Langfredag

«– – – Natt til langfredag. Natten da frelseren gikk med vennene sine til Getsemane. Mørket lå tett over Gropa der Cornelia smeltehytte breiet seg med sin kåppårbod og stangvekt og det store vasstårnet konstmester Johannes hadde konstruert. Lettere lå natten over dalsidene og de snaublåste dalsidene og de snaublåste berghamrene oppover mot Kiempeplassen.»

Slik begynner det første kapitlet i Kjærlighets veier, fjerde bind av Nattens brød, kapitlet «Langfredag».
Egentlig skulle jeg lagt en lenke her slik at dere kunne lese videre, dere som ikke har bøkene. Men bøkene er nå sperret på bokhylla.no. Alle de store verkene: Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens børd er sperret. Noen andre er fortsatt åpne.
Jeg sendte en e-post og fikk raskt dette svaret fra Nasjonalbiblioteket: «Her har rettighetshaverne trukket bøkene fra visning for norske ip-adresser, noe de kan gjøre i henhold til avtalen vi har med Kopinor.» – Så trist. Rettighetshaverne er vel MS-forbundet ved det legatet som styrer for dem? Jeg skal følge opp dette etter påske. Så sentrale bøker, og så skal de ikke kunne vises for norske IP-adresser. Hva er begrunneslen?
Hele teksten kan jeg jo ikke ta med, og egentlig liker jeg ikke å ta med så store bruddstykker; så dere som har bøkene; ta fram igjen Kjærlighets veier.

«IV slett kom en mann gående vinterveien opp til Kiempeplassen. Av alder kunne han være litt oppe i tredveårene. Han bar en bylt og et par tøfler hengende på en påk over akslen og gikk i blakke støvler av ugarvet skinn.»

Han kunne ligne en omreisende komediant. Men, nei:

«Han var langt fra en slik personage – dertil så hans ansikt altfor strengt og alvorlig ut. Han minnet i all sin magerhet om hr. Jens Bernhoft, presten i Østerlid. I grindsleet nedenfor Kiempeplassen ble han stående i morgensolen og la håret pent utover akslene. Hendene var smale og ingen fingre manglet – så hadde han vel snaut gjort en dags gagnlig arbeid.
Herre eller landløper – nå gikk han opp den grå grasvollen til husene. Hele veien stirret han ned – ga nøye ans på hvert strå og påskyndet langtfra sin gange. For alt det en visste kunne det være mange tanker som tvang ham til å gå langsomt.
Det var jo langfredags morgen.»

An-Magritt og Johannes sov. Fra fjøset bøljet Hovistuten.

«Det la seg et smertelig drag over mannens ansikt. Han tok fram fra barmen sitt evangeliarium og bladde en stund i det. Imens så han seg rundt i tunet. No skinte solen mellom stallen og fjøset. Det fikk ham til å tenke på det lys som skulle bryte fram påskemorgen. Om tre dager!
Han hadde ingen kirke å lese dagens tekst i. Intet alter å knele ved i stille bønn. Han knelte så foran dørhyllen og slo opp St. Marcus 14. II.
(Min kommentar: Markus 14:71-72, der Peter fornekter Jesus tre ganger.)
(…)
«Døren til svalgangen gikk opp. An-Magritt sto der rødkinnet og med utslått hår.
Kven er du?
(…)
Mannen med ansiktet trykket mot dørhyllen så endelig opp. Som lyttet han til noe uendelig langt borte.
An-Magritt kjente ham. Det var Cimber – latindegnen som noen år før hadde forlatt smeltegruven for å søke lærdom ute i verden.
Cimber! Er du kommen att frå kongens Kjøbenhavn?
Ja-ja. – sa han bare. Var det en evighet siden eller et døgn?
Er du prestlærd no?
Ja-ja. Hører du skrikene fra Golgata, An-Magritt?
Hun foldet hendene. Cimber talte Guds hellige ord til henne. Også hun begynte å fryse i den klare vårsolen.
Det er snart to tusen år siden, Cimber!
Han er uten tid, An-Magritt!»

