Sommer i Falkbergets rike

Det blomstrer som aldri før her i Falkbergets rike.
Med noen av blomstersitatene, bilder og intervjuet med meg som nå ligger ute, ønsker jeg alle Falkbergetvenner god sommer.

I år har tårnfalken voktet Falkbergets rike.

Røde, gule og blå …

Som jeg sikkert har skrevet før, til å begynne med syntes jeg ikke Johan Falkberget hadde særlig greie på planter.
Hvordan fikk han egentlig sin interesse for blomster?
Ja, – for etter hvert som jeg leste med mine ”blomsterøyne”, oppdaget jeg jo at han hadde mye kunnskap om dem. Var det bestemoren, Olava? Moren Gunnhild, eller var det Anna? Eller var det bare han selv som brukte øynene, og fant fram navnene i bøker, inspirert av sin første ”frøken” i småskolen, Mali Smemo? Jeg vet ikke.

Når jeg har lest med ”blomsterøyne”, har jeg gått gjennom bok etter bok, notert meg både blomsten, hvordan han benevner den, notert setningen og siden i boka. Etter hvert har det blitt en database hvor jeg kan se hvor mange ganger den enkelte blomsten er nevnt, hvilke blomster som nevnes i hvilke bøker, på hvilken måte han bruker blomstene osv.

I går, da jeg var en tur bort på Falkberget, blomstret allerede kvannen i kanten av Rugelsjøen. Alt er tidlig i år. Mye ar allerede på retur.

Kvann  – Angelica Archangelica –
Johan Falkberget må nok syntes det var et vakkert navn.

Det er mange år siden jeg tok det første bilde av kvann på Ratvolden.
For der vokste den bokstavlig talt helt inn til veggene. – Og langs bekken.
Men den vokste altså også på Falkberget, – langs sjøkanten, – i den fuktige skogkanten og langs bekkene.
Kvann var den planten småungene brukte til blåserør, – sikkert også på Johans tid. Og dersom han brukte den, ville han også være kjent med den spesielle duften.
Dessuten, hans svigermor røkte pipe! Var det kan hende kvannrot i pipa av og til?  – Johan var jo selv en ”innrøkt” mann, pipa var fast følgesvenn. Og i hvertfall i andre strøk av landet har jeg hørt at småguttene startet sin røykekarriere med kvannrot.
Noen tygget også kvannrot … som Siri i romanen Sol.
Her hører vi om berggesellen Brodd-Sølle som oppdager den vakre finnejenta Siri, Sevrillens datter. Han springer etter henne, og da han endelig når henne igjen etter jakten kysset han henne med makt…
”Han kjente at hennes varme åndedrag anget av kvannrot”
Senere i romanen gjør arbeiderne opprør mot dårlig lønn, og de drar inn til Bergstaden med økser, kniver, ladde flintebørser og bjørkestaurer. De samlet seg på røstplassen oppe ved Hyttstugguen.
”Trette og gamle berggeseller satt med foldede hender på furustubbene i utkanten av hytteplassen og tygget kvannrot og stirret mørk til sinns ned for seg: …”
Berggesellene dra etter hvert ned til direktørboligen, Brodd-Sølle, Skalmeiblåsarn og Ællen ´pi Torven ble utvalgt til talsmenn og fikk komme inn til Henning Jürgens for å forhandle. Det tar tid og direktøren kunne høre almuen ta på å true ute …
”Og han grep sin gulldåse med angelika i og stakk nesen ned i den
– – – for den sist innkomne stinket syndig og skaffet ham et illebefinnende.”

 Her hører vi altså at når den tyske direktøren bruker kvann, kaller han den for angelika!

I ”Bjørneskytteren”, boka om far til Eli Sjursdotter, finner vi dette om kvannrot:
”I sengen lå enken etter Tronshart og røkte kvannrot av blåsvart jernpipe. Hun ba alt i ett Halgutusvedrengen rekke henne lyset så hun fikk varme på pipen. Og skjelvende i målet fortalte hun at skalmeiblåseren oppe på Ålberja hadde hatt med seg denne kvannroten til henne nå i helgen, men den var ikke av rette blåslaget, trodde hun, og suget på pipen så flammen i lyset kom nesten bort inne i pipehodet.”

Flere steder i Christianus Sextus blir også kvann nevnt:
• Hør, krutgubbe! Har du någon kvannrot? … og fant et stykke … ga seg til å tygge med stor iver og svelget spyttet. Det hjalp – for en stund.
• …; på hodet bar hun et svart frynset tørkle som luktet av angelika.
• Hun ga ham urtetrekk av angelika.
• I den holdt Kerstin og han til en natt de plukket multer og rev skjefte og kvennstut.
• Han mintes såvidt at svogeren rakte ham en skål varmt kvanrotvatn. Og han tykte ikke om det.

Og i Nattens Brød:
• Kvennstut og hundekjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken.
• I mandfolk! Dokk er noen konstige kvennstuta!
• Kvennstut og myr anget.

Dette er bare noen av alle de blomstersitatene jeg har notert.
Kanksje blir det bok en gang? Kåserier og vandringer har jeg stadig.

 Her er et intervju som Steinar Bendiksvoll har laget med meg om nettopp naturen og blomstene i Falkbergets rike.

 

Johan Falkberget og samene, del 2

Grunnen til at jeg først begynte å se etter spor av Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor i forhold til Den fjerde nattevakt. Jeg skal komme tilbake til det. Men nå når jeg først har begynt å ta tak i dette stoffet, skjønner jeg at jeg nok må ha en del 3; nettopp om Den fjerde nattevakt.

1. mai i 1948 hadde Johan Falkberget talen «Hvorfor jeg skrev», i NRK. Den er gjengitt i I lyset fra min bergmannslampe . Der sier han at han foretrekker å svare «omveges». Og han trekker fram sin gode kamerat, fjellfinnen Morten Kant. Om da de arbeidet sammen i stenskjæringen ved Fjellsjøen. Om Morten som strevde med å holde lensmannen unna og hvert halvår bønnfalt sine fordringshavere om henstand. I de lyse vårnettene satt Johan og skrev på sitt manus i Zola og Gorkis ånd. Han leste for Morten det han hadde skrevet. Men renteslaven Morten sovnet stadig. Hver gang Johan forsøkte å vekke ham, svarte han «Det er aldeles storartet, Falken!» før han sovnet igjen. Til slutt: «Morten!» «Det er din stilling i samfunnet! I morgen går du til grunne!»
– Morten kjempet på så mange barrikader. På verdensutstillingen i Paris sommeren 1889 gikk han i skinnmudd på ski i hvetemel. I førti varmegrader! – Han ble tiljublet av titusener og fikk vin og blomster – og nesten ingen penger. Fattig dro han og fattig og «berømt for en dag» kom han tilbake – til stuguen og tvangssalgene.
Da Morten i 1926 dro til Oslo i håp om å tjene litt, var det for å vise seg fram for ei krone, sammen med det magre reinsdyret sitt. Han fikk lunge-betennelse og døde.
I talen sier Falkberget: «Om vårnatten ved Fjellsjøen rakte Morten meg et program. Og der sto det: «Vekk Morten! Vekk alle sovende Morten’er i verden!» Jeg tør ikke påstå ar det lyktes meg. Likevel nevner jeg at mine ord – i skrift og tale – har klart å holde en og annen Morten såpass våken at han berget stuguen sin – på livets store bergstad.»

Skulle du ha lyst til å lese hele talen, finner du den her.

I del 1 skrev jeg at Morten Kant nok har gitt Johan Falkberget inspirasjon som vi kan finne igjen i flere av fortellingene og romanene. Morten Kants egen historie har han også brukt.

I romanen Ved den evige sne fra 1908 handler det blant annet om livet ved Fjellsjøgruva (Falkberget kaller den det, men det er jo ikke den egentlige Fjellsjøgruva.) Her arbeider blant andre Jonse og Fin-Morten sammen med finnegutten Nils, lappegutten skriver Falkberget også, ved knusemaskinen. Det handler om sult og harde arbeidsdager, men også om sanselig kjærlighet med vakre naturskildringer. En dag trekkes Nils inn i maskinen. Fin-Morten hadde sett varsel om at en ulykke ville skje.

Året etter, 1909, kom fortsettelsen; Urtidsnat. I en nyere utgave er språket modernisert. Blant annet skriver nå Falkberget Finn-Morten. Her møter vi ham, eller Morten Finn som Bjarta på kontoret sier, Jonse og de andre igjen. Mest handler det om Jonse og Bjarta, men livet på gruva er sentral. Finn-Morten sliter stadig med å få endene til å møtes uansett hvor hardt han sliter. Lønna går ofte direkte til dekning av det han skyldte hos kjøpmannen. Det var smått om mat for Marit og ungene. En gang da Morten gjorde seg fortvilet klar til å slakte lammet, kom en flokk arbeidskamerater. De hadde «skramla» berslønn til ham. «Fattig-folk fe hjelpes åt!» sa Henning Heggeli. I Urtidsnatt kan vi kjenne igjen flere forhold som Falkberget skrev om i minnetalen sin over Morten Kant i 1927.
Da Urtidsnatt kom i 1909 var den en liten roman på omtrent 150 sider. Den bærer tydelig preg av Falkbergets mange prikker og tankestreker; – tre prikker, fire prikker, – en, tre og fire tankestreker. Og mye luft, slik han brukte i debutboka Svarte fjelde.  Urtidsnatt er tatt inn i Runer på Fjellveggen. Mange av prikkene og tankestrekene er fjernet. Det er ikke så mye luft igjen, og romanen er blitt til en fortelling på 70 sider.

I 1910 kom Vargfjeld. En bok med små fortellinger. «Fegd» handler om finnegutten Bør Enason som en vinternatt kommer over fjellet til doktoren for å få medisin til kjæresten sin, Klætta, inne ved Sotåhaugen. Bør hadde hørt kirkeklokker: «Det var nok noen som kom til å legges på likstrå derinne i fjellene i vinter. Slo aldri feil når kirkeklokkene hørtes nord i fjellene. Da var noen feig! Og denne gangen var det nok fegden hennes Klætta. (…)
«Det var lungebetennelse Klætta hadde. Og nå var hun kommet inn i det sjuende døgnet. Dødsdøgnet.» Doktoren blandet sottvatten. Bør kjørte med rein i måneskinnet i frost og kaldsno.
«Vargfjeldfinnen» er en annen av de små fortellingene i Vargfjeldet. Om den gamle vargfjellfinnen Isak som en natt sitter og passer varmen, dupper av og drømmer om livet sitt.
I Runer på fjellveggen finner du både Urtidsnatt og Fegd.

I 1912 kom En finnejentes kjærlighetshistorie. På Narvesens Kioskkompani. Den handler om Eva, den vakre datteren til Isak Uglefjeld og Serri. Som Isak vil skal reise til byen for å gå på skole. Utgiverens forord:

Helleristninger – Historier fra Fjeldet og Jagten kom i 1916. Også den har en fortelling om samer; «Finn-Tjønna». Om finnejenta Ane-Sofia Ridal nord fra Aursundsjøen. Tre år etter hun gikk for presten hadde hun vært forlovet med Embret «Uti den der førbanna Tufsingdala», etter at hun slo opp med ham, var hun ringforlovet med en gruvkar fra Hestdala, siden fór hun og fløi med en svenske, en fant. Og nå var det lyst for henne og Morten Paalsen. Men hun var glad i søllaten Per Ors fra Os. Hun fikk Morten til å fare over isen på tjønna for å ta en varg. Isen brast, slik hun ønsket. Ane-Sofia ble gift med Per Ors; «men av dem ble det farende fant, for alt de tok seg til, fulgte det ingen lykke med. Ennå finnes det dem som mindes Søllat-fantene som folk kalte dem.»
Denne historien sto også i en rekke julehefter og aviser, blant annet i Døves Jul i 1959 (side 18). Her er en av illustrasjonene fra dette juleheftet:

Og så til slutt;
Solen historie fra 1600-tallet (1918).
Historien om finnejenta Siri, Sevrillens datter oppe ved Årvsjøen. Siri som traff Brødd-Sølle, berggesellen ved Arvedal. En roman som peker framover mot de store verkene som kom senere med forhold omkring kobberverket, – men som også har litt av gammel historie slik romanen starter:
«Idag hadde Sevrillen igjen ofret til Horagales ute på Tullodden i Årvsjøen. Fra solen rant til den gikk ned att innpå Kjurrudalsmanen skulle offerstenen stå rød av blod.
Etter ofringen hadde han gaulet død og forbannelse over de forargelige kirkene i Ålen og nede på Bergstaden – – – og over den nye Kristi tro – – – for ennå  trodde Sevrillen på «’n gammelgu» og ofret årvisst til ham sommer- og vintersolhvervs-leite.
Han hadde også gaulet ilt over koppergruven sør i Ålbergja: den måtte snø ned og rause sammen og begrave de lange magre berggesellene. Og ingen måtte ta opp gruve på nytt i fjellene så lenge jorden sto.
Og til sist hadde Sevrillen gaulet vondt over Brodd-Sølle.»

