den for gutten sin, for hendes og presten Fjølebus kjærlighetsbarn. Men denne gutten er paa forhaand viet til døden; han sygner hen dag for dag, og moren ser med rædsel Herren Jehovas straffedom nærme sig. Da tilstaar hun for sit barn hvem hans far var og at hun har drevet Bjørn Hallvarsa i døden. Og det forfærdelige hender at hendes gut dør med hat i sit hjerte mot sin mor, der sitter ensom og dødspint ved leiet.
«Hvorfor skrev Gud evighetslove for kjærligheten, saa ikke den mindste tøddel kunne ændres?»
– – –
Han er vendt tilbake til vidden igjen, Falkberget, og har lett sig fram til mennesker, hvis skjæbne var haard og uavvendelig. Naturen skapte dem i sit eget billede og gjorde dem sterke i hat og kjærlighet. Og ingen magt kunde slette ut den skjæbnens flammeskrift som var skrevet over deres liv.
I denne bok har Falkberget naadd saa langt som aldrig før. Den er et gjennombrudd. Hans skildringer er sterke og haarde, og karaktertegningene vidner om skarp psykologisk iagttagelse.
Med denne bok har Falkberget seiret.»                    -ng

Dovre: Den tredje Rørosavisa har også en lang anmeldelse av boka. Den er usignert og avslutter slik:
«Dyster er sagaen om fjeldkvinden Lisbet; men med kunst er den tegnet. Med sikker haand risder forfatteren livets og naturens ubønnhørlige lov – hvad du forbrøt – maa du sone. Ingen vei fører uten om.
Vi kan nok sitte med et litet personlig ønske, at vore vidders dikter vilde vise os en fjeldets datter – hvis sind lysets makter raar.»

 

Dette bildet er nok tatt på omtrent den tiden Lisbet på Jarnfjeld kom ut. Aagot Didriksen med familie var Johan Falkbergets følge på Italiareisen.

I andre aviser.

Social-Demokraten:
«For alle venner av Johan Falkbergets digtekunst er hans sidste bok en stor og nydelsesrik glæde. Den indfrier i fuldt mon de store forventninger vi saa ofte har stillet til «Eli Sjursdotters» forfatter. Der er kanske dem, som har syntes, at der ikke har været den fremgang i alle Falkbergets bøker som man hadde ventet, at han i enkelte er blit staaende ved en yderligere utpensling av lykkelige, men gamle motiver uten at gjøre nye erobringer. At saa tildels kan ha været tilfældet, er forstaaelig, naar man tar i betragtning, hvor overordentlig produktiv forfatteren er. Han skriver flere bøker, noveller, eventyr og en masse artikler om aaret. Og alt kan ikke være like godt.
Men «Lisbet paa Jarnfjeld» viser os, at Falkbergets digteraand fremdeles er rik og frodig, at den stadig svinger sig høiere og med sterke modige slag sikkert arbeider seg frem til nye seire.
[…]
Med «Lisbet paa Jarnfjeld» har Johan Falkberget vundet en stor kunstnerisk seier. Den er forfatterens bedste bok og vil faa varig værd i vor litteratur. Særlig er naturskildringerne henrivende og gir Falkberget rang som viddens og fjeldets digter som ingen anden.»

 Det Tyvende Aarhundrede: Inge Debes har anmeldelse med overskriften «Gjennembrud!»
Den starter slik: «Vi som har trodd paa Falkbergets talent, som har fulgt ham med spænding for hver ny bok, har ofte nok maattet ærgre os naar han tok litt for letvint paa sine opgaver, og vi har kanskje set med litt for velmente øine paa hans svakere arbeider. Men vi har gjort det fordi vi mente, at fik han bare arbeidsro, maatte gjennembruddet komme. Og nu er den endelige, absolutte seir der; den nye boken er det en ublandet glæde aa læse, den er i rikt maal en opfyldelse av vore forhaabninger til Falkbergets eiendommelige og rike talent. …»
Så følger en del avsnitt om innholdet i boken, før Debes avslutter: «Saa kraftig og storlagd er Falkbergets nye bok, og den glipper ikke, den er et gjennemført og helstøpt arbeide, fyldt av viddens vilde kraft, dens dystre ensomhet, men ogsaa rik paa poetisk skjønhet, stille helgedagsfred over vidden. Den spænder vidt, og er samtidig intim, fortrolig og dyp. En kunstners fuldtonende og fuldmodne verk.»

