Førjulstid hos Falkberget

Advent – nilsmesse – tallaksmesse
Jeg fikk et lite innfall:
Skriver Falkberget noe om tida vi er inne i?
Advent og vintersolverv?
Jeg bladde, – leste litt her og der, og endte med å lese Bjørneskyttern på nytt.
Romanen som kom ut for nesten nøyaktig 100 år siden.
Den åpner slik:
«I grålysningen tredje søndag i advent anno 1679 kom Sjur Sjursen fra Halgutusveen på tjærebredde finn-ski sørover Rugla.»

Romanen kom i bokform i 1919, men var skrevet allerede vinteren 1914.
Da trykket «Hvepsen» den med tittelen «Bjørneskyttern Sjur Halgutusveen – Eli Sjursdotters far. Nogen smaa optegnelser «fra hine haarde tider …».» Etterpå gikk den i flere aviser, og romanen ble også oversatt til svensk før den kom i bokform i Norge.

Dagens utgave av romanen i Falkbergets samlede verker (min utgave 1979) er på drøyt 100 sider, den gangen den først kom ut var den på 173 sider står det å lese i Hans Svennes bibliografi. Og den svenske var på 238 sider. Er den svenske og den norske utgaven den samme?
Romanen kom ut helt mot slutten av november i 1919.
Den første anmeldelsen sto i Norges Handels- og Sjøfartstidende 24. 11. Og så fulgte en rekke anmeldelser, hele 20 stykker i ulike aviser, i løpet av desember. I Haugesunds avis var det anmeldelse lille julaften og i Folketiende i Trondhjem selveste julaften. I tillegg var det to omtaler på vårparten i 1920.

Sjur var på vei for å skyte bjørn.
«… Sjur var sint. Han hadde vært sint helt siden igår kveld.
Igår kveld ja. Han hadde stått i måneskinnet utenfor eldhuset og kløvd råbjørk. Da kom Gammel-Bør på Musop tassende i lodne elglærssko borte ved lemkloppen.
«Signe kveldsarbe’!» sa han. «Står du og høgg heljeved, Sjur?»
«Nei, je står bærre og hakke sund lite muslort!» hadde Sjur svart.
«Ha du skøtte den der slag-bjønn sør i Rugelsjølien no? Hi! Hi!» knislet Gammel-Bør.
«Bjønn! ropte Sjur. «Var det bjønn du sa?»
Og han hadde tatt og sendt Bør på hodet bort i snøfonnen. …»

Nilsmesse hadde Sjur vært på dans i Trøen. Der spurte de og om bjørnen:
«E ’n dau slagbjønn søri Rugelsjølien nå?» sa Ildri da.
«Han vart rett langliva ‘n der bjønn, Sjur!» ertet også Jo.

Og så dro Sjur for å skyte bjørn.
Dro gjennom Rugeldalen, i kaldsnoen langs Rugla.
Tredje søndag i advent.

Sola rant over Midthøgda og skinte som «gul furuvarme på snøskavlene ute på Rugelsjøen» da Sjur kom langs  Rugelsjølien.
(Sol over snøskavlene i fjellbandet under Ratvoll-fjellet.)

På tilbaketuren med bjørneskinnet over skuldrene, ble Sjur sliten nord i Ratvollfjellet, sovnet og bråvåknet av et nærgående, krypende lemen.
(Ratvollfjellet til høyre for gruvklokka på Ratvolden.)


«Hanen gol for snødrev oppe på lemmen, og månen rullet glorød benest ned i Hessedalen, …»

(Månen går ned i vest 13.desember 2019.
Sett mot Hessdalen.)

 

Kapitlet «Jul i Halgutusveen», litt lengre ut i fortellingen starter slik:
«Fra nilsmesse til tallaksmesse hadde det natt og lysen dag vært et eneste overhendig storsnødrev fra nord.
Nedpå Langeland satt en liten vindtørr kall som ikke gjorde annet enn å passe varmen; kallen var meget over hundre. «Har du sett no slikt snødrev før?» hujet det inni ørstolene hans. Men han ristet bare på hodet. Den høsten og vinteren gikk ikke løvet av skogen, det frøs gult og rødt og ble hengende.
Og så spurte de kallen igjen: «Har du sett lauet henge på trærne non vinter?» Kallen ristet på hodet igjen. «Men let meg sjå!» mimret han og klødde seg i skjegget. «Han Stor-Ola, det var enda han som sist ble begraven nedpå gammel-kjerk-gara, fortalde om en slik vinter; det var på fjortenhundretale det hendte. Men sommeren etter ble det så fullt av mus på jorden.»
«Hæ! Hæ!» sa de og lo. «Mus! Mus!»»

