Johan Falkberget og samene, del 3

I februar 2018 var Ronald Pulk gjest i «Nytt på nytt».
Det var da jeg ble minnet om at jeg hadde tenkt å skrive disse innleggene om Falkberget og samene. Pulk snakket om språket sitt. Om fornorskningsprosessen, om samisk aksent, og hvordan han hadde problemer med K og G og med P og B.

Som jeg skrev i del 2, måtte jeg ha en del 3 for å skrive om Den fjerde nattevakt: «Grunnen til at jeg først begynte å se på spor etter Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor (2017) i forhold til Den fjerde nattevakt

Men denne del 3 ble den vanskeligste å skrive. Hvordan skulle jeg greie å ordlegge meg slik at det ikke ble oppfattet feil. Jeg fikk rett og slett skrivesperre. Det har plaget meg i ett år. – Ett år der jeg bare har hatt to innlegg i bloggen. – Ett år der det har vært en mengde stoff jeg kunne ha skrevet om, men som det ikke har blitt noe av, fordi jeg følte at del 3 måtte skrives først.

Og nettopp i år, som er FNs internasjonale år for urfolks språk, må jeg få skrevet denne del 3. Det har vært flere «påminnelser» den siste tiden. Vi har nettopp vært en tur nordover, med en liten titt inn i det lulesamiske senteret på Drag, som egentlig var stengt for dagen og et lengre stopp på museet i Alta. Senere besøkte vi Sametinget i Kautokeino og var med på omvisning. I inngangen der var det en monter om dette FN-året: 2019 International Year.
I Norge ble det holdt en språkkonferanse i Tromsø i februar. Og mer skal skje.
I Adresseavisen sist uka var det et innlegg under Ordet fritt: Undervisning om samiske emner. Høsten 2020 skal det innføres en ny læreplan, en læreplan som gir klare føringer for hva som skal inkluderes om urfolk i de ulike fagene. «Gjennom opplæringen skal elevene få innsikt i det samiske urfolks historie, kultur, samfunnsliv og rettigheter. Elevene skal lære om mangfold og variasjon innenfor samisk kultur og samfunnsliv.»

Hva så med Den fjerde nattevakt? Hvordan forholder Falkberget seg til samer i romanen? Kommentarene jeg hadde hørt gikk ut på at måten Falkberget brukte samer her, var rasistisk. Han var ingen «bra» forfatter. Han var «fæl» når det gjaldt omtale av samer. Utgangspunktet var at de har klassesett og leser/leste Den fjerde nattevakt på Røros videregående skole.

Og, om du ikke kjenner og får forklart hvordan Falkberget skriver, så kan det kanskje oppfattes slik at han skriver nedverdigende om samer? Og ja, – kanskje er omtalen karikert. Særlig må det føles slik for unge elever med samisk bakgrunn.

Når Falkberget skriver om samer og ofte bruker ordet finn, fjellfinn eller lapp, så er det ut fra den tiden han levde. Samelandsmøtene i 1918 og 1921 anbefalte at same skulle være offisiell betegnelse, men møtte motstand. Statistisk Sentralbyrå begynte å bruke betegnelsen same i 1930. Stillingen lappefogd ble ikke erstattet med reindriftsagronom før i 1979!

Om dere ikke har lest del 1 og 2, er det fint om dere gjør det, for der er det litt mer bakgrunnsstoff. Blant annet om Johan Falkbergets lange vennskap med Morten Kant. Hans første møte med Morten var da Johan var sju år, i 1886. Senere, fra 1900, ble de arbeidskamerater ved Nordgruvene. De to arbeidet sammen ved ei fjellskjæring ved Fjellsjøen. Også i årene framover var de arbeidskamerater. Da Falkbergetfamilien flyttet tilbake til Rugeldalen i 1922, var Morten jevnlig innom Ratvolden to ganger i året med fjellfisk. De to kameratene hadde mang en trivelig stund. Morten Kant måtte ganske sikkert også ha vært innom nede på Falkberget om somrene når Johan og familien var hjemme, for Signe Bergstrøm Sæthres maleri av ham er datert 1920.