Sol har en spesiell plass i hjertet mitt. Handlingen utspiller seg jo midt i vårt nærområde, Falkbergets rike. Dessuten var det gjennom den jeg først fikk øynene opp for at Falkberget såvisst hadde greie på planter. Og bruken av dem. Groblad for eksempel. Jeg, som livsvarig medlem av Nyttevekst-foreningen, ble imponert. Før jeg leste Sol hadde jeg nesten bare registrert gule, røde og blå blommer og tenkt at det var jo ikke mye Falkberget hadde greie på om blomster! Det har jeg måttet endre mening om. Jeg har lest Falkberget med blomsterøyne. En gang kommer kanskje min «Blomstervandring i Falkbergets rike» i bokform. Sitatene og bildene er mange, mange.

Disse bøkene og fortellingene jeg her har nevnt, hører med til Falkbergets tidligste diktning.
Ser en i Hans Svennes bibliografi, er det en rekke fortellinger om finner i tillegg til dem jeg har nevnt.
I del 3 av dette temaet vil jeg se nærmere på Den fjerde nattevakt.

Johan Falkberget og samene, del 1

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene.
6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp.
Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema.

I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8. mars i 1927 starter Johan Falkberget med å skildre sitt første møte med samen Morten Kant, eller Kant-Morten som han ble kalt:
«(…) Det var måneskin og smeldkulde. Og vi hadde leiret oss rundt den gamle bileggerovnen med basunengel på siden, mens vi ventet på at klokken skulle bli 6 –, før kunde nemlig ikke lampen bli tendt, den lille «flatbrenner», som hang i en sotet ståltråd over det rødmalte slagbord. (…) Jeg var 7 år den gangen – (…) Da fikk vi høre at noen kom tassende inn i ytterdøren, sette fra seg en tung sekk på gulvet og reise et gevær opp mot veggen. Og en hund pistret.
«No kjem det finna –» sa mormor.
Det tok i dørklinken. Inn kom en liten mann i renskinnmudd og med høg spiss mangefarvet lue på hodet.
«Ku kveld og signe kvila!» hilste han med syngende – men litt grovere stemme enn fjellfinner i almindelighet har. (…)
Han var en mann på noen og tredive, blåsvart i hår og skjegg, litt «vinnøgd» og med en stor fyldig munn og sterke snøkvite tenner. En praktfull skikkelse i full finnstas –, de mange blå og røde snorer på pesken og luen, det perlestukne belte rundt livet og det utbroderte halsbånd, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. (…) Om «Norges og Sveriges konge» hadde sittet der, vilde jeg ikke ha hatt større respekt for ham enn jeg hadde for ‘n Morten den kvelden.
Den gangen var ‘n Morten reneier. Han var konge i fjellet, nettopp gift med Marit, en av de rikeste finnejenter på Kjølen. (…) Han var av de eldste og beste av «urbefolkningen» der østpå. »

Avisstykket som går over to dager, er vel egentlig Falkbergets minneord over Morten Kant som døde i 1926. Det er alfor langt til å gjengis her, synd det ikke er tilgjengelig på nett. Men jeg tar en liten oppsummering:
Falkberget skriver om hvordan Morten mistet reinen sin; skadeerstatninger for beiting på bøndenes jord, advokathonorarer, saksomkosninger, handelsmenn som tok rein i betaling når det ikke var penger til oppgjør.
I 1900 ble Johan Falkberget og Morten Kant arbeidskamerater ved Kongens gruve. Sammen drev de i en fjellskjæring ved Fjellsjøen. Om nettene overnattet de i en gissen brakke. Morten fisket på isen, Johan gikk på jakt etter rype om kveldene. Dessuten skrev Johan på førsteutkastet til «Hauk Uglevatn». Han forsøkte å lese høyt for Morten, men han hadde lett for å sovne. – Vinteren etter arbeidet de ved gamle berghaller i Arvedalsgruva. De arbeidet sammen i mange år. Det var hardt slit. Særlig for Morten. Han og Marit mått gi opp reindrifta og flyttet inn til Bergstaden. De mistet flere av sine barn i tæring.

Etter at Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen og Ratvolden, var Kant-Morten jevnlig, hvert halvår, innom Ratvolden. Det var driftsstans ved kobberverket noen år, Morten ga seg til som fjellvatnsfisker: «En konges selvfølelse hadde han, den lille uanseelige mann med skinnsekk på ryggen og en lang hjemmegjort fiskestang over akselen, humpende og småjodlende fra fjellvatn til fjellvatn.» Han leverte fjellfisk på Ratvolden og tok seg tid til mang en fortrolig prat over en sigar med sin gamle arbeidskamerat.  Men også før dette, når Falkbergetfamilien var hjemme i Rugeldalen om somrene, må Morten Kant ha vært innom, for på Rørosmuseet har de et maleri malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget).

«Idet heletatt var morgenen, solrenningen, Mortens beste tid:
«Den som vil sjå noe rart må vårå oppe når sola rinn –» sa han.
Han holdt på at alt i naturen, dødt som levende, var utkvilt etter natten.»

Morten kunne en hel del sagn. Mye av det Johan Falkberget har skrevt i fortellingene sine, kan vi tro er inspirert av Mortens sagn i arbeidsbrakka om kveldene og i praten i Trondalen og på Ratvolden.

Fortellinga «De store fjellvidders barn» i boka I nordenvindens land (1924) har en etterskrift:
«Kant-Morten, min gamle ven og arbeidskamerat fra gruverne: jeg skal hilse Jer alle fra ham! Han lever endnu. Nu er han snart 70 år.»
Og Falkberget avslutter med å skrive at om noen vil sende ham en hilsen så er adressen Hr. Morten Kant, Røros. Han trenger sterkt til et hørerør, for han hører så dårlig: «Saa han endnu engang kunde faa høre rypen kagle i vierkjerrene i de kvite vaarnætter og myggen danse i solskinnet inne på Bergshøgden. Nye fiskesnører skulde han ogsaa ha raadd sig. Hans svarte hestetaglssnøre er for grovt og gammeldags – ørreten i Riasten og Fjeldsjøerne er blit for kultivert og moderne, den lar seg ikke mer by redskaper fra stenalderen.»

I avisomtalen i Arbeidets Rett avslutter Falkberget:
«For en tid siden ble han og Marit med i en «sameekspedisjon» til Oslo. Der ble han syk og døde. (…) Bergstadens gamle solbrente og sterke ansikt har igjen mistet en strek, en fure. Han var som sagt en ulærd mann, men likefullt en av dem, som mange ting er åpenbaret for. Hans gode hjertelag og lyse livssyn – det maner en tver og gnaven slekt til efterlevelse.
På hans gravsten kan det med full rett ridses inn: «Gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinding.»

Bildet av Morten Kant og Marit er fra utstillingen på Rørosmuseet:

Så tilbake til fortellingen «De store fjellvidders barn». Den hadde først stått i Arbeiderbladet og i Arbeidets Rett før jul i 1923 og i Waren Sardne i februar og mars i 1924. Waren Sardne var den sørsamiske avisa som kom ut på Røros i periodene 1910 -13 og 1922 – 24, grunnlagt av samehøvdingen Daniel Mortenson. Falkberget hadde flere fortellinger, en artikkel, et dikt, et eventyr og så nekrolog over redaktøren, den samepolitisk organisatoren, aktivisten og reindriftssamen Daniel Mortenson i 1. oktober i 1924.

Først;– gammelt bruktes både finn og lapp om samer, i Rørostraktene.
Fortellingen, kanskje heller en artikkel, er ganske sikkert inspirert av Falkbergets gode kjennskap til hva samene hadde å slite med gjennom sitt vennskap med Morten Kant.

Jeg tar med litt fra «De store fjellvidders barn». Er du interessert i å lese hele finner du den her.
«(…) Videnskapsmænd – og jurister, som har faat lappesaker aa føre – har drøftet hidsig og hensynsløst spørsmaalet om hvorvidt disse fjeldstrækninger har været bebodd av finner fra Alders tid. Videnskaps–mændene har stoppet op ved anno 1620. Her har de tapt sporene i de gamle dikumenter og skindbreve. Juristene har likevel gjentagne ganger uttalt, at bosætningen der paa stedet maa antages aa være adskillig ældre. De, som steller med videnskap er imidlertid litet mottagelige for antagelser, de forlanger beviser, kjendsgjerninger!   Fantasi frabedes!   De glemmer i en beklagelig grad, at det er folk med fantasi som sætter dem paa sporet. Nu er det ikke for aa knive ned videnskapsmændene og ile juristerne til undsætning, at jeg vil prøve paa aa bevise, at finnene har hat tilhold paa Dovre og langs Kjølen fra Alders tid og endnu længer. Jeg har stor respekt for alle som er lærde og aandsfraværende; de maa bare ikke indbilde sig at «vi alene vide» – – – vi, som ingen ting vet, vi vet ogsaa et og andet.»

Lærde og åndsfraværende; ja, Falkberget fikk sagt det!
Et stykke lengre ut i stykket skriver han:
«Jacob Hilditch (Trangviksposten; min kommentar) har skrevet en mesterlig, men ikke desto mindre rystende fortælling om finne-drengen. Den burde vore myndigheter læse med alvor og ettertanke. Jeg vil ogsaa tilraade dommere og sorenskrivere, som skal dømme i lappesaker, aa gjøre sig bekjendt med denne skildring. Det vilde heller ikke skade om det ved lov blev paabudt, at den skulde forelæses høit, klart og tydelig i høiesteret umiddelbart foran domsavsigelser i saker som angaar samerne. Naar dyresteken bæres ind paa det bugnende bord, burdeden ledsages av et kort utdrag av nævnte fortelling – det vilde i høi grad bidrage til aa øke forstaaelsen av det folk, som er henvist til aa ernære sig paa de golde og øde fjeld.»
Skulle du ha lyst til å lese Hilditchs fortellingen, Finn-Drængen, ligger den på bokhylla.

Og Falkbergets bruk av samer i litteraturen, kommer jeg tilbake til i del 2.
Begynnelsen av artikkelen om Morten Kant i Arbeidets Rett, kanskje er det mulig å lese:

 

Sol og St. Hans

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik:
”To og tyvende juni 1807.
Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …”
(…)
”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.”

Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften. Men, det skal vi vel ikke henge oss opp i.
Sigismund vil ringe almuen sammen til aftensang, men Ol-Kanelesa sier det ikke er noe folk på Bergstaden; ”bersan e på gruvom”. Og øvrigheten var det ikke stor vits i å forkynne for.
Det ender med at Sigismund foreslår å dra til en av gruvene, og Ol-Kanelesa sier det må bli til Ålberja, dvs. Arvedal. (Den eldste delen av det som nå betegnes som Kongens gruve i Nordgruv­feltet.) – Neste dag ved firetiden møter Ol-Kanelesa opp med matsekk på ryggen utenfor Leich-krambua. Det forundrer Ol-Kanelesa at presten vil gå til gruva, ikke ha skyss.

Dette kapittelet og de to som følger liker jeg svært godt. Det er tildels ganske fornøyelig lesing. Jeg har hatt med folk på ulike opplegg til Arvedal ut fra disse kapitlene. Rett nok med buss. Men det hadde vært spennende å gå en gang for å se hvor lang tid det kunne ta. Presten forsøkte å få tankene bort fra Gunhild. Ol-Kanelesa var forferdelig tørst. Solen strålte fra skyfri himmel, og Sigismund fant ut at han ville bade ved Nyplassbruene (Orvos), til Ol-Kanelesas store forferdelse. Klokkeren måtte gni presten på ryggen med løv og bjørkekvister:
”Av dette var det nødt til å bli både skabb og skurv.”
Og førselsbønder som dro forbi: ”Fant!” sa de alle. ”Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre på lang lei!”

Presten og klokkeren kommer etter hvert fram, og i det neste kapitlet, ”Klokken på Arvedal synger igjen til Herrens pris”, samles hele bergalmuen på gruvgården: ”Kvelden var vakker: Årvsjøen i nord lå med Storkletten og Årvliens mangefargede og sollyse bilde; begge Fjellsjøene blånet enda lenger nord. Hummelfjellet reiste seg i sør med skinnende hvite snøfonner. I bergveltene på Christianus Sextus strålte det som fra millioner diamanter.”

Her er det dikteren som beskriver. For fra Arvedal er det ikke mulig å se Hummelfjellet og heller ikke stort av de to Fjellsjøene. Men Falkberget bruker sin dikteriske frihet. Utover Orvsjøen ser en, og over til Christianus Sextus. Vakkert er det også.

Klokken på Arvedal er den klokka som nå henger i Hitterdalen kapell. En gang tok jeg opp lyden av den, men det lydklippet er nok forlengst borte.

Det siste av kapitlene i denne sammenheng er ”Et gammelt tysk lerkrus”.
Her følger vi Gunhild den samme St.Hanskvelden. Ja, her skriver Falkberget faktisk St. Hanskvelden, så det med St. Hansdagen var kanskje en glipp? I alle fall, Gunhild tar ut et eldgammelt lite lerkrus av det grønnmalte hengeskapet:

”Bare hver St. Hans pleide de å ta det ut for å sette bjørkeløv i det. Og så sattes det i glaskarmen og ble stående der til løvet visnet. De gamle hadde tatt merke av løvet i lerkruset. Holdt det seg lenge grønt, var det et godt varsel. Hell og lykke varslet det hele neste år. Visnet løvet fort, varslet det ulykke og sorg med. …”

Hvordan det gikk med kvistene kan du selv lese.
Du finner de tre kapitlene her om du ikke har boka selv.

Jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen blomster nå som det er midtsommer. Det har vært en utrolig rik blomstring i år her i Rugeldalen. Slik er det ikke alltid. Min aller første St. Hansaften i Rugeldalen for snart 40 år siden fant jeg omtrent ikke en blomst å plukke inn! Jeg lurte meg på om det var det vanlige her i fjellet.

I mange år funderte jeg på hvordan Gunhilds brudekrans så ut. Hun giftet seg jo like før St. Hans. I kapitlet «Tredje søndag etter trefoldighets fest» står det om vielsen:
«Oppover kirkegulvet kom brurfolkene. Hand i hand. Og når de gikk forbi kirkevinduene, kastet solen gull i brudekransen. Den var flettet av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»

Når det er snakk om lyng her i traktene, tenker de fleste på røsslyng. Og røsslyngen blomstrer jo som regel først i august. I juni er det ikke mye stas med den. Men så et år jeg var borte på Falkberget blomstret heggen. Og jeg gikk opp stien til toppen av selve Falkberget. Og langs den blomstret blålyngen.

Da så jeg brudekransen for meg; «av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»
Og siden har jeg mange år flettet meg en slik krans til å bruke til blomstervandringene mine. Ved avslutningen nede ved Falkberget har jeg funnet fram kransen under lemkloppa og satt den på hodet. I år har jeg ikke hatt blomstervandring, men jeg hadde for en gruppe i fjor:

Fattigmannsstjerna

I kapitlet ”I hvilken time?” i siste bind av Nattens brød; Kjærlighets veier, handler det om Johannes og Hedstrøm som hver tid som helst kunne være ventet hjem etter anfaring ved smeltehyttene og sølvverket sørpå. Pontus stenger døra til hjulmakerhuset. Han hørte hovslagene fra to hester og bega seg over til hytteskriver Tvedt for å melde fra. Det var mørkt og marken var rimfrossen. Han så etter hvert trær og busker.

An-Magritt hadde lengte og ventet. Og Pontus tenker:

Endelig oppnådde An-Magritt at Johannes kom att i live. Helt glad ble hun vel ikke når hun fikk sjå at han hadde bare ett øie? Pontus torde ikke dvele ved det. Lagnaden tok etter Johannes!

… I grunnen levde en like lenge med ett øie som med to.

Og så står det:

Pontus så opp på Fattigmannsstjerna. De arriverte X slett!…

Dette er Falkberget i et nøtteskall.

”Fattigmannsstjerna.”

En liten opplysning som setter tankene i sving.

For en del år siden holdt jeg kåseriet: ”Nattens brød, et skattkammer”.

For det er fullt av slike små stikkord eller setninger. De er ikke nærmere forklart, men de inspirerer til å finne ut mer. Jeg har lært utrolig mye gjennom lesing av Falkbergets bøker. Spennende kunnskap som jeg har lett meg videre fram ut fra det han har skrevet.

Jeg fotograferte lyset over Romsdalsalpene her om dagen. En kveld noen timer etter at sola var gått ned. Jeg trodde det var et fly som kom inn over fjellene og dreide østover. Men det sterke lyset ble der. Neste kveld også. Så da skjønte jeg at det var en stjerne, eller rettere sagt en planet.

Venus.

Som nå er svært så lyssterk.

Antakelig ville jeg sett den over Ratvollfjellet også, om jeg hadde vært hjemme i Rugeldalen.

Et par dager etter var jeg i et selskap, og mot vest lyste Venus. ”Fattigmannsstjerna”, sa Bjørn. Og så fortalte han om historien om hvorfor den kaltes Fattigmannsstjerna. Dessuten kunne han fortelle om en som forleden dag hadde bestilt Romsdals Sogelags årbok fra 1998. Han ringte ham tilbake bare for å forsikre seg om at bestillingen var riktig. Ja, det var en artikkel der; Fattigmannsstjerna, som han gjerne ville lese. Men artikkelen er bare et par sider. Ja, men det var uvesentlig. Boka ville han ha.

Jeg var innom Romsdalsmuseet et par dager etter det igjen, fant boka og fotograferte de to sidene. For det var bare to sider.

Det var en historie fortalt av Asbjørn Sæbø det dreide seg om.

”I gamle dagar hadde fattigfolk som fór mellom bygdene her rett til hus på gardane når det leid så langt på kveld at fattigmannsstjerna (Venus) var komen på himmelen. Ein kjenner ikkje opphavet til denne retten, som truleg har vore slik andre stader i landet og. I alle fall frå Stord kjenner ein til at Venus vart kalla fattigmannsstjerna.

Så mykje fjell som det er her i landet er det langt i frå sikkert at ein kan sjå Venus i skyminga!”

Men Johan Falkberget visste i hvert fall at den ble kalt Fattigmannsstjerna. Så i Rørostraktene kjente de også til navnet.

Dette at bøndene ikke kunne nekte fattigfolk husly, henger nok sammen med kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687. Der står det i tredje bok, 12. kapittel, 27. punkt:

De Fattige, som selv kunde flytte sig, skulle have Huus om Vinteren mod Aften, naar Fæet givis; Den det nægter, bøde til Kongen et Lod Sølv; Døer den Fattige uden for hans Huus udi samme Nat, da stande til Rette efter Sagens Beskaffenhed.

Selv om denne loven ved forordning ble satt i kraft fra Mikkelsdag 1688, og dette var litt etter historien om An-Magritt var slutt, så brukte altså Falkberget navnet på stjerna. Og kjente nok historien.

For oss er det jo lett å søke på nett. Der råder det litt uklarhet om Fattigmannsstjerna er Venus eller Syvstjernen. Men i sin ordforklaring til Nattens brød skriver Eiliv Grue at stjerna trolig er Venus på grunn av sin lysstyrke.

Slik kan altså ei lysende stjerne lede til både det ene og andre. Ser du godt på bildet kan du kanskje se stjerna over fjellet mot høyre.

Kapitlet ”I hvilken time?” er en nydelig beskrivelse av An-Magritts opplevelse av at Johannes har skadet øyet. Du finner den her.

I nordenvindens land

Før jeg forlater I nordenvindens land for denne gang:

Det var fantastiske forsider på de gamle bøkene. Akkurat denne har vi ikke her hjemme, så jeg har tatt et bilde av den som ligger på Nasjonalbibliotekets sider. Den kom i 1924.
Spennende å se at den har tilhørt Stavanger kommunebibliotek i sin tid.


Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, … 
skrev Johan Falkberget om klokka på Muggruva.

Tro om nordenvinden noen gang greier å få klokka til å slå der den i dag henger på Ratvolden?

Vi bor i nordenvindens land, vi som bor her i Rugeldalen, lengst nord i Røros kommune, like ved grensen mot Holtålen.
Jeg fikk høre at jeg hadde flyttet til verdens «utpost» av enkelte rørosinger, for noe mer vindfullt enn Rugeldalen, fantes ikke, sa de. Det er her nordavinden slår inn for fullt. Ofte når ikke slikt vær fram til Røros. Og etter at nordavinden har løyet og det klarner opp, ligger fonnene mellom husene. Johan Falkberget opplevde det nok mange ganger. Nå er Ratvolden forlengst forlatt, vinters tid er det ikke mange som ferdes her, så både dører og vinduer kan være nesten gjenføket.

Vi hører jo om at det er værskille på vannskillet. Før jeg kom hit, hadde jeg ingen erfaring med det. Vannskillet i dalen går ved Harborg. Sør for Harborg renner vannet mot Glomma og Fredrikstad. Nord for Harborg renner vannet til Rugelsjøen, Rugla og Gaula mot Trondheimsfjorden. Og igjen og igjen opplever vi det; værskillet på Harborg. Som regel er det vi som får det dårlige været fra nord, mens de på Røros kan ha finvær og solskinn. Men av og til hender det også at regn og vind fra sør ikke når fram til oss, det stopper ved Harborg.

Selv om det de siste årene har vært mye mer sønnavind, var det nordavinden som var den hardeste og la igjen de største fonnene. Og når vinden har stått på ei stund og filt og filt på snøen, kan kantene bli både høye og kvasse.

Johan Falkberget som i sin barndom og unge voksenliv arbeidet ved Nordgruvene, visste av egen erfaring hva «nordenvindens land» innebar.  Han hadde opplevd mangt et styggevær. Det er ikke få skildringer vi finner i bøkene hans om folk som kommer ut for forrykende uvær.

Han avsluttet sin karriere ved Kobberverket som konduktør på Arvedalsbanen i 1906, godt og vel 26 år gammel. Arvedalsbanen, høyfjellsbanen, som ble tatt i bruk som en sidebane til Rørosbanen i 1886 for å frakte malm fra Nordgruvene ned til Rugeldalen. Den gikk opp fra den gang Tyvold stasjon, nå Rugldalen, til Arvedal gruve, nå Kongens. Den gang fantes det ikke ploger og fres som kunne fjerne snøen etter uvær. Banen ble håndmåket. Ofte måtte snøen kastes i flere omganger for å få den helt opp.

I stykket om «Bergmannen Ole Johnsen Jamt» i Der stenene taler skriver Falkberget om morbroren sin, at han og tyve andre i Arvedalslinjen hadde … en sneskuflingsakkord på over 2000 meter med forskjellige høider og bredder – en adskillig innviklet affære i en rekke opgivender. Da det var et forrykende uvær og umulig å ta op blyant og papir, spurte opsynsmannen nærmest i spøk om Ole kunde få ut i hodet det hver mann tilkom i fortjeneste.
«Bi no te je fe mei e skrå –» sa Ole og smilte «– så tru je de ska gå lite om senn.»
Han vendte ryggen mot nordenvinden, stødde sig på skufleskaftet, tygde tobakk og regnet – det var som han sto og leste tallene utenat. Og det varte ikke lenge før det hele var klappet og klart.

Det må ha vært litt av et slit å holde banen åpen.

Vi får være glad at det i dag finnes kraftig snøryddingsutstyr som holder veier og jernbaner åpne i vinterens uvær. Og så kan vi glede oss over naturens mange former når vinden stilner. I formiddag så det slik ut utenfor her hos oss:

 

 

Ved et kors på vidden

Her på Stedet har Gud behaget ved Døden at henkalde Grubearbeider
Svend Pedersen Almaas fra Aalen.
Den 2 Jan. 1780

Tohundredeogtrettisju år siden i dag.

Jeg kom på det da jeg leste fortellingen ”Da jamtan kom” i I nordenvindens land (1924). Boka som har blitt min julebok i år. Fortellingen handler om starten på kobberverkets virksomhet, om folk som kom flyttende, og om slitet. – Om arbeidsveien som kunne være både lang og farefull. Særlig vinters tid i uvær og kulde:

De skjæve kors og tjærebredde bret, som reistes overalt i fjeldene, mindet efterslegten om, at her hadde en berggesel frosset ihjel. Nu er korsene forlængst blaast overende, og splinterne av de raatne bord ligger begravet i lyngen og mosen. De navne, disse kors engang bar, er glemt. Og de, som i sin tid stod ved korsene og graat, er selv vandret heden. Bare de grå stenheller, som sto reist op for korsene, staar igjen – – – men den nye slegt gaar dem forbi uten aa tænke paa, hvad som en gang hændte her, sagaen har vendt et nyt blad iveiret.

Ett kors ble ikke borte.

– Korset «inni Skala».
(Skardet på normalnorsk, Skalet med tjukk l i dialekten her, dessuten brukes dativ, derfor Skala.)

Der stenene taler er det et stykke om «Johannes Johannessen Ryen«. En ung bergmann som var dyktig til å risse i sten og tre. Og som drømte om å bli stiger. Han leste alt han kom over og øvet seg i regnekunst og marksjeideri. En dag i 1880-årene* kom han over fjellet østover «mot Skala i Kampene«, som det står. Der fant han et morkent trekors i en stenrøs. Han kunne fortsatt lese det som var skåret inn omlag hundre år tidligere. Svend Pedersen Almaas hadde vært helgevakt på Muggruva i julehelga og var 2. januar på vei hjem, men satte livet til.
Johannes Ryen ble stående og støtte seg til det morkne kors. Han så en seers syn: … står det i stykket, som er vel verdt å lese. Lenken ligger over.
Johannes skar et nytt kors og satte det opp:

Om dagen strålte og blusset solen i brettet på det nye kors i Skala så en kunde se det lang lei. Om natten skinte månen på det, – nordlyset og stjernene.