For kirke og kultur: Presten Kristen Skjeseth anmeldte romanen. Den er ikke lengre enn at jeg tar med hele, for den er litt annerledes:
«Med adskillig spænding har jeg ventet paa Falkbergets bok iaar. Vilde han holde det, som jeg lovet ifjor: Næste aar vil vi faa fra hans haand et lydefrit verk. Det var jo et sterkt løfte paa en andens vegne. Men Falkberget har sørget for, at ordet blev sandt.
Nu skal ingen kunde si, at Falkberget ikke har hat noget på hjerte. Der er  – jeg kunde fristes til at si – hellig alvor i hans fokyndelse av kjærlighetens evighetslove, som ingen maa synde imot. Der er en trofast kjærlighet til fjeldet og vidden hos fjeldets søn, som aabenbarer sig i Lisbets kamp for Jarnfjeld. Og en stor medfølelse med den vildfarne griper os paa de sidste sider, hvor Lisbet byder Gud hele Jarnfjeld, om han vilde la Halvar kjendes ved hende som mor igjen.
Det er især dette med kjærlighetens evighetslove som Falkberget har hat paa hjertet, og som et indtrengængende vidnesbyrd fra et grepet sind virker det. Lisbet paa Jarnfjeld som ved sin synd opdaget disse evighetslove for kjærligheten, som ikke den mindste tøddel kan ændres ved, er tegnet med sikker haand, sandt og egte.
Det maa ogsaa nævnes til Falkbergets ros, at han ikke dvæler ved det, som mindst mulig bør nævnes. Der er ingen unødig utmaling av erotiske detaljer. Kun saa meget og ikke mere er sagt end det som var nødvendig for at aabenbare de evige kjærlighetslove: svigt ikke den, som eier dit hjerte.
Glædelig er det ogsaa at merke Falkbergets dype ærbødighet for og stilfærdige forkyndelse av det religiøse, der hvor Gud og sjælen møtes uten dikkedarer.
Dette er Falkbergets største bok. Efter sin kvalitet maa den ogsaa regnes som nr. 1 av hans bøker til denne dag.
Nogen revision i sproget vil jeg anbefale Falkberget. Det støter mig som en sproglig misdannelse, naar jeg træffer paa uttryk som f. eks. Han tok paa tænke. Andet kunde der vel ogsaa være at bemerke til sproget; men jeg er ikke norsklærer.»

 Samtiden: Anders Krogvig skriver:
«Den bok Johan Falkberget utgav til jul ifjor, hører ikke til hans bedste, men han hadde med den gjort et ærlig forsøk paa at vinde ind nyt land for sit talent. I hans tidligere bøker er det næsten udelukkende de grove sjælelige fællestræk hos en socialt eller geografisk avgrænset menneskegruppe, som interesserer ham; hans psykologi er massepsykologi, de enkelte individers særdrag er bare saa vidt antydet; bedst og mest omhyggelig utført er de mange kostelige skruer, han har skarpt øie for, og som lyser saa festlig op i alle hans bøker. – I romanen Av Jarleætt prøvde han for første gang at gi en utredning av mere komplicerte psykologiske problemer, forsøkte han at trenge ind i to steile og eiendommelige menneskers sjæleliv. Han føler sig tydeligvis paa usikker og fremmed grund endnu, boken er nærmest at anse som et eksperiment – og ikke noget vellykket. Men den er likevel et av de arbeider en forfatter vokser paa, og som han maa ha raad til at gjøre en gang imellem, saalænge hans kunstneriske evne eier nye utviklingsmuligheter.
Johan Falkberget trænger da heller ikke angre paa sit eksperiment fra ifjor. I sin nye bok er han allerede naadd frem til det maal, han dengang stillet sig; naar vi har læst den tilende, sitter vi igjen med et dypt og levende indtryk av et farlig og særegent menneskesind. Lisbet Jarnfjelds tragedie er fra først til sidst gjennemlevet med en forstaaelse som aldri glipper, og gjenskapt av en kunstnerisk evne som her har vundet sin første store seir.
[…]
Lisbet Jarnfjeld er likesaalitt som nogen anden av bokens mennesker nogen frittstaaende skikkelse, de er liksom alle bare halvt løst ut av landskapet og fortiden. Neppe i nogen anden bok av en norsk digter møter vi saa bundet folk som i denne. De lever i en verden av tro og erfaring, som er bygget op fra slegtled til slegtled. Næsten hver eneste av deres handlinger er bundet ved bruk og skik, som har aarhundreders hævd, saa viljesterke de er, har de næsten ikke egen vilje, de er bare redskaper for ættens. De er harde som staal mot det fremmede, men de staar fuldstændig vergeløse overfor fortiden i sig selv. Dette er inderst inde forklaringen paa Lisbet Jarnfjelds skjæbne.
Johan Falkberget begyndte som «rallarens» skildrer og besynger, og det var let at skjønne, hans sympati dengang mere var paa flytfuglens end paa bøndernes side. Der var meget friskt og eiendommelig i disse hans første bøker, og han vandt med rette et navn paa dem. Men til fuld utfoldelse er ikke hans store oprindelige talent kommet før i denne bok om hjemstavnsbundne mennesker. Med «Lisbet paa Jarnfjeld» tar han plads som en av de dristigste og sterkeste evner i vor unge litteratur.»