Noe av inntrykket elevene fikk fra Den fjerde nattevakt, kunne nok vært mildnet om en hadde sett på hvordan Falkberget skriver gjennom hele sitt forfatterskap. Han bruker dialekt i direkte tale for sine romanfigurer; eksempelvis tysk, dansk, svensk, latin, rørosmål, ålbyggmål, tydalsmål, oppstyltet høytidelig dansk-norsk, fiiintrønder og så altså norsk med samisk uttale.
Og Falkberget gir svært ofte i korte riss klesdrakt og utseende til personene.
Vi møter det stadig i Den fjerde nattevakt.
Allerede i første kapittel der Tøllef kjører prestefamilien til Røros.
Presten har vanskeligheter med å forstå språket og tenker dessuten at han aldri har sett «et slikt ulveansikt på en mann før».

Flest er møtene med klokker og smed, Ol-Kanelesa.
Her ser vi det igjen og igjen; dialekt mot stiv tale. Utseende og klesdrakt:
… Inn kom en firskåren mann med et sterkt ansikt og buskete øyebryn. Han så ut til å være noe over femti. I helgepuss var han. – – – Han hadde gule, feltberedde elglærsklær, kalvekryss og gulrødt silkelommetørkle.
«Er det klokkeren?»
«Ja.»
(…)
«Jeg budsendte deg i går, klokker!»
«Je va oppme Aursunna.»
«Aur – Hvor ligger det?»
«Vet it presten det da?»
«Nei.»
«Nei. Nei. Det kan fil så vårå det.»
(…)
«Og ditt navn er Ole Korneliusen?»
«Ol-Kanelesa, ja.»
«Hva?» sa Sigismund og reiste seg igjen. «Heter du ikke Ole Korneliusen?»
Han gikk bort til bordet og grep etter kallsboken. «Klokker Ole Korneliusen, født av foreldrene Kornelius Olsen Bonde og hustru Gunhild Erlingsdatter, født – – –.» Sigismund holdt boken tett opp til øynene. «Er det Hjulmager?»
«Stemmer!»
«Stemmer?»
Sigismund skjønte ikke riktig.
«Je mene at Dokk les rett.»

Så tilbake til Johan Falkbergets bruk av samer i romanen.
Allerede den første morgen i Bergstaden, møter Benjamin Sigismund en same. Sigismund som ikke hadde noe forhold til samer, visste ikke at de holdt til i Rørostraktene.

Og da er det jeg ser sammenheng med det Ronald Pulk forteller om sin samiske aksent og problemet med uttalen av enkelte bokstaver; K og G, P og B, og med det språket Nils i Bu har. Falkberget har ganske sikkert skrevet slik han oppfattet at Morten Kant og andre samer snakket. Pulk sa ikke noe om T og D, men Falkberget bytter også dem.
Og utseende? Kanskje er det preget av Falkbergets første møte med Kant og all kontakten senere? Sæthres maleri fra 1920 viser også hvordan Kant så ut.

Jeg tar bare med fra det første møtet mellom Benjamin Sigismund og samen:
«En liten mann med spiss lue som et tårn og iført en lodden mudd, fektende med en lang stav, kom humpende rett mot ham. Den lille mannslingen beveget seg mekanisk og løftet føttene komisk høyt i været.
«Stopp!» sa Sigismund. «Stopp mann!»
Fyren stanset.
«E tu rektør!» Skrek han. «Hell e tu anna storkar?»
Sigismund skjønte at det var en lapp. Lappene var et halvhedensk folkeferd som levde med sine renshjorder rundt omkring i fjellene. Han trodde forresten at disse mennesker utelukkende oppholdt seg i de aller nordligste landsdeler.
«Hva heter du mann?»
«Enn tu?»
(…)
«E tu prant-mester?»
(…)
«Te va pesyntelig te storkar! Ho! Ho! Ho!»