Så en dag kom en rytter forbi; overstigeren ved verkets samtlige gruver og skurfer. Han la merke til det vakre korset og sendte bud på Johannes Ryen. Det endte med at Johannes Ryen ble stiger, og han kom etter hvert til Christianus Sextus gruve.

Da Der stenene taler kom ut i 1933 var den illustrert av Jens Tyvold her fra Rugeldalen. Til de fleste artiklene er det portretter. Også av Johannes Johannesen Ryen. Men forrest i boka er tegninga som er gjengitt øverst her; korset inni Skalet.

Før korset som Johannes Ryen skar råtnet, sørget Johan Falkberget for at det havnet på Rørosmuseet. Det ble skåret en kopi som ble satt opp i Skalet. Den kom bort.

Vers fra Rugelsjøen (1925) står diktet

Ved et kors på vidden

Et værgrått kors
er alt som minner om,
at her stred du
din siste strid.

Det frosne løv
som tødde under dine kne,
er smuldret nu;
men din siste bønn
tok stormen med til Gud.

Og snart vil korset segne,
som du segnet selv –
og glemmes,
som ditt minne
nu er glemt.

Og fuglene, som speider
ifra det morkne brett i dag,
vil engang forgjeves lete
etter korset her – – –

Men til 100-årsmarkeringen for Johan Falkberget i 1979 hadde Leif Skjølsvold, min svigerfar, skåret ferdig en kopi av korset etter originalen utlånt av Rørosmuseet.

Parallelt med avdukingen av Falkbergetstatuen på Røros, hadde rugeldalingene sin egen markering av fødselsdagen med avduking av den nye kopien i Skalet. Der oppe møtte vi folk fra Hessdalen og Orvos.

Det var en spesiell opplevelse.
30.september 1979.
I sludd og vind var vi en hel flokk opp Mugghølslia og videre innover.
Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på min far som var med. Han følte han kunne se for seg hvordan tusenvis av arbeidere hadde slitt på vei til gruvene opp gjennom årene.

I dag er det ikke kaldt her, men det har snødd mye siste døgnet, og nå er det vind og tett snødrev. Det hadde sikkert vært en strabasiøs tur fra Mugg til Hessdalen i dag også, snaut og værhardt som det er i fjellet.

Vi legger alltid minst en tur for vinteren  om korset, og av og til om sommeren. Det er blitt et spesielt sted for oss. – Og sikkert også for mange andre som ferdes i fjellet her. Jeg vet det er flere som kan teksten på korset utenat.

Korset er på nytt blitt mosegrodd og utydelig å lese.
Kanskje er det på tide å fornye det igjen?

  • Det er noe uklart med årstallene i Falkbergets fortellingen i forhold til Johannes Johannessen Ryen. Han levde fra 1858 til 1892. Derfor har jeg skrevet 1880-årene, noe Jon også sørget for å få inn på baksiden av kopien..

«Et ungdomsminde –»

 

«I DAG SNØR DET – – – MEN ENDNU ER DET

solskin i snøen; solen staar og brænder som en stor lampe bak sneskurene, det er et gyldent drev indover aasene, der skogen suser i nordenvinden.”
Slik starter fortellingen ”Et ungdomsminde –”

Nå er det ikke akkurat snøvær ute, men dette er også ei fortelling som har litt jul i seg. – Ei iskald jul. Og nok ei fortelling fra I nordenvindens land. Den står og i boka Fortellinger fra 1999. (Bildet over er fra denne siste.)

Vi kan lure litt på om dette virkelig er et opplevd ungdomsminne fra Falkbergets side. Han er jo dikter. I fortellingen står det at han når han sitter og skriver ned dette, er blitt ”to og tyve aar ældre – – – ”.
Om fortellingen ”Et ungdomsminde –” første gang ble offentliggjort i denne boka i 1924, må Falkberget altså ha vært omkring tjue år da det skjedde. Kanskje er den skrevet ned noen år før boka kom ut, og dermed ville han vært yngre. Vi vet jo at han giftet seg i 1899, akkurat så vidt fylt 20 år. Det virker egentlig som det må ha hendt en tid før han hadde funnet sin Anna Marie. – Ja, slik går det an å fundere.

Det som er så flott med Johan Falkbergets forfatterskap, er den omfattende bibliografien Hans Svenne har utarbeidet. Ikke for noen annen forfattere finnes det en tilsvarende bibliografi. Den er et fantastisk redskap.
I bibliografien står det at nettopp denne fortellingen også er offentliggjort  i Østlendingen i 1922 som ”Lev vel Eleonore! Tusind gang, lev vel!”
Og så hadde den stått en gang før; i  juleheftet ”Juleglæde” i 1920! Den gang illustrert av Fredrik Bødtker. I Svennes bibliografi finner vi at Bødtker har illustrert flere fortellinger av Falkberget; i Julehelg i 1914, i Juleglæde 1917, -19,-20, -21, -22, -23, -25 og -26. Det hadde vært spennende å se hvordan disse illustrasjonene var.

Dermed er opplevelsen, om den er sann, i hvert fall fra før han giftet seg med Anna Marie Skjølsvold. Hvor lenge før, er det ikke godt å vite. Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Christianus Sextus gruve omkring 11 år gammel. Og etter konfirmasjonsalderen fortsatte han ved Kongens gruve. Kanskje er det en fortelling som har ligget en stund? Det står jo ”Vi sat en flok unge gutter rundt den sprukne ovn, varmet og tørket os, drak svart kaffe og røkte.” Hvor lenge er det vanlig å regne seg som ung gutt?

Noe er helt sikkert hans egne minner fra tida som ung ved gruva. Og minnet om Eleonore må ha gjort sterkt inntrykk. Men hun ble sammen med den belevne Artur. Og de forlovet seg, selv om hun gir inntrykk av at hun likte Johan godt. Julaften skulle Eleonore og Artur giftes. En brakke ble vasket og flidd til bryllupssal. Og det er vel her vi kan stusse litt. For etter det vi har hørt tidligere, for eksempel i stykket ”Jul ved gruven”, så har arbeiderne fri i julehelga, det er bare helgevakta som holder til der og passer på. Bryllupsfølget drar over fjellet ”til kirken i Langeli”. En stenkirke. Jeg vet ikke om noen Langeli kirke i nærheten. Men Røros kirke er jo stenkirke.

Brudefolket kjører med hest og slede, de andre måtte gå på ski eller til fots, står det. Og så var det altså en smellkald dag, ”ordentlig julekulde”. Brudetalen ble kort, for det var så kaldt i kirken, og presten frøs så han skalv på hendene.

Hele fortellingen står her.

Det skiftende milde været ser ut til å ta en pause, men noen smellkulde får vi nok ikke med det første.