I det hele, – Bjørneskyttern er en fin liten roman. Den bærer bud om nesten alt som måtte komme i Johan Falkbergets forfatterskap. Her er naturskildringer, personskildringer, humor, historiske glimt og håpløse kjærlighetsforhold. Og livsvisdom.
Nettopp disse naturskildringene hans er slik at du ser forholdene for deg. Korte, konsise setninger. Og ikke minst farger. Romanen har også en rikdom på fugle- og dyreliv som vi kanskje ikke ser så mye til siden.

Merkedager
Dette med merkedager bruker Falkberget mye.
Romanen starter jo med adventstid.
Sjur har vært på dans nilsmesse.
Nilsmesse er 6. desember, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen, dagen til minne om biskop Nikolaus den hellige. To ganger nevnes altså nilsmesse i romanen.
Hvor ofte Nilsmesse ellers nevnes i forfatterskapet har jeg ikke oversikt over, men i Lisbet på Jarnfjeld blir også Nilsmesse nevnt. Her står forøvrig Nilsmesse med stor N, i Bjørneskyttern brukes det liten. I Lisbet på Jarnfjeld handler det om høsttinget og Bjørn som er i ferd med å selge Jarnfjeld og ville få det underskrevne skjøtet tinglest nettopp på Nilsmesse. I kapitlet etter sier Bjørn:
«Nå lir det til Nilsmesse da, Lisbet.» (…) «Nå var det ikke mange dagene igjen til Nilsmesse.»

I kapitlet «Jul i Halgutusveen» nevnes i tillegg til nilsmesse også tallaksmesse.
Tallaksmesse, eller Tollesmesse 23. desember, er Torlaksmesse som er minnedag for biskop Torlak fra Skålholt på Island.

Jonsok går svært ofte igjen i Falkbergets forfatterskap. I Bjørneskyttern hører vi først om Sjur som møter taterjenta Jonetta på Ratvollsetra og lyver i henne om både navn og hendelser: «Nå natt til jonsok holdt han på sette livet til. Ja, han holdt på å brenne inne.»
Etter mange år i kongens tjeneste i København er Sjur hjemme igjen. «Han var nødt til å overta gården fra jonsok.» Om det er samme året eller året etter er ikke godt å vite, men «Jonsok om våren holdt Sjur Halgutusveen bryllup med Ildri.» Et bryllup som varer i åtte dager.
Og «Alle helgens søndag om høsten kom en liten jente til verden oppe i Halgutusveen. Og to og tyvende søndag etter trefoldighet holdtes hun over dåpen og fikk navnet Eli.»
Allehelgensdag er første søndag i november. Men to og tyvende søndag etter trefoldighet er da vel omtrent på samme tid?

 

(Jeg har ikke noe bilde av rød sol over snøskavlene på Rugelsjøen,
Men her er sol fra Rugelsjølia som speiler seg i fjøsvinduet på Ratvolden.)

 

 

Vi nærmer oss vintersolverv.
Ett sted vet jeg at Falkberget har brukt vintersolverv.
I Kjærlighets veier.
An-Magritt og Eva går sammen ned til hjulmakerhuset.
«I vinter kjem det til å blåse kaldt. Hardest innendørs!
An-Magritt sa det nærmest til ingen. Eva var for enfoldig til å skjønne halvkvedet vise.
Kvenn har spådd så vondt, An-Magritt?
Frosten olsokleté!
I år må ‘n Pedro kreve inn degnetiena. Vi har tenkt å – – – Eva fikk ikke sagt mer.
An-Magritt fixerte Eva.
Vil du flytte ned til ‘n Pedro?
Ja. Han sier det lyt skje no. Helst før vintersolkverv.»

Vinter og jul finnes mange steder. Kanskje kan jeg komme tilbake til det.
Men nå som vi nærmer oss jul, passer det å avslutte med et lite visdomsord fra Bjørneskyttern i kapitlet «Varg»:
«Gammelt sølv var som en menneskesjel. Både sorg og glede vistes på det; nå var søljen mørk og trist.»