Den fullstendig teksten kan du lese her fra nederst på side 28.
I kapitlet «Et gammelt, tysk lerkrus» møter Gunhild samen og kjæresten ved St. Hans. Møtet kan du lese her, fra nederst på side 136.
Det siste møtet hører vi om i kapitlet «Hvorledes kan en blind lede en blind». En iskald morgen kommer Nils til presten. Han hjelper presten med å slå ild, men får ikke framført ærendet sitt.
«Je pekripe itte ól tå breste.»
Med Ol-Kanelesas hjelp viser seg at kona til Nils ligger for døden og at han er kommet for å hente presten. De drar av sted, Ol-Kanelesa og Benjamin Sigismund med hest og slede, Nils med kjerris.
Det er en vakker skildring mot slutten av kapitlet av forholdene omkring Klættas død. Nils kommer inn til presten på side 183.
Litt spesielt er det kanskje at den unge samekona her heter Klætta, som kjæresten til Ena, hun som døde i fortellinga «Fegd» i Vargfjeld (1910).

Disse historiene Falkberget forteller, som jeg skrev om i del 2, – vi kan bare lure på hvor mye av dem som er inspirert av det Johan Falkberget hørte fra Morten Kant. Og hvor mye av ham la Falkberget inn i beskrivelsene i Den fjerde nattevakt? Diskuterte Falkberget noen gang med Kant det han hadde skrevet i romanen?
Ja, – det er lov til å spekulere.

Dette bildet er fra Rørosmuseets billedarkiv, «To menn foran ei samisk gamme i Ridalen». Det viser Johan Falkberget sammen med Lars Nilsen Holm. Fotografert av Olav Kvikne på 1940-tallet. Opp mot høyre vegg, om bildet er tydelig nok, sees en pulk eller kjerris som den kalles.

Før jeg gir meg helt med dette temaet:
I sommer, da vi var innom museet i Alta, la jeg blant annet merke til en tekst og en figur i den samiske utstillingen med informasjonen om samiske guder:

Det var jo Horagales Sevrillen ofret til på Tullodden ved Årvsjøen. Slik jeg skrev om i slutten av del 2. I romanen Sol fra 1918.

Så nå kan jeg vel si meg ferdig med Johan Falkberget og samene og gi meg i kast med andre tema fra Falkbergets rike.

I Store norske leksikon finner du to artikler finner – samer og lapper.
Også Språkrådet har en artikkel om sensitive ord som du finner her.

Johan Falkberget og samene, del 2

Grunnen til at jeg først begynte å se etter spor av Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor i forhold til Den fjerde nattevakt. Jeg skal komme tilbake til det. Men nå når jeg først har begynt å ta tak i dette stoffet, skjønner jeg at jeg nok må ha en del 3; nettopp om Den fjerde nattevakt.

1. mai i 1948 hadde Johan Falkberget talen «Hvorfor jeg skrev», i NRK. Den er gjengitt i I lyset fra min bergmannslampe . Der sier han at han foretrekker å svare «omveges». Og han trekker fram sin gode kamerat, fjellfinnen Morten Kant. Om da de arbeidet sammen i stenskjæringen ved Fjellsjøen. Om Morten som strevde med å holde lensmannen unna og hvert halvår bønnfalt sine fordringshavere om henstand. I de lyse vårnettene satt Johan og skrev på sitt manus i Zola og Gorkis ånd. Han leste for Morten det han hadde skrevet. Men renteslaven Morten sovnet stadig. Hver gang Johan forsøkte å vekke ham, svarte han «Det er aldeles storartet, Falken!» før han sovnet igjen. Til slutt: «Morten!» «Det er din stilling i samfunnet! I morgen går du til grunne!»
– Morten kjempet på så mange barrikader. På verdensutstillingen i Paris sommeren 1889 gikk han i skinnmudd på ski i hvetemel. I førti varmegrader! – Han ble tiljublet av titusener og fikk vin og blomster – og nesten ingen penger. Fattig dro han og fattig og «berømt for en dag» kom han tilbake – til stuguen og tvangssalgene.
Da Morten i 1926 dro til Oslo i håp om å tjene litt, var det for å vise seg fram for ei krone, sammen med det magre reinsdyret sitt. Han fikk lunge-betennelse og døde.
I talen sier Falkberget: «Om vårnatten ved Fjellsjøen rakte Morten meg et program. Og der sto det: «Vekk Morten! Vekk alle sovende Morten’er i verden!» Jeg tør ikke påstå ar det lyktes meg. Likevel nevner jeg at mine ord – i skrift og tale – har klart å holde en og annen Morten såpass våken at han berget stuguen sin – på livets store bergstad.»

Skulle du ha lyst til å lese hele talen, finner du den her.

I del 1 skrev jeg at Morten Kant nok har gitt Johan Falkberget inspirasjon som vi kan finne igjen i flere av fortellingene og romanene. Morten Kants egen historie har han også brukt.

I romanen Ved den evige sne fra 1908 handler det blant annet om livet ved Fjellsjøgruva (Falkberget kaller den det, men det er jo ikke den egentlige Fjellsjøgruva.) Her arbeider blant andre Jonse og Fin-Morten sammen med finnegutten Nils, lappegutten skriver Falkberget også, ved knusemaskinen. Det handler om sult og harde arbeidsdager, men også om sanselig kjærlighet med vakre naturskildringer. En dag trekkes Nils inn i maskinen. Fin-Morten hadde sett varsel om at en ulykke ville skje.

Året etter, 1909, kom fortsettelsen; Urtidsnat. I en nyere utgave er språket modernisert. Blant annet skriver nå Falkberget Finn-Morten. Her møter vi ham, eller Morten Finn som Bjarta på kontoret sier, Jonse og de andre igjen. Mest handler det om Jonse og Bjarta, men livet på gruva er sentral. Finn-Morten sliter stadig med å få endene til å møtes uansett hvor hardt han sliter. Lønna går ofte direkte til dekning av det han skyldte hos kjøpmannen. Det var smått om mat for Marit og ungene. En gang da Morten gjorde seg fortvilet klar til å slakte lammet, kom en flokk arbeidskamerater. De hadde «skramla» berslønn til ham. «Fattig-folk fe hjelpes åt!» sa Henning Heggeli. I Urtidsnatt kan vi kjenne igjen flere forhold som Falkberget skrev om i minnetalen sin over Morten Kant i 1927.
Da Urtidsnatt kom i 1909 var den en liten roman på omtrent 150 sider. Den bærer tydelig preg av Falkbergets mange prikker og tankestreker; – tre prikker, fire prikker, – en, tre og fire tankestreker. Og mye luft, slik han brukte i debutboka Svarte fjelde.  Urtidsnatt er tatt inn i Runer på Fjellveggen. Mange av prikkene og tankestrekene er fjernet. Det er ikke så mye luft igjen, og romanen er blitt til en fortelling på 70 sider.

I 1910 kom Vargfjeld. En bok med små fortellinger. «Fegd» handler om finnegutten Bør Enason som en vinternatt kommer over fjellet til doktoren for å få medisin til kjæresten sin, Klætta, inne ved Sotåhaugen. Bør hadde hørt kirkeklokker: «Det var nok noen som kom til å legges på likstrå derinne i fjellene i vinter. Slo aldri feil når kirkeklokkene hørtes nord i fjellene. Da var noen feig! Og denne gangen var det nok fegden hennes Klætta. (…)
«Det var lungebetennelse Klætta hadde. Og nå var hun kommet inn i det sjuende døgnet. Dødsdøgnet.» Doktoren blandet sottvatten. Bør kjørte med rein i måneskinnet i frost og kaldsno.
«Vargfjeldfinnen» er en annen av de små fortellingene i Vargfjeldet. Om den gamle vargfjellfinnen Isak som en natt sitter og passer varmen, dupper av og drømmer om livet sitt.
I Runer på fjellveggen finner du både Urtidsnatt og Fegd.