 

Dette krusifikset ligger i et glasskap i den gamle ny-butikken til Amneus Boghandel i Kjerkgata. Dette krusifikset, en gang kjøpt av Johan Falkberget, gitt som gave fra An-Magritt til henne som stelte mest med Agnes Falkberget på sykehjemmet den siste tiden.

 

Cimber får bo hos An-Magritt og Johannes.
To kapitler senere:

Sarepta i stangvekta
«Før soloppgang annen påskedag kom en av de radmagre drengene til hr. Jens med bud til degnen Pedro om å la være å ringe til samling i Østerlid. H. Jens lå til sengs.
Almuen kom ruslende nedover igjen fra kirken. Lå han i sott? Her grasserte ingen farang. Var det tegn på primstaven som spådde mannedaue denne årstiden skyldtes det nok bork- og benmjølsbrødet.»
(…)
«Ingen trodde sine egne ører og øyne. Pedro sprang gårdfares og kunngjorde at Cimber skulle holde samling i stangvekten IVde påskedag.
Cimber? Den fordrukne latindegnen!»
(…)
«For å holde lovnaden sin til Pedro tok bøndene og leilendingene på seg kirkeklærne fjerdedagen og gikk halvt i skjul mellom gråvierkjerrene langs elven oppover til smeltehytten. Helt fram trengte de ikke gå bardus – det kom an på det andre fant for godt å gjøre. En måtte passe seg for ikke å bli utledd. Alle hadde ikke An-Magritts framkjømthet.
I stangvekten og bortover den svovelbrente plassen rundt den ség en stor almue inn.»

Cimber kom i kappe og krage.
Pistolen i degnefrakk.
Hedstrøm kom gående.
Og sognepresten! På prostiets vegne for å høre candidatus Cimbers forkynnelse.
Til dagens tekst hadde Cimber valgt Elias’ ord til vedsankersken i Sarepta:

«… I er alle vedsankere i eders eget karrige Sarepta. Og I fattes sjelens og troens mel i eders krukker og trøstens og glædens olie i de krus I holder i eders hænder. I står i den ganske dag foran smelteovnene og hungrer tillige. Ti eders krukker og krus er tomme.
I kjører korn og grøde de lange veier i uveir og storm. Og hungrer lig ulver mellem de fylte tøndene.
Ja, det var rene ord for pengene. Cimber var nok noe til prest. …»

Glassvindu i katedralen Saint-Front. Périgueux, Dordogne, Frankrike. 1881.
Elia og enken i Sarepta
Av Père Igor, hentet fra SNLs artikkel om Sarepta.

Les gjerne innlegget Johan Falkberget og påsken.
Påsken var spesiell for Falkberget.

Johan Falkberget og påsken

«– – – Kvelden var lys og kvit. I Bergstaden gater var det sølet og uframkommelig. Idag, langfredag, hadde snøsmeltingen begynt. Omslaget i været hadde kommet brått. Og enda det var en helligdag og alle folk var i kirkeklær, måtte de i all huj og hast ta sine jernskodde trerukker og gå løs på å skufle snøen av hustakene. En fryd og en glede var det; nå kom våren! Våren! Og tidlig kom den! De vinterfrosne sinn ble fulle av takknemlighet til ham som hadde stagget kulden og snødrevet og sendt tøvind og solskinn.»

I 1825 var langfredag 1. april, ikke så langt unna i år. Sol og vind har vi, men kulda har ikke sluppet taket ennå. Likevel, først i påska tinte det skikkelig inne i Røros, vannet rant og det var hålkeføre i gatene.

I fjor skrev jeg om hvor sentral palmesøndag var for An-Magritt og Johannes. Men det er flere steder som refererer til påska hos Falkberget. Sikkert mange flere enn dem jeg har med her også. Tekster jeg har lest opp gjennom årene og som jeg siden har glemt.

