Johan Falkberget og Rørosbanen

Hadde det ikke vært for Rørosbanen, hadde ikke Johan Falkberget vært født. – Ja, det er min påstand.

I disse Sommertog – Sommeråpent-tider, kan det være grunn til å se på Rørosbanens betydning for Johan Falkberget. (Bildene i dette innlegget er ikke de beste ettersom jeg er på ferie og ikke har tilgang til originalbilder eller andre bilder jeg har hjemme.)

Aller først, hadde det ikke vært for at Jon Olsen Jamt hadde arbeid på Muggruva, hadde han ikke kjøpt plassen ved Rugelsjøen. Han og Olava kom dit i 1844 sammen med sin lille sønn Ole (kalt Ola, senere blind-Ola). Etter hvert fikk de barna Peder (kalt Per), Kari og Gunhild.
Gunhild ble født i 1855.
Eldhuset nede på Falkberget, med Rørosbanen på den andre sida av Rugelsjøen:

Dernest, Rørosbanen som sto ferdig i 1877:
Det var mange unge, staute menn som var med på anleggsarbeidet. De bodde på gårder rundt i bygda og skapte liv og røre rundt seg i fritida. Aasta Falkberget, Johans datter, skriver i sin bok Mor og far i unge år om den tida anleggsarbeiderne holdt til i Rugeldalen:
”Som barn hørte jeg mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbaneingeniør under anleggstiden. Hun skulle ha vært en flott jente med blanke, brune øyne, fine røde kinn og en bratt holdning, som hun forresten bevarte alle sine dager. Gamle Knut Stafne fortalte mer enn én gang, når min bestemor kom på tale at ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.”
Hvem denne jernbaneingeniøren var, står det ingenting om. Heller ikke hvorfor det ikke ble dem. Men Mikkel Andreas Lillebakken fra Dalsbygda i Os var også en av dem som var med på anlegget. Han var født i 1847, altså 8 år eldre enn Gunhild. Og det var henne han kastet sine øyne på. Vi må vel gå ut fra at følelsene var gjensidige, for de forlovet seg, han flyttet etter hvert inn på Falkberget og fikk arbeid på Christianus Sextus gruve. 30. juni 1879 giftet de seg, og 30. september ble Johan Petter Lillebakken født. Senere tok han navnet Falkberget.
Her er Johan 12 år gammel sammen med sin far Mikkel Andreas Lillebakken og sin mor Gunhild, født Jamt (1):

For det tredje: En annen som arbeidet på anlegget var en ung mann fra Rindalen, Ole Jonsen Skjølsvold, født i 1849. Han drev med stenmuring av underganger. Han var innlosjert på Ivervollen i rugeldalen, og som Aasta skriver: ”hvor han traff den meget unge og muntre Petronille, en av døtrene i huset. Hun og Ole kom til å synes svært godt om hverandre, selv om han var tolv år eldre. Allikevel var Ole bare en ungdom, vakker og sprek, og det var bare såvidt Petronille rakk å bli konfirmert, og ”få prestehanna” da hun atter sto for alteret, denne gangen som brud, sikkert lykkelig og glad, men knapt seksten år gammel.” Petronille var født i 1862. Anders Sakrisvoll som kanskje har sjekket papirene nøyere enn Aasta Falkberget, skriver i sin bok Kvinnene nær Johan Falkberget at Petronille og Ole ble foreldre høsten 1878 til gutten Peter. Han ble hjemmedøpt, men da dåpen ble stadfestet i Røros kirke i desember, ble det samtidig lyst for det unge paret. De giftet seg i juni 1879.
Petronille og Ole flyttet til Trondheim, og i 1880 fikk de dattera Anna Marie. Til sammen fikk de 16 barn. Petronille trivdes ikke i Trondheim, så etter hvert fikk Ole en stilling i jernbanen på Os i Østerdalen, og ble senere forfremmet til baneformann. De kjøpte en setervoll på Hummelvold som de dyrket opp til en bra gård. Anna Marie var på besøk hos bestemoren i Rugeldalen flere ganger. Aasta skriver: ”En dag mor og flere av bygdens ungdom var nede på stasjonen for ”å sjå på toget”, en folkeforlystelse som har holdt seg trutt gjennom årene helt opp til våre dager, ble hun var en syttenårs gutt som kom kjørende med en folkevond og bister gamp. Denne gutten tittet frimodig på den unge Anna Marie. Hun la merke til at han på en måte var ulik de andre ungdommene, og hørte siden at det var han ”Joan tu Trondala”. Dette sa henne ikke så meget, og han ble fort innlemmet i hennes glemmebok. Om han gjorde det samme, er mer tvilsomt.”
Anna dro videre til Trondhjem der hun ble fotografert, den samme sommeren (1):
To år senere kom i hvert fall broren Ole som hadde slåttearbeid i Rugeldalen på gården Søndre Ryen hjem til Hummelvold sammen med en fremmedkar: Han ”gikk frimodig frem, sa navnet sitt, tok den vakre unge piken i hånden og bukket dypt. En ny gest for henne. De stirret kanskje litt lenger på hverandre enn vanlig var, sikkert i gjensidig beundring.
Og fremmedkaren var Johan Falkberget.”, skriver Aasta.

Forlovelsesbilde (1).
4. oktober i 1899 giftet Anna Marie og Johan seg i Ilen kirke i Trondheim. Men det er en annen historie.

Da jeg og Jon i 2015 hadde Falkbergetvandringa under Litteraturfest Røros, startet vi på jernbanestasjonen i Røros ettersom Johan Falkberget opp gjennom årene hadde et stort engasjement for Rørosbanen.

I 1908 hadde Falkberget en artikkel i Social-Demokraten med tittel ”Med godstoget, – et billede paa norsk hastverk”. Det var vanlig å bruke godstoget ene veien når en skulle til Glåmos eller Røros for å utføre ærender, å bruke persontoget begge veier betydde at en brukte en hel dag. Det holdt seg lenge utover.
I Fjell Ljom i 1924 skrev Falkberget om ”Baneformann Knut Stafne”. Det var vel den samme Stafne som sa om Gunhild Jamt: ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.

I 1921 sto Dovrebanen ferdig. Da hadde Johan Falkberget levert en fortelling til avisa Dovre på Røros med tittelen ”Børson uttaler seg om Dovrebanen”.
Senere samme år sto det i denne avisa en artikkel av Falkberget ”Om Rørosbanens ombygging”. Rørosbanen var smalsporet, mens den nye banen over Dovre var normalsporet. Dermed ble den nye banen stambane mellom Oslo og Trondheim. Men ombygging av Rørosbanen til normalspor var vedtatt, selv om det tok lang tid. I 1923 ”Vil ombyggigningen av Rørosbanen bli fortsatt? Vinteren og arbeidsledigheten staar for døren”, i 1924: ”Rørosbanens ombygning”, 1926: ”Om Rørosbanens ombygning”, 1933: ”Rørosbanen er for oss et ”tapt land” og det er dette ”tapte land” vi kjemper for å vinne tilbake”, 1936: ”Slarv” (Om Rørosbanen), og ”Rørosbanens ombygning må nu iverksettes”. Tyskerne satte fortgang i arbeidet, og i 1941 sto hele strekningen ferdig ombygd til normalspor.
Men det at Rørosbanen var smalsporet gjorde at den ble nedprioritert. Også dette engasjerte Falkberget: 1921: ”Togrutene paa Rørosbanen. En meningsløshet”, og 1922: Daghurtigtog paa Rørosbanen”.

Allerede i 1945 begynte Falkberget å engasjere seg for mellomriksbanen, forbindelsen til Sverige over Røros. 1945: ”Når kommer det første jernbanetog – over Kjølen?”, 1951: ”Mellomriksbanen ligger ennå og sover i voggen”, og 1952: ”Mellomriksbanen” og ”Framtidens øye”. Planene ble gitt opp da svenskene i 1953 vedtok ikke å forlenge jernbanelinjen fra Hede til Funäsdalen.

På 50-tallet hadde de en Rørosbanekomite som vel handlet om godstrafikk: Rørosbanen i landets tjeneste. I den sammenheng ga Falkberget et intervju i 1953 der han kalte banen for ”Husmannsbanen”.

Ved jernbanens 100 årsjubileum i 1954 skrev Johan Falkberget prolog som er gjengitt i flere aviser: ”Vingehjulets sekel”, i tillegg nevner Svenne Falkbergets artikkel fra 1954: ”Jernbanen som kostet en innsjø av svette – Men fikk likevel menneskene til å drømme om livet”.

I arkitektturvernåret 1975 ble Rugldalen stasjon revet. Et samlingspunkt for Rugeldalens befolkning forsvant. Foto over: DigitalMuseum.
Et venteskur ble bygget. Nå er også selve stoppet der lagt ned, men huset står, foto; Norsk Jernbaneklubb:

*
Helt til slutt; Ole Skjølsvold hadde blitt glad i dattera Lisabeth på Ryen i Rugeldalen, og de giftet seg.  Så hadde det ikke vært for Rørosbanen, så hadde vel ikke jeg havnet i Rugeldalen heller, for Ole Skjølsvold, Anna Maries bror, er min ”svigerbestefar”.