 Husmoderen:
«Dette er en alvorlig bok. Den handler om et barn fra vidden som av al sin magt ønsker at leve i fjeldviddens lyse aabenhet ovenover dalens sneverhet.
Baade i aandelig og i menneskelig forstand vil Lisbet leve frit – upaavirket av dalens smaasindede, karrige bønder hvis livssyn yderligere er indsnevret av aandsforlatt kristendom.
Boken er et angrep til to kanter, den angriper baade presterne og bønderne. Med en god del racehad sender Falkberget sin ironi ut mot disse stænder – dessværre for dem ser han godt og belægger også sine ord vel. – Lisbet er det som tar læsernes interesse fangen. Forfatteren har lagt al sin voldsomhet ind i denne sterke skikkelse som forener i sit sind al kvindens kjærlighet men ogsaa alt hennes had.  Hun burde og skulde blit god, hun har alle muligheter i sig til det, og tragedien er netop kontasterne i hendes sjæl som tørner saa voldsomt sammen, nesten som hos Hjørdis i Hærmendene paa Helgeland. – Lisbet trodser mot sin store kjærlighet – presten – og gaar til alteret med den smaalige Bjørn Halvorsa og fra den stund lever hun i en eneste opslitende sjælekamp for sin løgns skyld. Hendes første barn blir hendes og prestens barn, og til vidden og barnet hengir hun sit hjerte.
Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet. Efter menneskelig dom skal hun utenfor kirkegaarden, men Lisbet vet hun hører til indenfor, og hun faar sit igjennem. Og Lisbets gamle ættestolte far er en fjeldgubbe med stor høihet over sig. –
Falkbergets bok dreier sig om den kamp som altid vil staa i ethvert menneskeliv hvor trangen til sandhet blir dræpt av løgn, og den kamp blir ført ikke bare i den fornemme, store verden men overalt hvor der er storslagne mennesker.»     M.O.H.
(Margrethe Ording Holmsen, redaktøren av bladet.)

I Klassekampen er det Otto Grimlund som er anmelderen. Grimlund hadde tidligere oversatt Eli Sjursdotter til svensk, og han oversatte Lisbet paa Jarnfjeld i 1916. Starten på anmeldelsen er kanskje preget av det.
«Falkberget har naadd europæisk berømmelse. Hans bøker læses i Tyskland, Finland, Rusland, Sverige – selv i de angelsaksiske lande. Det som har fængslet, lokket og henrevet det europæiske publikum ved Falkberget har jo været hans skildringer av grube-arbeidernes triste liv i gruber og barakker, fjeldenes majestetiske vildhet og øde og fjeldfolkets liv i helg og hverdag. Og ingen har som Falkberget kunnet poetisk, med romantisk realisme, male alt dette for et kræsent og fornemt publikum og ingen har som han kunnet gi os ødemarkens mystik og fjeldbøndernes primitivitet. Ti han bærer i sig selv fjeldbondens primitive, enkle syn paa tingene, hans fuldstændig mangel paa raffinert kultur og parret dermed rallarens naivitet og dens barnslige, godmodige, let opbrusende humør, hans uskyldige, men dog ganske bevisst koketteri og hans længsel efter glade og vilde bakkanaler naar arbeidet er slut.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er en stor bok paa over 300 sider.
[…]
Det gaar altid galt med Falkberget, naar han gir sig ikast med at skildre sammensatte karakterer. Og derfor faar vi aldrig noe fast grep hverken om presten eller paa Lisbets mand. Men Jarnfjeldets datter og stolte herskerinne staar for os lys levende, som en der ikke reddes for at vandre sine egne veier. Hun er en «karlkjerring», Lisbet!
Det er en henrivende charme over boken. Dens mørke dysterhet, dens bundløse tragik fængsler mindst like sterkt som «Eli Sjursdotter» gjorde for nogen aar siden. Og om skildringens glimrende kunst behøver vi ikke at uttale os. I den er Falkberget forlengst mesteren!»

Noen anmeldelser som ikke står hos Svenne

Dagbladet, fredag 10. desember 1915 har på forsiden omtale av nye bøker. Lisbet paa Jarnfjeld er den første. Anmeldelsen starter slik: «Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» er den største han hittil har skrevet, det er ogsaa den størst anlagte og værdifuldeste. …»
Så følger en kort beskrivelse av historien, før anmeldelsen fortsetter:
«Romanen er skrevet med en voldsom, fortættet energi; spændingen øker fra kapitel til kapitel, indtil den tilslut toner ind i den mørke tragedie, hvor Lisbet staar ensom tilbake paa vidden, som hun har værget med sit dyre hjerteblod, og bare har hos sig den vesle, tullete datteren, Ane-Sofie, som hun hater, fordi hun har avlet hende med Bjørn, som alle dager var henne en fremmed mand.
Det er et gripende livsbillede, Falkberget gir os av denne stolte fjeldkvinde. Hun stod der engang med alle betingelser for at kunne fange lykken, men litt etter litt ribbet livet hende for alt, som eiet værd, den ubønhørlige skjæbne var over hende, tilslut staar hun der naken og fattig uten en eneste illusion at klynge sig til, uten engang en eneste liten løgn, som hun kan stramme sig op med.
Jeg synes, at Falkberget paa en likefrem beundringsværdig maate har knyttet traadene i denne dystre skjæbnetragedige; med jernhaard konsekvens lar han scene paa scene, optrin paa optrin følge efter hinanden. Der er ingen famlen, ingen vaklen i karaktertegningene; han kjender dem jo ut og ind, han har levet sammen med dem alle og vet alt om dem, han har lurt sig ind paa dem og gjættet sig til, hvad der er av forborgent i dem, hvad det er, de tier med, og hvad det er de skjuler. Derfor staar ogsaa disse mennesker, skjønt de er saa himmelvidt forskjellige fra os baade i naturel og levevis, dog lyslevende for os, som om vi selv hadde kjendt dem og fulgt deres liv. Og da først og fremst Lisbet, efter hvem romanen har tat navn. Hun er som en av de ranke kvindeskikkelser, som vore gamle sagaer beretter om, ættestolt, hjemkjær, ukuelig, med voldsomme lidenskaber, voldsom og stridbar, men med bløte striper hist og her i sit sind. Og Bjørn Halvarsa, manden fra Dalen og den bondefødte presten, han Sivert, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, alle er de skildret med stor og indtrængende kunst.
Johan Falkberget har med denne sin siste bok dokumentert, at han er en forfatter, som ikke alene sætter sig høie maal, men at han ogsaa evner at naa dem. – »          J. N.

 Arbeidet, 4.12.1915 har en lang anmeldelse av A. P. som avsluttes slik:
«Johan Falkberget har ikke hat let for at skildre kvinder i sine tidligste bøker. I de sidste aar har han skapt en, som raker høit i hans digtning, Eli Sjursdatter; han har nu skapt en til, Lisbet fra Jarnfjeld, en som har rot i sagaen, stor i sin følelse som i sin haardhet, en som ikke viger tilbake for handlingen, hvor grufuld den kan synes.
Som kunstverk staar denne bok høiere end nogen av forfatterens tidligere arbeider. Der er en tætbygd kraft i den, og fortællingen flyter jevnt og sikkert. Persontegningen er ogsaa fastere, baade i skildringen av hovedpersonen og i de let skisserte bipersoner. Sproget er sundt, godt riksmaal, isprængt ord fra hans hjemsteds maalføre, uten at det synes uekte.»
(A. P. er Andreas Paulson i Bergen)

I Vestfold Arbeiderblad 14.12.1915 er det bare en liten notis om den nye boken:
«Johan Falkbergets nye bok «Lisbet paa Jarnfjeld» betegnes av kritiken som hans betydligste arbeide, vakker, glimrende, ja mesterlig skildret, baade hva personer, naturen og indbod angaar. Den er et stilistisk, et karakter- og naturskildringernes mesterverk, hetter det i en omtale av boken.»

Glommendalens Social-Demokrat har anmeldelse 16.12.1915 skrevet av Inge Debes. Men det er ikke den samme som sto i «Det Tyvende Aarhundrede». Den er også verdt å lese, jeg tar bare med slutten: «Fast og sikkert har Falkberget tømret sammen sit verk; det er like eiendommelig som altid, men mægtigere og sterkere. Det er en avgjørende og absolut seir; men en seir fuld av rikere fremtidsløfter end nogensinde fordi Falkberget er naad ind til de dypeste sjælegjemmer i sit eget indre.»

Den 17de Mai, 16. desember 1915
«… Ein kan vera samd eller ikkje med diktaren i den maaten han hev skildra Lisbet paa. Men det maa ein medgjeva, at so som ho hev vorte er ho ein av dei merkelegaste diktarskapnadar me hev i vaar litteratur. Og eg kjenner ingen annan som ho likjest paa. Ho er seg sjølv, og berre seg sjølv, – liksom diktaren som hev skapa henne. […] Boki er eit veldugt arbeid paa millom 3 og 4 hundrad sidor, og det er mange personar umframt Lisbet, – kring Lisbet. Og alle er dei sermerkte og høgst originale, forma med skapande kraft, so dei stend ljos-livande i sin dramatiske eledom og storleik.
«Lisbet paa Jarnfjeld» er stutt sagt eit diktarverk av dei sjeldsynte. Og Johan Falkberget har sagte aldri naatt so høgt som han gjer i denne boki.»
Anmelderen, Sigurd Eldegard, mener imidlertid at «– verket hadde vore enda meir heilrent, um diktaren hadde late desse østerdølarne tala sin fagre malmfulle dialekt altid, …» da hadde «Lisbet paa Jarnfjeld» vært ett av de verk som vil «leva».

Agderposten 22.04.1916 har en lang omtale skrevet av Olaf Hammen.
«– Det er mange fagre naturskildringer Falkberget ødsler med. Det er en nydelse at læse dem. […]
– Det er sterke folk Falkberget har tegnet i denne boken. Lisbet selv er en god type paa viddens mennesker. Boken er formfullendt og vakkert skrevet, av og til humoristisk –.
Det aander av edel kjærlighet og medfølelse gjennem hvert blad. Falkberget syner os et stort og varmt hjertelag. Hele boken er som en vakker bøn for de lidende og stridende paa jord.»

I Finmarken 16.09.1916 skriver Alf Martin Jæger om sitt møte med litteraturen og mennesket Johan Falkberget. «… Til jul i fjor utkom «Lisbet paa Jarnfjeld» – jeg fikk et telegram fra en av mine venner – «Falkbergets bok – verdens deiligste», stod det. Jeg læste boken og var enig med avsenderen. …»

I mars 1925 hadde Vestlandske Tidende en notis med overskrift Litteratur:«Johan Falkberget: Lisbet paa Jarnfjeld – H. Aschehougs & Co.» I en række aar har Falkbergets ypperlige fortælling, «Lisbet paa Jarnfjeld» været utsolgt. Takket være utgaven av Falkberget: «Samlede Romaner» som for øieblikket utkommer, foreligger nu romanen om Lisbet i særtrykk. De som har læst den vil ikke kunne glemme denne fantasirike ekteskapshistorie mellem Lisbet fra fjeldet og Bjørn fra Bygden.»
Den samme notisen sto i flere aviser, så forlaget hadde tydeligvis sendt ut en pressemelding.
– Denne samlede utgaven kom i 26 hefter i løpet av 1924- 25, 2 hefter i måneden, før den så ble gitt ut i 4 bind, innbundet. Det kom dermed flere nye anmeldelser av boken.

 Kongsberg Dagblad og Buskerud Dagblad 27.10.1926 har en omtale av den første boka i Samlede verker som Aschehoug & Co nå hadde gitt ut: Lisbet på Jarnfjeld. En omfattende omtale, skrevet av Erik Humlegard, som avslutter slik:
«Med denne boka hadde Johan Falkberget tatt plass mellem de dristigste av vaare unge forfattere. Landskapet synes her aa være større og videre, menneskenes skjebner er tegnet med en fylde og tungt mettet forstaaelighet. Det er høiere under himmelen i denne boks hele komposisjon, tross i de lave Jarnfjeldstuer, og de paa sin maate innsnevrede personer. Psykologisk sett, er dette det første helt vellykkede verk denne forfatter har gitt oss, fordi han her har tegnet de enkelte menneskers skjebne, og ikke bare de grove fellestrekk hos en bestemt masse.
Noget lett arbeide har det visselig ikke vært aa gi billedet av to raser og to sinn saa uensartede som de vi møter. Heller ikke aa berette om en strid som i psykisk og fysisk forstand virker saa igjennem fortvilet som den det her berettes om, og heller ikke aa tegne de mange variasjoner av skygger og lys som syner sig i viddens og dalens landskap og i viddens og dalens folk.»

