Samlede dikt

Onsdag ble en ny bok av Johan Falkberget utgitt; Samlede dikt.
Jeg har vært hos Amneus Boghandel på Røros i dag, og sitter nå og blar og leser.
Dette skal bli ei bok til glede. Og ei diktsamling som «kan bli en kilde til økt kunnskap om dikteren fra Rugeldalen og gi dypere innsikt i Falkbergets egenartede dikterunivers», som de to redaktørene sier i forordet.

Fra forordet tar jeg med innledningen:
”I anledning 50-årsmarkeringen av Johan Falkbergets død 5. april 1967 ønsket Falkberget-Ringen at de diktene han publiserte i aviser, blader, hefte og bøker, skulle bli samlet og utgitt. Resultatet foreligger i denne diktsamlingen. Boka utgis i samarbeid med Aschehoug forlag. Siden forlaget ville inkludere Vers fra Rugelsjøen og andre dikt (1964), har utgivelsen fått tittelen Samlede dikt.
Boka er todelt. Del 1 omfatter diktene i Vers fra Rugelsjøen og andre dikt, som er en utvidet utgave av  Vers fra Rugelsjøen (1925). 1964-utgaven har to tillegg. Mens tillegg I hovedsakllig består av dikt fra Nattens brød (1940 – 59), inneholder tillegg II for det meste dikt fra 1910-tallet.
Del 2 inneholder Falkbergets ”gjemte og glemte” dikt. De er plassert kronologisk­ – fra det første han fikk trykt (1899) til det siste han ga ut (1959). Diktene er ordnet i fire bolker etter viktige perioder i Falkbergets liv. Hver bolk har en kort biografisk innledning.
Diktene i del 2 er gjengitt i den språkformen og med det oppsettet de fikk da de første gang ble publisert. …”

Og helt til slutt:

”Diktsamlingen har blitt til i nært samspill mellom Eiliv Grue og Carl Lauritz Lund-Iversen. Til tross for nitid leting, er vi klar over at det fortsatt kan være dikt vi ikke har funnet. Det er vårt håp at diktsamlingen kan bli en kilde til økt kunnskap om dikteren fra Rugeldalen og gi dypere innsikt i Falkbergets egenartede dikterunivers.”

De ”gjemte og glemte” diktene var i hovedfokus unner minnemarkeringa på Røros Folkebibliotek onsdag 5. april.

Først fortalte imidlertid kultursjef Morten Tøndel fra høytideligheten i Roma mandag der Johan Falkberget og Røros ble innlemmet i italienske Società Dante Alighieri og Parchi Letterari sitt litterære landskap.
Deretter var det salgssjef i Aschehoug Kjersti Myre Lessum som snakket om og viste fra den første kontrakten mellom forlaget og forfatteren til nå denne siste Falkbergetutgivelsen.

Og så var det altså Eiliv Grue sin tur til å fortelle om det omfattende arbeidet med å finne diktene, og om samarbeidet med Carl Lauritz Lund-Iversen, før sistnevnte holdt et interessant foredrag om lyrikeren Falkberget. Et foredrag som mange flere burde høre.

Vegard Dahl sang Falkbergettekster som han selv hadde tonesatt, og Kirsti Sæter leste noen av Falkbergets dikt underveis i Lund-Iversens foredrag som eksempler på det han formidlet.


Selv hadde jeg et bitte lite innslag om utstillinga jeg hadde vært med på å lage.
Og tenk, – mens jeg snakket, brøt bibliotekaren inn og sa at de hadde bestemt seg for at all Falkbergetlitteratur nå skulle få sin egen plass på biblioteket. Før har den vært spredt rundt under skjønnlitteratur, faglitteratur, lokallitteratur mm, pluss lydbøker og filmer.
Dette er virkelig et stort framskritt mens vi venter på nytt bibliotek!

Ettersom vi nå går inn i påska med skiturer for mange, siterer jeg det aller første av ”de gjemte og glemte”:
Det sto i Fjell-Ljom 13.2.1899. Johan Falkberget var da nesten 19 ½ år.

                Paa ski

Vinden leker over hæi og vang
den hele dagen og natten lang,
og sneen hvirvler i kraa og krat,
og kulden bider saa rent besat.

Mange griner og bander paa,
at det ei vel med helsen vil gaa,
hvis man ikke kan være inde
og sig tilfreds med stueluft finde.

Men nogle har nylig fundet paa,
at sundt det er paa ski at gaa,
og være ude i veir og vind,
til man faar roser paa begge kind.

Norske sønner og døtre med,
det er noget, som I alle ved,
at vore fædre var stærk og sund,
saa at den gamle var som en ung.

I storm og kulde de ændsed ei,
paa ski at tage en længre vei;
thi ofte oppe ved Kjølens rand
de sto paa ski som en voksen mand.

Alltid modig og uforandret
de værged og stred for fædrelandet.

Falkbergets død

Klokka 23.10 onsdag den 5. april 1967 døde Johan Falkberget. 88 ½ år gammel. Det vil si for 50 år siden.

Det var ventet, han hadde ligget på Røros sykehus siden 24. februar, så allerede 6. april hadde en rekke aviser omtale i forbindelse med dødsfallet: Det var signerte artikler i Dagbladet, Adresseavisen, Arbeiderbladet (4 ulike bidrag), Aftenposten, Verdens Gang og Morgenbladet. Så fulgte i dagene som kom; Nationen, Arbeider-Avisa, Tønsberg Blad, Fremtiden, Østlendingen, Arbeidets-Rett, Hamar Stiftstidende, Nidaros, Fjell-Ljom, Ringsaker Blad, Totens Blad, Hamar Arbeiderblad og Bygdabrevet. I noen av disse avisene var det flere innlegg, og et par av innleggene sto i flere aviser. 7. april var hele Fjell-Ljom viet Johan Falkberget.
I tillegg til de signerte artiklene og diktene, var det også en rekke usignerte artikler; Drammens Tidende, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Morgenposten, Østlendingen, Adresseavisen, Dagningen, Vårt Land, Gauldalsposten, Orkla-Posten, Raufoss Blad, Totens Blad, Stiftstidende, Journalisten, Tidens Krav og Harstad Tidende.
Sannsynligvis var det artikler helt eller delvis basert på NTB-meldingen fra 5. april i disse siste avisene.

Alle disse opplysningene over har jeg hentet fra Hans Svennes Falkberget-bibliografi.
I forbindelse med en utstilling jeg har vært med på å lage på Røros Folkebibliotek i anledning minnemarkeringen, har jeg gravd litt i det rikholdige klipparkivet deres og lest en del. Egentlig burde jeg vel ha gjort mye mer ut av dette stoffet. Men noen glimt vil jeg ta med. Den som har lyst kan jo ta seg en tur på biblioteket og lese mer.

I alle minneord og minnetaler er det selvsagt det positive som blir trukket fram. Men når det gjelder Falkberget, var vel det meste positivt. Og mange formidlet sine egne personlige minner.

Aller først tar jeg med Ola Jonsmoens vakre dikt. Det sto både i Dagbladet og Fjell-Ljom 10. april:

Til Johan Falkberget,
konstknekten

 Måråsola ensleg
brinn oppå viddom –
streife korte bluss
og lete over skåråfonner og måså
etter vennen sin
å helse i hånd.

Hyttklokka teie,
teie og fortel stumt:
den siste vakt er slutt.

De gamle folianter
foldes samen
og har sagt sitt ord
om magre gamper,
utsletne hender,
fjellfolk i kvide
og lengsels evige brann, –
An-Magritts gave.

Partisipantan står handfalne
no konstknekten sjøl er borte,
han som fann edel malm
i slit og sten og karrig menneskehjarte,
smelte det frosne
mot måråsol
over kaldslege aprilvidder.

Nattens Brød
har han gitt oss.
Kåpårverkets cirkumferens
er itte lenger uthoggen bjørkskau
og attvoksne kolbotner,
men sinn som dirre
av sol og slit.

Frå vidda, ut over landet
og fremmende land
har konstknekten vandre
sin egen grenselause
cirkumferens.

*

I Arbeidets Rett 12. april hadde Johan Hammond Rosbach et minnedikt. Det er også så vakkert at jeg vil ta det med.
Hammond Rosbach var av Hammondslekten som kom til Norge og Trondheim på 1660-tallet. Presten Tomas von Westen Hammond (Jfr.  Den fjerde nattevakt) hører også til slekten. Johan Hammond Rosbach (1921 – 2002) fra Tingvoll og Sarpsborg, var språkviter, forfatter og esperantist. Han har gitt ut en rekke bøker på norsk og på esperanto. Hvordan han og Falkberget kjente hverandre, krever mer tid til å finne ut av enn det jeg har akkurat nå, men på Ratvolden står esperantoflagget og Falkberget hadde esperantonålen.
Men her er altså diktet:

Johan Falkberget
Selv de største trær i skogen!

Engang faller selv de
største –
Du, min gamle venn, du
raget
høyest, var den fremste,
første.

Det blir stille nu på fjellet,
stille nu i huset!
Du – som Bjørnson –
valgte bruset
av april, av vår.

Alle må vi bære sorge.
Alle har vi tunge stunder.
Stille, fjell og hav og under:
det er landesorg i Norge!
Stille …

Du er borte.
Men ditt verk det lever.
Og vil alltid leve.
Det som du har diktet,
skrevet,
har du også levet.
Hvor du måtte være rik,
du som gjorde alle rike!
Hvorfor, hvorfor er det slik?
– – –
En gang faller selv de
største –

Men omkring i tusen stuer
lever du!
skikkelser som du gav liv,
Ord og form og fantasi,
stjernen som i natten luer,
stille pust i starr og siv.
Det er blitt en del av oss,
del av folkets liv.
Uten det var ikke Norge
Norge.

Stille!
Selv de største trær …

*

I den nevnte Fjell-Ljomavisa fra 7. april, har de blant annet artikkelen

HVA ANDRE SKRIVER…
Enestående hyllest og takk til avdøde i landets presse
Der har de tatt fram utdrag fra en rekke aviser. Jeg tar med noe derfra.

I Aftenposten avslutter Halvdan Hydle slik:
”Johan Falkberget var ikke bare en stor dikter. Han var en sinnets adelsmann, med et hjerte som banket for alt som var sunt og godt i livet. Et helt folk takker ham for den skatt han hentet opp fra gruvene med sine egne hender. Og de titusener som hadde den lykke å møte ham, vil minnes ham i beundring og takknemlighet.”

Fjell-Ljom innleder Johan Borgens minneord i Dagbladet med at han tegner et vart og samtidig varig bilde av sin eldre venn, der han bl.a. sier: ”Jeg fikk en gang en gammel anfahrerstav av ham. Han sa: Den sier mer om meg enn et penneskaft. Og enda er Falkbergets penneskaft det eneste verktøy av det slaget som har rørt meg noen gang. På den lange hyllen i det iskalde skriverommet på Falkberget – han bodde på selve Ratvollen – lå disse magre, slitte redskapene mellom bunnfrosne blekkhus. I tretti graders kulde ruslet han rank dit ned og gav seg sin gjerning i vold. Blekket tinte han opp med hånden.” … Og helt til slutt: ”Så er løpet forbi. Johan Falkberget talte gjerne om de grunnleggende ting, om livet, og altså om døden; men ikke om sin egen død. Han så seg selv som en mann med et kall – ikke selvhøytidelig, men med alvor. Han kjente sine gaver, og sine gavers begrensning. Parabelen lå ham alltid nær; det falt ham naturlig å uttrykke seg i lignelser, de skapte det synlige bilde, det som alltid var hans diktnings styrke. En lignelse passet bedre på ham enn på noen annen jeg har kjent – den om den tro tjener.”

I Verdens Gang skrev Magnus Kommandantvold bl.a.: ”Ved Cornelia smeltehytte engstet mange for smeltemesteren og alkymisten Jürgens skjebne og spør: ”Er broder Jürgen død?” Da svarte Hedstrøm på sin dikters vegne noen ord som også kan gjelde Falkberget selv og anvendes ved vår store landsmanns bortgang: ”Død og død er inte precis det samma. Broder Jürgen lever åtminstone i menniskornas hjärta”.

Kåre Prytz skrev i Hamar Arbeiderblad: ”…Han gikk bort som en av de største fortellere Norge noen gang har fostret. Og mellom begynnelsen og slutten fikk hans samtid oppleve avismannen, samfunnsstormeren, den modne dikteren, humoristen og politikeren. Men uansett hvilket jern han hadde i ilden, var det hjertevarmen og en urokkelig tro på det gode man opplevet mest.”

Fjell-Ljom avsluttet oppsummeringen slik:
”Han hadde ingen uvenn – intet sverd senkes ved hans bortgang. Og et samlet Norden står igjen i sorg når han føres opp til Øvre kirkegård, hvorfra man ser det meste av den verden han viet sin diktning. Hans siste hvilested ligger høyt, og vinterstormer feier gjerne vekk snøen, slik at lyngkransene på de kjæres graver kommer til syne så snart solen varmer litt.”
*

Signaturen F. i Fjell-Ljom avsluttet sine minneord med henvisning til Falkbergets egen tale ved Annas båre i 1960:
”Også Johan Falkberget selv holdt ut til det siste, – i sin tro på godhet, rettferdighet, – i troen på mennesket. Han har selv reist sitt minnesmerke og sin bauta, mer storslått enn noe monument i bronsje og marmor. Han hamret sitt navn i historien på bergmannens vis, med pennen som redskap for sin skapende ånd. Hans navn vil leve gjennom generasjonene, og den arv han etterlot seg vil alltid stå som det vakreste symbol på et menneskesinn i loddsnorens tegn. –”

Olav Nordrå i Morgenbladet hadde omfattende nekrolog med tittelen:
En bergmann går til hvile
Den starter slik:
”Så har Johan Falkberget avsluttet sin livsdag.
Midt i kometregnet av retninger og moter innen diktningen har han sluttet rekken av bergmenn som gikk til hvile efter lange, tunge dagsverk. (…) Så lenge det finnes et eneste menneske i dette land som ikke innretter sitt liv på det hurtig forbifarende, vil lysstyrken og brennvidden fra hans lykt, fra vår siste store klassiske romanforfatter, nå oss.
Og likevel når budskapet om Johan Falkbergets bortgang oss med sorg.”
Og han slutter slik:
”Det hører ikke hit å vurdere Johan Falkbergets diktning, det er gjort grundig og eftertrykkelig før. Hit hører bare å uttrykke en fattig takk for at vi kan nyte godt av lyset fra hans bergmannslykt. Det vil vi gjøre lenge. Ved der ærer vi hans minne best.”

Eilif Skogstad Aamo hadde omfattende minneord i Arbeidets Rett 12. april.
Jeg tar med starten og slutten av den også:
Johan Falkberget og hans lesekrets
”Om Johan Falkberget nå har lagt ned sin bergmannsstav og gitt seg inn under evighetens himmelhvelving, så er han ikke borte for oss for det. Det er vår tru at han vil være levende og høyst nærværende overalt så lenge det leses bøker i dette land. Og han vil ikke være alene – han vil alltid være omgitt av en flokk lysende skikkelser – Ol’Kanelesa, Benjamin Sigismund, Vesle Gølin, Gunhild Bonde, An-Magritt, Hedstrøm for å nevne noen av de mange. Personer og typer han skapte gjennom et langt dikterliv – menneskeskjebner han trakk fram fra glemsel og mørke og ga evig liv.  (…)
Ved Johan Falkbergets bortgang har Røros og distriktet lidd et tap som aldri kan erstattes. Han var fjellfolkets viktigste og mest varmhjertede talsmann gjennom mer enn halvthundre år. Hans røst ble hørt ved Kongens bord og i Tingets hall. Men akkurat som An-Magritt var en varde for sin samtid – vi minnes førselsbondens ord: Du fe gå foran du An-Magritt, så kjem vi andre etter – På samme måte vil Johan Falkbergets navn lyse over Bergstaden og lokke nye slekter til å søke inn til hans diktnings verden og til å besøke den Gamle Bergstad.
Vi tror også at hvis hans pårørende ønsker det, vil Ratvolden og Falkberget bli et sted som tusener av tusener vil valfarte til – akkurat som de i dag søker til Aulestad og Mårbacka.”

Johan Falkberget ble gravlagt 15. april.
Det fikk også bred dekning i pressen. Mange tilreisende fylte alle hoteller på Røros. Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe som skulle ha landsmøte på Røros med 70 utsendinger, måtte utsette møtet.

Bergstaden sto stille mens gravferden pågikk. Statsminister Per Bortens tale i Bergstaden Ziir ble gjengitt i Nationen. Også andre minnetaler er gjengitt i avisene.

Og NRK overførte fra begravelsen, du finner den her:

Christianus Sextus og Joe Hin Tjio

Det ligger tre vakre bøker i bokhylla vår. De tre bindene av Christianus Sextus, utgitt i den hollandske kulturserien, fantastisk illustrert av Anton Pieck. Vi var så heldige å finne dem, etter å ha trålet diverse antikvariater både i Leiden og den Haag i september 2001. Vi visste at de fantes, vi hadde sett dem i bokhylla på Ratvolden.

”… en gave for livet”, som det står forrest i boka.

Om Anton Pieck og Christianus Sextus skal jeg skrive en annen gang.

Men nå er det altså Christianus Sextus og Joe Hin Tjio.
Jeg holdt på med noe helt annet; å skrive en artikkel til ”Rugeldølen”, medlemsbladet til Rugeldalens Venner. Det var et årstall som vi kom i diskusjon om, og for å vise at det var 1923, fant Jon fram den gamle veska etter sin far, der han hadde samlet sammen diverse etterlatte papirer. Vi fant ikke det vi lette etter, men vi fant litt av hvert annet. Blant annet en A4-konvolutt som var min og med et innhold jeg helt hadde glemt. Det var noe jeg hadde fått fra en mor etter det store An-Magritt-treffet vårt i 1994, noe jeg også skal skrive om senere.
I veska var det notater, manus og ting min svigerfar hadde holdt på med. Det lå også en del avisklipp der. Og blant dem et gulnet klipp. Det sto ikke når eller hvor det hadde stått. Ei av Rørosavisene i begynnelsen av 50-tallet antakelig.

Kinesisk vitenskapsmann måtte se Bergstaden
Etter å ha lest ”Christianus Sextus” på hollandsk – i japansk fangenskap.
”En ung kinesisk vitenskapsmann, Tjio Joe Hin, som under krigen satt 3 år i japansk fangenskap, leste der ”Christianus Sextus” på hollandsk. Det gjorde ham til en stor beundrer av Norge. Han var i fjor enkomst på Bergstaden for å se byen, kopperverket og alle steder som er beskrevet i boka. Han gikk med en gang til å lære seg norsk. Han studerer for tiden ved SvalöfInstituttet i Sverige.”

En ung kinesisk vitenskapsmann?
Lest på hollandsk?
Hvordan kunne det ha seg?
Og hvorfor var meldingen først kommet i avisa året etter?
Foruten å se alle stedene fra boka, var han på Ratvolden tro?
Var det Falkberget selv som sendte denne meldinga til avisa?

Ja, spørsmålene var mange. At jeg ikke hadde visst om dette tidligere.
Hadde Tjio lest alle tre bøkene, eller bare den første ettersom det står ”boka” i klippet? For en krigsfange måtte den illustrerte utgaven av ”Christianus Sextus” utvilsomt ha vært sterk lesing. Selv om han bare leste første bindet. Vi må kanskje gå ut fra at han skaffet seg alle tre, om han ikke leste dem i fangenskap. Under er en av Piecks illustrasjoner:

Men hvem var så denne Tjio Joe Hin det sto om i avisa?
Internettet er godt å ha. Et søk ga mange treff på Joe Hin Tjio. Og hør bare:

Joe Hin Tjio var en indonesisk-amerikansk cytogenetiker, kjent som den første som i 1955 fant at det normale antall menneskelige kromosomer er 46. Han var født i 1919 av kinesiske foreldre i Pekalongan, Java, den gangen del av hollandske Ostindia, nå Indonesia. Faren var fotograf. Tijo gikk på hollandsk koloniskole, ble agronom og forsket på planteforelding, spesielt på potet for å finne sykdomsresistens. Men så ble han altså japansk krigsfange, ble torturert og satt tre år i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. Etter krigen dro han til Holland der han fikk stipend for å studere i Europa, og arbeidet med planteforedling i Danmark, Spania og Sverige.

Her er et bilde hentet fra nettet av den unge Tijo, antakelig fra den tiden han besøkte Bergstaden, for det står Spania på det.
Han drev kromosomforskning på planter i Spania fra -48 til -59, men i alle ferier og om somrene arbeidet han sammen med professor Albert Levan ved Institutt for Genetikk ved universitetet i Lund. Når det i avisklippet står at han for tiden studerte ved SvalöfInstituttet, så var det et planteforedlingsinstitutt i Svalöv, ikke mange milene fra Lund. Hvordan han ble kjent med professor Lavan vet jeg ikke, men det var en revolusjonerende oppdagelse han gjorde der den 22. desember 1955. I 50 år hadde en trodd at mennesket normalt hadde 48 kromosomer som gorillaer og sjimpanser. Resultatet ble publisert allerede i januar 1956.

Tjio snakket fransk, tysk, engelsk og hollandsk i tillegg til en kinesisk dialekt. I 1958 dro han til USA og tok sin Ph.D i biofysikk og cytogenetikk* ved universitetet i Colorado. I 1959 begynte ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland. Her han forsket på menneskelige kromosomer fram til han gikk av i 1992, men fortsatte som emeritus i 5 år. Han døde i 2001. Tenk om jeg hadde visst dette på 90-tallet. Da kunne jeg forsøkt å få kontakt.

I mine søk fant jeg også ”Den lille gule boken”. Utgitt av Støttegruppen for sjeldne kromosomfeil. Jeg tar med et par avsnitt derfra:

Prisca Middlemiss, informasjonsmedarbeider for støtteforeningen Unique forteller: ”En av mine minner fra tidligste barndom er av min far som kom hjem fra arbeid og fortalte at antall menneskelig kromosomer endelig var blitt korrekt utregnet. En svenske, Albert Levan, og en indonesier, Joe Hin Tjio, hadde snudd på det som tidligere var vanlig oppfatning; at mennesker, i likhet med sjimpanser og gorillaer hadde 24 par kromosomer. Ved å bruke forbedrede teknikker, som Maj Hultén så treffende sier, hadde disse vitenskapsmennene vist at vi faktisk har 23 par. Som en akademisk fysiolog, mente min far at de genetiske oppdagelsene i femtiårene ville interessere hans tre små barn.”

Maj Hultén, medisinsk rådgiver for støtteforeningen forteller om bakgrunnen for at hun ville studere genetikk, men veien fram var lang:

I siste studieåret måtte jeg gjennomføre et spesialprosjekt over et par måneder. (…) Jeg takket nei til samtlige (forslag), men sa at jeg gjerne kunne tenke meg å se på menneskekromosomer. Dette viste seg å være et vendepunkt. Det ble ordnet så jeg kunne få arbeide sammen med professor Levan som hadde studert musekromosomer, spesielt i svulster. (Tilfeldigvis foregikk dette arbeidet i den samme lille bygda hvor jeg hadde vokst opp.) Jeg ble tildelt et prosjekt som gikk ut på å studere effekten av strålebehandling på svulster hos mus. Men, underlig nok, etterhvert fikk jeg vite at det foregikk arbeid med menneskekromosomer på samme avdelingen!
På lille julaften 1955 fikk jeg tilbud om å se gjennom mikroskopet på vakre framstillinger av menneskekromosomer. Dette var første gang menneskekromosomer kunne telles korrekt og bli ordentlig fotografert. Det er banalt, men sant å si at jeg kan huske dette som om det var i går – den sviende lukten av kromosom-fargestoffet som blandet seg med duften av tyrkisk kaffe som gjesteforsker Joe Hin Tjio hadde kokt. Det var han som framstilte kromosomene ved å klemme celler mellom to glassplater. Som en følge av prosessen fikk han knallrøde tommeltotter. Jeg satt på en høy laboratoriekrakk og trommet bena mot en benk, full av spenning. Jeg påpekte for Dr Tjio at nå kunne det være mulig å fastslå om noen mennesker med lærevansker hadde kromosomavvik som vi tidligere bare hatt sett hos bananfluer og planter (for eksempel trisomier, monosomier, translokasjoner, insersjoner, inversjoner, ringer, duplikasjoner og delesjoner). Som om han ikke ville ha tenkt denne tanken selv!

Slik kan altså en lite avisklipp fra 50-tallet lede videre. Om ikke akkurat alt var Falkberget, så var det i hvert fall en spesiell mann som hadde gjestet Bergstaden en gang på 50-tallet og som sikkert Johan Falkberget hadde blitt imponert over, om han hadde kunnet følge hans vei videre i livet.

På 90-tallet hadde jeg en gang ei gruppe fra Sveits på Ratvolden. De kom over fjellet fra Christianus Sextus gruve. Der hadde de sittet og lest fra ei av bøkene, på tysk. Mange har blitt svært berørt av dette romanverket.

*Cytogenetikk, den delen av genetikken som omhandler sammenhengen mellom kromosomenes struktur, oppbygging og funksjon gjennom celledelingen, slik den kan observeres i mikroskop.

Fattigmannsstjerna

I kapitlet ”I hvilken time?” i siste bind av Nattens brød; Kjærlighets veier, handler det om Johannes og Hedstrøm som hver tid som helst kunne være ventet hjem etter anfaring ved smeltehyttene og sølvverket sørpå. Pontus stenger døra til hjulmakerhuset. Han hørte hovslagene fra to hester og bega seg over til hytteskriver Tvedt for å melde fra. Det var mørkt og marken var rimfrossen. Han så etter hvert trær og busker.

An-Magritt hadde lengte og ventet. Og Pontus tenker:

Endelig oppnådde An-Magritt at Johannes kom att i live. Helt glad ble hun vel ikke når hun fikk sjå at han hadde bare ett øie? Pontus torde ikke dvele ved det. Lagnaden tok etter Johannes!

… I grunnen levde en like lenge med ett øie som med to.

Og så står det:

Pontus så opp på Fattigmannsstjerna. De arriverte X slett!…

Dette er Falkberget i et nøtteskall.

”Fattigmannsstjerna.”

En liten opplysning som setter tankene i sving.

For en del år siden holdt jeg kåseriet: ”Nattens brød, et skattkammer”.

For det er fullt av slike små stikkord eller setninger. De er ikke nærmere forklart, men de inspirerer til å finne ut mer. Jeg har lært utrolig mye gjennom lesing av Falkbergets bøker. Spennende kunnskap som jeg har lett meg videre fram ut fra det han har skrevet.

Jeg fotograferte lyset over Romsdalsalpene her om dagen. En kveld noen timer etter at sola var gått ned. Jeg trodde det var et fly som kom inn over fjellene og dreide østover. Men det sterke lyset ble der. Neste kveld også. Så da skjønte jeg at det var en stjerne, eller rettere sagt en planet.

Venus.

Som nå er svært så lyssterk.

Antakelig ville jeg sett den over Ratvollfjellet også, om jeg hadde vært hjemme i Rugeldalen.

Et par dager etter var jeg i et selskap, og mot vest lyste Venus. ”Fattigmannsstjerna”, sa Bjørn. Og så fortalte han om historien om hvorfor den kaltes Fattigmannsstjerna. Dessuten kunne han fortelle om en som forleden dag hadde bestilt Romsdals Sogelags årbok fra 1998. Han ringte ham tilbake bare for å forsikre seg om at bestillingen var riktig. Ja, det var en artikkel der; Fattigmannsstjerna, som han gjerne ville lese. Men artikkelen er bare et par sider. Ja, men det var uvesentlig. Boka ville han ha.

Jeg var innom Romsdalsmuseet et par dager etter det igjen, fant boka og fotograferte de to sidene. For det var bare to sider.

Det var en historie fortalt av Asbjørn Sæbø det dreide seg om.

”I gamle dagar hadde fattigfolk som fór mellom bygdene her rett til hus på gardane når det leid så langt på kveld at fattigmannsstjerna (Venus) var komen på himmelen. Ein kjenner ikkje opphavet til denne retten, som truleg har vore slik andre stader i landet og. I alle fall frå Stord kjenner ein til at Venus vart kalla fattigmannsstjerna.

Så mykje fjell som det er her i landet er det langt i frå sikkert at ein kan sjå Venus i skyminga!”

Men Johan Falkberget visste i hvert fall at den ble kalt Fattigmannsstjerna. Så i Rørostraktene kjente de også til navnet.

Dette at bøndene ikke kunne nekte fattigfolk husly, henger nok sammen med kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687. Der står det i tredje bok, 12. kapittel, 27. punkt:

De Fattige, som selv kunde flytte sig, skulle have Huus om Vinteren mod Aften, naar Fæet givis; Den det nægter, bøde til Kongen et Lod Sølv; Døer den Fattige uden for hans Huus udi samme Nat, da stande til Rette efter Sagens Beskaffenhed.

Selv om denne loven ved forordning ble satt i kraft fra Mikkelsdag 1688, og dette var litt etter historien om An-Magritt var slutt, så brukte altså Falkberget navnet på stjerna. Og kjente nok historien.

For oss er det jo lett å søke på nett. Der råder det litt uklarhet om Fattigmannsstjerna er Venus eller Syvstjernen. Men i sin ordforklaring til Nattens brød skriver Eiliv Grue at stjerna trolig er Venus på grunn av sin lysstyrke.

Slik kan altså ei lysende stjerne lede til både det ene og andre. Ser du godt på bildet kan du kanskje se stjerna over fjellet mot høyre.

Kapitlet ”I hvilken time?” er en nydelig beskrivelse av An-Magritts opplevelse av at Johannes har skadet øyet. Du finner den her.

Falkbergetbibliografiene

Som jeg har skrevet før, Hans Svennes Falkbergetbibliografi er et uvurderlig hjelpemiddel for den som ønsker å gå litt dypere inn i Falkbergets mangesidige virke.

Hans Svenne fra Drammen, født i 1942, har arbeidet med Falkbergets litteratur i omkring 40 år. Han har antakelig den største private Falkbergetsamlingen i Norge; nesten 1200 katalognummer teller den og nye kommer stadig til.

En bibliografi er en ”systematisk fortegnelse over dokumenter ordnet etter bestemte prinsipper. De registrerte dokumenttypene kan være bøker, andre trykte publikasjoner, såkalt grått materiale, håndskrifter, mikroformer, grammofonplater, spillefilm osv.”, som det står i Store Norske Leksikon. Og Hans Svenne har altså sporet opp det aller meste du kan tenke deg i forhold til Falkberget.

Den første utgaven av bibliografien ble utgitt på Universitetsforlaget og kom allerede i 1993. Johan Falkberget i Norge. En bibliografi. Den var lenge utsolgt, men i 2014 kom en ny utgave: JOHAN FALKBERGET i Norge 1879 – 2014. En bibliografi revidert og utvidet. Fjellheimen forlag sto for denne siste utgivelsen. Så nå går det an å få tak i den på nytt. Det er ikke uten grunn at den siste utgivelsen er støttet økonomisk fra Adamstuen Antikvariat, Bergstaden Vel, Falkberget-Ringen, Fjellheimen forlag, RørosBanken, Røros kommune, Røros Museums- og historielag, Svenne Trevare, Røros Hotell og Aschehoug Forlag. Det er jo ikke akkurat noen bokutgivelse de fleste styrter til for å kjøpe, men den er et viktig bidrag til forståelsen av Falkberget.

I denne siste utgaven av Svennes bibliografi utgjør henvisningene i del 1 alt som er skrevet av Falkberget inklusive anmeldelser av bøkene, ca. 200 sider. Så kommer del 2 som er henvisninger til alt som er skrevet om Falkberget, ca. 150 sider. I tillegg er det en rekke registere og interessante artikler.

Min gamle utgave fra 1993 er både fillete og velbrukt. Den har vært meg til hjelp mange ganger i arbeidet med å finne opplysninger om forhold jeg har holdt foredrag eller skrevet om. Ut fra henvisningene har Folkebiblioteket på Røros vært godt å ha, ettersom de har alle utgavene av rørosavisene i magasinet, og det har vært mulig å lete seg fram ut fra henvisningene til disse avisene. Dessuten hjelper de med å få tak i kopier fra andre.
Denne første utgaven av bibliografien finnes på nett hos Nasjonalbiblioteket, men den nye utgaven er mye mer omfattende.

Da den første bibliografien kom i 1993, sto det Bind 1 på den. Fordi Hans Svenne hadde allerede planer om et bind 2: Johan Falkberget utenfor Norge En bibliografi. Den kom på Fjellheimen forlag, i 2009.

En ting er at det vel ikke finnes noen norsk forfatter som har en så omfattende norsk bibliografi. – Hvor mange av de eldre norske forfatterne er det som har en tilsvarende bibliografi over det som er gitt ut på andre språk? Både utgaver og anmeldelser er med. For eksempel kan nevnes at fra 1914 til 1946 ble Eli Sjursdotter trykket i 150.00 eksemplarer i Sverige, og da Folket i Bilds forlag ga ut Bör Börson i 1950, ble det trykket 100 000 eksemplarer. Det er mange spennende opplysninger å finne i bibliografiene. Med internett er det mye enklere å følge en forfatter i dag enn det er å finne opplysninger fra mer enn hundre år tilbake.

Det er et formidabelt arbeid Svenne har lagt ned. I 1994 fik han Bergstadstipendet og også Jonas-prisen av Bibliofilklubben. I 2002 fikk han Kongens fortjenestemedalje i sølv. I 2008 fikk han Falkberget-stipendet for sitt arbeid med Johan Falkberget utenfor Norge.
Han har også vært medvirkende til at flere av Falkbergets tidlige bøker er utgitt i faksimiletrykk, og har sørget for privattrykk av en del lengre fortellinger. Nå i høst ga han ut boka Johan Falkberget Til Roma og tilbake. Fjellheimen forlag.

Grunnen til at jeg tok tak i bibliografien igjen i dag, var at det var flere forhold jeg hadde glemt å skrive om fra I nordenvindens land.
For det første, boka måtte allerede samme år som den kom ut i 1924, trykkes i nytt opplag. 5. tusen. Så er en del av fortellingene kommet med i Samlede verker fra 1949 fram til siste utgave i 1996. Og i boka Fortellinger  fra 1999. Enkeltfortellinger har vært trykt i ulike sammenhenger ellers.

Noen av disse fortellingene er også kommet med i den svenske Ungdomsberättelser. Førsta samlingen som kom ut i Malmø i 1927.

Og så står det i Svenne at fortellingen ”Hrr Lossius” var med i  Aarets nye bøker i 1923, illustrert av Frøydis Haavardsholm. Hvordan kunne egentlig det ha seg, I nordenvindens land  kom jo i 1924? Men det var kanskje kjent at boka var under arbeid? Akkurat den fortellinga sto forresten i Arbeiderbladets uketillegg «Lørdagskvelden» i 1932, nr 296, illustrert av A(sbjørn) A(amodt). Han har illustrert flere av Falkbergets fortellinger i Lørdagskvelden. Ved å søke på nett kommer det blant annet opp opplysninger om Aamodt (1893 – 1966) at han var avistegner og skribent i Verdens Gang, Dagbladet og Arbeiderbladet.
Med tittel «Under gjøketre» sto denne fortellingen dessuten i «Julehygge» i 1936 med vignett av Jens R. Nilssen.

Men det som var grunnen til at jeg egentlig kom til å skrive dette innlegget, var opplysningen om at fortellingen ”Et ungdomsminde” som jeg skrev om 31. desember, i 1953 var trykket som et elevarbeid av Agnar Wang fra Bergen Kunsthåndveksskole i et opplag på 75 nummerert eksemplarer. Ett av dem skulle jeg gjerne sett.

I nordenvindens land

Før jeg forlater I nordenvindens land for denne gang:

Det var fantastiske forsider på de gamle bøkene. Akkurat denne har vi ikke her hjemme, så jeg har tatt et bilde av den som ligger på Nasjonalbibliotekets sider. Den kom i 1924.
Spennende å se at den har tilhørt Stavanger kommunebibliotek i sin tid.


Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, … 
skrev Johan Falkberget om klokka på Muggruva.

Tro om nordenvinden noen gang greier å få klokka til å slå der den i dag henger på Ratvolden?

Vi bor i nordenvindens land, vi som bor her i Rugeldalen, lengst nord i Røros kommune, like ved grensen mot Holtålen.
Jeg fikk høre at jeg hadde flyttet til verdens «utpost» av enkelte rørosinger, for noe mer vindfullt enn Rugeldalen, fantes ikke, sa de. Det er her nordavinden slår inn for fullt. Ofte når ikke slikt vær fram til Røros. Og etter at nordavinden har løyet og det klarner opp, ligger fonnene mellom husene. Johan Falkberget opplevde det nok mange ganger. Nå er Ratvolden forlengst forlatt, vinters tid er det ikke mange som ferdes her, så både dører og vinduer kan være nesten gjenføket.

Vi hører jo om at det er værskille på vannskillet. Før jeg kom hit, hadde jeg ingen erfaring med det. Vannskillet i dalen går ved Harborg. Sør for Harborg renner vannet mot Glomma og Fredrikstad. Nord for Harborg renner vannet til Rugelsjøen, Rugla og Gaula mot Trondheimsfjorden. Og igjen og igjen opplever vi det; værskillet på Harborg. Som regel er det vi som får det dårlige været fra nord, mens de på Røros kan ha finvær og solskinn. Men av og til hender det også at regn og vind fra sør ikke når fram til oss, det stopper ved Harborg.

Selv om det de siste årene har vært mye mer sønnavind, var det nordavinden som var den hardeste og la igjen de største fonnene. Og når vinden har stått på ei stund og filt og filt på snøen, kan kantene bli både høye og kvasse.

Johan Falkberget som i sin barndom og unge voksenliv arbeidet ved Nordgruvene, visste av egen erfaring hva «nordenvindens land» innebar.  Han hadde opplevd mangt et styggevær. Det er ikke få skildringer vi finner i bøkene hans om folk som kommer ut for forrykende uvær.

Han avsluttet sin karriere ved Kobberverket som konduktør på Arvedalsbanen i 1906, godt og vel 26 år gammel. Arvedalsbanen, høyfjellsbanen, som ble tatt i bruk som en sidebane til Rørosbanen i 1886 for å frakte malm fra Nordgruvene ned til Rugeldalen. Den gikk opp fra den gang Tyvold stasjon, nå Rugldalen, til Arvedal gruve, nå Kongens. Den gang fantes det ikke ploger og fres som kunne fjerne snøen etter uvær. Banen ble håndmåket. Ofte måtte snøen kastes i flere omganger for å få den helt opp.

I stykket om «Bergmannen Ole Johnsen Jamt» i Der stenene taler skriver Falkberget om morbroren sin, at han og tyve andre i Arvedalslinjen hadde … en sneskuflingsakkord på over 2000 meter med forskjellige høider og bredder – en adskillig innviklet affære i en rekke opgivender. Da det var et forrykende uvær og umulig å ta op blyant og papir, spurte opsynsmannen nærmest i spøk om Ole kunde få ut i hodet det hver mann tilkom i fortjeneste.
«Bi no te je fe mei e skrå –» sa Ole og smilte «– så tru je de ska gå lite om senn.»
Han vendte ryggen mot nordenvinden, stødde sig på skufleskaftet, tygde tobakk og regnet – det var som han sto og leste tallene utenat. Og det varte ikke lenge før det hele var klappet og klart.

Det må ha vært litt av et slit å holde banen åpen.

Vi får være glad at det i dag finnes kraftig snøryddingsutstyr som holder veier og jernbaner åpne i vinterens uvær. Og så kan vi glede oss over naturens mange former når vinden stilner. I formiddag så det slik ut utenfor her hos oss:

 

 

Ved et kors på vidden

Her på Stedet har Gud behaget ved Døden at henkalde Grubearbeider
Svend Pedersen Almaas fra Aalen.
Den 2 Jan. 1780

Tohundredeogtrettisju år siden i dag.

Jeg kom på det da jeg leste fortellingen ”Da jamtan kom” i I nordenvindens land (1924). Boka som har blitt min julebok i år. Fortellingen handler om starten på kobberverkets virksomhet, om folk som kom flyttende, og om slitet. – Om arbeidsveien som kunne være både lang og farefull. Særlig vinters tid i uvær og kulde:

De skjæve kors og tjærebredde bret, som reistes overalt i fjeldene, mindet efterslegten om, at her hadde en berggesel frosset ihjel. Nu er korsene forlængst blaast overende, og splinterne av de raatne bord ligger begravet i lyngen og mosen. De navne, disse kors engang bar, er glemt. Og de, som i sin tid stod ved korsene og graat, er selv vandret heden. Bare de grå stenheller, som sto reist op for korsene, staar igjen – – – men den nye slegt gaar dem forbi uten aa tænke paa, hvad som en gang hændte her, sagaen har vendt et nyt blad iveiret.

Ett kors ble ikke borte.

– Korset «inni Skala».
(Skardet på normalnorsk, Skalet med tjukk l i dialekten her, dessuten brukes dativ, derfor Skala.)

Der stenene taler er det et stykke om «Johannes Johannessen Ryen«. En ung bergmann som var dyktig til å risse i sten og tre. Og som drømte om å bli stiger. Han leste alt han kom over og øvet seg i regnekunst og marksjeideri. En dag i 1880-årene* kom han over fjellet østover «mot Skala i Kampene«, som det står. Der fant han et morkent trekors i en stenrøs. Han kunne fortsatt lese det som var skåret inn omlag hundre år tidligere. Svend Pedersen Almaas hadde vært helgevakt på Muggruva i julehelga og var 2. januar på vei hjem, men satte livet til.
Johannes Ryen ble stående og støtte seg til det morkne kors. Han så en seers syn: … står det i stykket, som er vel verdt å lese. Lenken ligger over.
Johannes skar et nytt kors og satte det opp:

Om dagen strålte og blusset solen i brettet på det nye kors i Skala så en kunde se det lang lei. Om natten skinte månen på det, – nordlyset og stjernene.

Så en dag kom en rytter forbi; overstigeren ved verkets samtlige gruver og skurfer. Han la merke til det vakre korset og sendte bud på Johannes Ryen. Det endte med at Johannes Ryen ble stiger, og han kom etter hvert til Christianus Sextus gruve.

Da Der stenene taler kom ut i 1933 var den illustrert av Jens Tyvold her fra Rugeldalen. Til de fleste artiklene er det portretter. Også av Johannes Johannesen Ryen. Men forrest i boka er tegninga som er gjengitt øverst her; korset inni Skalet.

Før korset som Johannes Ryen skar råtnet, sørget Johan Falkberget for at det havnet på Rørosmuseet. Det ble skåret en kopi som ble satt opp i Skalet. Den kom bort.

Vers fra Rugelsjøen (1925) står diktet

Ved et kors på vidden

Et værgrått kors
er alt som minner om,
at her stred du
din siste strid.

Det frosne løv
som tødde under dine kne,
er smuldret nu;
men din siste bønn
tok stormen med til Gud.

Og snart vil korset segne,
som du segnet selv –
og glemmes,
som ditt minne
nu er glemt.

Og fuglene, som speider
ifra det morkne brett i dag,
vil engang forgjeves lete
etter korset her – – –

Men til 100-årsmarkeringen for Johan Falkberget i 1979 hadde Leif Skjølsvold, min svigerfar, skåret ferdig en kopi av korset etter originalen utlånt av Rørosmuseet.

Parallelt med avdukingen av Falkbergetstatuen på Røros, hadde rugeldalingene sin egen markering av fødselsdagen med avduking av den nye kopien i Skalet. Der oppe møtte vi folk fra Hessdalen og Orvos.

Det var en spesiell opplevelse.
30.september 1979.
I sludd og vind var vi en hel flokk opp Mugghølslia og videre innover.
Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på min far som var med. Han følte han kunne se for seg hvordan tusenvis av arbeidere hadde slitt på vei til gruvene opp gjennom årene.

I dag er det ikke kaldt her, men det har snødd mye siste døgnet, og nå er det vind og tett snødrev. Det hadde sikkert vært en strabasiøs tur fra Mugg til Hessdalen i dag også, snaut og værhardt som det er i fjellet.

Vi legger alltid minst en tur for vinteren  om korset, og av og til om sommeren. Det er blitt et spesielt sted for oss. – Og sikkert også for mange andre som ferdes i fjellet her. Jeg vet det er flere som kan teksten på korset utenat.

Korset er på nytt blitt mosegrodd og utydelig å lese.
Kanskje er det på tide å fornye det igjen?

  • Det er noe uklart med årstallene i Falkbergets fortellingen i forhold til Johannes Johannessen Ryen. Han levde fra 1858 til 1892. Derfor har jeg skrevet 1880-årene, noe Jon også sørget for å få inn på baksiden av kopien..

«Et ungdomsminde –»

 

«I DAG SNØR DET – – – MEN ENDNU ER DET

solskin i snøen; solen staar og brænder som en stor lampe bak sneskurene, det er et gyldent drev indover aasene, der skogen suser i nordenvinden.”
Slik starter fortellingen ”Et ungdomsminde –”

Nå er det ikke akkurat snøvær ute, men dette er også ei fortelling som har litt jul i seg. – Ei iskald jul. Og nok ei fortelling fra I nordenvindens land. Den står og i boka Fortellinger fra 1999. (Bildet over er fra denne siste.)

Vi kan lure litt på om dette virkelig er et opplevd ungdomsminne fra Falkbergets side. Han er jo dikter. I fortellingen står det at han når han sitter og skriver ned dette, er blitt ”to og tyve aar ældre – – – ”.
Om fortellingen ”Et ungdomsminde –” første gang ble offentliggjort i denne boka i 1924, må Falkberget altså ha vært omkring tjue år da det skjedde. Kanskje er den skrevet ned noen år før boka kom ut, og dermed ville han vært yngre. Vi vet jo at han giftet seg i 1899, akkurat så vidt fylt 20 år. Det virker egentlig som det må ha hendt en tid før han hadde funnet sin Anna Marie. – Ja, slik går det an å fundere.

Det som er så flott med Johan Falkbergets forfatterskap, er den omfattende bibliografien Hans Svenne har utarbeidet. Ikke for noen annen forfattere finnes det en tilsvarende bibliografi. Den er et fantastisk redskap.
I bibliografien står det at nettopp denne fortellingen også er offentliggjort  i Østlendingen i 1922 som ”Lev vel Eleonore! Tusind gang, lev vel!”
Og så hadde den stått en gang før; i  juleheftet ”Juleglæde” i 1920! Den gang illustrert av Fredrik Bødtker. I Svennes bibliografi finner vi at Bødtker har illustrert flere fortellinger av Falkberget; i Julehelg i 1914, i Juleglæde 1917, -19,-20, -21, -22, -23, -25 og -26. Det hadde vært spennende å se hvordan disse illustrasjonene var.

Dermed er opplevelsen, om den er sann, i hvert fall fra før han giftet seg med Anna Marie Skjølsvold. Hvor lenge før, er det ikke godt å vite. Johan Falkberget begynte å arbeide som vaskarryss ved Christianus Sextus gruve omkring 11 år gammel. Og etter konfirmasjonsalderen fortsatte han ved Kongens gruve. Kanskje er det en fortelling som har ligget en stund? Det står jo ”Vi sat en flok unge gutter rundt den sprukne ovn, varmet og tørket os, drak svart kaffe og røkte.” Hvor lenge er det vanlig å regne seg som ung gutt?

Noe er helt sikkert hans egne minner fra tida som ung ved gruva. Og minnet om Eleonore må ha gjort sterkt inntrykk. Men hun ble sammen med den belevne Artur. Og de forlovet seg, selv om hun gir inntrykk av at hun likte Johan godt. Julaften skulle Eleonore og Artur giftes. En brakke ble vasket og flidd til bryllupssal. Og det er vel her vi kan stusse litt. For etter det vi har hørt tidligere, for eksempel i stykket ”Jul ved gruven”, så har arbeiderne fri i julehelga, det er bare helgevakta som holder til der og passer på. Bryllupsfølget drar over fjellet ”til kirken i Langeli”. En stenkirke. Jeg vet ikke om noen Langeli kirke i nærheten. Men Røros kirke er jo stenkirke.

Brudefolket kjører med hest og slede, de andre måtte gå på ski eller til fots, står det. Og så var det altså en smellkald dag, ”ordentlig julekulde”. Brudetalen ble kort, for det var så kaldt i kirken, og presten frøs så han skalv på hendene.

Hele fortellingen står her.

Det skiftende milde været ser ut til å ta en pause, men noen smellkulde får vi nok ikke med det første.

Ildhjulet

Sola har snudd, det går mot lysere tider.

Denne fortellinga, «Ildhjulet», står i  I nordenvindens land som kom ut i 1924. Det er nesten rart hvor aktuell Falkberget er i mye av det han skriver. Mange av disse tankene kunne godt ha vært skrevet i dag.

Det er egentlig historien om fjellvatnsfisker og eneboer Endre, født i 1832. En som følger naturens gang og legger merke til det meste.
Juletre hadde han ikke, skriver Falkberget, han tok det på gamlemåten, sandskurte gulvet og strødde det med ener, før han raket seg og tok på seg helgeklærne.

«Idhjulet» er fin som lesing nå i julen. Du finner den her.
Fortellingene i I nordenvindens land er nok skrevet på litt forskjellig tid i årene før 1924.

Johan Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen våren 1922. Da var han passert 42 år. Siden 1906 hadde han vært utreist, hovedsaklig bosatt i Kristiania, eller rettere på Grorud som lå utenfor bygrensen, sammen med familien.
Der hadde de vært vant til elektrisitet. Og i 1923 kom også elektrisiteten til Rugeldalen. Falkberget var den største abonnenten.

Vinterbildene er tatt her hjemmefra, mens dette siste viser speilbildet av gammelstuggu i lav vintersol, litt fortegnet, i fjøsvinduet på Ratvolden .

Noen små forklaringer til merkedager nevnt i fortellingen:

Peterstolleite:
Fra Lokalhistoriewiki:
Peder stol feires 22. februar og er etter katolsk skikk til minne om at Peter ble kirkens overhode. Andre norske navn på dagen har vært Per varmestein og Per heitstein. Fra denne dagen mente man mange steder at våren begynte – sjøisen kunne brytes opp rundt innefrosne skip, for nå vil det ikke fryse på igjen, telen gikk opp av jorda, og man var ferdig med den mørkeste tida.

Kyndelsmesse:
Fra Store norske leksikon:
Kyndelsmesse, eller Marias renselsesfest, katolsk fest som blir holdt 2. februar til minne om Jesu fremstilling i tempelet. …
… En av årets viktigste merkedager. Da er halve vinteren gått, korn og fôr skal være halvgitt, og bjørnen snur seg i hiet. Det var vanlig tro at man da kunne vente en uværsperiode: kyndelsmesseria, kyndelsmesserykkjen eller kyndelsmesseknuten. Fra Nord-Trøndelag og nordover var godt og mildt vær på denne dagen et dårlig merke for året, i Sør-Norge det motsatte. På Vestlandet sa de at «kyndelsmess tøyr gir frose korn og rote høy». I mange bygder vestpå og nordpå ble den regnet som siste juledag.

Jul i Falkbergets rike

Når mørket har senket seg og klokka er fem, står vi på Ratvolden og ringer jula inn.

I fortellingen ”Jul ved gruven”, som det ligger som lenke i innlegget fra 14. Desember, avslutter Falkberget slik:

Nu ringer ikke klokken paa Muggruven mer. Ingen hænder rører saa langt aaret er ved dens veirslitte rep. Bare når nordenvinden i de mørke vinternætter gaar hujende fra fjeld til fjeld, kan dens kølv slaa et enkelt slag – – – et stille og forsagt klemt, som ingen anden er vidne til end en og anden forblaast skarvrype, som har slaat sig ned paa Hjulmakerstuguns sunkne og mosegrodde tak og sitter der og undres paa, hvor det er blit av bergmændene.

Falkberget var nok bekymret for hvordan det skulle gå med klokken. På sine vandringer så han hvordan forfallet spredte seg og at ting forsvant. Derfor fikk han i 1936 fraktet klokka ned til Ratvolden. ”For å ta vare på den”, som han sa. Senere fikk han den av Røros Kobberverk. Første gangen han brukte den var ved starten av Gruvrennet, 29. mars i 1936.

Siden ringte han i alle år jula inn med gruvklokka fra Mugg. Da kunne folk i bygda gå ut på trappa og lye etter klokka fra Ratvolden. Det er jo godt over ei mil til nærmeste kirke. Værlaget måtte stå riktig om en skulle høre, men Jon forteller at mor hans, min svigermor, nesten alltid hørte klokka om ingen andre gjorde det.

Og Johan Falkberget ringte det nye året inn når klokka ble tolv på nyttårsaften. Ett år feiret han på Røros. Men da det begynte å li mot midnatt, fortelles det at han måtte hjem for å ringe nyåret velkommen. Og var det spesielle gjester på Ratvolden, hilste han også dem med å ringe i klokka fra Mugg. Og de fikk nok høre historien om morfaren som slo seg ned i Rugeldalen fordi han hadde arbeid på Muggruva.

Vi tok opp igjen tradisjonen for noen år siden. Kanskje det blir åttende året i år? Det har vært sprengkalde og det har vært mildvær, snøtykke og stjerneklart. Ett år uten snø, et annet masse snø. Flere ganger har det bare vært oss to, Jon og meg. Noen ganger har Sven vært med, noen ganger har hyttefolk dukket opp, og i fjor kom gammelkultursjefen vår, Tor Inge Mølmann. Det er en helt spesiell start på julehelga å dra til Ratvolden for å ringe.

Det er flere steder vi finner jul i Falkbergets bøker, men jeg har festet meg særlig ved en. I Tårnvekteren er det et kapittel som heter ” – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN”.

Det starter med lille julaften, Adam Salomon og Elisabeth sto ute i kornboden og veide opp de vanlige almisser til jul. Akkurat dette året burde ”de milde gaver” beskjæres.

Etter hvert blir det julekvelden. Og madame Elisabeth strødde salvie, lavendel og rosmarin i peisen.

Her i bergene slapp man å skaffe seg velluktende brensel av myrte, terebinte og laurbærtre til høytideligheter og festligheter. Men når tiden falt lang og ensomheten snek seg som en ubuden gjest inn døren pleide hun å strø litt lavendel og rosmarin på veden. Den hellige balsam tryllet frem så mange minner fra svunne dager.

I år måtte hun spare på den kostelige urt. Den var dyr. Og adskillig vanskelig å få tak i. Hennes slektninger i Trondhjem fikk den nemlig oppsendt fra Holland og delte den så ut igjen i små porsjoner.

Nei ikke alle skib på havet kom seilende med salvie og lavendel og rosmarin. …

 Jeg bruker den samme røkelsen på vår peis i jula. Jeg dyrker og tørker som regel selv. I mange år solgte jeg også Madam Elisabeths røkelse. Det er slike små ting en finner i Falkbergets diktning som inspirerer til å prøve.

 

Med klokkeringinga fra Ratvolden i 2010 ønsker jeg alle en god jul.

Hele kapittelet – – – LAVENDEL OG ROSMARIN I PEISEN finner du her.