Juleforberedelser i Falkbergets ånd

Siden salige direktør Henning Jürgens tid hadde verksdirektørene hatt til skikk å holde et stort høstgilde for de kondisjonerte og kobberverkets underordnede betjenter, skriver Johan Falkberget i Den fjerde nattevakt. Opprinnelig var det til ære for jomfru Tine Irgens til Westervigs fødselsdag. Nå var det direktør Knoph som inviterte til gilde til ære for hans majestet Christian VII og hans kongelige høyhet prins Fredrik.

Forberedelsene kan vel ligne litt på de noen av oss har hatt nettopp den siste tiden: Stadens fornemme kvinner hadde ikke lite strev uken i forveien med å blanke knapper og presse våpenkjoler og stoppe ridebukser. Og for anledningen var det stor oppstasing av Rektørsgården. Vaskekoner med stamper og bøtter og sandtraug og skjeftetuer kløv i trapper og stiger. Knoph selv førte nøye oppsyn med at ble som det skulle.”

Akkurat dette med skjeftetuer lurte jeg lenge på. Hva var det? Så en dag kom en kollega med kurven full av skjeftegras eller skavgras som det også kalles. Hun kunne fortelle. Siden det var så stivt, ble det brukt til å skure med. Det var tradisjonsstoff.

Men en måtte ha ”skjefteauer” skulle en finne det, for det gjorde ikke mye av seg ute i naturen.

Dermed skjønte jeg også hvorfor det sto i Tårnvekteren, tredje bind av  Christianus Sextus at Peder Monsen Rugelsjøen mintes fra unge år at han og hans Kerstin hadde holdt til i en koie nord ved Fjellsjøen og plukket multer, revet skjefte og kvennstut.

Det var kanskje i vanlig bruk på Falkberget også, den gang Johan vokste opp. Og kan hende Anna Falkberget var en flittig bruker?
Min svigermor kunne fortelle meg at hun hadde prøvd, men det var ikke særlig virkningsfullt. Antakelig hadde hun plukket feil snelleart. Elvesnelle kanskje? For skjeftegras vokser delvis samme steder.

Skjeftegras inneholder mye kiselsyre som gjør at stengelen er stiv og ru, og nesten virker som fint sandpapir. Dermed egner den seg fint til å skure og polere med. Alt av tre; bord, vegger, trekar og skjærefjøler for eksempel, egner den seg til.
Jeg oppdaget mine første skjeftestengler like ovenfor gården, langs en liten bekk. Siden har jeg funnet dem mange steder i Rugeldalen. Et sted har jeg min egen ”åker”. Og jeg har sydd mang en ”skjeftetuggu” som den kalles her. Solgt mange har jeg også gjort.

Jeg syr på min måte. Men jeg har sett og lest om andre varianter. Jeg liker den best slik. Noen bruker den som skrubb også.
Før bruk må tuggu’n legges i bløt ei lita stund, slik at stenglene ikke knekker. Og så bruker jeg den til den er helt utslitt og bare så vidt henger sammen. Jeg må alltid ha noen liggende. I dag skurte jeg ei av skjærefjølene med ei tuggu som var godt brukt. I morgen er det stuebordet som skal skures. Vet ingen bedre måte å gjøre det på enn å bruke skjeftetuggu.

Vegger venter jeg med.
Til våren kanskje? Skjeftetuggu er svært godt egnet.

Muggruva

Hadde det ikke vært for virksomheten på Muggruva, hadde ikke Johan Falkberget vokst opp i Rugeldalen. Det er ikke sikkert at han i det hele tatt hadde blitt født.

Morfaren hans, John Olsen Jamt, hadde arbeid på Muggruva. Det var for å komme nærmere arbeidsstedet, at han kjøpte plassen ved Rugelsjøen. Akkurat når Johans morfar begynte å arbeide på Mugg, vet jeg ikke, men de flyttet til Rugeldalen i 1846, da han var 26 år gammel. Etter hvert som sønnene Ole (Ola) og Per(der) vokste til, fikk de også arbeid på Mugg. Det var her de to var ute for ei sprengingsulykke våren 1869. Verst gikk det ut over Ola som mistet det ene øyet og nesten ble blind på det andre. Blind-Ola kalte de ham.

Malmen på Mugg ble funnet i 1770 og virksomheten startet opp samme året, selv om mutingsseddel først ble utstedt 4 år etter. Drifta var i gang fram til 1919, i 150 år, bare med korte stopp, aldri et helt år om gangen.

Når arbeiderne ble gamle og ikke lenger orket arbeidet i gruva, fikk noen av dem bestilling som helgevakt. Den varte fra torsdag kveld til mandag morgen, når arbeiderne hadde fri. Og så i andre høytider. Som i julehelga. For det var hit opp til Muggruva Johan var med morfaren sin på helgevakt den jula da han var sju år gamle. Han skriver om det i fortellinga «Jul ved gruven», i boka I Nordenvindens Land som kom i 1924.

I kveld er det trugetur til Muggruva i fullmåne. Det tegner til å bli en vakker kveld, kaldt og klart. I smia vil Tor Inge Mølmann lese nettopp denne historien i smia på Mugg. Historien kan du lese her.

img_2973En ettermiddag for en måneds tid siden.

img_7639Fotografi fra Mugg omkring 1901, E. Olsen.

img_7640Det finnes mange gamle tegninger fra Mugg, Jens Tyvold 1933.

img_7638Ottar Bjarne Dahlen tegnet hjulmakerhuset med gruvklokka i 1934.

img_7636Jon Tyvoll malte hjulmakerstuggu og arbeidsbrakka i 1951, men antakelig etter et bilde, for dersom en ser på bildet over, er hjulmakerhuset ganske forfallent i 1934.

img_7634Odd E. Skjølsvold skrev om Muggruva i Fjell-Folk i 1990, og i 1993 ga Christianus Sextus forlag ut Muggruvas historie. Den kom i 300 nummererte eksemplarer. Odd Erling Skjølsvold ga manuskriptet og betalte for trykkinga, for all inntekt skulle gå til gjenreisinga av smia på Mugg.

img_7642

Etter at gruva ble nedlagt kom forfallet. Sakte men sikkert forsvant de fleste husene. Noen hus ble flytter, materialer ble solgt, blant annet finnes noe i husene på Ratvolden. Tak seg ned, vegger ramlet sammen. I 1991 så smia slik ut da Arne Ryen tok bildet. Senere ble også selve ildstedet ødelagt.

Men bygdafolket i Rugeldalen, med Arne Ryen i spissen, samlet på ulike vis inn midler gjennom lotteri, arrangement, etablering av Muggruvsmias fond og annet, slik at nødvendige midler til egenandel for restaurering av smia ble sikret. Det ble sendt søknader om kulturmidler og sysselsettingsmidler. Ordførerne både i Os, Røros og Holtålen stilte seg bak tiltaket. Kultursjefen i Røros, Tor Inge Mølmann, sto for søknadsskrivingen. Og i 1997 ble den gjenreiste smia innviet.
Muggruva ligger i Holden statsalmenning, i Holtålen. Men på innvielsesdagen ga Holtålen kommune smia til Rugeldalen Utviklingsselskap fordi de regnet med at vi bedre kunne ta vare på den, vi hadde jo sørget for at den ble gjenreist. Da Utviklingsselskapet ble nedlagt, ble smia gitt videre til Rugeldalens venner.

An-Magritt og hennes rike

Det er ofte slik at leser en først det ene på nettet, så kommer en borti det andre og mere til.

Akkurat hva som var leteordet mitt for et par dager siden, husker jeg ikke, men jeg dumpet altså borti en kronikk av Dag Sødholdt fra 2014 som handlet om en filmkronikk om An-Magritt i 1969, skrevet av Harald Kolstad.

Et slakt.

Jeg legger inn en lenke til slutt.

Men blant annet skriver Kolstad:
Jeg tror imidlertid hovedårsaken ligger på det filmatiske planet og er følgende tilsynelatende simplistiske: Skouen viser oss aldri dette Røros fra 1600-tallet i sin helhet i ett bilde. Det var kanskje ikke mulig. Men filmen viser oss ikke engang så mye av bergstaden på en gang at det er mulig å tro på det vi ser som et samfunn overhodet. Filmens Røros er isteden blitt en konturløs og retningsløs stokking av hushjørner og gårdsplasser og folkemuseumsinteriører.

Det fikk meg til å tenke på Kjartan Fløgstads foredrag under det store seminaret i Oslo i 2007, 100-års markeringen av debutene for Sigrid Undset, Olav Duun og Johan Falkberget.

Foruten presentasjon av de nye biografiene, var det en rekke andre foredrag. Fløgstad var tildelt Johan Falkberget, og han fortalte at da han skulle skrive sin siste roman Paradis på jord om gruvevirksomhet i Chile, ble han anbefalt å lese Johan Falkberget.

Og han ga seg i kast med Nattens brød, historien om An-Magritt. Han skjønte ingen ting. Alle lovpriste gruvedikteren fra Røros. Men det var jo nesten ikke et ord om gruvevirksomhet i det omfattende firebindsverket. Han var meget skuffet!

Filmanmelderen Kolstad skriver:
Før vi går over til en granskning av Skouens film, bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg ikke har lest én linje av Falkbergets «Nattens brød». Noen vil mene at jeg da ikke er meningsberettiget, selv betrakter jeg snarere dette som en kvalifikasjon.

Kolstad vurderte jo filmen som film. Ikke filmens forhold til romanen.

Men den som rådet Fløgstad, måtte ha kjent Falkbergets diktning for dårlig, eller ikke informert ham godt nok.

Først litt svært forenklet informasjon om kobberproduksjon.
(Fakta finner du i lenken nederst.)

Kobbermalmen fantes i fjellene omkring Røros. En rekke gruver ble satt i drift fra 1644. For å bryte ut malmen brukte de i begynnelsen fyrsetting. Til det trengtes det settved. Gruvemannskapet bodde på gruva i arbeidsuka. I helgene kunne de dra hjem til gård og familie.
Det var stort behov for transport; proviant og settved til gruvene, malm fra gruvene til smeltehyttene.
Smeltehyttene lå der det var tilgang på vannkraft og på skog for brenning av kull. For å røste malmen trengtes ved, for å smelte den trengtes kull. Kølbrenning var en omfattende virksomhet. Omkring smeltehytta var det også omfattende transport. Malm, ved, kull og proviant kom inn. Ferdig kobber ble fraktet ut. Og en rekke ulike arbeidsfolk holdt til omkring smeltehyttene i den perioden drifta var i gang. Innenfor circumferensen hadde Røros kobberverk alle rettigheter.

Med sine tre hovedverker har Johan Falkberget gitt oss glimt fra noe av denne omfattende virksomheten. Han skrev seg bakover i historia:

Den fjerde nattevakt (1923) handler om livet inne i Bergstaden først på 1800-tallet.
Christianus Sextus (1927 – 35) handler om etableringen av denne gruva og virksomheten omkring den i begynnelsen av 1700-tallet.
Nattens brød (1940 – 59) handler om livet og virksomheten omkring Cornelia smeltehytte i Gropa på midten av 1600-tallet. Falkberget sa i ettertid at han kanskje skulle ha brukt de virkelige navnene her; Tamlaget smeltehytte i Svølgja.

An-Magritt var aldri på Røros i romanverket.
An-Magritt kjørte malm fra Arvedal gruve nordover Orvsjøen og nedover gjennom Ålen til ”Gropa”. Hun var med bestefaren og brente køl. Etter hvert, da hun fikk seg hest, ble hun med i transporten til Trondheim. Kobber nedover, proviant opp igjen. Kremmerske ble hun også.

Så dersom Kolstad hadde lest Nattens brød, hadde han visst at Røros ikke var An-Magritts miljø. Og  han hadde skjønt hvorfor Skouen startet med den lange rekken av hester og sleder i det øde fjellandskapet. Kolstad er ikke alene om å tro at historien utspiller seg på Røros.

Og dersom den som rådet Fløgstad, hadde sagt at det var Christianus Sextus som var Falkbergets gruveroman, hadde Fløgstad kanskje fått et annet syn på Falkberget.

Ja, dette var tanker jeg tenkte jeg kunne dele med dere fordi jeg dumpet borti filmkronikken.

20Da An-Magritt monumentet skulle plasseres på Røros i 1994, gikk diskusjonen i avisene. Jeg var med jeg også. Sa at om det skulle være rett, burde hun og Hovistuten stå oppe i lia ovenfor Ratvolden, i malmveien gjennom Rugeldalen fra Arvedal til ”Cornelia”.

IMG_6885 - versjon 2Ålbyggene laget seg sin egen ”An-Magritt og Hovistuten”.

img_6550Og når An-Magritt og Hovistuten står i Trondheim, så er det til dels rett, bare at hun kjørte aldri med okse til byen.

img_6553Men det er jo et monument over Falkbergets diktning. På samme måte som statuen på Røros.

Fakta om kobberproduksjonen kan finner du her.

An-Magritt

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe helt annet, men dagene har fløyet.

Lørdagens Klassekampen kom hit sent på kvelden, levert av Kvikkas.
Og med den lørdagens portrett: Ann-Magrit Austenå. Lederen for Noas.

Vi hører og ser henne stadig. Nå sist i en duell med Sylvi Listhaug i ”Dagsnytt atten”.

Jeg har tenkt på det mange ganger.
Er hun en av alle de An-Magritt’ene vi var i kontakt med i 1994, den gangen vi i Rugeldalen etterlyste unge og gamle jenter med navnet An-Magritt? Da vi samlet dem til treff i forbindelse med at Røros var 350 år.

Søndag kveld bladde jeg i alle mine gamle papirer. Nei hun var ikke av de 50 som var med på treffet, eller de mer enn 100 vi fikk kontakt med gjennom TV, radio og aviser. Det var første gang NRK hadde Sommer-åpent. Andreas Lunnan tente på ideen, og lot det gå som en føljetong hele sommeren gjennom. Uten ham hadde vi ikke nådd ut slik vi gjorde. Det var ganske spennende uker den sommeren.
Johan Falkberget hadde jo skapt et navn. Og det var ikke så mange som hadde det. Sammen med landets aller første An-Magritt (Olsson) deltok jeg i ett av programmene.

En gang skal jeg skrive om alle de fantastiske historiene vi fikk del i den gangen.

For flere av dem var det akkurat som Ann-Magrit Austenå forteller: Moren leste Johan Falkberget da hun gikk gravid. Da Ann-Magrit vokste opp, syntes hun det var vanskelig med navnet som mange ikke hadde noe forhold til. Hun kalte seg Ann. Men nå synes hun det er et fint navn.

Vi godtok alle variantene av stavemåter den gangen. Det var en og to n-er, med og uten bindestrek, en og to t-er og noen til.

Ann-Magrit Austenå forteller om en prest som betydde mye for henne, og som ga henne en utfordring da hun giftet seg: ”Den som er mye gitt, kreves det mye av.”
Jo større ressurser du har, jo større ansvar har du for å bruke dem på noe som er større enn deg selv, sier hun.
På spørsmålet om hva hun tror på, svarer hun: ”Det gode i menneskene.”

Jeg tror at om Johan Falkberget hadde fulgt Ann-Magrit Austenå i hennes virke, ville han ment at hun var en riktig An-Magritt.

Tittelen på lørdagsportrettet var ”I vakttårnet”.

Journalisten har antakelig ikke vært klar over det, men I vakttårnet er tittelen på en av bøkene til Johan Falkberget. En artikkelsamling som kom i 1936. Den siste boka for første bindet i Nattens brød kom; An-Magritt. – Ganske spesielt!

Jeg tar med noen av linjene fra den talen Johan Falkberget holdt til elevene ved Trondheim Katedralskole 25/4 – 60 ved Trøndelag Teaters oppsetting av ”An-Magritt”:

Jeg vil bare si at hun var et overmåte rikt utrustet menneske.
Hun hadde vilje til livet.
Hun hadde tro på fremtiden.
Og det er det som bærer fremover –
Det som fører de unge gjennom store vanskeligheter og frem til noe som har betydning
– ikke bare for dem selv, men for samtiden, de de lever sammen med og for ettertiden.

Mange har latt seg inspirere til å framstille An-Magritt. En av de mest kjente er Kristofer Leirdals skulptur utenfor Ilen kirke.
Trondheim kommunes monument for å hedre Johan Falkberget.
Den rakryggede jenta som står der i loddsnorens tegn.

img_6532

Jeg skal ta med flere An-Magrittversjoner senere.

Falkberget – Trondalen

Det har vært mildvær med regn i Rugeldalen.
Nå er det blitt kaldt igjen. På Falkberget er det vakkert.

I 1846 kjøpte Johan Falkbergets morfar, John Olsen Jamt, en del av eiendommen her. «Trondalen, eller Sandkjærnen Nordre» sto det med gotisk skrift i skjøtet, det kronede papir, signert i sort voks både av foged og skriver på vegne av rikenes konge Oscar I, skriver Johan Falkberget i stykket om onkelen, Bergmann Ole Johnsen Jamt i boka Der stenene taler. 

Morfaren kom dit sammen med kona Olava og den 3 år gamle sønnen Ole, eller Ola som de sa i daglig tale. Etter hvert kom barna Peder i 1847, dattera Kari i 1849 og til slutt Gunhild i 1855.
Da Rørosbanen ble bygd, den sto ferdig i 1877, traff Gunhild Mikkel Andreas Lillebakken fra Dalsbygda i Os i Østerdalen, en av de mange unge spreke karene som var med på jernbanebyggingen. De giftet seg, og Mikkel fikk arbeid på Christianus Sextus gruve. I 1879 ble Johan Petter Lillebakken født.
I 1881 kjøpte familien resten av eiendommen nede ved Rugelsjøen og bygde etter hvert nye hus. Denne delen av eiendommen het i gamle skjøter Falkbjerget.

Det har egentlig vært vanskelig å finne ut av eiendomsforholdene og navnet på gården her nede ved Rugelsjøen. Anders Sakrisvoll har forsøkt uten å få helt klarhet i det. Aasta Falkberget kaller gården Trondalen i andre bind av bøkene sine om faren: I Trondalen og på Ratvolden (1974). Her i huset lærte jeg Trondalen eller «borti Dala». Johan ble også i oppveksten kalt ‘n Johan tu Dala. 

Uansett navn og historie, i dag omtales gården helst som Falkberget. Det var her Johan vokste opp, hadde sin ungdomstid og de første årene som gift mann. Gården ligger 600 m sør for Ratvolden, helt nede ved Rugelsjøen. I 1879 da Johan ble født, lå de gamle husene litt lengre nord.

Nå er selve hovedhuset i privat eie selv om det på dørskiltet står Familien Falkberget.

img_2482
Like rundt hjørnet på fjøset på Ratvolden går veien ned til Falkberget

img_2526
Husene på Falkberget

img_2551
Inngangen …

img_2549
… med dørskilt

img_2529
Gården ligger helt nede ved Rugelsjøen

img_2530
Det er det bratte svarte berget som har gitt gården navnet Falkberget

img_2524
Mot sør, der adkomsten til gården var fra gammelt av

img_2548
Utsikt over Rugelsjøen rett mot øst

img_2568
Utsikt mot nord i retning Ratvolden. Det gamle, restaurerte, eldhuset er det eneste som ligger igjen av den opprinnelige gården Jamt-Jo bygde opp

”Månen hang stor og messinggul på en kvist”

Mandag og tirsdag med utsikter til å se ”supermåne”, kom jeg på denne store gule månen hos Falkberget.

Jeg trodde egentlig det var et dikt. Men etter å ha vært ute og fotografert, lette jeg etter hvor dette sto hos Falkberget for å skrive det her. Mente jeg hadde sett det en gang. Stor var derfor min forundring at det var en fortelling i Runer på fjellveggen (1944) som hadde denne tittelen.

Runer på fjellveggen er et nek sagn og fortellinger som ble til ved Rugelsjøen, gruvene og oppe på en kvist i Bjerregaards gate 17 i Oslo. A la patriarkens duer fløy de i morgensolen ut vinduet og inn gjennom de mer og mindre åpne dører i avisredaksjonene. I ny og ne viste de seg igjen utenfor ruten med et oljeblad i nebbet, d.v.s. en fem- eller tikroneseddel”, skriver Johan Falkberget i forordet som er fra et brev til forlaget. Datert 7/12 i 1942. Det var kanskje krigen som gjorde at forlaget ikke ga den ut før i 1944. Og at anmeldelsene av boka først kom fra 18. juli i 1945 og utover det året.

Første gang fortellingen sto på trykk var i Social-Demokraten i Kristiania i 1917. Så sto den i For Alle i 1929, Bondens jul i 1930 og 1939 og Dovres jul i 1961.

Men så står det i Hans Svenne sin bibliografi at det var et program i radio i 1965 med reprise i 1966 der det ble presentert 15 nye melodier av Geirr Tveitt til dikt av Johan Falkberget. Så da finnes det et dikt med tittelen Månen hang stor og messinggul på en kvist i kronglebjørkkrattet.
Ved en senere anledning skal jeg finne det.

Fortellinga handler om Embret Snjo som har et vanskelig kjærlighets-forhold til den 15 år eldre Snefrid Op, datter til bestyreren.
En litt typisk fortelling av den unge Falkberget.
I slutten av fortellingen er Embret hos morfaren sin.

   ”Vårnatten var sølvlys og stille, månen hang stor og messinggul på en kvist i kronglebjørkkrattet nord på åsen.
   Inne i kojen satt Ol-Enarson framfor varmen og søp svart rykende kaffe. Han lydde opp mot ljoren i taket.
   – No kjem fjellvåren, Siri! sa han glad. Han glemte at Siri var død for femti år siden. Hun døde året etter Embrets mor kom til verden.
   Og den gamle fregnete fjellfinnen stirret enøyet ned på kaffeskålen.”

*

Det er ikke vårnatt nå, men månen er stor og gul. Jeg har forsøkt opp gjennom årene å få til et bra bilde med månen hengende i en kvist, men avstandene er jo så forskjellige, så det er ikke så enkelt for en amatørfotograf.
Har du lyst å lese stykket, finner du det her.

_mg_3029-2
Månen hang stor og messinggul på en kvist …

_mg_3045
… i kronglebjørkkrattet

_mg_3028
Kveldens fullmåne

img_3070-1
Måneskinn i Rugeldalen

Vinter på Ratvolden

Nå er vinteren kommet til Ratvolden og Rugeldalen.

Ratvolden, gården som Johan Falkberget bygde opp i årene etter at han kom tilbake fra Kristiania i 1922, og hvor han bodde så lenge han levde, til april 1967, ligger stille og forlatt.

Her ligger husene liksom tilfeldig. Det er ikke noe typisk tun.
Egentlig bygde Johan Falkberget det første huset og såmmårfjøset på Ratvolden fordi famlilen tenkte det skulle være setra deres, der de skulle bo om sommeren. 600 m fra selve gården Falkberget nede ved Rugelsjøen.  På Ratvolden hadde de tidligere bare dyrket jorda og hatt noen lauer.
Men så trivdes de så godt her oppe, og de andre husene kom etter hvert som behovet meldte seg og økonomien tillot.

Det er bare sommers tid at museet er åpent for besøkende.
Men området er åpent for alle, året rundt.
Nå vinters tid, kan det være stille og vakkert.

Arvdalslina, veien som fører fram til Ratvolden, brøytes bare til private hytter i traktene, du må antakelig belage deg på å gå (på ski?) fra Rugeldalen stasjon om du kan tenke deg å dra dit nå vinters tid. Kanskje må du også sette igjen bilen oppe ved fylkesveien. Stasjonen er for lengst nedlagt, og har det snødd og blåst, er det ikke sikkert det går an å komme over jernbanen med bil.
Parkeringsplassen ved Ratvolden brøytes ikke om vinteren.

img_2424Ratvolden sett fra grinda

img_2428
Bakken ned mot gården,
vognbua til høyre, såmmårfjøset til venstre

img_2432
Såmmårstuggu, toppen av stabburet, det gamle våningshuset og fjøset

img_2442
Såmmårfjøset, det lille grishuset og gruvklokka

img_2473
Det gamle våningshuset der familien bodde
fra 1922 til like over nyttår 1949, sett fra lemkloppa (låvebrua)

img_2481
Det gamle og det nye våningshuset

Høst ved Rugelsjøen

Høst ved Rugelsjøen

Høst igjen! Og min båt er dratt på land
og hvelvet på den grå sand.
Og mine fiskegarn henger i kalde hus,
– i kalde stille hus.

Og i natt vil sjøen sovne inn
– sjøen med det mørke sinn –
mens lyngen står og klager seg
i måneskinnet og den strie vind

Johan Falkberget, «Vers fra Rugelsjøen»

 

img_1798

img_1781

Rugelsjøen mot nord og mot sør.

img_9565

img_9566

En båt ved Rugelsjøens bredd, dratt på land for godt.
Det er ikke mye sandstrand ved Rugelsjøen, men det passet vel best i diktet.

Endelig

I mange år har denne adressen min vært sovende. Men etter å ha avviklet en rekke engasjement, er tiden nå kommet til å gå mer inn i Falkbergets rike igjen.

Bosatt i Rugeldalen fra 1978 og aktiv med i formidlingen av Johan Falkbergets liv og virke siden 1989, har jeg jobbet ganske mye med litteraturen hans knyttet opp mot den natur og kultur han levde i og som vi fortsatt har her rundt oss. Gjennom omvisninger, vandringer og kåserier har jeg delt av min kunnskap. Nå vil jeg forsøke å dele mer til kanskje flere.

I 2010 ga jeg ut boka I loddsnorens tegn. Et utvalg Falkbergetsitater basert på bøkene Den fjerde nattevaktChristianus Sextus og Nattens brød. Boka er illustrert av Adresseavisas tegner JanO.

Noen av de innleggene jeg kommer til å skrive vil ta utgangspunkt i disse sitatene.