I forbindelse med Falkbergets 50-årsdag i 1929 hadde sogneprest Reidar Bolling en lang artikkel i Morgenposten. Om «Lisbet på Jarnfjeld» skriver han: «… Med Eli Sjursdotter fikk Falkberget et navn og han økte sitt ry yderligere ved sin næste bok, nutidsromanen Lisbet på Jarnfjeld. Lisbet har meget tilfelles med de gamle sagakvinner. Hun vil herske og råde. I sin stolthet tråkker hun på all plikt og sømmelighet, men kan også ofre uten grenser for den hun har kjær. Boken er fengslende til siste slutt. Den er velgjørende klar i sine skildringer, eier ikke et dødt punkt eller en overflødig setning. Fra først til sist merker man den sikre komposisjon.»

I Stjørdalens Blad i 1937 står det i en omtale av Falkberget «Derimot vann «Lisbet på Jarnfjeld» (1915), ein stor notidsroman frå fjellbygda, sterk anerkjenning både i Norge og Sverige. […] «Lisbet på Jarnfjeld» er ei myrk og uhyggeleg bok. Lisbet er godt teikna. Ho er veldig i alle dimensjonar.»
(Jeg får ikke åpnet siden, så jeg vet ikke hvordan det eventuelt fortsetter.)

Minnesotaposten 22.06.1961 «Lisbet er et hardt og vondt og ukristelig menneske.» (Oversatt utgave kom ut i USA i 1960.)

For Kitty må Lisbet ha gjort så pass inntrykk at hun I Rana blad 12.02. 1974 i stykket «Ensomt og stille hos grottevertene på Grønligården», skriver: «… Som i Falkbergets «Lisbet på Jarnfjeld», har Milda, kona på gården hentet sin mann opp dit fra lavlandet, eller hun har hentet ham fra øygarden […] Mens Lisbet holdt på mannen sin med hat i hjertet, og kjempet med hat for å beholde fjellgården sin, har Milda holdt på sin mann med kjærlighet.»

En foreløpig avslutning

Det som fortonet seg som et overkommelig arbeid, økte ved nærmere nettsøk til en mengde treff. Jeg har måttet begrense meg.
I tillegg til anmeldelsene i aviser og tidsskrift, alle som har skrevet om Falkbergets diktning har jo tildels lange omtaler av Lisbet på Jarnfjeld.
Kanskje kan jeg komme tilbake til enkelte forhold senere.

Skrev så noen om incest?
Nei, ikke direkte. Men Holmsen i Husmoderen er nok inne på det: «Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet.»
Og J. N. I Dagbladet: « …, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, …»

Lisbet på Jarnfjeld, del 1

«Verden er alene skjøn i kjærlighedens lys. Blæs det ud. Og det er frygtelig!»

Dette er ikke et sitat fra Lisbet på Jarnfjeld, men det kunne godt ha vært det, for romanen er virkelig fryktelig. Den handler om kjærlighet, hat og mye annet. Selv tenkte Lisbet: «Hvorfor skrev Gud evighetlover for kjærligheten, så ikke en minste tøddel kunne endres!»
Sitatet over er fra Plogjernet, Nattens brød. Det er An-Magritt som kommer på visdomsordet latindegnen Cimber en gang sa.

Når nå Lisbet på Jarnfjeld skal settes opp på Christianus Sextus gruve i sommer, er romanen igjen aktuell.

I 2015, da det var 100 år siden romanen kom ut, skrev jeg en artikkel om den i Falkberget-Nytt. Meningen var at jeg skulle skrive mer, men så gikk dagene, månedene og årene. Nå har jeg tatt fram igjen notatene mine, lest om igjen og lest mer.