Skulle du få lyst til å lese Bjørneskyttern, men ikke har den, så ligger den her på bokhylla.no

I nordenvindens land

Før jeg forlater I nordenvindens land for denne gang:

Det var fantastiske forsider på de gamle bøkene. Akkurat denne har vi ikke her hjemme, så jeg har tatt et bilde av den som ligger på Nasjonalbibliotekets sider. Den kom i 1924.
Spennende å se at den har tilhørt Stavanger kommunebibliotek i sin tid.


Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, … 
skrev Johan Falkberget om klokka på Muggruva.

Tro om nordenvinden noen gang greier å få klokka til å slå der den i dag henger på Ratvolden?

Vi bor i nordenvindens land, vi som bor her i Rugeldalen, lengst nord i Røros kommune, like ved grensen mot Holtålen.
Jeg fikk høre at jeg hadde flyttet til verdens «utpost» av enkelte rørosinger, for noe mer vindfullt enn Rugeldalen, fantes ikke, sa de. Det er her nordavinden slår inn for fullt. Ofte når ikke slikt vær fram til Røros. Og etter at nordavinden har løyet og det klarner opp, ligger fonnene mellom husene. Johan Falkberget opplevde det nok mange ganger. Nå er Ratvolden forlengst forlatt, vinters tid er det ikke mange som ferdes her, så både dører og vinduer kan være nesten gjenføket.

Vi hører jo om at det er værskille på vannskillet. Før jeg kom hit, hadde jeg ingen erfaring med det. Vannskillet i dalen går ved Harborg. Sør for Harborg renner vannet mot Glomma og Fredrikstad. Nord for Harborg renner vannet til Rugelsjøen, Rugla og Gaula mot Trondheimsfjorden. Og igjen og igjen opplever vi det; værskillet på Harborg. Som regel er det vi som får det dårlige været fra nord, mens de på Røros kan ha finvær og solskinn. Men av og til hender det også at regn og vind fra sør ikke når fram til oss, det stopper ved Harborg.

Selv om det de siste årene har vært mye mer sønnavind, var det nordavinden som var den hardeste og la igjen de største fonnene. Og når vinden har stått på ei stund og filt og filt på snøen, kan kantene bli både høye og kvasse.

Johan Falkberget som i sin barndom og unge voksenliv arbeidet ved Nordgruvene, visste av egen erfaring hva «nordenvindens land» innebar.  Han hadde opplevd mangt et styggevær. Det er ikke få skildringer vi finner i bøkene hans om folk som kommer ut for forrykende uvær.

Han avsluttet sin karriere ved Kobberverket som konduktør på Arvedalsbanen i 1906, godt og vel 26 år gammel. Arvedalsbanen, høyfjellsbanen, som ble tatt i bruk som en sidebane til Rørosbanen i 1886 for å frakte malm fra Nordgruvene ned til Rugeldalen. Den gikk opp fra den gang Tyvold stasjon, nå Rugldalen, til Arvedal gruve, nå Kongens. Den gang fantes det ikke ploger og fres som kunne fjerne snøen etter uvær. Banen ble håndmåket. Ofte måtte snøen kastes i flere omganger for å få den helt opp.

I stykket om «Bergmannen Ole Johnsen Jamt» i Der stenene taler skriver Falkberget om morbroren sin, at han og tyve andre i Arvedalslinjen hadde … en sneskuflingsakkord på over 2000 meter med forskjellige høider og bredder – en adskillig innviklet affære i en rekke opgivender. Da det var et forrykende uvær og umulig å ta op blyant og papir, spurte opsynsmannen nærmest i spøk om Ole kunde få ut i hodet det hver mann tilkom i fortjeneste.
«Bi no te je fe mei e skrå –» sa Ole og smilte «– så tru je de ska gå lite om senn.»
Han vendte ryggen mot nordenvinden, stødde sig på skufleskaftet, tygde tobakk og regnet – det var som han sto og leste tallene utenat. Og det varte ikke lenge før det hele var klappet og klart.

Det må ha vært litt av et slit å holde banen åpen.

Vi får være glad at det i dag finnes kraftig snøryddingsutstyr som holder veier og jernbaner åpne i vinterens uvær. Og så kan vi glede oss over naturens mange former når vinden stilner. I formiddag så det slik ut utenfor her hos oss: