Førjulstid hos Falkberget

Advent – nilsmesse – tallaksmesse
Jeg fikk et lite innfall:
Skriver Falkberget noe om tida vi er inne i?
Advent og vintersolverv?
Jeg bladde, – leste litt her og der, og endte med å lese Bjørneskyttern på nytt.
Romanen som kom ut for nesten nøyaktig 100 år siden.
Den åpner slik:
«I grålysningen tredje søndag i advent anno 1679 kom Sjur Sjursen fra Halgutusveen på tjærebredde finn-ski sørover Rugla.»

Romanen kom i bokform i 1919, men var skrevet allerede vinteren 1914.
Da trykket «Hvepsen» den med tittelen «Bjørneskyttern Sjur Halgutusveen – Eli Sjursdotters far. Nogen smaa optegnelser «fra hine haarde tider …».» Etterpå gikk den i flere aviser, og romanen ble også oversatt til svensk før den kom i bokform i Norge.

Dagens utgave av romanen i Falkbergets samlede verker (min utgave 1979) er på drøyt 100 sider, den gangen den først kom ut var den på 173 sider står det å lese i Hans Svennes bibliografi. Og den svenske var på 238 sider. Er den svenske og den norske utgaven den samme?
Romanen kom ut helt mot slutten av november i 1919.
Den første anmeldelsen sto i Norges Handels- og Sjøfartstidende 24. 11. Og så fulgte en rekke anmeldelser, hele 20 stykker i ulike aviser, i løpet av desember. I Haugesunds avis var det anmeldelse lille julaften og i Folketiende i Trondhjem selveste julaften. I tillegg var det to omtaler på vårparten i 1920.

Sjur var på vei for å skyte bjørn.
«… Sjur var sint. Han hadde vært sint helt siden igår kveld.
Igår kveld ja. Han hadde stått i måneskinnet utenfor eldhuset og kløvd råbjørk. Da kom Gammel-Bør på Musop tassende i lodne elglærssko borte ved lemkloppen.
«Signe kveldsarbe’!» sa han. «Står du og høgg heljeved, Sjur?»
«Nei, je står bærre og hakke sund lite muslort!» hadde Sjur svart.
«Ha du skøtte den der slag-bjønn sør i Rugelsjølien no? Hi! Hi!» knislet Gammel-Bør.
«Bjønn! ropte Sjur. «Var det bjønn du sa?»
Og han hadde tatt og sendt Bør på hodet bort i snøfonnen. …»

Nilsmesse hadde Sjur vært på dans i Trøen. Der spurte de og om bjørnen:
«E ’n dau slagbjønn søri Rugelsjølien nå?» sa Ildri da.
«Han vart rett langliva ‘n der bjønn, Sjur!» ertet også Jo.

Og så dro Sjur for å skyte bjørn.
Dro gjennom Rugeldalen, i kaldsnoen langs Rugla.
Tredje søndag i advent.

Sola rant over Midthøgda og skinte som «gul furuvarme på snøskavlene ute på Rugelsjøen» da Sjur kom langs  Rugelsjølien.
(Sol over snøskavlene i fjellbandet under Ratvoll-fjellet.)

På tilbaketuren med bjørneskinnet over skuldrene, ble Sjur sliten nord i Ratvollfjellet, sovnet og bråvåknet av et nærgående, krypende lemen.
(Ratvollfjellet til høyre for gruvklokka på Ratvolden.)


«Hanen gol for snødrev oppe på lemmen, og månen rullet glorød benest ned i Hessedalen, …»

(Månen går ned i vest 13.desember 2019.
Sett mot Hessdalen.)

 

Kapitlet «Jul i Halgutusveen», litt lengre ut i fortellingen starter slik:
«Fra nilsmesse til tallaksmesse hadde det natt og lysen dag vært et eneste overhendig storsnødrev fra nord.
Nedpå Langeland satt en liten vindtørr kall som ikke gjorde annet enn å passe varmen; kallen var meget over hundre. «Har du sett no slikt snødrev før?» hujet det inni ørstolene hans. Men han ristet bare på hodet. Den høsten og vinteren gikk ikke løvet av skogen, det frøs gult og rødt og ble hengende.
Og så spurte de kallen igjen: «Har du sett lauet henge på trærne non vinter?» Kallen ristet på hodet igjen. «Men let meg sjå!» mimret han og klødde seg i skjegget. «Han Stor-Ola, det var enda han som sist ble begraven nedpå gammel-kjerk-gara, fortalde om en slik vinter; det var på fjortenhundretale det hendte. Men sommeren etter ble det så fullt av mus på jorden.»
«Hæ! Hæ!» sa de og lo. «Mus! Mus!»»

I det hele, – Bjørneskyttern er en fin liten roman. Den bærer bud om nesten alt som måtte komme i Johan Falkbergets forfatterskap. Her er naturskildringer, personskildringer, humor, historiske glimt og håpløse kjærlighetsforhold. Og livsvisdom.
Nettopp disse naturskildringene hans er slik at du ser forholdene for deg. Korte, konsise setninger. Og ikke minst farger. Romanen har også en rikdom på fugle- og dyreliv som vi kanskje ikke ser så mye til siden.

Merkedager
Dette med merkedager bruker Falkberget mye.
Romanen starter jo med adventstid.
Sjur har vært på dans nilsmesse.
Nilsmesse er 6. desember, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen, dagen til minne om biskop Nikolaus den hellige. To ganger nevnes altså nilsmesse i romanen.
Hvor ofte Nilsmesse ellers nevnes i forfatterskapet har jeg ikke oversikt over, men i Lisbet på Jarnfjeld blir også Nilsmesse nevnt. Her står forøvrig Nilsmesse med stor N, i Bjørneskyttern brukes det liten. I Lisbet på Jarnfjeld handler det om høsttinget og Bjørn som er i ferd med å selge Jarnfjeld og ville få det underskrevne skjøtet tinglest nettopp på Nilsmesse. I kapitlet etter sier Bjørn:
«Nå lir det til Nilsmesse da, Lisbet.» (…) «Nå var det ikke mange dagene igjen til Nilsmesse.»

I kapitlet «Jul i Halgutusveen» nevnes i tillegg til nilsmesse også tallaksmesse.
Tallaksmesse, eller Tollesmesse 23. desember, er Torlaksmesse som er minnedag for biskop Torlak fra Skålholt på Island.

Jonsok går svært ofte igjen i Falkbergets forfatterskap. I Bjørneskyttern hører vi først om Sjur som møter taterjenta Jonetta på Ratvollsetra og lyver i henne om både navn og hendelser: «Nå natt til jonsok holdt han på sette livet til. Ja, han holdt på å brenne inne.»
Etter mange år i kongens tjeneste i København er Sjur hjemme igjen. «Han var nødt til å overta gården fra jonsok.» Om det er samme året eller året etter er ikke godt å vite, men «Jonsok om våren holdt Sjur Halgutusveen bryllup med Ildri.» Et bryllup som varer i åtte dager.
Og «Alle helgens søndag om høsten kom en liten jente til verden oppe i Halgutusveen. Og to og tyvende søndag etter trefoldighet holdtes hun over dåpen og fikk navnet Eli.»
Allehelgensdag er første søndag i november. Men to og tyvende søndag etter trefoldighet er da vel omtrent på samme tid?

 

(Jeg har ikke noe bilde av rød sol over snøskavlene på Rugelsjøen,
Men her er sol fra Rugelsjølia som speiler seg i fjøsvinduet på Ratvolden.)

 

 

Vi nærmer oss vintersolverv.
Ett sted vet jeg at Falkberget har brukt vintersolverv.
I Kjærlighets veier.
An-Magritt og Eva går sammen ned til hjulmakerhuset.
«I vinter kjem det til å blåse kaldt. Hardest innendørs!
An-Magritt sa det nærmest til ingen. Eva var for enfoldig til å skjønne halvkvedet vise.
Kvenn har spådd så vondt, An-Magritt?
Frosten olsokleté!
I år må ‘n Pedro kreve inn degnetiena. Vi har tenkt å – – – Eva fikk ikke sagt mer.
An-Magritt fixerte Eva.
Vil du flytte ned til ‘n Pedro?
Ja. Han sier det lyt skje no. Helst før vintersolkverv.»

Vinter og jul finnes mange steder. Kanskje kan jeg komme tilbake til det.
Men nå som vi nærmer oss jul, passer det å avslutte med et lite visdomsord fra Bjørneskyttern i kapitlet «Varg»:
«Gammelt sølv var som en menneskesjel. Både sorg og glede vistes på det; nå var søljen mørk og trist.»

Skulle du få lyst til å lese Bjørneskyttern, men ikke har den, så ligger den her på bokhylla.no

Johan Falkberget og Rørosbanen

Hadde det ikke vært for Rørosbanen, hadde ikke Johan Falkberget vært født. – Ja, det er min påstand.

I disse Sommertog – Sommeråpent-tider, kan det være grunn til å se på Rørosbanens betydning for Johan Falkberget. (Bildene i dette innlegget er ikke de beste ettersom jeg er på ferie og ikke har tilgang til originalbilder eller andre bilder jeg har hjemme.)

Aller først, hadde det ikke vært for at Jon Olsen Jamt hadde arbeid på Muggruva, hadde han ikke kjøpt plassen ved Rugelsjøen. Han og Olava kom dit i 1844 sammen med sin lille sønn Ole (kalt Ola, senere blind-Ola). Etter hvert fikk de barna Peder (kalt Per), Kari og Gunhild.
Gunhild ble født i 1855.
Eldhuset nede på Falkberget, med Rørosbanen på den andre sida av Rugelsjøen:

Dernest, Rørosbanen som sto ferdig i 1877:
Det var mange unge, staute menn som var med på anleggsarbeidet. De bodde på gårder rundt i bygda og skapte liv og røre rundt seg i fritida. Aasta Falkberget, Johans datter, skriver i sin bok Mor og far i unge år om den tida anleggsarbeiderne holdt til i Rugeldalen:
”Som barn hørte jeg mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbaneingeniør under anleggstiden. Hun skulle ha vært en flott jente med blanke, brune øyne, fine røde kinn og en bratt holdning, som hun forresten bevarte alle sine dager. Gamle Knut Stafne fortalte mer enn én gang, når min bestemor kom på tale at ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.”
Hvem denne jernbaneingeniøren var, står det ingenting om. Heller ikke hvorfor det ikke ble dem. Men Mikkel Andreas Lillebakken fra Dalsbygda i Os var også en av dem som var med på anlegget. Han var født i 1847, altså 8 år eldre enn Gunhild. Og det var henne han kastet sine øyne på. Vi må vel gå ut fra at følelsene var gjensidige, for de forlovet seg, han flyttet etter hvert inn på Falkberget og fikk arbeid på Christianus Sextus gruve. 30. juni 1879 giftet de seg, og 30. september ble Johan Petter Lillebakken født. Senere tok han navnet Falkberget.
Her er Johan 12 år gammel sammen med sin far Mikkel Andreas Lillebakken og sin mor Gunhild, født Jamt (1):

For det tredje: En annen som arbeidet på anlegget var en ung mann fra Rindalen, Ole Jonsen Skjølsvold, født i 1849. Han drev med stenmuring av underganger. Han var innlosjert på Ivervollen i rugeldalen, og som Aasta skriver: ”hvor han traff den meget unge og muntre Petronille, en av døtrene i huset. Hun og Ole kom til å synes svært godt om hverandre, selv om han var tolv år eldre. Allikevel var Ole bare en ungdom, vakker og sprek, og det var bare såvidt Petronille rakk å bli konfirmert, og ”få prestehanna” da hun atter sto for alteret, denne gangen som brud, sikkert lykkelig og glad, men knapt seksten år gammel.” Petronille var født i 1862. Anders Sakrisvoll som kanskje har sjekket papirene nøyere enn Aasta Falkberget, skriver i sin bok Kvinnene nær Johan Falkberget at Petronille og Ole ble foreldre høsten 1878 til gutten Peter. Han ble hjemmedøpt, men da dåpen ble stadfestet i Røros kirke i desember, ble det samtidig lyst for det unge paret. De giftet seg i juni 1879.
Petronille og Ole flyttet til Trondheim, og i 1880 fikk de dattera Anna Marie. Til sammen fikk de 16 barn. Petronille trivdes ikke i Trondheim, så etter hvert fikk Ole en stilling i jernbanen på Os i Østerdalen, og ble senere forfremmet til baneformann. De kjøpte en setervoll på Hummelvold som de dyrket opp til en bra gård. Anna Marie var på besøk hos bestemoren i Rugeldalen flere ganger. Aasta skriver: ”En dag mor og flere av bygdens ungdom var nede på stasjonen for ”å sjå på toget”, en folkeforlystelse som har holdt seg trutt gjennom årene helt opp til våre dager, ble hun var en syttenårs gutt som kom kjørende med en folkevond og bister gamp. Denne gutten tittet frimodig på den unge Anna Marie. Hun la merke til at han på en måte var ulik de andre ungdommene, og hørte siden at det var han ”Joan tu Trondala”. Dette sa henne ikke så meget, og han ble fort innlemmet i hennes glemmebok. Om han gjorde det samme, er mer tvilsomt.”
Anna dro videre til Trondhjem der hun ble fotografert, den samme sommeren (1):
To år senere kom i hvert fall broren Ole som hadde slåttearbeid i Rugeldalen på gården Søndre Ryen hjem til Hummelvold sammen med en fremmedkar: Han ”gikk frimodig frem, sa navnet sitt, tok den vakre unge piken i hånden og bukket dypt. En ny gest for henne. De stirret kanskje litt lenger på hverandre enn vanlig var, sikkert i gjensidig beundring.
Og fremmedkaren var Johan Falkberget.”, skriver Aasta.

Forlovelsesbilde (1).
4. oktober i 1899 giftet Anna Marie og Johan seg i Ilen kirke i Trondheim. Men det er en annen historie.

Da jeg og Jon i 2015 hadde Falkbergetvandringa under Litteraturfest Røros, startet vi på jernbanestasjonen i Røros ettersom Johan Falkberget opp gjennom årene hadde et stort engasjement for Rørosbanen.

I 1908 hadde Falkberget en artikkel i Social-Demokraten med tittel ”Med godstoget, – et billede paa norsk hastverk”. Det var vanlig å bruke godstoget ene veien når en skulle til Glåmos eller Røros for å utføre ærender, å bruke persontoget begge veier betydde at en brukte en hel dag. Det holdt seg lenge utover.
I Fjell Ljom i 1924 skrev Falkberget om ”Baneformann Knut Stafne”. Det var vel den samme Stafne som sa om Gunhild Jamt: ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.

I 1921 sto Dovrebanen ferdig. Da hadde Johan Falkberget levert en fortelling til avisa Dovre på Røros med tittelen ”Børson uttaler seg om Dovrebanen”.
Senere samme år sto det i denne avisa en artikkel av Falkberget ”Om Rørosbanens ombygging”. Rørosbanen var smalsporet, mens den nye banen over Dovre var normalsporet. Dermed ble den nye banen stambane mellom Oslo og Trondheim. Men ombygging av Rørosbanen til normalspor var vedtatt, selv om det tok lang tid. I 1923 ”Vil ombyggigningen av Rørosbanen bli fortsatt? Vinteren og arbeidsledigheten staar for døren”, i 1924: ”Rørosbanens ombygning”, 1926: ”Om Rørosbanens ombygning”, 1933: ”Rørosbanen er for oss et ”tapt land” og det er dette ”tapte land” vi kjemper for å vinne tilbake”, 1936: ”Slarv” (Om Rørosbanen), og ”Rørosbanens ombygning må nu iverksettes”. Tyskerne satte fortgang i arbeidet, og i 1941 sto hele strekningen ferdig ombygd til normalspor.
Men det at Rørosbanen var smalsporet gjorde at den ble nedprioritert. Også dette engasjerte Falkberget: 1921: ”Togrutene paa Rørosbanen. En meningsløshet”, og 1922: Daghurtigtog paa Rørosbanen”.

Allerede i 1945 begynte Falkberget å engasjere seg for mellomriksbanen, forbindelsen til Sverige over Røros. 1945: ”Når kommer det første jernbanetog – over Kjølen?”, 1951: ”Mellomriksbanen ligger ennå og sover i voggen”, og 1952: ”Mellomriksbanen” og ”Framtidens øye”. Planene ble gitt opp da svenskene i 1953 vedtok ikke å forlenge jernbanelinjen fra Hede til Funäsdalen.

På 50-tallet hadde de en Rørosbanekomite som vel handlet om godstrafikk: Rørosbanen i landets tjeneste. I den sammenheng ga Falkberget et intervju i 1953 der han kalte banen for ”Husmannsbanen”.

Ved jernbanens 100 årsjubileum i 1954 skrev Johan Falkberget prolog som er gjengitt i flere aviser: ”Vingehjulets sekel”, i tillegg nevner Svenne Falkbergets artikkel fra 1954: ”Jernbanen som kostet en innsjø av svette – Men fikk likevel menneskene til å drømme om livet”.

I arkitektturvernåret 1975 ble Rugldalen stasjon revet. Et samlingspunkt for Rugeldalens befolkning forsvant. Foto over: DigitalMuseum.
Et venteskur ble bygget. Nå er også selve stoppet der lagt ned, men huset står, foto; Norsk Jernbaneklubb:

*
Helt til slutt; Ole Skjølsvold hadde blitt glad i dattera Lisabeth på Ryen i Rugeldalen, og de giftet seg.  Så hadde det ikke vært for Rørosbanen, så hadde vel ikke jeg havnet i Rugeldalen heller, for Ole Skjølsvold, Anna Maries bror, er min ”svigerbestefar”.

Kilder
(1) Aasta Falkberget Mor og far i unge år
(2) Titlene på avisinnleggene er hentet fra
Hans Svenne Johan Falkberget i Norge – En bibliografi