Om romanen

Romanen kom ut i desember 1915. Allerede før året var omme måtte den trykkes opp på nytt. Et tredje opplag kom i 1924. Siste gang Lisbet på Jarnfjeld ble gitt ut som egen bok var i 1929, men den har vært med i alle utgavene av samlede verker gjennom årene, fra 1949.
Hvorfor har ikke flere vært mer opptatt av denne romanen?
Selv om den er over 100 år gammel, tar den opp en rekke spørsmål som er like aktuelle i dag som da; omsorgssvikt, barnemishandling, seksuelt overgrep, kulturkollisjoner og familievold.
Kanskje kan årets oppsetning på Christianus Sextus være med på å få den fram fra glemselen?
– Romanen er meget lesverdig.
Det er ikke lang. I samlede verker fra 1949 utgjør den 170 sider. Men det er innholdsrike sider. Rolv Thesen innleder omtalen av romanen i sin Johan Falkberget og hans rike: «… denne romanen er en av toppene i hans tidligere diktning, en saga i en barsk og knapp stil uten krimskrams, og et stykke norsk folkepsykologi. […] Det er et pust av saga i skildringene av Lisbet. I sitt lynne er hun i slekt med sagakvinnene, […] …, Lisbet er tragisk, – tragisk på samme måte som Gudrun i Laksdøla, hun som var verst mot den hun elsket mest.»

Jeg gir et kort sammendrag, har du ikke romanen, kan du låne den eller lese den på Bokhylla.no


Romanen starter med en prolog, 300 år før den egentlige handlinga. Om Jarn-Salve og Lisbet som ikke kan trives nede i Jarnlien, men flytter gården opp på Jarnvidden. Salve-navnet har forlengst gått ut, mens Lisbet-navnet har holdt seg i ætten opp gjennom tidene. Og i Lisbet på Jarnfjeld møter vi den siste Lisbet.

Kjærligheten til odelsgården og naturen overskygger det meste for henne. Men det handler like mye om hat. Lisbet fra fjellvidden gifter seg på trass med Bjørn Hallvarsa nede fra dalen. Han som ikke kan bli fortrolig med vidden, stadig er redd og hater livet der. Lisbet var, og er egentlig, glad i presten Sivert Fjølebu, fra vidden som henne selv. Sivert ba henne ikke vente da han dro ut for å utdanne seg til prest, så det var hevn som var Lisbets tanke da hun valgte Bjørn. Ekteskapet blir en tragedie. Lisbet får kjærlighetssønnen Hallvar med presten. Datteren som hun får med ektemannen, Ane-Sofia, har hun ingen kjærlighet og varme for, hun kaller henne «horungen». Det er ei grusom bok. Ikke lik noe annet Falkberget har skrevet. Men de mange naturskildringene og glimtene av humor er der. Og vi kjenner også igjen tema han skriver om senere; den umulige kjærligheten til en prest, nattevaktsmotivet, sønnen Hallvar som lærer seg kunstsmiing og ønsker å bli smed. Lisbet tar til slutt Bjørns liv, eller rettere, unnlater med vilje å redde han.
Datteren på nabogården begår selvmord, på grunn av incest. Hvordan skulle unggutten Hallvar forstå de signalene Brynnild forsøkte å formidle om det helvete hun levde i? Kunne han på noen måte hindret at hun gikk i døden? Lisbet forsto det nok, men grep ikke inn. Likevel, – hun sørger for at Brynnild fikk plass på sørsida av kirka.

Dette med incest, – jeg hadde ikke fått med meg det første gang jeg leste romanen. Den gang syntes jeg den var så mørk og grusom at jeg er usikker på om jeg orket å lese hele. Så hadde jeg for mange år siden en omvisning på Ratvolden. Var det for Kvindernes Læseforening tro? Etter omvisningen snakket vi litt mer om forfatterskapet og kvinneskikkelsene hans, og jeg nevnte Lisbet på Jarnfjeld. Ja, svarte ei av damene, tenk at han skrev om incest. Incest? Gjorde han det? Jeg torde ikke svare videre på det, men tok boka fram igjen da jeg kom hjem. Lesingen ble en helt annen. Eldre var jeg jo også blitt.

Inspirasjon?

Johan Falkberget var bare 36 år da han ga ut denne romanen. Hvordan kunne han skrive om en kvinne som Lisbet? Mange mener Falkberget brukte sin egen mor som modell for Lisbet.
«Det var dikteren maktpåliggende å finne forklaring på et vanskelig, uforløst kvinnesinn», skriver Per Amdam i Norsk Litteraturhistorie.