Ildhjulet

Sola har snudd, det går mot lysere tider.

Denne fortellinga, «Ildhjulet», står i  I nordenvindens land som kom ut i 1924. Det er nesten rart hvor aktuell Falkberget er i mye av det han skriver. Mange av disse tankene kunne godt ha vært skrevet i dag.

Det er egentlig historien om fjellvatnsfisker og eneboer Endre, født i 1832. En som følger naturens gang og legger merke til det meste.
Juletre hadde han ikke, skriver Falkberget, han tok det på gamlemåten, sandskurte gulvet og strødde det med ener, før han raket seg og tok på seg helgeklærne.

«Idhjulet» er fin som lesing nå i julen. Du finner den her.
Fortellingene i I nordenvindens land er nok skrevet på litt forskjellig tid i årene før 1924.

Johan Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen våren 1922. Da var han passert 42 år. Siden 1906 hadde han vært utreist, hovedsaklig bosatt i Kristiania, eller rettere på Grorud som lå utenfor bygrensen, sammen med familien.
Der hadde de vært vant til elektrisitet. Og i 1923 kom også elektrisiteten til Rugeldalen. Falkberget var den største abonnenten.

Vinterbildene er tatt her hjemmefra, mens dette siste viser speilbildet av gammelstuggu i lav vintersol, litt fortegnet, i fjøsvinduet på Ratvolden .

Noen små forklaringer til merkedager nevnt i fortellingen:

Peterstolleite:
Fra Lokalhistoriewiki:
Peder stol feires 22. februar og er etter katolsk skikk til minne om at Peter ble kirkens overhode. Andre norske navn på dagen har vært Per varmestein og Per heitstein. Fra denne dagen mente man mange steder at våren begynte – sjøisen kunne brytes opp rundt innefrosne skip, for nå vil det ikke fryse på igjen, telen gikk opp av jorda, og man var ferdig med den mørkeste tida.

Kyndelsmesse:
Fra Store norske leksikon:
Kyndelsmesse, eller Marias renselsesfest, katolsk fest som blir holdt 2. februar til minne om Jesu fremstilling i tempelet. …
… En av årets viktigste merkedager. Da er halve vinteren gått, korn og fôr skal være halvgitt, og bjørnen snur seg i hiet. Det var vanlig tro at man da kunne vente en uværsperiode: kyndelsmesseria, kyndelsmesserykkjen eller kyndelsmesseknuten. Fra Nord-Trøndelag og nordover var godt og mildt vær på denne dagen et dårlig merke for året, i Sør-Norge det motsatte. På Vestlandet sa de at «kyndelsmess tøyr gir frose korn og rote høy». I mange bygder vestpå og nordpå ble den regnet som siste juledag.

Jul i Falkbergets rike

Når mørket har senket seg og klokka er fem, står vi på Ratvolden og ringer jula inn.

I fortellingen ”Jul ved gruven”, som det ligger som lenke i innlegget fra 14. Desember, avslutter Falkberget slik:

Nu ringer ikke klokken paa Muggruven mer. Ingen hænder rører saa langt aaret er ved dens veirslitte rep. Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, som ingen anden er vidne til end en og anden forblaast skarvrype, som har slaat sig ned paa Hjulmakerstuguns sunkne og mosegrodde tak og sitter der og undres paa, hvor det er blit av bergmændene.

Falkberget var nok bekymret for hvordan det skulle gå med klokken. På sine vandringer så han hvordan forfallet spredte seg og at ting forsvant. Derfor fikk han i 1936 fraktet klokka ned til Ratvolden. ”For å ta vare på den”, som han sa. Senere fikk han den av Røros Kobberverk. Første gangen han brukte den var ved starten av Gruvrennet, 29. mars i 1936.

Siden ringte han i alle år jula inn med gruvklokka fra Mugg. Da kunne folk i bygda gå ut på trappa og lye etter klokka fra Ratvolden. Det er jo godt over ei mil til nærmeste kirke. Værlaget måtte stå riktig om en skulle høre, men Jon forteller at mor hans, min svigermor, nesten alltid hørte klokka om ingen andre gjorde det.

Og Johan Falkberget ringte det nye året inn når klokka ble tolv på nyttårsaften. Ett år feiret han på Røros. Men da det begynte å li mot midnatt, fortelles det at han måtte hjem for å ringe nyåret velkommen. Og var det spesielle gjester på Ratvolden, hilste han også dem med å ringe i klokka fra Mugg. Og de fikk nok høre historien om morfaren som slo seg ned i Rugeldalen fordi han hadde arbeid på Muggruva.

Vi tok opp igjen tradisjonen for noen år siden. Kanskje det blir åttende året i år? Det har vært sprengkalde og det har vært mildvær, snøtykke og stjerneklart. Ett år uten snø, et annet masse snø. Flere ganger har det bare vært oss to, Jon og meg. Noen ganger har Sven vært med, noen ganger har hyttefolk dukket opp, og i fjor kom gammelkultursjefen vår, Tor Inge Mølmann. Det er en helt spesiell start på julehelga å dra til Ratvolden for å ringe.

Det er flere steder vi finner jul i Falkbergets bøker, men jeg har festet meg særlig ved en. I Tårnvekteren er det et kapittel som heter ” – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN”.

Det starter med lille julaften, Adam Salomon og Elisabeth sto ute i kornboden og veide opp de vanlige almisser til jul. Akkurat dette året burde ”de milde gaver” beskjæres.

Etter hvert blir det julekvelden. Og madame Elisabeth strødde salvie, lavendel og rosmarin i peisen.

Her i bergene slapp man å skaffe seg velluktende brensel av myrte, terebinte og laurbærtre til høytideligheter og festligheter. Men når tiden falt lang og ensomheten snek seg som en ubuden gjest inn døren pleide hun å strø litt lavendel og rosmarin på veden. Den hellige balsam tryllet frem så mange minner fra svunne dager.

I år måtte hun spare på den kostelige urt. Den var dyr. Og adskillig vanskelig å få tak i. Hennes slektninger i Trondhjem fikk den nemlig oppsendt fra Holland og delte den så ut igjen i små porsjoner.

Nei ikke alle skib på havet kom seilende med salvie og lavendel og rosmarin. …

 Jeg bruker den samme røkelsen på vår peis i jula. Jeg dyrker og tørker som regel selv. I mange år solgte jeg også Madam Elisabeths røkelse. Det er slike små ting en finner i Falkbergets diktning som inspirerer til å prøve.

 

Med klokkeringinga fra Ratvolden i 2010 ønsker jeg alle en god jul.

Hele kapittelet – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN finner du her.