Det henger krusifiks både nede på skriverloftet på Falkberget og i museet på Ratvolden.

Mest sentral i forhold til påske er vel Den fjerde nattevekt, som sitatet ovenfor er hentet fra. Det nest siste kapitlet heter nettopp «Langfredag». – «De som hadde hørt Sigismunds tiltredelsespreken og ennå mintes den, de glemte alle hans harde ord; de glemte også hans mange feiltrinn; nå gjaldt all deres tanke den korsfestede. (…) Ingen hadde før hørt en slik langfredagspreken.»
Benjamin Sigismund som nå ser ‘foråret komme’ vil ‘så gjerne få gå det i møte enda en gang’. Sammen med Ol-Kanelesa går de om ettermiddagen ut. Ved kirkegården stanset de: «Bør vi ikke idag se om våre avdødes graver, Ole? Her skal også jeg og I en gang stedes til hvile.»
Sigismund får en alvorlig knekk denne dagen, og første påskedag er det messefall. Det er klokker Ol-Kanelsea som leser teksten.
Ta gjerne fram boka og les kapitlet.  Har du den ikke, finner du det her.

Den lille fortellinga «Naglerne eller jernet fra Norden» (1921) er jo også knyttet til påsken og korsfestelsen. Det er bare på litt over 10 sider. I går kveld var det den som var tema i Bergstaden Ziir. Fortellingen som handler om smeden Ela som en morgen etter en veldig rus våkner og opplever at hans høyre arm er lam. I møte med Jesus fra Nasaret leges arme: «Ela, gå hjem til smie og gjør din gjerning, sa den unge mann til ham.»

I 2011 deltok jeg på Humanistisk seminar på Granavolden om Falkberget; med temaet «Det smaker brød av jorden». (Selv kåserte jeg med «Vandring i Falkbergets blomsterrike».) Den ene kvelden var det en fantastisk kunstnerisk presentasjon av nettopp «Naglerne» i Stenhuset. Jeg har glemt etternavnene, finner ikke programmet heller, men Turid leste og Marie-Louise danset med tynne skjerf i ulike farger som representerte ulike personer i fortellingen. Musikk? Jeg husker ikke. Men det var en svært sterk opplevelse av Falkbergets tekst.

. I Bokhylla hos Nasjonalbiblioteket ligger flere versjoner av Naglerne. En av dem er et elevarbeid fra Statens håndverks- og kunstindustriskole illustrert av Tonje Strøm i 1957. Hun ble grafiker, tegner og maler. Hennes utgave finner du her.

I 1946 hadde Falkberget artikkelen Bjørnson og langfredag i Fjell-Ljom. Da Bjørnson var med toget og gikk ut på perrongen på Reitan stasjon. Den er også tatt med i I lyset fra min Bergmannslampe. Vel verdt å lese den også.
Ellers hadde Falkberget en artikkel i Dagen i Bergen i 1950 som het Påsken og «Gud i naturen». Denne sto samme år i Arbeidets Rett og to år senere i Fjell-Ljom. Jeg har ikke leste den, men skal gjøre det.
1. påskedag i 1952 var det Sang og musikkveld i Røros kirke der Johan Falkberget holdt tale.

En eller annen gang har jeg lest at påska var spesielt vanskelig for Johan Falkberget. I et brev, i ei bok? Jeg husker ikke.
Om det var lidelseshistorien som gikk så sterkt inn på ham eller om det var  minner, vet jeg ikke. Sikkert er det i hvert fall at påska i 1913 må ha vært svært tung. Den eldste dattera, Oddbjørg som bare var 10 år gammel, ble syk etter fotografering ute i den skarpe vårlufta og døde 3. påskedag. Maleriet som henger på Ratvolden er malt etter fotografiet.

Oddbjørg fikk en spesiell gravsten.

PS.
Etter at jeg hadde lagt ut dette innlegget, fikk jeg etter hvert vite hvordan dette med Falkberget og påske, og da særlig langfredag, hang sammen:
I Ragnar Evenstads bok Vendt mot lysetJohan Falkberget i liv og diktning, (2009) skriver Torleiv Reitan i sitt bidrag Forkynneren om Falkberget og påskehøytiden og påskebudskapet: «Hver påske levde han i bibeltekstene som hørte disse dagene til. I brev til sin venn i Härjedalen, presten Georg Granberg, nevner han noe om dette: «Det er alltid så hårdt å komme gjennom langfredag, den virkelige korsfestelsen finner sted langfredag hvert år, fordi det ikke er noe som heter ‘tid’ hos Jesus. Og ‘tusen år er som en dag’. – Og så blir det påskemorgen! Verdens skjønneste morgen! …»

Palmesøndag – Vor frue kirke

Vår Frue kirke i Trondheim hadde en spesiell plass i hjertet til Johan Falkberget, tror jeg.
I Nattens brød er kirka nevnt i flere sammenhenger. Også i Christianus Sextus har den en plass, om enn ganske liten. Vår Frue kirke har gått gjennom endringer siden midten av 1600-tallet, men det er fortsatt en spesiell kirke, en kirke som er åpen for de som ellers faller utenfor i samfunnet. Også det ville Falkberget sikkert likt.

I bind 2 av Nattens brød; Plogjernet, er det et kapittel som heter ”Palmesøndag”. Handlingen i de følgende kapitlene skjer og palmesøndag, i Trondhjem. Selv om jeg egentlig vil at dere skal lese det hele, tar jeg med litt av teksten. Så ligger det en lenke helt til slutt i innlegget, dersom dere ikke har boka. Palmesøndagen det her er snakk om, blir An-Magritt forlovet med Johannes.
I bind 3, Johannes, i kapitlet ”I nærheten av himlen –”, har det gått ett år. Det er på nytt palmesøndag. Før vesper vies An-Magritt og konstmester Johannes i Vor Frue kirke. Pedro synger.

Jeg hadde håpet Falkberget-Ringen skulle greie å få etablert et fast palmesøndags­opplegg i Trondheim med samarbeidspartnere. I det store An-Magritt-året i 2009 da vi hadde så mange ulike programmer i Trondheim, var det ett i Vår Frue kirke med opplesning og foredrag. I mars 2011, etter at Jon og jeg hadde mottatt Videnskabsselskabets minnemedalje i gull for kulturarbeidet vårt med Falkberget, arrangerte vi ei kulturvandring: ”Gjennom Trondhjem til Vor Frue”. Den startet ved Ilen kirke og endte i Vår Frue med  opplesning og sang. Særlig dette med at Pedros sang så vakkert at han fikk jobb som vikar i kirka litt lenger ut i romanverket, inspirerte meg til sammen med de ansatte og frivillige i Vår Frue å finne en ung gutt som kunne synge.
Så litt fra Plogjernet:

Aprilsolen gnistret i Holst og Angellens jernbeslåtte bryggeporter. Flo sjø skvulpet mot de grønne peler under golvene. Et par amsterdamere lå fortøydet i elvemunningen utenfor og ventet på kåppår fra Kammertjenerens smeltehytte. I staden gikk det ord at kløvjerne nektet å frakte og krevde større førselstaxter. Bare en jente skulle ha kjørt et hestelass metall nedover i uken før palmesøndag.
Ja en jente. Fabel. Tullprat.
(…)
I dag – palmesøndag – sang klokkene i Vor Frue helt ut til Munkholmen.

De litt mer ansette borgere fra Trondheim var i ferd med å gå til tolvpreken.
Bare én fremmed såes – en gammel og ulenkelig røverhøvding i gåtefull livré og full av arr i ansiktet. En krovert hvisket til en langneset skrivekarl: Han er kølfogd ved Kammertjenerens smeltehytte sør i dalom. Altså en hund fra Amsterdam? Vov! Vov!

Tjenerskap og tyender hadde ikke tid til å gå i kirke midt på dagen;
de undergivne ble nødt til å ventet til vespergudstjenesten slett VII. Da ville vertshusholderen hr. Jesper preke. Han – den lærde magister – forrettet i Vor Frue to ganger om året og nød stor ry.

I vertshuset bodde bare en gjest, en koftekledd hjulmaker fra Gyldenløve Smeltehytte, fire – fem og tyve år, mente Hr. Jesper; i gang og maner en raks og livlig svenn.
Her kom en gjest til. Inn porten fra gaten svingte en kjører i pels. Vakker hest – en blisse. Hr. Jesper spratt op. Nei hva så hans øye? En ong og staselig qvinde! Der vrengte hun pelsen og leiet gampen mot stallen. (…)
Palmesøndagens svale og gylne sol fylte den åpne stalldøren. Hestehandlere og førselsbønder holdt hus andre steder. An-Magritt lette kirkekoften opp fra ferdaspannet.

Ned trappen kom én springende. Klinken i svalen smalt.
Johannes! I drømme skulle hun ha kjent trinene. Han kom i store støvler.
Er det du, An-Magritt?
Ør og sanseløs la hun ut stalldøren. Vinden slet i kjolen. Johannes! Johannes!
(…)
I  Vor Frues takrytter ringte det til vesper.

An-Magritt – sa Johannes i kirkedøren – no skal du få sjå brurkjerka vår. Neste palmesøndag – om så er Guds vilje – – –
Etter at vespergudstjenesten er over, blir de igjen i kirken, går fram til alteret og kneler. Johannes spør om An-Magritt alltid vil ha ham kjær. Selvfølgelig svarer An-Magritt ja.
… ute i den lyse vårvinden smilte (de) lykkelig til hverandre.

 På Ratvolden er det en kopi av et manusark. Akkurat et manusark fra kapitlet ”Palmesøndag”. Jeg har en ring med Falkbergets egen håndskrift fra denne siden: Fra takrytteren i Vor Frue kirke …

Dette er en ring jeg bruker i helt spesielle anledninger, helst i Falkbergetsammenheng. Denne som er avbildet her på fingeren min er nummer to. For en gang jeg hadde en gruppe på omvisning på Ratvolden, var det en av damene som ble så fasinert av ringen at hun ba så inderlig om å få kjøpe den. Jeg sa den var jo flere år gammel, men hun ga seg ikke.

I det samme kapitlet er det også et sitat som jeg har brukt i mange sammenhenger, også i mitt eget smykke: – – – Når gleden er størst tier den. I det likner den sorgen.

Jeg tar med plakaten fra vandringa i 2011,

og lydsporet der Gard Wedø synger. Lyden er ikke helt topp, jeg hadde mistet apparatet mitt kvelden før, så det ble telefonopptak og litt utydelig i starten.
Det er en fantastisk akustikk i Vår Frue kirke for slik solosang. Unge Gard hadde prøvd ut nøyaktig hvor han måtte stå.

Kapitlet «Palmesøndag» begynner her.
I løpet av mars 2020 forsvant den frie tilgangen til alle utgavene av Nattens brød fra bokhylla.no. Jeg skjønner ikke hvorfor, men skal ta det opp med Nasjonalbiblioteket etter påske.
Jeg hadde dessuten en liten seanse ute på Ratvolden med ei gruppe, delvis frivillige, fra Vår Frue kirke sommeren 2020. Jeg fortalte blant annet om hva som hadde vært gjort tidligere og håpet at de kanskje kunne videreføre dette i en eller annen enkel form kommende palmesøndager. Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg tatt kontakt med musiker Bjørn, så hadde de kanskje streamet litt musikk og noe opplesning fra Vår Frue i dag.
Jeg har ringen på meg når jeg skriver dette.

Da jeg planla vandringa i 2011, var det begravelse i Vår Frue kirke.
Ikke bare et kløkk, men ringing.

Og skulle du ha lyst å lese litt om selve kirka, finner du det her.