(Bildet henger i gangen vår, rett nok er han bare 30 år, fotograf Ellisif Wessel)

Falkbergets datter Aasta skriver i Far og mor i unge år om da Johan kom og fortalte sin mor at han, snart 20 år gammel, ville gifte seg med Anna Marie Skjølsvold, og moren satte seg helt på tverke. «… og hun hadde liten lyst til å dele sin sønn med en svigerdatter. Muligens var det sjalusi med i spillet.» Det endte med heftige ord og moren vandret «hulkende til sengs med sterk hodepine». Da de nygifte kom tilbake fra bryllupet i Trondheim, der ingen fra Falkberget deltok, var ikke noe forberedt. Ungfolket skulle jo bo på gården. Moren, skriver Aasta: «hadde dratt hodetørkleet ned i pannen slik hun hadde for vane når humøret var dystert, og hun så ikke opp.» […] «Her skulle ingen nåde være! Å, herregud! Om bestemor bare den  stunden hadde forstått å styre sin medfødte legning. Men det maktet hun ikke. Hun var pisket av sitt eget sinn og var faktisk i sine egne mektige følelsers vold. Trolig brukte far sin mor som modell da han skrev Lisbet på Jarnfjeld. Jeg spurte ham en gang om dette, og han benektet det ikke.»
Aasta skriver videre om bestemoren: «Det var nok slektens arv som hun i rikt monn var belemret med og hos henne ytret det seg altså som depresjoner og vrangsinn.» […] «Hun kunne ligge dagevis med hodepine uten å mæle et ord.» Dessuten forteller Aasta at hun som barn hørte «mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbane­ingeniør under anleggstiden.» – Ganske sikkert er det at Falkberget ikke hadde kunnet skildre Lisbet slik han gjorde, uten erfaringen med sin egen mor. Og vi må tenke tilbake på det Aasta skriver, når Falkberget skriver om Lisbet morgenen etter at hun har forsøkt å koble sønnen Hallvar med tjenestejenta, Inga, og angrer seg: «For første gang tenkte Lisbet på at hun aldri ville komme til å tåle et kvinnfolk legge seg ut etter Hallvar. Ingen annen åtte retten til ham enn hun, som hadde unnfanget og født ham til verden. Hadde noen rett til å ta den eneste som var hennes, fra henne?»

Natur

Jeg har samlet blomstersitater i Falkbergets diktning. Noen sa, det finnes vel ikke blomster i Lisbet på Jarnfjeld, slik en dyster bok? Nei det er kanskje ikke mange blomster å finne, men de er der, både en liten blek blomme midt inne i endeløse snølandet, og rogn og hegg. Naturen skildrer Falkberget både lys og vakker, mørk og dyster. Den setter stemningen for menneskene han skriver om. Som så ofte ellers i forfatterskapet.
Ett eksempel er en vårnatt når Hallvar møter Brynnild: «Han syntes snøen omkring dem ble så lys. Hvert snøfnugg tok på å stråle. Han trodde det måtte være en trolldom. Hver gang de sto slik tett inntil hverandre, tok snøen på å lyse og stråle. Og i fjellene omkring ble det så underlig lyst, fjellris og lyng så annerledes og vidunderligere ut enn ellers. Fjellbjørken sto og lyste som tente juletrær i vårnatten når Brynnild var i bjørkeskogen. […] Og det var som Brynnild også ble snø og lyng og fjellris. Hun var i alt han så og hørte.»
Når Falkberget skildrer Bjørn og Lisbet to året etter at de hadde giftet seg, bruker han natur slik det var så typisk for ham allerede fra Svarte fjelde:

Bjørn betrakter Lisbet og tenker: «Hun var som en kvit snøfonn i lauvskogen om våren. Ven og hildrende var Lisbet Jarnfjeld for sinn og sans. Men det sto en iskald gufs av vinter ut av hildringen.»

 

Og Lisbet stirret på Bjørn: «Han var som en rotfrossen bjørk oppe på en værhard fjellknaus. – – – Han var et tre uten lauv og sevje – et grått høsttre som sto og var redd det minste vindkast som suste i fjell. – – – Hun visste om et annet tre som var trygg på seg selv. En ungbjørk med lauv og sevje …». Ja, Lisbet tenkte på Sivert.

Videre omtale

Det var en rekke anmeldelser da romanen kom ut. Jeg skal skrive nærmere om dem i del 2. Romanen er oversatt til flere språk, det skal jeg skrive om i del 3. Og kanskje blir det en del 4 om natur, blomster og den forrige oppsetningen av Lisbeth på Jarnfjeld. Den som Østfold Scenekunst satte opp i 2015.
Og selvfølgelig, – i august kommer del 5 med inntrykk fra årets oppsetningen på Christianus Sextus.