Kilder
(1) Aasta Falkberget Mor og far i unge år
(2) Titlene på avisinnleggene er hentet fra
Hans Svenne Johan Falkberget i Norge – En bibliografi

 

Sol og St. Hans

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik:
”To og tyvende juni 1807.
Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …”
(…)
”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.”

Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften. Men, det skal vi vel ikke henge oss opp i.
Sigismund vil ringe almuen sammen til aftensang, men Ol-Kanelesa sier det ikke er noe folk på Bergstaden; ”bersan e på gruvom”. Og øvrigheten var det ikke stor vits i å forkynne for.
Det ender med at Sigismund foreslår å dra til en av gruvene, og Ol-Kanelesa sier det må bli til Ålberja, dvs. Arvedal. (Den eldste delen av det som nå betegnes som Kongens gruve i Nordgruv­feltet.) – Neste dag ved firetiden møter Ol-Kanelesa opp med matsekk på ryggen utenfor Leich-krambua. Det forundrer Ol-Kanelesa at presten vil gå til gruva, ikke ha skyss.

Dette kapittelet og de to som følger liker jeg svært godt. Det er tildels ganske fornøyelig lesing. Jeg har hatt med folk på ulike opplegg til Arvedal ut fra disse kapitlene. Rett nok med buss. Men det hadde vært spennende å gå en gang for å se hvor lang tid det kunne ta. Presten forsøkte å få tankene bort fra Gunhild. Ol-Kanelesa var forferdelig tørst. Solen strålte fra skyfri himmel, og Sigismund fant ut at han ville bade ved Nyplassbruene (Orvos), til Ol-Kanelesas store forferdelse. Klokkeren måtte gni presten på ryggen med løv og bjørkekvister:
”Av dette var det nødt til å bli både skabb og skurv.”
Og førselsbønder som dro forbi: ”Fant!” sa de alle. ”Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre på lang lei!”

Presten og klokkeren kommer etter hvert fram, og i det neste kapitlet, ”Klokken på Arvedal synger igjen til Herrens pris”, samles hele bergalmuen på gruvgården: ”Kvelden var vakker: Årvsjøen i nord lå med Storkletten og Årvliens mangefargede og sollyse bilde; begge Fjellsjøene blånet enda lenger nord. Hummelfjellet reiste seg i sør med skinnende hvite snøfonner. I bergveltene på Christianus Sextus strålte det som fra millioner diamanter.”

Her er det dikteren som beskriver. For fra Arvedal er det ikke mulig å se Hummelfjellet og heller ikke stort av de to Fjellsjøene. Men Falkberget bruker sin dikteriske frihet. Utover Orvsjøen ser en, og over til Christianus Sextus. Vakkert er det også.

Klokken på Arvedal er den klokka som nå henger i Hitterdalen kapell. En gang tok jeg opp lyden av den, men det lydklippet er nok forlengst borte.

Det siste av kapitlene i denne sammenheng er ”Et gammelt tysk lerkrus”.
Her følger vi Gunhild den samme St.Hanskvelden. Ja, her skriver Falkberget faktisk St. Hanskvelden, så det med St. Hansdagen var kanskje en glipp? I alle fall, Gunhild tar ut et eldgammelt lite lerkrus av det grønnmalte hengeskapet:

”Bare hver St. Hans pleide de å ta det ut for å sette bjørkeløv i det. Og så sattes det i glaskarmen og ble stående der til løvet visnet. De gamle hadde tatt merke av løvet i lerkruset. Holdt det seg lenge grønt, var det et godt varsel. Hell og lykke varslet det hele neste år. Visnet løvet fort, varslet det ulykke og sorg med. …”

Hvordan det gikk med kvistene kan du selv lese.
Du finner de tre kapitlene her om du ikke har boka selv.

Jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen blomster nå som det er midtsommer. Det har vært en utrolig rik blomstring i år her i Rugeldalen. Slik er det ikke alltid. Min aller første St. Hansaften i Rugeldalen for snart 40 år siden fant jeg omtrent ikke en blomst å plukke inn! Jeg lurte meg på om det var det vanlige her i fjellet.

I mange år funderte jeg på hvordan Gunhilds brudekrans så ut. Hun giftet seg jo like før St. Hans. I kapitlet «Tredje søndag etter trefoldighets fest» står det om vielsen:
«Oppover kirkegulvet kom brurfolkene. Hand i hand. Og når de gikk forbi kirkevinduene, kastet solen gull i brudekransen. Den var flettet av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»

Når det er snakk om lyng her i traktene, tenker de fleste på røsslyng. Og røsslyngen blomstrer jo som regel først i august. I juni er det ikke mye stas med den. Men så et år jeg var borte på Falkberget blomstret heggen. Og jeg gikk opp stien til toppen av selve Falkberget. Og langs den blomstret blålyngen.

Da så jeg brudekransen for meg; «av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster.»
Og siden har jeg mange år flettet meg en slik krans til å bruke til blomstervandringene mine. Ved avslutningen nede ved Falkberget har jeg funnet fram kransen under lemkloppa og satt den på hodet. I år har jeg ikke hatt blomstervandring, men jeg hadde for en gruppe i fjor:

Vannposten og «Den fjerde nattevakt»

Jeg var en tur inn til Røros i dag. På vei til å dra igjen, kom jeg på at jeg måtte bort i Storgata (Bergmannsgata) for å se hvordan vannposten var blitt. – Kanskje litt dominerende? Og kanskje må det til noen piler i gata? Biler kjørte både til høyre og venstre for den. Akkurat det går seg nok til etter hvert.

Men den var allerede blitt et samlingspunkt. Praten gikk livlig. Flere trakk seg unna da jeg tok bildet, men jeg fikk i hvert fall med Anne Grethe Beck Andersen og Jens Ivar Tronshart. Og det var jo samlingspunkt vann-postene var i gamle dager. Jeg har alltid syntes det var litt fascinerende å lese om det.

Falkberget skriver om vannposten i Den fjerde Nattevakt:
Først i kapitlet ”Ol-Kanelesa og den nye Ellen” hører vi at det har skjedd en omveltning i Elisabetstuggun;
”I stuen hos Ol-Kanelesa var rutene klare og skinnende, støvet ble omsorgsfullt sopt av bjelker og slinder, skorstenen fikk hver lørdag sin lervask og sto snøkvit mellom de brune vegger, og på skorstenssnippen og det sandskurte gulv ble grønt enerbar strødd på når hyttklokken ringte skift.
Nå fikk ingen førselsbønder sitte inne hos Ol-Kanelesa med sine brennevinsbutiller og styrvolter. Han passet vel på så slåen var for ytterdøren. Ville de ham noe, var han all dagen lang nede i smien.
I stuen gikk Ellen, en ny liten Ellen …”

Etter at David Finne hadde tatt livet sitt, maktet ikke Gunhild å ta hånd om den lille datteren, Ellen. Det var Gunhilds onkel Ol-Kanelesa som måtte ta seg av Ellen. Han måtte være over 60 på dette tidspunktet. Men heldigvis hadde han Prest-Løsi:

”En ettermiddag i sommer traff Ol-Kanelesa henne nede ved vannposten. Hun sto der og skurte bøtten sin da han kom forbi med slegge og tang. Han stanset opp, og de tok på å prate om vær og vind; presten Thomas von Westen Hammond ble også nevnt. I hans hus hadde Løsi tjent i mange år; det var nå snart en mannsalder siden også – – – ja, tiden gikk. Hun hadde vugget jomfru Ellen mangen kveld i søvn.
”O no ha vi fått e ny lita Ellen, Løsi.”
”Hæ?” Prest-Løsi holdt handen bak øret. ”Kjære ker e ho kømmin ifrå da?”
”Ho e dotter etter’n David.”
”Og no e ho opp med Dokk, Ola?”
Ja, hun var så. Og det så ut som hun trivdes overlag godt der ….”
(…)
”Du som ha vøre som e mor før den ho Ellen hete ette, du fe mest vårå som e mor før den her òg, Løsi?”
”Hm, nei, je e før gammal te å ta på meg så stort ansvar.”
Ol-Kanelesa lo, omtrent som det var en spøk bare det Løsi sa. Og så gikk han videre med sleggen og tangen og med smil i øyekroken.
Dagen etter kom Prest-Løsi. Ja, bare for å se innom og hilse på den nye Ellen.” …
Hele kapittelet kan du lese her.

Neste gang vi hører om vannposten er i det siste kapitlet, det som heter ”Den fjerde nattevakt”.
”Tidlig neste morgen gikk Ol-Kanelesa i gul feldberedd elgskinnsbukse og blå skjøttrøye nedover Storgaten. Hvor skulle så klokkeren, nykledd og så tidlig på dagen?”
(…)
”Ved vannposten støtte han på Joachim Fredrik Daldorph. Han var ikke mindre nysgjerrig enn de andre. Den store mann stilte seg med sin gullknappede stokk iveien for Ol-Kanelesa.
”Hvor akter klokkeren seg hen så tidlig, tør jeg spørre?”
”Je ska åt Mughøla og måle opp att grua hans Endre Pålsa.”
(…)
”Uten å lette på luen og uten å se opp på direktør Daldorph, trabbelerte Ol-Kanelesa videre.” …

Til slutt er vannposten nevnt nok en gang:
”Den dagen steg ingen røk opp fra Ol-Kanelesas smie; døren var slått igjen og nøkkelen tatt ut. Hvor var han så? Oppe i Elisabetstuguen var han ikke. På Bergstaden hadde ingen sett ham siden idagtile da han sto søndagskledd nede ved vannposten og talte med Daldorph. Var han hos presten?” …
Vil du lese hele siste kapittelet finner du det her.

Under den store kvinnemessen «Kvinner viser vei» i Trondheim i 1997, var samlingspunktet en vannpost. Jeg tror kanskje det var etter forslag fra Aud Selboe (?). Jeg var med på en An-Magrittstand der. An-Magritt var en av kvinnene som viste vei.
Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal starte Falkbergetvandringen min under Litteraturfest Røros til høsten. Kanskje sees vi?

Johan Falkberget og å vs. aa

Språkteigen søndag morgen er alltid interessant.
I dag snakket de om Å‘en som er 100 år i år. Var deler en reprise tro?
Jeg synes i hvert fall jeg hadde hørt noe av det før.
I fjor var det bare 12 som fikk navnet Åse. Siden 1930 har bruken av navnet bare gått nedover. Men som alt gammelt, sa Ouren, det vil komme tilbake.
Bokstaven Å/å ble altså innført i 1917. Enkelte forfattere tok den raskt i bruk. Vanlige folk brukte lenger tid, sa de. Aftenposten tok den ikke i bruk før i 1928, og den ble obligatorisk i 1938.
Ibsen tok den tidlig i bruk. ? Ibsen, død i 1906? Jeg tok en titt; jo Et dukkehjem-utgaven fra 1879 på Nasjonalbiblioteket hadde å! Jeg har ikke sjekket hvor tidlig Ibsen begynte å bruke den. Svenskene hadde jo brukt å helt fra 1500-tallet, mens vi selvsagt fulgte danskene. Og holdt på den helt til 1917, selv om danskene ikke gikk over til Å før i 1948.
Ibsen var absolutt før sin tid.

Det ledet meg til Falkberget. Jeg vet jo at han fortsatt i «Den fjerde nattevakt» fra 1923 brukte aa. Vi har 1923 utgaven i hylla.
Så da gikk veien til den nye Samlede dikt som nettopp kom ut, der diktene er gjengitt i sin opprinnelige språkform, unntatt der de er hentet fra bøker som er kommet ut senere.

Det første diktet jeg finner med å i, er «Ung Aslaug» fra 1910. Blåklokker og bålene. Det står ikke at det er hentet fra noen annen kilde. Men alle de andre 16 diktene fra 1910 har aa. I «Kullbryteren» fra 1912 er det også brukt å. ”Fjeld-sangen” skrevet i anledning Røros sangforenings 50-årsjubileum i 1917, er i diktsamlingen gjengitt i originalform fordi den avviker fra versjonen i Vers fra Rugelsjøen fra 1964. Her er det brukt å. Var da Falkberget tidlig ute med å bruke å i noen sammenhenger? Eller hadde avisa Fjell-Ljom tatt i bruk å med en gang den ble innført? Ja, det er spørsmål som melder seg. De andre diktene fra 1917 har aa. Bortsett fra diktet ”Solen blir kaldere” som sto i novellen ”Held” i Klassekampen i 1918, har diktene fram til 1924-25 aa. Er Falkberget begynt å vakle litt i 1924? Diktet ”En maimorgen” kan tyde på det, om det da ikke er en trykkfeil som har sneket seg inn i :

En maimorgen

I de aarle morgentimer
mai-maanens guldsigd staar
bak heggens blomstersne.
Himlens engler gaar
mellem solforgyldte trær.
Og løvets gyldne klokker kimer
rundt tjønn og berg og sjø;
Gud Herren selv er nær!

Fugl i luften
dyr på marken
og fisk i vandets speil –
ja, alt levende,
som ei har syndet
i tanker, gjerning, ord,
venter paa det store under:
den nye himmel
og den nye jord.

Diktet var først offentliggjort i Maidagen i 1924, så i Arbeidets-Rett 30.4.1926.

Fra 1925 er det Å/å i alle diktene.

Ved dette 100 årsjubileet for Å er Johan Falkbergets bruk av bokstaven spennende å se nærmere på. Jeg har ikke nok her hjemme til å studere det og heller ikke tid til det nå, men i boka I nordenvindens land fra 1924 som også står her i hylla, er det fortsatt aa som gjelder. I utgaven Eventyrfjeld fra 1925 bruker han å. Vaarsnø er nå blitt Vårsnø. Og i Vers fra Rugelsjøen fra 1925 er det også å.

Et annet spørsmål som dukket opp ved diktlesningen nå, var: Når begynte de å skrive pronomenet vår for vor? Siste verset i i «Vort Fjeld» fra 1914 til grunnlovsjubileet, lyder slik:

Her er sol og vind
over snedækte vidder og islagte vatn.
Vore løvskoge sprætter i dalen.
Her er vaar i vort fjeld.
Og stormende vaar
i vort sind.

I jakten på illustrasjoner til dette innlegget havnet jeg på den gamle Jutul-Historier fra 1912. Den er illustrert av Otto Valstad og har noen fine eventyr. Den første utgaven ga han ut under pseudonymet ‘n Soplim-Tosten sjøl. I 1913 var forfatternavnet Johan Falkberget.

Skulle du få lyst til å lese ”Da Eljhaa-Jutulen loppet ut sig”, så finner du den her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/a960a502ba23f442660c2a02e6c67308?index=2#12

«En hel nasjon delte sorgen»

I sort ramme med et kors under tittelen sto en kort oppsummering av Johan Falkbergets gravferd og minnesamvær på første side i Fjell-Ljom mandag 17. april 1967. Og så kom en rekke artikler med referater, dikt og taler. ”Hele Bergstaden sto stille”, sto det i en annen avis.

Før jeg legger bort avisklippene med alle artiklene i forbindelse med minnemarkeringen den 5. april, tar jeg med noen av minneordene. Først av alt tar jeg med et oppslag i to artikler fra Fjell-Ljom onsdag 19. april; ettersom jeg er medlem av Småbrukarlaget selv:

Småbrukerkvinnene hadde utsatt sitt landsmøte fra lørdag til mandag fordi Falkbergets begravelse krevde all kapasitet på Røros Turisthotell.

Ordfører Ole J. Kværneng holdt tale ved åpningen av landsmøtet. Avisa gjenga ordførerens hilsen og skriver videre i den andre artikkelen:
Ved åpningen holdt formannen, Liv Østlie, en gripende minnetale over den dikter som mer enn de fleste har talt både småbrukernes og kvinnenes sak.
Det blir for langt å gjengi hele talen som sto i avisa, men jeg tar med noen avsnitt:
(…) Han hadde tro på mennesket – den lyser ut fra all hans diktning. Selv i den mest formørkede og grovbarkede menneskesjel så han en spire til noe godt. Og som den humanist og sinnets adelsmann han alltid var, bidro Falkberget til å fjerne mindreverdskjenslen hos sin samtids arbeiderungdom.
Christianus Sextus, Den fjerde nattevakt og hans øvrige gruberomaner er ikke bare historiske dikterverk. Hos det rike persongalleri finner vi evig aktuelle problemstillinger og menneskestudier.
I Nattens Brød har han skapt en av verdenslitteraturens vakreste kvinneskikkelser. Falkberget har selv sagt om henne at ”jeg har funnet fram til et lite menneske jeg selv er blitt glad i, oksekjørersken An-Magritt har jeg kalt henne. Hun har levd i 1000 år i dette landet og har vært med å skape det Norge som vi fikk i 1814 og 1905”.
Jeg har ofte framholdt An-Magritt som et forbilde for dere småbrukerkvinner – jeg skal kanskje komme tilbake til henne i kveld.
Nå ber jeg dere hedre Falkbergets minne ved å bidra til at An-Magritt må leve og virke i nye århundrer.
I tankene deltok vi i Johan Falkbergets gravferd da vi utsatte vårt landsmøte. Når det ikke lyktes oss å gi ham en blomst mens han levde, vil småbrukerkvinnenes landsmøte i morgen samles ved hans siste hvilested for å bringe dem dit med en siste hilsen og takk for alle de evighetsblomster han sådde langs sin bergmannssti.
I forvissning om at Johan Falkbergets fine bergmannsånd alltid vil leve i hans livsverk, lyser vi fred over hans minne.

I notisen med overskriften ”Han talte deres sak”, forteller Fjell-Ljom  at de har fått et minnedikt fra en kviknedøl som vil være anonym:

Det gikk et sus over landet,
Ved JOHAN FALKBERGETS død.
Han som fedrelandet gavnet,
med Christianus Sextus og Nattens Brød.
Alle lyttet i åndeløs spenning,
på den beskjed som kom.
Da Røros meldte ved denne hending:
At høvdingen var segnet om.

Han startet sin bane med de Svarte Fjelle,
i grubegangene her nord,
i sene kvelde.
Hans navn fløy ut over vidstrakte jord,
og fortalte menneskeheten:
At hos ham nestekjærlighet bor,
og respekt for evigheten.

Merkene de vises høyt der oppe,
på Rørosvidda nu kommende vår.
Hans livsgang vil nu for alltid stoppe,
på Øvre kirkegård.
Der har han selv redet sin seng,
ved siden av sin kjære.
Hustru Anna, hans ledsager i livets eng,
og vil nu alltid sammen være.

De vindskjeve kors på dette sted,
taler sitt tydelig språk.
På Øvre kirkegård og dets fred,
skrev han likestilling og trofasthetens bok.
Fra småkårsfolks rekker,
vi sender disse ord:
At døden oss vekker,
i takknemlig stor.
Disse blomster til Deres ære,
i kirkegårds fred.
Johan og Anna Falkberget, kjære:
HVIL I FRED!

Johan Falkbergets meget gode venn, kyrkoherde Georg Granberg fra Funäsdalen, holdt minneord i dikts form. De var gjengitt i Fjell-Ljom 19.4.:

H ö v d i n g  var du. Huvudet högre än alla,
som slitit och släpat och farit i fjällen,
fylkesman, landshövding, konungens troman,
himmelens, jordens konung trofast.
Du kom så stilla och ödmjuk. Ditt öga var skarpt som falkens.
Du såg alla kände och kära ställen,
historien såg du, alla som gått förut
trampat stigar och vägar i fjällen,
alla som ristat sin runa i fjällväggen såg du,
tydde tidernas tecken, kände ditt ansvar.

K o n s t k n e k t  var du.
Med Anna-Marie vid din sida bröt du ädel metall ur fjället.
Arbetets ära höll du högt. Ditt språk blev mejslat och fint
som hugget i fjällväggen, stora sanningars korta ord
i Falkbergets gruva: – –
Det fantes edle metaller i almuens store gråberg.
Svetten og slitet har sine tusen solfjell.
Barn hörer morgenen til.
Den som går allene har stort följe, – –
Ditt språk var så skönt som vägt på en våg, i loddsnörets tecken.
Den röda tråden från början till slut; f r e d mellan folken.
Fredens trinitatis, domkyrkan på Kjölen, byggde du, mästare, skönt.
På altaret Bibelen ved sidan av Grundloven.
Din fars gamle Bibel och Grundloven, sanning och rätt.

T a l a r e  var du.
Från hjärta till hjärta gick orden,
goda ord, visa som Salomos, Ciceros, Bjørnssons.
Brevskrivarens trösteord sände du,
uppmuntrans ord, förtröstans, ord av humor och glädje.
Allt gav du ande och liv.
Bergmandagarnas fader, Bergstadens äresborger,
Jul i Fjellheimens redaktör, Kommandör av St. Olav,
Herre til Ratvollen, Rugeldalens bergsman och bonde,
hemkär och gästfri var du. Alltid gav du
diktarens ord och fjällvindens sång
för att hjälpa oss härda ut. Rikt arv gav du oss alla.
H ö v d i n g,  k o n s t k n e k t  och  t a l a r e,
dina ord skall lysa och värma. Vi ha bare ett enda ord:
t a c k,  J o h a n  F a l k b e r g e t.

N u  h a r  d u  g å t t.
Nu är du över på andra sidan riksgränsen,
i  s o m m a r l a n d e t  –
hemma hos Herren,
hemma hos Anna-Marie i de levandes land.
Nu har du gått  t i l  k i r k e.

Ratvoldens framtidige skjebne, del 1

Ratvolden, gården Johan Falkberget selv bygde opp, var familiens hjem fra 1922 til 1967. Den ligger 600 meter nord for fødestedet Falkberget ved Rugelsjøen.

Sett i forhold til dagens situasjon er avisinnleggene jeg leste i forhold til Falkbergets død og tiden etter, svært interessante.

Som før nevnt, Eiliv Skogstad Aamos minneord om Falkberget i
Arbeidets Rett 12. april 1967, sluttet slik:
”Vi tror også at hvis hans pårørende ønsker det, vil Ratvolden og Falkberget bli et sted som tusener av tusener av turister vil valfarte til –akkurat som de i dag søker til Aulestad og Mårbacka.”

Dette ble tydeligvis diskutert i månedene etter:
4. oktober var det et oppslag i Arbeidets Rett med overskriften ”Johan Falkbergets dikterheim blir stadig besøkt.”
(Den gang som nå; det er stadig forvirring omkring navnet. I denne avisartikkelen som i så mange steder, helt fram til i dag, kalles den snart Ratvollen og snart Ratvolden. Det riktige navnet på gården er Ratvolden. Nok om det, – jeg får skrive det som står i artiklene når jeg siterer.)

Ratvollen – Johan Falkbergets dikterheim – er stadig like populær, og mange er de som gjerne vil se om Ratvollen og slå av en prat med Falkbergets slekt. (…) Siste helg var det vel 40 studenter fra Universitetet på Ratvollen for å beskue de ting som Falkberget omhandler i sine bøker, – og for studentene var det en stor opplevelse.
Dette besøket skjedde i forbindelse med at studentene skal skrive en avhandling om dikteren Johan Falkberget – og hva var vel mer naturlig når de hadde anledning til det – enn å se innom Falkbergets dikterheim. (…)”

Mandag 23. oktober i 1967 var det et større oppslag på førstesida i Arbeidets Rett, skrevet av journalisten Ola Ødegaard:

Artikkelen starter med at selv om det er blitt stille på Ratvollen, vet de at det arbeides med planer om hva som skal skje med dikterheimen.
”Alle er enige om at stedet bør bevares, ikke minst er det et utbredt ønske om at den skal bevares av omsyn til Johan Falkbergets minne, og av omsyn til etterslekten. Men meningen må også være å la den bli et levende minne om gruve-dikteren, hans liv og virke.”

Det aller siste Johan Falkberget skrev, 19. januar 1967 var: ”Vi vet intet om dagen i morgen!”
Nettopp dette var utgangspunktet for Rettens artikkel.
Hva skal skje med Ratvollen i morgen? De intervjuet Aasta Falkberget Fredriksen. ”Ratvollen skulle ikke bli noe dikterhjem, det var også fars ønske, sa hun. ”… ”heimen her må bevares, og det bør vel kunne bli en slags omvisning her om sommeren.” – Men det trengs restaurering av byggene. Hun har allerede hatt snekkere i gang i ”Gammelstuggu”. Bygningene på selve Falkberget burde også vært satt i forsvarlig stand, men det koster. Journalisten spør både om å søke Kulturfondet, og om ikke stat og kommune bør inn. ”Nei, jeg vil stå fritt når det gjelder å verne om Ratvollen, men jeg legger ikke skjul på at jeg mener det må være en landssak, først og fremst økonomisk”, sier Aasta. ”Men hva med Røros Kommune bør ikke den få litt å si når det gjelder den fremtidige benyttelsen av Ratvollen og Falkberget?”, spør journalisten (…)Aasta forteller  ”… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.”
Ordfører Ole J. Kværneng er meget opptatt av dette med framtidig bruk, i følge avisen, og vil trolig ta kontakt med statlige myndigheter. Så vidt avisen vet, er det altså ikke truffet noen bestemmelser.
”Men en ting er alle klar over, og det understreker Aasta Falkberget Fredriksen: Ratvollen og Falkberget har betydd mye – og vil også komme til å gjøre det. Selv om de som levde og bygget her er borte, så vil dikterheimen være i manges interesse for framtiden, og vi sier som Arbeider-Avisa sa det i en leder forleden: ”Var det ikke en tanke verd overveielse å gjøre Ratvollen til et levende kultursenter, åpent for alle som vil vie seg studiet av Johan Falkbergets diktning, eller ønsker å utfolde andre kulturaktiviteter i disse stimulerende omgivelser.

Artikkelen i Arbeidets Rett var ledsaget både av et stort bilde av Aasta og bilder av Falkberget og ”gammelstuggu” på Ratvolden. Og på side 2 sto Rettens leder:
 

Etter Johan Falkbergets død har mange stillet
seg spørsmålet om hvordan det vil gå med dikter-
heimen på Ratvollen. En ting er iallefall hevet over
tvil – Ratvollen bør bevares som et nasjonalt min-
nesmerke over en av landets aller største sønner.
Dette er en oppgave som enkeltpersoner ikke kan
makte alene. Staten bør komme inn i bildet og Kul-
turfondet er vel den instans som i første rekke bør
føle forpliktelser her.
Tusenvis av mennesker fra inn- og utland har
gjennom årene valfartet til Ratvollen. Andre tuse-
ner vil komme. Bjørnson har sitt Aulestad – Falk-
bergets minne må knyttes til Ratvollen ved Rugl-
sjøen. Den må bevares for etterslekten i den stand
dikteren forlot den da han dro ut på sin siste reis.
Som sagt er ikke dette en oppgave som enkeltper-
soner kan makte alene. Dette er en sak som Norge
som nasjon har ansvar for. Hvordan og på hvilken
måte det skal gjøres får bli en sak for kulturinstan-
sene i vårt land. Men la det bli løst. Vi vil bli fatti-
gere som kulturnasjon hvis det ikke blir gjort mens
det ennå er tid.

Fredag 3. november var det nytt oppslag i Arbeidets Rett:

”Alle gode krefter er enige om at Ratvollen, fjellsamfunnets dikterheim, bør bevares for fremtiden”, skriver avisa.
Kulturfondet hadde ikke mottatt noen søknad, de var invitert for å bese stedet, men hadde ikke hatt tid sist de var på Røros. De ga støtte til fredede kunstnerhjem i den grad det var mulig, men Ratvollen var jo ikke fredet. Ordfører Kverneng hadde henvendt seg til Riksantikvaren for å undersøke muligheten for fredning av Ratvollen og Falkberget, og ventet spent på svar. Til NTB sa riksantikvaren at han ennå ikke hadde tatt standpunkt til realiteten i saken. ”Vi er meget interessert i å bevare det særegne Rørosmiljøet som Falkbergets heim er en naturlig del av”.
Det var tre alternativer:
– At Ratvollen kunne bli bevart på samme måte som Polhøgda, Aulestad og Austråt, ved at midler ble bevilget direkte over statbudsjettet.
– At fredning måtte skje ut fra en arkitektonisk begrunnelse. (Hauglid ville foreta en befaring om ordføreren tok opp saken.)
– At Kulturrådet bevilget penger til restaurering av Ratvollen.

Det var altså tydelig ut fra artiklene i Retten at dette var et spørsmål som ble tatt opp av flere aviser, og NTB fulgte saken.
Vi vet i dag at det ble ikke noe av verken det ene, andre eller tredje alternativet.
Aasta Falkberget Fredriksen, som var bosatt i Oslo og brukte eiendommen som feriested, satte i stand gammelstuggu og startet opp med omvisninger i egen regi. Etter en del år tok Turistkontoret over ansvaret.

Da Aasta døde i 1983 økte bekymringene. Hva med Ratvolden og Falkbergets framtid? Det viste seg at hun testamenterte hele Ratvoldeiendommen til Staten, mens selve hovedhuset på Falkberget forble i familiens eie. Det ble forhandlinger i forhold til testamentet; Staten ville ikke ta over, og enden ble til slutt at Røros kommune tok imot eiendommen, i 1988.

Da familien i 2012 fant at de ikke lenger maktet å beholde hovedhuset på Falkberget, tilbød de Røros kommune å kjøpe det. I en tragisk behandling i Røros kommunestyre presterte de å stemme ned forslaget om kjøp, selv om et enstemmig formannskap hadde gått inn for det.

Hovedhuset havnet da over i private hender. Men rommet i annen etasje, der Johan Falkberget satt og skrev store deler av sine romaner, tilhører fortsatt Røros kommune.
Bygningen gikk tapt for offentligheten som en del av det fantastiske kulturminnet Ratvolden og Falkberget er.

Det kommer fram en svært interessant opplysning i intervjuet med Aasta Falkberget som jeg aldri har hørt før: «… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.”

Kunne det ha vært i perioden etter at sønnen Magnus og kona Anna var døde? At Johan Falkberget så for seg at han ikke maktet å ta vare på den gamle gården nede på Falkberget? Finnes det opplysninger om dette i arkivet for Røros kommune? Og så hadde altså Røros på nytt mulighet til å kjøpe hovedhuset nede på Falkberget i 2012, men lot sjansen gå fra seg.

Dagens situasjon for Ratvolden og museet må jeg ta opp som del 2, litt senere.

Palmesøndag – Vor frue kirke

Vår Frue kirke i Trondheim hadde en spesiell plass i hjertet til Johan Falkberget, tror jeg.
I Nattens brød er kirka nevnt i flere sammenhenger. Også i Christianus Sextus har den en plass, om enn ganske liten. Vår Frue kirke har gått gjennom endringer siden midten av 1600-tallet, men det er fortsatt en spesiell kirke, en kirke som er åpen for de som ellers faller utenfor i samfunnet. Også det ville Falkberget sikkert likt.

I bind 2 av Nattens brød; Plogjernet, er det et kapittel som heter ”Palmesøndag”. Handlingen i de følgende kapitlene skjer og palmesøndag, i Trondhjem. Selv om jeg egentlig vil at dere skal lese det hele, tar jeg med litt av teksten. Så ligger det en lenke helt til slutt i innlegget, dersom dere ikke har boka. Palmesøndagen det her er snakk om, blir An-Magritt forlovet med Johannes.
I bind 3, Johannes, i kapitlet ”I nærheten av himlen –”, har det gått ett år. Det er på nytt palmesøndag. Før vesper vies An-Magritt og konstmester Johannes i Vor Frue kirke. Pedro synger.

Jeg hadde håpet Falkberget-Ringen skulle greie å få etablert et fast palmesøndags­opplegg i Trondheim med samarbeidspartnere. I det store An-Magritt-året i 2009 da vi hadde så mange ulike programmer i Trondheim, var det ett i Vår Frue kirke med opplesning og foredrag. I mars 2011, etter at Jon og jeg hadde mottatt Videnskabsselskabets minnemedalje i gull for kulturarbeidet vårt med Falkberget, arrangerte vi ei kulturvandring: ”Gjennom Trondhjem til Vor Frue”. Den startet ved Ilen kirke og endte i Vår Frue med  opplesning og sang. Særlig dette med at Pedros sang så vakkert at han fikk jobb som vikar i kirka litt lenger ut i romanverket, inspirerte meg til sammen med de ansatte og frivillige i Vår Frue å finne en ung gutt som kunne synge.
Så litt fra Plogjernet:

Aprilsolen gnistret i Holst og Angellens jernbeslåtte bryggeporter. Flo sjø skvulpet mot de grønne peler under golvene. Et par amsterdamere lå fortøydet i elvemunningen utenfor og ventet på kåppår fra Kammertjenerens smeltehytte. I staden gikk det ord at kløvjerne nektet å frakte og krevde større førselstaxter. Bare en jente skulle ha kjørt et hestelass metall nedover i uken før palmesøndag.
Ja en jente. Fabel. Tullprat.
(…)
I dag – palmesøndag – sang klokkene i Vor Frue helt ut til Munkholmen.

De litt mer ansette borgere fra Trondheim var i ferd med å gå til tolvpreken.
Bare én fremmed såes – en gammel og ulenkelig røverhøvding i gåtefull livré og full av arr i ansiktet. En krovert hvisket til en langneset skrivekarl: Han er kølfogd ved Kammertjenerens smeltehytte sør i dalom. Altså en hund fra Amsterdam? Vov! Vov!

Tjenerskap og tyender hadde ikke tid til å gå i kirke midt på dagen;
de undergivne ble nødt til å ventet til vespergudstjenesten slett VII. Da ville vertshusholderen hr. Jesper preke. Han – den lærde magister – forrettet i Vor Frue to ganger om året og nød stor ry.

I vertshuset bodde bare en gjest, en koftekledd hjulmaker fra Gyldenløve Smeltehytte, fire – fem og tyve år, mente Hr. Jesper; i gang og maner en raks og livlig svenn.
Her kom en gjest til. Inn porten fra gaten svingte en kjører i pels. Vakker hest – en blisse. Hr. Jesper spratt op. Nei hva så hans øye? En ong og staselig qvinde! Der vrengte hun pelsen og leiet gampen mot stallen. (…)
Palmesøndagens svale og gylne sol fylte den åpne stalldøren. Hestehandlere og førselsbønder holdt hus andre steder. An-Magritt lette kirkekoften opp fra ferdaspannet.

Ned trappen kom én springende. Klinken i svalen smalt.
Johannes! I drømme skulle hun ha kjent trinene. Han kom i store støvler.
Er det du, An-Magritt?
Ør og sanseløs la hun ut stalldøren. Vinden slet i kjolen. Johannes! Johannes!
(…)
I  Vor Frues takrytter ringte det til vesper.

An-Magritt – sa Johannes i kirkedøren – no skal du få sjå brurkjerka vår. Neste palmesøndag – om så er Guds vilje – – –
Etter at vespergudstjenesten er over, blir de igjen i kirken, går fram til alteret og kneler. Johannes spør om An-Magritt alltid vil ha ham kjær. Selvfølgelig svarer An-Magritt ja.
… ute i den lyse vårvinden smilte (de) lykkelig til hverandre.

 På Ratvolden er det en kopi av et manusark. Akkurat et manusark fra kapitlet ”Palmesøndag”. Jeg har en ring med Falkbergets egen håndskrift fra denne siden: Fra takrytteren i Vor Frue kirke …

Dette er en ring jeg bruker i helt spesielle anledninger, helst i Falkbergetsammenheng. Denne som er avbildet her på fingeren min er nummer to. For en gang jeg hadde en gruppe på omvisning på Ratvolden, var det en av damene som ble så fasinert av ringen at hun ba så inderlig om å få kjøpe den. Jeg sa den var jo flere år gammel, men hun ga seg ikke.

I det samme kapitlet er det også et sitat som jeg har brukt i mange sammenhenger, også i mitt eget smykke: – – – Når gleden er størst tier den. I det likner den sorgen.

Jeg tar med plakaten fra vandringa i 2011,

og lydsporet der Gard Wedø synger. Lyden er ikke helt topp, jeg hadde mistet apparatet mitt kvelden før, så det ble telefonopptak og litt utydelig i starten.
Det er en fantastisk akustikk i Vår Frue kirke for slik solosang. Unge Gard hadde prøvd ut nøyaktig hvor han måtte stå.

Kapitlet «Palmesøndag» begynner her.
I løpet av mars 2020 forsvant den frie tilgangen til alle utgavene av Nattens brød fra bokhylla.no. Jeg skjønner ikke hvorfor, men skal ta det opp med Nasjonalbiblioteket etter påske.
Jeg hadde dessuten en liten seanse ute på Ratvolden med ei gruppe, delvis frivillige, fra Vår Frue kirke sommeren 2020. Jeg fortalte blant annet om hva som hadde vært gjort tidligere og håpet at de kanskje kunne videreføre dette i en eller annen enkel form kommende palmesøndager. Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg tatt kontakt med musiker Bjørn, så hadde de kanskje streamet litt musikk og noe opplesning fra Vår Frue i dag.
Jeg har ringen på meg når jeg skriver dette.

Da jeg planla vandringa i 2011, var det begravelse i Vår Frue kirke.
Ikke bare et kløkk, men ringing.

Og skulle du ha lyst å lese litt om selve kirka, finner du det her.

Samlede dikt

Onsdag ble en ny bok av Johan Falkberget utgitt; Samlede dikt.
Jeg har vært hos Amneus Boghandel på Røros i dag, og sitter nå og blar og leser.
Dette skal bli ei bok til glede. Og ei diktsamling som «kan bli en kilde til økt kunnskap om dikteren fra Rugeldalen og gi dypere innsikt i Falkbergets egenartede dikterunivers», som de to redaktørene sier i forordet.

Fra forordet tar jeg med innledningen:
”I anledning 50-årsmarkeringen av Johan Falkbergets død 5. april 1967 ønsket Falkberget-Ringen at de diktene han publiserte i aviser, blader, hefte og bøker, skulle bli samlet og utgitt. Resultatet foreligger i denne diktsamlingen. Boka utgis i samarbeid med Aschehoug forlag. Siden forlaget ville inkludere Vers fra Rugelsjøen og andre dikt (1964), har utgivelsen fått tittelen Samlede dikt.
Boka er todelt. Del 1 omfatter diktene i Vers fra Rugelsjøen og andre dikt, som er en utvidet utgave av  Vers fra Rugelsjøen (1925). 1964-utgaven har to tillegg. Mens tillegg I hovedsakllig består av dikt fra Nattens brød (1940 – 59), inneholder tillegg II for det meste dikt fra 1910-tallet.
Del 2 inneholder Falkbergets ”gjemte og glemte” dikt. De er plassert kronologisk­ – fra det første han fikk trykt (1899) til det siste han ga ut (1959). Diktene er ordnet i fire bolker etter viktige perioder i Falkbergets liv. Hver bolk har en kort biografisk innledning.
Diktene i del 2 er gjengitt i den språkformen og med det oppsettet de fikk da de første gang ble publisert. …”

Og helt til slutt:

”Diktsamlingen har blitt til i nært samspill mellom Eiliv Grue og Carl Lauritz Lund-Iversen. Til tross for nitid leting, er vi klar over at det fortsatt kan være dikt vi ikke har funnet. Det er vårt håp at diktsamlingen kan bli en kilde til økt kunnskap om dikteren fra Rugeldalen og gi dypere innsikt i Falkbergets egenartede dikterunivers.”

De ”gjemte og glemte” diktene var i hovedfokus unner minnemarkeringa på Røros Folkebibliotek onsdag 5. april.

Først fortalte imidlertid kultursjef Morten Tøndel fra høytideligheten i Roma mandag der Johan Falkberget og Røros ble innlemmet i italienske Società Dante Alighieri og Parchi Letterari sitt litterære landskap.
Deretter var det salgssjef i Aschehoug Kjersti Myre Lessum som snakket om og viste fra den første kontrakten mellom forlaget og forfatteren til nå denne siste Falkbergetutgivelsen.

Og så var det altså Eiliv Grue sin tur til å fortelle om det omfattende arbeidet med å finne diktene, og om samarbeidet med Carl Lauritz Lund-Iversen, før sistnevnte holdt et interessant foredrag om lyrikeren Falkberget. Et foredrag som mange flere burde høre.

Vegard Dahl sang Falkbergettekster som han selv hadde tonesatt, og Kirsti Sæter leste noen av Falkbergets dikt underveis i Lund-Iversens foredrag som eksempler på det han formidlet.


Selv hadde jeg et bitte lite innslag om utstillinga jeg hadde vært med på å lage.
Og tenk, – mens jeg snakket, brøt bibliotekaren inn og sa at de hadde bestemt seg for at all Falkbergetlitteratur nå skulle få sin egen plass på biblioteket. Før har den vært spredt rundt under skjønnlitteratur, faglitteratur, lokallitteratur mm, pluss lydbøker og filmer.
Dette er virkelig et stort framskritt mens vi venter på nytt bibliotek!

Ettersom vi nå går inn i påska med skiturer for mange, siterer jeg det aller første av ”de gjemte og glemte”:
Det sto i Fjell-Ljom 13.2.1899. Johan Falkberget var da nesten 19 ½ år.

                Paa ski

Vinden leker over hæi og vang
den hele dagen og natten lang,
og sneen hvirvler i kraa og krat,
og kulden bider saa rent besat.

Mange griner og bander paa,
at det ei vel med helsen vil gaa,
hvis man ikke kan være inde
og sig tilfreds med stueluft finde.

Men nogle har nylig fundet paa,
at sundt det er paa ski at gaa,
og være ude i veir og vind,
til man faar roser paa begge kind.

Norske sønner og døtre med,
det er noget, som I alle ved,
at vore fædre var stærk og sund,
saa at den gamle var som en ung.

I storm og kulde de ændsed ei,
paa ski at tage en længre vei;
thi ofte oppe ved Kjølens rand
de sto paa ski som en voksen mand.

Alltid modig og uforandret
de værged og stred for fædrelandet.

Falkbergets død

Klokka 23.10 onsdag den 5. april 1967 døde Johan Falkberget. 88 ½ år gammel. Det vil si for 50 år siden.

Det var ventet, han hadde ligget på Røros sykehus siden 24. februar, så allerede 6. april hadde en rekke aviser omtale i forbindelse med dødsfallet: Det var signerte artikler i Dagbladet, Adresseavisen, Arbeiderbladet (4 ulike bidrag), Aftenposten, Verdens Gang og Morgenbladet. Så fulgte i dagene som kom; Nationen, Arbeider-Avisa, Tønsberg Blad, Fremtiden, Østlendingen, Arbeidets-Rett, Hamar Stiftstidende, Nidaros, Fjell-Ljom, Ringsaker Blad, Totens Blad, Hamar Arbeiderblad og Bygdabrevet. I noen av disse avisene var det flere innlegg, og et par av innleggene sto i flere aviser. 7. april var hele Fjell-Ljom viet Johan Falkberget.
I tillegg til de signerte artiklene og diktene, var det også en rekke usignerte artikler; Drammens Tidende, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Morgenposten, Østlendingen, Adresseavisen, Dagningen, Vårt Land, Gauldalsposten, Orkla-Posten, Raufoss Blad, Totens Blad, Stiftstidende, Journalisten, Tidens Krav og Harstad Tidende.
Sannsynligvis var det artikler helt eller delvis basert på NTB-meldingen fra 5. april i disse siste avisene.

Alle disse opplysningene over har jeg hentet fra Hans Svennes Falkberget-bibliografi.
I forbindelse med en utstilling jeg har vært med på å lage på Røros Folkebibliotek i anledning minnemarkeringen, har jeg gravd litt i det rikholdige klipparkivet deres og lest en del. Egentlig burde jeg vel ha gjort mye mer ut av dette stoffet. Men noen glimt vil jeg ta med. Den som har lyst kan jo ta seg en tur på biblioteket og lese mer.

I alle minneord og minnetaler er det selvsagt det positive som blir trukket fram. Men når det gjelder Falkberget, var vel det meste positivt. Og mange formidlet sine egne personlige minner.

Aller først tar jeg med Ola Jonsmoens vakre dikt. Det sto både i Dagbladet og Fjell-Ljom 10. april:

Til Johan Falkberget,
konstknekten

 Måråsola ensleg
brinn oppå viddom –
streife korte bluss
og lete over skåråfonner og måså
etter vennen sin
å helse i hånd.

Hyttklokka teie,
teie og fortel stumt:
den siste vakt er slutt.

De gamle folianter
foldes samen
og har sagt sitt ord
om magre gamper,
utsletne hender,
fjellfolk i kvide
og lengsels evige brann, –
An-Magritts gave.

Partisipantan står handfalne
no konstknekten sjøl er borte,
han som fann edel malm
i slit og sten og karrig menneskehjarte,
smelte det frosne
mot måråsol
over kaldslege aprilvidder.

Nattens Brød
har han gitt oss.
Kåpårverkets cirkumferens
er itte lenger uthoggen bjørkskau
og attvoksne kolbotner,
men sinn som dirre
av sol og slit.

Frå vidda, ut over landet
og fremmende land
har konstknekten vandre
sin egen grenselause
cirkumferens.

*

I Arbeidets Rett 12. april hadde Johan Hammond Rosbach et minnedikt. Det er også så vakkert at jeg vil ta det med.
Hammond Rosbach var av Hammondslekten som kom til Norge og Trondheim på 1660-tallet. Presten Tomas von Westen Hammond (Jfr.  Den fjerde nattevakt) hører også til slekten. Johan Hammond Rosbach (1921 – 2002) fra Tingvoll og Sarpsborg, var språkviter, forfatter og esperantist. Han har gitt ut en rekke bøker på norsk og på esperanto. Hvordan han og Falkberget kjente hverandre, krever mer tid til å finne ut av enn det jeg har akkurat nå, men på Ratvolden står esperantoflagget og Falkberget hadde esperantonålen.
Men her er altså diktet:

Johan Falkberget
Selv de største trær i skogen!

Engang faller selv de
største –
Du, min gamle venn, du
raget
høyest, var den fremste,
første.

Det blir stille nu på fjellet,
stille nu i huset!
Du – som Bjørnson –
valgte bruset
av april, av vår.

Alle må vi bære sorge.
Alle har vi tunge stunder.
Stille, fjell og hav og under:
det er landesorg i Norge!
Stille …

Du er borte.
Men ditt verk det lever.
Og vil alltid leve.
Det som du har diktet,
skrevet,
har du også levet.
Hvor du måtte være rik,
du som gjorde alle rike!
Hvorfor, hvorfor er det slik?
– – –
En gang faller selv de
største –

Men omkring i tusen stuer
lever du!
skikkelser som du gav liv,
Ord og form og fantasi,
stjernen som i natten luer,
stille pust i starr og siv.
Det er blitt en del av oss,
del av folkets liv.
Uten det var ikke Norge
Norge.

Stille!
Selv de største trær …

*

I den nevnte Fjell-Ljomavisa fra 7. april, har de blant annet artikkelen

HVA ANDRE SKRIVER…
Enestående hyllest og takk til avdøde i landets presse
Der har de tatt fram utdrag fra en rekke aviser. Jeg tar med noe derfra.

I Aftenposten avslutter Halvdan Hydle slik:
”Johan Falkberget var ikke bare en stor dikter. Han var en sinnets adelsmann, med et hjerte som banket for alt som var sunt og godt i livet. Et helt folk takker ham for den skatt han hentet opp fra gruvene med sine egne hender. Og de titusener som hadde den lykke å møte ham, vil minnes ham i beundring og takknemlighet.”

Fjell-Ljom innleder Johan Borgens minneord i Dagbladet med at han tegner et vart og samtidig varig bilde av sin eldre venn, der han bl.a. sier: ”Jeg fikk en gang en gammel anfahrerstav av ham. Han sa: Den sier mer om meg enn et penneskaft. Og enda er Falkbergets penneskaft det eneste verktøy av det slaget som har rørt meg noen gang. På den lange hyllen i det iskalde skriverommet på Falkberget – han bodde på selve Ratvollen – lå disse magre, slitte redskapene mellom bunnfrosne blekkhus. I tretti graders kulde ruslet han rank dit ned og gav seg sin gjerning i vold. Blekket tinte han opp med hånden.” … Og helt til slutt: ”Så er løpet forbi. Johan Falkberget talte gjerne om de grunnleggende ting, om livet, og altså om døden; men ikke om sin egen død. Han så seg selv som en mann med et kall – ikke selvhøytidelig, men med alvor. Han kjente sine gaver, og sine gavers begrensning. Parabelen lå ham alltid nær; det falt ham naturlig å uttrykke seg i lignelser, de skapte det synlige bilde, det som alltid var hans diktnings styrke. En lignelse passet bedre på ham enn på noen annen jeg har kjent – den om den tro tjener.”

I Verdens Gang skrev Magnus Kommandantvold bl.a.: ”Ved Cornelia smeltehytte engstet mange for smeltemesteren og alkymisten Jürgens skjebne og spør: ”Er broder Jürgen død?” Da svarte Hedstrøm på sin dikters vegne noen ord som også kan gjelde Falkberget selv og anvendes ved vår store landsmanns bortgang: ”Død og død er inte precis det samma. Broder Jürgen lever åtminstone i menniskornas hjärta”.

Kåre Prytz skrev i Hamar Arbeiderblad: ”…Han gikk bort som en av de største fortellere Norge noen gang har fostret. Og mellom begynnelsen og slutten fikk hans samtid oppleve avismannen, samfunnsstormeren, den modne dikteren, humoristen og politikeren. Men uansett hvilket jern han hadde i ilden, var det hjertevarmen og en urokkelig tro på det gode man opplevet mest.”

Fjell-Ljom avsluttet oppsummeringen slik:
”Han hadde ingen uvenn – intet sverd senkes ved hans bortgang. Og et samlet Norden står igjen i sorg når han føres opp til Øvre kirkegård, hvorfra man ser det meste av den verden han viet sin diktning. Hans siste hvilested ligger høyt, og vinterstormer feier gjerne vekk snøen, slik at lyngkransene på de kjæres graver kommer til syne så snart solen varmer litt.”
*

Signaturen F. i Fjell-Ljom avsluttet sine minneord med henvisning til Falkbergets egen tale ved Annas båre i 1960:
”Også Johan Falkberget selv holdt ut til det siste, – i sin tro på godhet, rettferdighet, – i troen på mennesket. Han har selv reist sitt minnesmerke og sin bauta, mer storslått enn noe monument i bronsje og marmor. Han hamret sitt navn i historien på bergmannens vis, med pennen som redskap for sin skapende ånd. Hans navn vil leve gjennom generasjonene, og den arv han etterlot seg vil alltid stå som det vakreste symbol på et menneskesinn i loddsnorens tegn. –”

Olav Nordrå i Morgenbladet hadde omfattende nekrolog med tittelen:
En bergmann går til hvile
Den starter slik:
”Så har Johan Falkberget avsluttet sin livsdag.
Midt i kometregnet av retninger og moter innen diktningen har han sluttet rekken av bergmenn som gikk til hvile efter lange, tunge dagsverk. (…) Så lenge det finnes et eneste menneske i dette land som ikke innretter sitt liv på det hurtig forbifarende, vil lysstyrken og brennvidden fra hans lykt, fra vår siste store klassiske romanforfatter, nå oss.
Og likevel når budskapet om Johan Falkbergets bortgang oss med sorg.”
Og han slutter slik:
”Det hører ikke hit å vurdere Johan Falkbergets diktning, det er gjort grundig og eftertrykkelig før. Hit hører bare å uttrykke en fattig takk for at vi kan nyte godt av lyset fra hans bergmannslykt. Det vil vi gjøre lenge. Ved der ærer vi hans minne best.”

Eilif Skogstad Aamo hadde omfattende minneord i Arbeidets Rett 12. april.
Jeg tar med starten og slutten av den også:
Johan Falkberget og hans lesekrets
”Om Johan Falkberget nå har lagt ned sin bergmannsstav og gitt seg inn under evighetens himmelhvelving, så er han ikke borte for oss for det. Det er vår tru at han vil være levende og høyst nærværende overalt så lenge det leses bøker i dette land. Og han vil ikke være alene – han vil alltid være omgitt av en flokk lysende skikkelser – Ol’Kanelesa, Benjamin Sigismund, Vesle Gølin, Gunhild Bonde, An-Magritt, Hedstrøm for å nevne noen av de mange. Personer og typer han skapte gjennom et langt dikterliv – menneskeskjebner han trakk fram fra glemsel og mørke og ga evig liv.  (…)
Ved Johan Falkbergets bortgang har Røros og distriktet lidd et tap som aldri kan erstattes. Han var fjellfolkets viktigste og mest varmhjertede talsmann gjennom mer enn halvthundre år. Hans røst ble hørt ved Kongens bord og i Tingets hall. Men akkurat som An-Magritt var en varde for sin samtid – vi minnes førselsbondens ord: Du fe gå foran du An-Magritt, så kjem vi andre etter – På samme måte vil Johan Falkbergets navn lyse over Bergstaden og lokke nye slekter til å søke inn til hans diktnings verden og til å besøke den Gamle Bergstad.
Vi tror også at hvis hans pårørende ønsker det, vil Ratvolden og Falkberget bli et sted som tusener av tusener vil valfarte til – akkurat som de i dag søker til Aulestad og Mårbacka.”

Johan Falkberget ble gravlagt 15. april.
Det fikk også bred dekning i pressen. Mange tilreisende fylte alle hoteller på Røros. Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe som skulle ha landsmøte på Røros med 70 utsendinger, måtte utsette møtet.

Bergstaden sto stille mens gravferden pågikk. Statsminister Per Bortens tale i Bergstaden Ziir ble gjengitt i Nationen. Også andre minnetaler er gjengitt i avisene.

Og NRK overførte fra begravelsen, du finner den her:

Christianus Sextus og Joe Hin Tjio

Det ligger tre vakre bøker i bokhylla vår. De tre bindene av Christianus Sextus, utgitt i den hollandske kulturserien, fantastisk illustrert av Anton Pieck. Vi var så heldige å finne dem, etter å ha trålet diverse antikvariater både i Leiden og den Haag i september 2001. Vi visste at de fantes, vi hadde sett dem i bokhylla på Ratvolden.

”… en gave for livet”, som det står forrest i boka.

Om Anton Pieck og Christianus Sextus skal jeg skrive en annen gang.

Men nå er det altså Christianus Sextus og Joe Hin Tjio.
Jeg holdt på med noe helt annet; å skrive en artikkel til ”Rugeldølen”, medlemsbladet til Rugeldalens Venner. Det var et årstall som vi kom i diskusjon om, og for å vise at det var 1923, fant Jon fram den gamle veska etter sin far, der han hadde samlet sammen diverse etterlatte papirer. Vi fant ikke det vi lette etter, men vi fant litt av hvert annet. Blant annet en A4-konvolutt som var min og med et innhold jeg helt hadde glemt. Det var noe jeg hadde fått fra en mor etter det store An-Magritt-treffet vårt i 1994, noe jeg også skal skrive om senere.
I veska var det notater, manus og ting min svigerfar hadde holdt på med. Det lå også en del avisklipp der. Og blant dem et gulnet klipp. Det sto ikke når eller hvor det hadde stått. Ei av Rørosavisene i begynnelsen av 50-tallet antakelig.

Kinesisk vitenskapsmann måtte se Bergstaden
Etter å ha lest ”Christianus Sextus” på hollandsk – i japansk fangenskap.
”En ung kinesisk vitenskapsmann, Tjio Joe Hin, som under krigen satt 3 år i japansk fangenskap, leste der ”Christianus Sextus” på hollandsk. Det gjorde ham til en stor beundrer av Norge. Han var i fjor enkomst på Bergstaden for å se byen, kopperverket og alle steder som er beskrevet i boka. Han gikk med en gang til å lære seg norsk. Han studerer for tiden ved SvalöfInstituttet i Sverige.”

En ung kinesisk vitenskapsmann?
Lest på hollandsk?
Hvordan kunne det ha seg?
Og hvorfor var meldingen først kommet i avisa året etter?
Foruten å se alle stedene fra boka, var han på Ratvolden tro?
Var det Falkberget selv som sendte denne meldinga til avisa?

Ja, spørsmålene var mange. At jeg ikke hadde visst om dette tidligere.
Hadde Tjio lest alle tre bøkene, eller bare den første ettersom det står ”boka” i klippet? For en krigsfange måtte den illustrerte utgaven av ”Christianus Sextus” utvilsomt ha vært sterk lesing. Selv om han bare leste første bindet. Vi må kanskje gå ut fra at han skaffet seg alle tre, om han ikke leste dem i fangenskap. Under er en av Piecks illustrasjoner:

Men hvem var så denne Tjio Joe Hin det sto om i avisa?
Internettet er godt å ha. Et søk ga mange treff på Joe Hin Tjio. Og hør bare:

Joe Hin Tjio var en indonesisk-amerikansk cytogenetiker, kjent som den første som i 1955 fant at det normale antall menneskelige kromosomer er 46. Han var født i 1919 av kinesiske foreldre i Pekalongan, Java, den gangen del av hollandske Ostindia, nå Indonesia. Faren var fotograf. Tijo gikk på hollandsk koloniskole, ble agronom og forsket på planteforelding, spesielt på potet for å finne sykdomsresistens. Men så ble han altså japansk krigsfange, ble torturert og satt tre år i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. Etter krigen dro han til Holland der han fikk stipend for å studere i Europa, og arbeidet med planteforedling i Danmark, Spania og Sverige.

Her er et bilde hentet fra nettet av den unge Tijo, antakelig fra den tiden han besøkte Bergstaden, for det står Spania på det.
Han drev kromosomforskning på planter i Spania fra -48 til -59, men i alle ferier og om somrene arbeidet han sammen med professor Albert Levan ved Institutt for Genetikk ved universitetet i Lund. Når det i avisklippet står at han for tiden studerte ved SvalöfInstituttet, så var det et planteforedlingsinstitutt i Svalöv, ikke mange milene fra Lund. Hvordan han ble kjent med professor Lavan vet jeg ikke, men det var en revolusjonerende oppdagelse han gjorde der den 22. desember 1955. I 50 år hadde en trodd at mennesket normalt hadde 48 kromosomer som gorillaer og sjimpanser. Resultatet ble publisert allerede i januar 1956.

Tjio snakket fransk, tysk, engelsk og hollandsk i tillegg til en kinesisk dialekt. I 1958 dro han til USA og tok sin Ph.D i biofysikk og cytogenetikk* ved universitetet i Colorado. I 1959 begynte ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland. Her han forsket på menneskelige kromosomer fram til han gikk av i 1992, men fortsatte som emeritus i 5 år. Han døde i 2001. Tenk om jeg hadde visst dette på 90-tallet. Da kunne jeg forsøkt å få kontakt.

I mine søk fant jeg også ”Den lille gule boken”. Utgitt av Støttegruppen for sjeldne kromosomfeil. Jeg tar med et par avsnitt derfra:

Prisca Middlemiss, informasjonsmedarbeider for støtteforeningen Unique forteller: ”En av mine minner fra tidligste barndom er av min far som kom hjem fra arbeid og fortalte at antall menneskelig kromosomer endelig var blitt korrekt utregnet. En svenske, Albert Levan, og en indonesier, Joe Hin Tjio, hadde snudd på det som tidligere var vanlig oppfatning; at mennesker, i likhet med sjimpanser og gorillaer hadde 24 par kromosomer. Ved å bruke forbedrede teknikker, som Maj Hultén så treffende sier, hadde disse vitenskapsmennene vist at vi faktisk har 23 par. Som en akademisk fysiolog, mente min far at de genetiske oppdagelsene i femtiårene ville interessere hans tre små barn.”

Maj Hultén, medisinsk rådgiver for støtteforeningen forteller om bakgrunnen for at hun ville studere genetikk, men veien fram var lang:

I siste studieåret måtte jeg gjennomføre et spesialprosjekt over et par måneder. (…) Jeg takket nei til samtlige (forslag), men sa at jeg gjerne kunne tenke meg å se på menneskekromosomer. Dette viste seg å være et vendepunkt. Det ble ordnet så jeg kunne få arbeide sammen med professor Levan som hadde studert musekromosomer, spesielt i svulster. (Tilfeldigvis foregikk dette arbeidet i den samme lille bygda hvor jeg hadde vokst opp.) Jeg ble tildelt et prosjekt som gikk ut på å studere effekten av strålebehandling på svulster hos mus. Men, underlig nok, etterhvert fikk jeg vite at det foregikk arbeid med menneskekromosomer på samme avdelingen!
På lille julaften 1955 fikk jeg tilbud om å se gjennom mikroskopet på vakre framstillinger av menneskekromosomer. Dette var første gang menneskekromosomer kunne telles korrekt og bli ordentlig fotografert. Det er banalt, men sant å si at jeg kan huske dette som om det var i går – den sviende lukten av kromosom-fargestoffet som blandet seg med duften av tyrkisk kaffe som gjesteforsker Joe Hin Tjio hadde kokt. Det var han som framstilte kromosomene ved å klemme celler mellom to glassplater. Som en følge av prosessen fikk han knallrøde tommeltotter. Jeg satt på en høy laboratoriekrakk og trommet bena mot en benk, full av spenning. Jeg påpekte for Dr Tjio at nå kunne det være mulig å fastslå om noen mennesker med lærevansker hadde kromosomavvik som vi tidligere bare hatt sett hos bananfluer og planter (for eksempel trisomier, monosomier, translokasjoner, insersjoner, inversjoner, ringer, duplikasjoner og delesjoner). Som om han ikke ville ha tenkt denne tanken selv!

Slik kan altså en lite avisklipp fra 50-tallet lede videre. Om ikke akkurat alt var Falkberget, så var det i hvert fall en spesiell mann som hadde gjestet Bergstaden en gang på 50-tallet og som sikkert Johan Falkberget hadde blitt imponert over, om han hadde kunnet følge hans vei videre i livet.

På 90-tallet hadde jeg en gang ei gruppe fra Sveits på Ratvolden. De kom over fjellet fra Christianus Sextus gruve. Der hadde de sittet og lest fra ei av bøkene, på tysk. Mange har blitt svært berørt av dette romanverket.

*Cytogenetikk, den delen av genetikken som omhandler sammenhengen mellom kromosomenes struktur, oppbygging og funksjon gjennom celledelingen, slik den kan observeres i mikroskop.