I 1912 kom En finnejentes kjærlighetshistorie. På Narvesens Kioskkompani. Den handler om Eva, den vakre datteren til Isak Uglefjeld og Serri. Som Isak vil skal reise til byen for å gå på skole. Utgiverens forord:

Helleristninger – Historier fra Fjeldet og Jagten kom i 1916. Også den har en fortelling om samer; «Finn-Tjønna». Om finnejenta Ane-Sofia Ridal nord fra Aursundsjøen. Tre år etter hun gikk for presten hadde hun vært forlovet med Embret «Uti den der førbanna Tufsingdala», etter at hun slo opp med ham, var hun ringforlovet med en gruvkar fra Hestdala, siden fór hun og fløi med en svenske, en fant. Og nå var det lyst for henne og Morten Paalsen. Men hun var glad i søllaten Per Ors fra Os. Hun fikk Morten til å fare over isen på tjønna for å ta en varg. Isen brast, slik hun ønsket. Ane-Sofia ble gift med Per Ors; «men av dem ble det farende fant, for alt de tok seg til, fulgte det ingen lykke med. Ennå finnes det dem som mindes Søllat-fantene som folk kalte dem.»
Denne historien sto også i en rekke julehefter og aviser, blant annet i Døves Jul i 1959 (side 18). Her er en av illustrasjonene fra dette juleheftet:

Og så til slutt;
Solen historie fra 1600-tallet (1918).
Historien om finnejenta Siri, Sevrillens datter oppe ved Årvsjøen. Siri som traff Brødd-Sølle, berggesellen ved Arvedal. En roman som peker framover mot de store verkene som kom senere med forhold omkring kobberverket, – men som også har litt av gammel historie slik romanen starter:
«Idag hadde Sevrillen igjen ofret til Horagales ute på Tullodden i Årvsjøen. Fra solen rant til den gikk ned att innpå Kjurrudalsmanen skulle offerstenen stå rød av blod.
Etter ofringen hadde han gaulet død og forbannelse over de forargelige kirkene i Ålen og nede på Bergstaden – – – og over den nye Kristi tro – – – for ennå  trodde Sevrillen på «’n gammelgu» og ofret årvisst til ham sommer- og vintersolhvervs-leite.
Han hadde også gaulet ilt over koppergruven sør i Ålbergja: den måtte snø ned og rause sammen og begrave de lange magre berggesellene. Og ingen måtte ta opp gruve på nytt i fjellene så lenge jorden sto.
Og til sist hadde Sevrillen gaulet vondt over Brodd-Sølle.»

Sol har en spesiell plass i hjertet mitt. Handlingen utspiller seg jo midt i vårt nærområde, Falkbergets rike. Dessuten var det gjennom den jeg først fikk øynene opp for at Falkberget såvisst hadde greie på planter. Og bruken av dem. Groblad for eksempel. Jeg, som livsvarig medlem av Nyttevekst-foreningen, ble imponert. Før jeg leste Sol hadde jeg nesten bare registrert gule, røde og blå blommer og tenkt at det var jo ikke mye Falkberget hadde greie på om blomster! Det har jeg måttet endre mening om. Jeg har lest Falkberget med blomsterøyne. En gang kommer kanskje min «Blomstervandring i Falkbergets rike» i bokform. Sitatene og bildene er mange, mange.

Disse bøkene og fortellingene jeg her har nevnt, hører med til Falkbergets tidligste diktning.
Ser en i Hans Svennes bibliografi, er det en rekke fortellinger om finner i tillegg til dem jeg har nevnt.
I del 3 av dette temaet vil jeg se nærmere på Den fjerde nattevakt.

Johan Falkberget og samene, del 1

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene.
6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp.
Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema.

I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8. mars i 1927 starter Johan Falkberget med å skildre sitt første møte med samen Morten Kant, eller Kant-Morten som han ble kalt:
«(…) Det var måneskin og smeldkulde. Og vi hadde leiret oss rundt den gamle bileggerovnen med basunengel på siden, mens vi ventet på at klokken skulle bli 6 –, før kunde nemlig ikke lampen bli tendt, den lille «flatbrenner», som hang i en sotet ståltråd over det rødmalte slagbord. (…) Jeg var 7 år den gangen – (…) Da fikk vi høre at noen kom tassende inn i ytterdøren, sette fra seg en tung sekk på gulvet og reise et gevær opp mot veggen. Og en hund pistret.
«No kjem det finna –» sa mormor.
Det tok i dørklinken. Inn kom en liten mann i renskinnmudd og med høg spiss mangefarvet lue på hodet.
«Ku kveld og signe kvila!» hilste han med syngende – men litt grovere stemme enn fjellfinner i almindelighet har. (…)
Han var en mann på noen og tredive, blåsvart i hår og skjegg, litt «vinnøgd» og med en stor fyldig munn og sterke snøkvite tenner. En praktfull skikkelse i full finnstas –, de mange blå og røde snorer på pesken og luen, det perlestukne belte rundt livet og det utbroderte halsbånd, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. (…) Om «Norges og Sveriges konge» hadde sittet der, vilde jeg ikke ha hatt større respekt for ham enn jeg hadde for ‘n Morten den kvelden.
Den gangen var ‘n Morten reneier. Han var konge i fjellet, nettopp gift med Marit, en av de rikeste finnejenter på Kjølen. (…) Han var av de eldste og beste av «urbefolkningen» der østpå. »

Avisstykket som går over to dager, er vel egentlig Falkbergets minneord over Morten Kant som døde i 1926. Det er alfor langt til å gjengis her, synd det ikke er tilgjengelig på nett. Men jeg tar en liten oppsummering:
Falkberget skriver om hvordan Morten mistet reinen sin; skadeerstatninger for beiting på bøndenes jord, advokathonorarer, saksomkosninger, handelsmenn som tok rein i betaling når det ikke var penger til oppgjør.
I 1900 ble Johan Falkberget og Morten Kant arbeidskamerater ved Kongens gruve. Sammen drev de i en fjellskjæring ved Fjellsjøen. Om nettene overnattet de i en gissen brakke. Morten fisket på isen, Johan gikk på jakt etter rype om kveldene. Dessuten skrev Johan på førsteutkastet til «Hauk Uglevatn». Han forsøkte å lese høyt for Morten, men han hadde lett for å sovne. – Vinteren etter arbeidet de ved gamle berghaller i Arvedalsgruva. De arbeidet sammen i mange år. Det var hardt slit. Særlig for Morten. Han og Marit mått gi opp reindrifta og flyttet inn til Bergstaden. De mistet flere av sine barn i tæring.

Etter at Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen og Ratvolden, var Kant-Morten jevnlig, hvert halvår, innom Ratvolden. Det var driftsstans ved kobberverket noen år, Morten ga seg til som fjellvatnsfisker: «En konges selvfølelse hadde han, den lille uanseelige mann med skinnsekk på ryggen og en lang hjemmegjort fiskestang over akselen, humpende og småjodlende fra fjellvatn til fjellvatn.» Han leverte fjellfisk på Ratvolden og tok seg tid til mang en fortrolig prat over en sigar med sin gamle arbeidskamerat.  Men også før dette, når Falkbergetfamilien var hjemme i Rugeldalen om somrene, må Morten Kant ha vært innom, for på Rørosmuseet har de et maleri malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget).

«Idet heletatt var morgenen, solrenningen, Mortens beste tid:
«Den som vil sjå noe rart må vårå oppe når sola rinn –» sa han.
Han holdt på at alt i naturen, dødt som levende, var utkvilt etter natten.»

Morten kunne en hel del sagn. Mye av det Johan Falkberget har skrevt i fortellingene sine, kan vi tro er inspirert av Mortens sagn i arbeidsbrakka om kveldene og i praten i Trondalen og på Ratvolden.

Fortellinga «De store fjellvidders barn» i boka I nordenvindens land (1924) har en etterskrift:
«Kant-Morten, min gamle ven og arbeidskamerat fra gruverne: jeg skal hilse Jer alle fra ham! Han lever endnu. Nu er han snart 70 år.»
Og Falkberget avslutter med å skrive at om noen vil sende ham en hilsen så er adressen Hr. Morten Kant, Røros. Han trenger sterkt til et hørerør, for han hører så dårlig: «Saa han endnu engang kunde faa høre rypen kagle i vierkjerrene i de kvite vaarnætter og myggen danse i solskinnet inne på Bergshøgden. Nye fiskesnører skulde han ogsaa ha raadd sig. Hans svarte hestetaglssnøre er for grovt og gammeldags – ørreten i Riasten og Fjeldsjøerne er blit for kultivert og moderne, den lar seg ikke mer by redskaper fra stenalderen.»

I avisomtalen i Arbeidets Rett avslutter Falkberget:
«For en tid siden ble han og Marit med i en «sameekspedisjon» til Oslo. Der ble han syk og døde. (…) Bergstadens gamle solbrente og sterke ansikt har igjen mistet en strek, en fure. Han var som sagt en ulærd mann, men likefullt en av dem, som mange ting er åpenbaret for. Hans gode hjertelag og lyse livssyn – det maner en tver og gnaven slekt til efterlevelse.
På hans gravsten kan det med full rett ridses inn: «Gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinding.»

Bildet av Morten Kant og Marit er fra utstillingen på Rørosmuseet:

Så tilbake til fortellingen «De store fjellvidders barn». Den hadde først stått i Arbeiderbladet og i Arbeidets Rett før jul i 1923 og i Waren Sardne i februar og mars i 1924. Waren Sardne var den sørsamiske avisa som kom ut på Røros i periodene 1910 -13 og 1922 – 24, grunnlagt av samehøvdingen Daniel Mortenson. Falkberget hadde flere fortellinger, en artikkel, et dikt, et eventyr og så nekrolog over redaktøren, den samepolitisk organisatoren, aktivisten og reindriftssamen Daniel Mortenson i 1. oktober i 1924.

Først;– gammelt bruktes både finn og lapp om samer, i Rørostraktene.
Fortellingen, kanskje heller en artikkel, er ganske sikkert inspirert av Falkbergets gode kjennskap til hva samene hadde å slite med gjennom sitt vennskap med Morten Kant.

Jeg tar med litt fra «De store fjellvidders barn». Er du interessert i å lese hele finner du den her.
«(…) Videnskapsmænd – og jurister, som har faat lappesaker aa føre – har drøftet hidsig og hensynsløst spørsmaalet om hvorvidt disse fjeldstrækninger har været bebodd av finner fra Alders tid. Videnskaps–mændene har stoppet op ved anno 1620. Her har de tapt sporene i de gamle dikumenter og skindbreve. Juristene har likevel gjentagne ganger uttalt, at bosætningen der paa stedet maa antages aa være adskillig ældre. De, som steller med videnskap er imidlertid litet mottagelige for antagelser, de forlanger beviser, kjendsgjerninger!   Fantasi frabedes!   De glemmer i en beklagelig grad, at det er folk med fantasi som sætter dem paa sporet. Nu er det ikke for aa knive ned videnskapsmændene og ile juristerne til undsætning, at jeg vil prøve paa aa bevise, at finnene har hat tilhold paa Dovre og langs Kjølen fra Alders tid og endnu længer. Jeg har stor respekt for alle som er lærde og aandsfraværende; de maa bare ikke indbilde sig at «vi alene vide» – – – vi, som ingen ting vet, vi vet ogsaa et og andet.»

Lærde og åndsfraværende; ja, Falkberget fikk sagt det!
Et stykke lengre ut i stykket skriver han:
«Jacob Hilditch (Trangviksposten; min kommentar) har skrevet en mesterlig, men ikke desto mindre rystende fortælling om finne-drengen. Den burde vore myndigheter læse med alvor og ettertanke. Jeg vil ogsaa tilraade dommere og sorenskrivere, som skal dømme i lappesaker, aa gjøre sig bekjendt med denne skildring. Det vilde heller ikke skade om det ved lov blev paabudt, at den skulde forelæses høit, klart og tydelig i høiesteret umiddelbart foran domsavsigelser i saker som angaar samerne. Naar dyresteken bæres ind paa det bugnende bord, burdeden ledsages av et kort utdrag av nævnte fortelling – det vilde i høi grad bidrage til aa øke forstaaelsen av det folk, som er henvist til aa ernære sig paa de golde og øde fjeld.»
Skulle du ha lyst til å lese Hilditchs fortellingen, Finn-Drængen, ligger den på bokhylla.

Og Falkbergets bruk av samer i litteraturen, kommer jeg tilbake til i del 2.
Begynnelsen av artikkelen om Morten Kant i Arbeidets Rett, kanskje er det mulig å lese: