Torsdag 16. juni 2022 vedtok Røros kommunestyre at de ikke skulle benytte forkjøpsretten til hovedhuset på Falkberget. Med ordførerens dobbeltstemme.
Nederst i innlegget ligger opptaket av kommunestyredebatten.
Eiendommene Ratvolden, som Falkberget selv bygde opp fra 1922, og Falkberget (Trondalen), Falkbergets barndomshjem, ble testamentert til Staten i 1988. Staten takket nei, og Røros kommune ble eier av eiendommene med all bebyggelse. Unntaket var hovedhuset på Falkberget som ble testamentert til Aasta Falkbergets adoptivdatter Berit Elise Engøy.
Men «Vedskjulloftet» i annen etasje der Johan Falkberget skrev mange av sine romaner, skulle tilhøre det offentlige.
I dette huset var det også Magnus Falkberget i andre etasje mot nord innredet øvingslokaler for sitt teater.
I 2012 bestemte familien å selge huset. Røros kommune fikk tilbud om å kjøpe det. Kulturstyret gikk inn for kjøp, formannskapet gikk inn for kjøp, men etter benkeforslag, vedtok kommunestyret å ikke å kjøpe den 20.12.2012. Hovedhuset ble derfor solgt på det åpne markedet, og Bjørn Remen kjøpte huset fra Engøy i 2013.
Remen bestemte seg i vår for å selge huset og informerte Røros kommune om dette 8. april i år.
22. april ble det kjent for oss alle gjennom Arbeidets Rett.
5. mai hadde Randi Borgos og Torgun Brean et leserinnlegg i Fjell-Ljom med tittel «Arven etter Falkberget må være statens ansvar».
25. mai fulgte redaktør i Fjell-Ljom, Nils Kåre Nesvold, opp med lederen «Statlig eierskap», der han avslutter med uthevet skrift: «Vi mener både Trondalen, Ratvolden og pressemuseet må inn på statsbudsjettet. Hansken er kastet og det er i første omgang opp til ordføreren å ta den opp og følge opp. Nasjonale verdier må fortsatt være statens ansvar.»
To dager etter, i brev datert 27. mai skriver ordføreren brev til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen: «Eiendommene etter Johan Falkberget». I brevet heter det blant annet: «Jeg er bekymret for hvordan eiendommene etter Johan Falkberget best kan tas vare på og forvaltes for fremtiden. Røros kommune eier i dag Ratvolden, mens hovedhuset på Falkberget er i privat eie. Dikterloftet på Falkberget har en klausul ved seg som gjør at det er tilgjengelig for Røros kommune. Jeg har blitt gjort kjent med at eieren på Falkberget nå vurderer å selge, og det har aktualisert dette temaet.»
I brevet står det altså 27. mai: «Jeg har blitt gjort kjent med at eieren på Falkberget nå vurderer å selge.» 27. mai! Da hadde kommunen visst det siden 8. april at Remen ville selge, og fristen han hadde satt for svar om kommunen ville benytte seg av forkjøpsretten, var 8. juni. En frist de fikk forlenget til 16. juni. (Litt rart er det at dette brevet ikke er lagt ut i postlista før 2. juni. Normalt legges brev ut ganske raskt.) 8. juni er saksframlegget fra kultursjef Morten Tøndel lagt ut i kommunens postliste. Med innstilling om ikke å bruke forkjøpsretten.
Røros-Nytt hadde en sak om salget 13. juni. Ett av spørsmålene de stilte kultursjefen var: «Mange har engasjert seg i saken om salget av Trondalen. Det har kommet forslag om både kronerulling eventuelt at det kan være andre stiftelser, lag og foreninger som kunne kjøpe eiendommen, men også forslag om kommunesamarbeid mellom Røros og Holtålen har blitt nevnt i diskusjonen på sosiale medier. Røros kommune har så langt i saken ikke undersøkt om det kan være aktuelt om det er noen andre som kunne ha overtatt huset, og ivaretatt dikterloftet slik det fremstår i dag. – Det har ikke vært en problemstilling for vår del. Vi har ikke gjort noe annet enn å forholdt oss til de avtalene som finnes. Både testamentet og avtalen som er gjort med Bjørn Remen. Vi har ikke undersøkt noen alternativ om det er noen andre som kan gå inn å kjøpe huset, eller kronerulling som noen har foreslått. Det ville ha tatt tid å gjøre noe slikt og vi vet at dagens eier har et ønske om en avgjørelse på dette så raskt som mulig og vi har lovet han ei tilbakemelding på dette nå etter kommunestyremøtet på torsdag, sier kultursjef, Morten Tøndel.»«Vi har ikke undersøkt noen alternativ om det er noen andre som kan gå inn å kjøpe huset, eller kronerulling som noen har foreslått. Det ville ha tatt tid å gjøre noe slikt …» 2 måneder hadde de! Det burde vært mer enn nok tid dersom de virkelig ville. Det er heller ikke i saksframlegget sagt noe om mulighetene et kjøp av huset ville gitt. Hovedhuset på Falkberget er den eneste bygningen på eiendommene som er i god stand. Med innlagt vann og avløp. I løpet av de siste årene er også viktig vedlikeholdsarbeid utført av eieren. Huset åpner for bruk på en rekke måter. Det er et hus som kunne gitt kommunen viktige inntekter til bruk ellers på eiendommen. Ideene var mange den gangen kommunen sist kunne kjøpt huset, i 2012. At tilstanden for bygningene på Ratvolden roper på vedlikehold, og at det også gjelder de bygningene kommunen eier nede på Falkberget, burde jo for lengst ha fått fart på kommunen til å finne løsninger for forvaltningen uavhengig om hovedhuset på Falkberget var til salgs eller ikke.
Røros-Nytt tok 13. juni også kontakt med kulturdepartementet om saken og fikk til svar at dette var en sak av stor interesse for dem.
Mange andre har engasjert seg i saken. Rørosbanken, Ren Røros (E-verket) og private kunne gått inn om de hadde blitt spurt, men det hadde krevd en plan.
I Arbeidets Rett 13. juni skrev Eirin Folde innlegget «Falkberget må være i det offentliges eie» som hun avslutter slik:
«SOM FALKBERGET skrev sjøl: «Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover»
FALKBERGET HAR både direkte og indirekte stor ære for å ha satt vår historie og kultur på kartet. FALKBERGET MÅ være i det offentliges eie.»
Ulf Ertsås hadde i samme avis et godt innlegg som han avslutter slik: «Jeg mener kommunen blir fattigere om den ikke bruker forkjøpsretten til kjøp av Falkberget enn om den bruker midler på dette.
Fins det kanskje andre aktører som vil og kan bidra til å reise pengene? Fins det næringslivsaktører som kan skyte inn penger til formålet? Kan lokale banker bidra? Eller Falkbergets nesten livslange forlag Aschehoug?
Eller er en kronerulling tingen. Våningshuset på Ratvolden ble jo bygd på dette grunnlaget. Jeg er med.»
Kronerulling? Det var det den unge Isak Busch (nå ordfører) foreslo i 2012. Og jeg tenkte den gang at det kan da umulig være nødvendig.
Denne gangen er vi mange som kunne tenkt oss å være med. Jeg satt klar torsdag kveld for å bidra dersom avstemminga hadde gitt et annet resultat.Fjell-Ljom hadde ny leder 16. juni, samme dag som kommunestyre-behandlingen: «Falkberget er ikke til salgs» og to artikler: «Mener staten vil være en bedre eier» (Ordføreren) og «På grensa til kulturkriminalitet» (Sturle Kojen var ikke nådig.)
Debatten i kommunestyremøtet var både lang og interessant. Ordføreren innledet med å opplyse at han ikke hadde hørt noe fra kulturdepartementet. Det var flere flotte innlegg. Og noen forstemmende. Jeg har lagt ut videofilene fra kommunestyremøtet:
SV, Røroslista, Venstre, Høyre, deler av Senterpartiet (Stein Petter Haugen, Ingulf Galåen og Tove Iren Gløtheim Ryttervoll) og en representant fra Arbeiderpartiet (Erling Sven Busch) stemte for at Røros kommune skulle kjøpe Falkberget. Ære være dem. Og takk og pris at «gammel-gammel-ordfører» Erling Sven Busch (Ap) stemte for å benytte forkjøpsretten!
Jeg engasjerte meg ikke i debatten denne gangen, mest på grunn av reiser og andre oppdrag. Men jeg fulgte med og pratet med flere. Da innstillingen kom mistet jeg motet, selv om jeg hadde et lite håp etter debatten. Så mange som snakket bra for saken. Men altså 13 mot 13 og ordførerens dobbeltstemme avgjorde.
Går sola ned for hovedhuset på Falkberget, eller åpner det seg for en eier som vil noe med kulturarven?
«Samtale både om romanens tid og vår tid, om Falkberget og hans verden, som uomtvistelig er Røros bergstad virkelige verden og historie», som det sto i programmet.
Spennende å være med på.
Jeg satte i gang lydopptak før jeg gikk på scena, for å kunne høre selv etterpå hva jeg hadde vært med på. Mens en deltar er det jo ikke så godt etterpå å huske hva som ble sagt. Det kunne jo være noe bra som jeg burde huske.
I ettertid fikk jeg lov å dele opptaket. Det er flere grunner til at det har blitt liggende. Egentlig var det forestillinga på Christianus Sextus som skulle være del 4. Nå blir det del 5 og kommer om ikke så lenge.
Kanskje er det litt utydelige partier, men hør opptaket, det er mye bra som blir sagt både om Falkberget og Lisbet på Jarnfjeld.
Her leser jeg som avslutning Falkbergets ord om hvordan han bruker An-Magritt som sannhetsvitne på at "kvinner selv sto opp ad strede".
Lydopptaket av samtalen:
[audio m4a="
Hans Svennes første Falkbergetbibliografi der oversettelsene var med, pirret nysgjerrigheten. Og da vi tidlig i 2015 fikk i gave en oversettelse på nederlandsk, søkte jeg litt på nettet og fikk etter hvert også tak i den amerikanske utgaven. Svenne har jo også skrevet Johan Falkberget utenfor Norge – en bibliografi. Som en del 2, som kom i 2009.
Romanen Lisbet på Jarnfjeld kom ut altså i desember 1915 i Norge.
Her er mine omtaler av oversettelsene:
Sverige:
Lisbet Jarnfjäll – Sagokvinnan kom i 1916. Interessant er det at boka har fått undertittelen Sagokvinnan. Mange av de norske anmelderne trakk jo nettopp fram dette med at Lisbet var i slekt med de gamle sagakvinnene. Romanen ble anmeldt i Skånska Social-Demokraten. Og som omtalt i forrige del, Otto Grimlund var oversetteren.
I en notis i Vestfold Arbeiderblad 22.12.1916 med overskrift «Falkberget i Sverige», står det at «Framtiden bokforlag i Malmø besluttet i 1914 at utgi samtlige Johan Falkbergets bøker i svensk oversættelse. Ifjor utsendte forlaget «Eli Sjursdotter» oversat av Otto Grimlund. Iaar har forlaget utsendt «Lisbet paa Jarnfjeld» likeledes i oversættelse av Otto Grimlund.
En undersøkelse som blev foretat i fjor konstaterte, at av utenlandske forfattere er Falkberget næst etter Jack London den mest læste paa de forskjellige biblioteker i Sverige.»
Nytt opplag kom i 1926. Og romanen var med i «Samlade arbeten» 1930.
I 1961 ga Folket i Bilds Förlag ut romanen, da hadde den fått navnet Lisbet på Jarnfjäll. I Svenne står det bare «Översätting».
Som det står i romanen:
"Ingen andre gikk med håret i fletter der oppe på vidden, men ingen hadde nå så stort et hår som Lisbet Jarnfjeld."
Danmark
At romanen ikke kom ut på dansk før i 1942, henger sammen med, som Svenne skriver: Aschehoug & Co Forlag, etablerte i 1914 et datterselskap i København og så det som overflødig å oversette forfattere som Undset og Falkberget. Lisbet på Jarnfjeld forelå altså på norsk i Danmark samtidig som den kom i Norge.
Jespersen og Pios Forlag overtok rettighetene til Falkberget i Danmark i 1939. Og i 1942 kom Lisbet paa Jarnfjeld på dansk, nytt opplag av kom i 1973. Et annet forlag ga den også ut på dansk, i 1959, da tydeligvis i litt ny språkdrakt; Lisbet på Jarnfjeld, men oversetteren er den samme; Jens Pedersen.
Lydbok i Danmark!
Det er verdt å merke seg er at så sent som 1986 ble Lisbet paa Jarnfjeld gitt ut som lydbok av Bibliotekcentralen i København.
Noen må ha funnet denne romanen så verdifull at de satset på lydbok.
Finland
Romanen kom på finsk i 1925, Tunturin kiroissa. (Kan det oversettes som I forbannelsens felle?) Oversetter var Irene Mendelin.
England og USA
Engelsk utgave kom i 1930, Lisbeth of Jarnfjeld. Den ble først gitt ut i USA, og kom kort tid etter ut i London, men på et annet forlag.
I innbrettet på min amerikanske utgave står det
O. E. Rolvaag
Author of “Giants in the Earth” writes: “There is more elemental passion in this short novel than in a whole hundred ordinary ones, and yet an occasional touch of warm, human tenderness … At times Lisbeth assumes the grandeur of the saga woman.”
Lisbeth of Jarnfjeld var den første oversettelsen av Falkbergets bøker til engelsk. Det var The American-Scandinavien Foundation som sto bak utgivelsen i en serie av "Norway’s, Sweden’s and Denmark’s best stories."
Norske aviser hadde en notis om dette i 1930:
"Falkbergets
roman «Lisbeth på Jarnfjeld» er nu utkommet i Amerika og kommer om kort tid i London. I Amerika er dessuten Arne Garborgs «Fred» kommet i oversettelse ved Phillips Dean Carleton."
Svenne nevner tre anmeldelser i USA: New York Herald Tribune 23/3 1930, New York Telegram 4/4, og New York Times 20/4.
På nettet lå to anmeldelser fra USA åpent i 2015, i tillegg til en som ikke var tilgjengelig. Jeg har vanskeligheter med å komme inn igjen på disse, så jeg bruker de gamle notatene mine.
I “The Bookman”, april 1930 kan vi lese at dette er en typisk skandinavisk roman:
“It is a novel of the soil, a rugged tale in which both life and language are reduced to their simplest terms. It is built about the dominant figure of Lisbeth of Jarnfjeld, a cold, strong, courageous woman living where her ancestors had lived for centuries, on a bleak and remote mountain farmstead, fiercely proud of her blood and scornful of the softer folk in the valleys.”
Anmelderen sier at selv om romanen er sterk og dramatisk, feiler likevel forfatteren med det episke grepet.
Anmeldelsen i «The Saturday Review of Litterature» 14. juni i 1930 er blandet. Det er en historie med ulmende hat og mørke lidenskaper, heter det. Også her poengteres dette med at en kanskje må være skandinav for å forstå tragedien:
“It is a tragedy of a type familiar enough in various forms in Scandinavia whose intensity will be missed by the American reader unless he comprehends the force of tradition exerted upon a peasant by the soil that has been in his family through hundreds of years. The love of place is a basic emotion with him only partially disrupted by modern civilization.”
Avslutningsvis skriver anmelderen:
“What does remain with the reader is the background: the slow passage of the seasons, the aspect of the mountains, in winter, in starlight, and in summer. Here Mr. Falkberget displays his not inconsiderable powers of description thoroughly and well.”
Rikard Beck har en omtale i Scandinavian Studies and Notes, vol. 11 (Feb 1, 1930).
På nettet finnes dessuten en side, Project Gutenberg – Scribd, med 30 dagers fri tilgang til å lese tusenvis av engelske bøker. Lisbeth of Jarnfjeld er en av dem.
Nederland
I Nederland kom De oude hoeve (Den gamle gård) i tre opplag; 1931, -36 og -40.
Svenne skriver at Falkberget fulgte godt med hva pressen skrev om hans bøker og noterte ofte ned merknader til anmeldelser som han sendte til sin venn på Aschehoug forlag, Oskar Halvorsen, som dette forslaget til omtale av den hollandske utgivelsen av «Lisbet på Jarnfjeld»:
– Johan Falkbergets roman – er nettopp utkommet i hollandsk oversettelse … Oversettelsen er besørget av fru J. Molanus-Stamperius, som tidligere har oversatt Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt», Lisbet på Jarnfjeld» er nå oversatt til en rekke fremmede sprog. Den hollandske utgaven har fått tittelen «De oude hoeve».
Es. Vær snild å skrive dette om, Oskar. Det er vemmelig å skrive notiser om sine egne bøker. JF»
Mine nettsøk i aviser på Lisbet på Jarnfjeld viste at det må ha gått ut en melding fra Aschehoug nettopp om dette, for i flere aviser kan en lese:«Lisbet på Jarnfjeld»
– Johan Falkbergets roman – er nettop utkommet i hollandsk oversettelse på A. W. Bruna & Zoons forlag i Utrecht. Oversettlsen er besørget av fru M. J. Molanus-Stamperius, som tidligere har oversatt «Den fjerde nattevagt». «Lisbet på Jarnfjeld» er nu oversatt til en rekke fremmede sprog. Den hollandske utgaven har tittelen «De oude hoeve» –.
Frankrike
I Frankrike kom romanen i 2 opplag i 1943; Lisbet sur la montagne, (Lisbet på fjellet) og på nytt i 1944.
Svenne skriver at dette er den eneste bok av norske og utenlandske utgivelser hvor forfatteren/forlaget viser på omslag og tittelblad at Falkberget hadde et mellomnavn.
Jeg hadde et bilde av tittelbladet også, men finner det ikke igjen. På nettet står det i hvert fall at forfatteren er Johann Peter Falkberget.
Lisbet sur la montagne var den første romanen som er oversatt til fransk.
I forlagets omtale av boken skriver de at Falkberget er en av de mest populære forfatterne i moderne norsk litteratur, lite kjent for det franske publikum. Lisbet sur la montagne er den mest kjente av hans verk, den som ga han berømmelse. (Den fjerde nattevakt ble ikke oversatt til fransk før i 1960, min tilføyelse.)
Karakterene i romanen er tøffe og kraftige, preget av en konstant kamp mot en fiendtlig natur. Kjærlighet, hat, kriminalitet. – Min fransk er ikke god nok til å oversette hele, men søker du på Lisbet sur la montagne finner du omtalen.
Tyskland
Hva grunnen kan være til at Lisbet på Jarnfjeld ikke er oversatt til tysk, kan en bare undres over.
«Om man så hevder at verken Bjørneskytteren, Av jarleætt eller Sol er blant Falkbergets betydeligste bøker, kan man med desto større sikkerhet fastslå at Lisbet på Jarnfjeld er hans mest urettmessig undervurderte roman – undervurdert fordi den oftest nevnes i skyggen av de større, seinere verkene.» Dette skriver Sturle Kojen i Johan Falkberget – Forteller og stridsmann.
Ja, hvorfor fikk ikke Lisbet på Jarnfjeld en viktigere posisjon i ettertid?
Hans Svennes 
Dette bildet er nok tatt på omtrent den tiden Lisbet på Jarnfjeld kom ut. Aagot Didriksen med familie var Johan Falkbergets følge på Italiareisen.
I mars 1925 hadde Vestlandske Tidende en notis med overskrift Litteratur:«Johan Falkberget: Lisbet paa Jarnfjeld – H. Aschehougs & Co.» I en række aar har Falkbergets ypperlige fortælling, «Lisbet paa Jarnfjeld» været utsolgt. Takket være utgaven av Falkberget: «Samlede Romaner» som for øieblikket utkommer, foreligger nu romanen om Lisbet i særtrykk. De som har læst den vil ikke kunne glemme denne fantasirike ekteskapshistorie mellem Lisbet fra fjeldet og Bjørn fra Bygden.»
Den samme notisen sto i flere aviser, så forlaget hadde tydeligvis sendt ut en pressemelding.
– Denne samlede utgaven kom i 26 hefter i løpet av 1924- 25, 2 hefter i måneden, før den så ble gitt ut i 4 bind, innbundet. Det kom dermed flere nye anmeldelser av boken.
Kongsberg Dagblad og Buskerud Dagblad 27.10.1926 har en omtale av den første boka i Samlede verker som Aschehoug & Co nå hadde gitt ut: Lisbet på Jarnfjeld. En omfattende omtale, skrevet av Erik Humlegard, som avslutter slik:
«Med denne boka hadde Johan Falkberget tatt plass mellem de dristigste av vaare unge forfattere. Landskapet synes her aa være større og videre, menneskenes skjebner er tegnet med en fylde og tungt mettet forstaaelighet. Det er høiere under himmelen i denne boks hele komposisjon, tross i de lave Jarnfjeldstuer, og de paa sin maate innsnevrede personer. Psykologisk sett, er dette det første helt vellykkede verk denne forfatter har gitt oss, fordi han her har tegnet de enkelte menneskers skjebne, og ikke bare de grove fellestrekk hos en bestemt masse.
Noget lett arbeide har det visselig ikke vært aa gi billedet av to raser og to sinn saa uensartede som de vi møter. Heller ikke aa berette om en strid som i psykisk og fysisk forstand virker saa igjennem fortvilet som den det her berettes om, og heller ikke aa tegne de mange variasjoner av skygger og lys som syner sig i viddens og dalens landskap og i viddens og dalens folk.»
I forbindelse med Falkbergets 50-årsdag i 1929 hadde sogneprest Reidar Bolling en lang artikkel i Morgenposten. Om «Lisbet på Jarnfjeld» skriver han: «… Med Eli Sjursdotter fikk Falkberget et navn og han økte sitt ry yderligere ved sin næste bok, nutidsromanen Lisbet på Jarnfjeld. Lisbet har meget tilfelles med de gamle sagakvinner. Hun vil herske og råde. I sin stolthet tråkker hun på all plikt og sømmelighet, men kan også ofre uten grenser for den hun har kjær. Boken er fengslende til siste slutt. Den er velgjørende klar i sine skildringer, eier ikke et dødt punkt eller en overflødig setning. Fra først til sist merker man den sikre komposisjon.»
I Stjørdalens Blad i 1937 står det i en omtale av Falkberget «Derimot vann «Lisbet på Jarnfjeld» (1915), ein stor notidsroman frå fjellbygda, sterk anerkjenning både i Norge og Sverige. […] «Lisbet på Jarnfjeld» er ei myrk og uhyggeleg bok. Lisbet er godt teikna. Ho er veldig i alle dimensjonar.»
(Jeg får ikke åpnet siden, så jeg vet ikke hvordan det eventuelt fortsetter.)
Minnesotaposten 22.06.1961 «Lisbet er et hardt og vondt og ukristelig menneske.» (Oversatt utgave kom ut i USA i 1960.)
For Kitty må Lisbet ha gjort så pass inntrykk at hun I Rana blad 12.02. 1974 i stykket «Ensomt og stille hos grottevertene på Grønligården», skriver: «… Som i Falkbergets «Lisbet på Jarnfjeld», har Milda, kona på gården hentet sin mann opp dit fra lavlandet, eller hun har hentet ham fra øygarden […] Mens Lisbet holdt på mannen sin med hat i hjertet, og kjempet med hat for å beholde fjellgården sin, har Milda holdt på sin mann med kjærlighet.»
Det som fortonet seg som et overkommelig arbeid, økte ved nærmere nettsøk til en mengde treff. Jeg har måttet begrense meg.
I tillegg til anmeldelsene i aviser og tidsskrift, alle som har skrevet om Falkbergets diktning har jo tildels lange omtaler av Lisbet på Jarnfjeld.
Kanskje kan jeg komme tilbake til enkelte forhold senere.
Skrev så noen om incest?
Nei, ikke direkte. Men Holmsen i Husmoderen er nok inne på det: «Imellom alt det oprivende kommer smaa viktige oaser av mildhet og godhet. Lisbet gaar den lange fjeldvei for at faa en død begravet i indviet jord – en ulykkelig sjæl som blir pint ihjel av sin egen far og saa gaar utfor fjeldet.»
Og J. N. I Dagbladet: « …, og lægpredikanten Eland Jons, som svovlet sine tilhørere ind med helvedes pøl og jammer, men selv er temmelig moralsk anløpen, …»
«Verden er alene skjøn i kjærlighedens lys. Blæs det ud. Og det er frygtelig!»
Dette er ikke et sitat fra Lisbet på Jarnfjeld, men det kunne godt ha vært det, for romanen er virkelig fryktelig. Den handler om kjærlighet, hat og mye annet. Selv tenkte Lisbet: «Hvorfor skrev Gud evighetlover for kjærligheten, så ikke en minste tøddel kunne endres!»
Sitatet over er fra Plogjernet, Nattens brød. Det er An-Magritt som kommer på visdomsordet latindegnen Cimber en gang sa.
Når nå Lisbet på Jarnfjeld skal settes opp på Christianus Sextus gruve i sommer, er romanen igjen aktuell.
I 2015, da det var 100 år siden romanen kom ut, skrev jeg en artikkel om den i Falkberget-Nytt. Meningen var at jeg skulle skrive mer, men så gikk dagene, månedene og årene. Nå har jeg tatt fram igjen notatene mine, lest om igjen og lest mer.
Romanen starter med en prolog, 300 år før den egentlige handlinga. Om Jarn-Salve og Lisbet som ikke kan trives nede i Jarnlien, men flytter gården opp på Jarnvidden. Salve-navnet har forlengst gått ut, mens Lisbet-navnet har holdt seg i ætten opp gjennom tidene. Og i Lisbet på Jarnfjeld møter vi den siste Lisbet.
Kjærligheten til odelsgården og naturen overskygger det meste for henne. Men det handler like mye om hat. Lisbet fra fjellvidden gifter seg på trass med Bjørn Hallvarsa nede fra dalen. Han som ikke kan bli fortrolig med vidden, stadig er redd og hater livet der. Lisbet var, og er egentlig, glad i presten Sivert Fjølebu, fra vidden som henne selv. Sivert ba henne ikke vente da han dro ut for å utdanne seg til prest, så det var hevn som var Lisbets tanke da hun valgte Bjørn. Ekteskapet blir en tragedie. Lisbet får kjærlighetssønnen Hallvar med presten. Datteren som hun får med ektemannen, Ane-Sofia, har hun ingen kjærlighet og varme for, hun kaller henne «horungen». Det er ei grusom bok. Ikke lik noe annet Falkberget har skrevet. Men de mange naturskildringene og glimtene av humor er der. Og vi kjenner også igjen tema han skriver om senere; den umulige kjærligheten til en prest, nattevaktsmotivet, sønnen Hallvar som lærer seg kunstsmiing og ønsker å bli smed. Lisbet tar til slutt Bjørns liv, eller rettere, unnlater med vilje å redde han.
Datteren på nabogården begår selvmord, på grunn av incest. Hvordan skulle unggutten Hallvar forstå de signalene Brynnild forsøkte å formidle om det helvete hun levde i? Kunne han på noen måte hindret at hun gikk i døden? Lisbet forsto det nok, men grep ikke inn. Likevel, – hun sørger for at Brynnild fikk plass på sørsida av kirka.
Dette med incest, – jeg hadde ikke fått med meg det første gang jeg leste romanen. Den gang syntes jeg den var så mørk og grusom at jeg er usikker på om jeg orket å lese hele. Så hadde jeg for mange år siden en omvisning på Ratvolden. Var det for Kvindernes Læseforening tro? Etter omvisningen snakket vi litt mer om forfatterskapet og kvinneskikkelsene hans, og jeg nevnte Lisbet på Jarnfjeld. Ja, svarte ei av damene, tenk at han skrev om incest. Incest? Gjorde han det? Jeg torde ikke svare videre på det, men tok boka fram igjen da jeg kom hjem. Lesingen ble en helt annen. Eldre var jeg jo også blitt.
Johan Falkberget var bare 36 år da han ga ut denne romanen. Hvordan kunne han skrive om en kvinne som Lisbet? Mange mener Falkberget brukte sin egen mor som modell for Lisbet.
«Det var dikteren maktpåliggende å finne forklaring på et vanskelig, uforløst kvinnesinn», skriver Per Amdam i 
Bjørn betrakter Lisbet og tenker: «Hun var som en kvit snøfonn i lauvskogen om våren. Ven og hildrende var Lisbet Jarnfjeld for sinn og sans. Men det sto en iskald gufs av vinter ut av hildringen.»
Og Lisbet stirret på Bjørn: «Han var som en rotfrossen bjørk oppe på en værhard fjellknaus. – – – Han var et tre uten lauv og sevje – et grått høsttre som sto og var redd det minste vindkast som suste i fjell. – – – Hun visste om et annet tre som var trygg på seg selv. En ungbjørk med lauv og sevje …». Ja, Lisbet tenkte på Sivert.
Slik begynner det første kapitlet i Kjærlighets veier, fjerde bind av Nattens brød, kapitlet «Langfredag».
Egentlig skulle jeg lagt en lenke her slik at dere kunne lese videre, dere som ikke har bøkene. Men bøkene er nå sperret på bokhylla.no. Alle de store verkene: Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens børd er sperret. Noen andre er fortsatt åpne.
Jeg sendte en e-post og fikk raskt dette svaret fra Nasjonalbiblioteket: «Her har rettighetshaverne trukket bøkene fra visning for norske ip-adresser, noe de kan gjøre i henhold til avtalen vi har med Kopinor.» – Så trist. Rettighetshaverne er vel MS-forbundet ved det legatet som styrer for dem? Jeg skal følge opp dette etter påske. Så sentrale bøker, og så skal de ikke kunne vises for norske IP-adresser. Hva er begrunneslen?
Hele teksten kan jeg jo ikke ta med, og egentlig liker jeg ikke å ta med så store bruddstykker; så dere som har bøkene; ta fram igjen Kjærlighets veier.
«IV slett kom en mann gående vinterveien opp til Kiempeplassen. Av alder kunne han være litt oppe i tredveårene. Han bar en bylt og et par tøfler hengende på en påk over akslen og gikk i blakke støvler av ugarvet skinn.»
Han kunne ligne en omreisende komediant. Men, nei:
«Han var langt fra en slik personage – dertil så hans ansikt altfor strengt og alvorlig ut. Han minnet i all sin magerhet om hr. Jens Bernhoft, presten i Østerlid. I grindsleet nedenfor Kiempeplassen ble han stående i morgensolen og la håret pent utover akslene. Hendene var smale og ingen fingre manglet – så hadde han vel snaut gjort en dags gagnlig arbeid.
Herre eller landløper – nå gikk han opp den grå grasvollen til husene. Hele veien stirret han ned – ga nøye ans på hvert strå og påskyndet langtfra sin gange. For alt det en visste kunne det være mange tanker som tvang ham til å gå langsomt.
Det var jo langfredags morgen.»
An-Magritt og Johannes sov. Fra fjøset bøljet Hovistuten.
«Det la seg et smertelig drag over mannens ansikt. Han tok fram fra barmen sitt evangeliarium og bladde en stund i det. Imens så han seg rundt i tunet. No skinte solen mellom stallen og fjøset. Det fikk ham til å tenke på det lys som skulle bryte fram påskemorgen. Om tre dager!
Han hadde ingen kirke å lese dagens tekst i. Intet alter å knele ved i stille bønn. Han knelte så foran dørhyllen og slo opp St. Marcus 14. II.
(Min kommentar: Markus 14:71-72, der Peter fornekter Jesus tre ganger.)
(…)
«Døren til svalgangen gikk opp. An-Magritt sto der rødkinnet og med utslått hår.
Kven er du?
(…)
Mannen med ansiktet trykket mot dørhyllen så endelig opp. Som lyttet han til noe uendelig langt borte.
An-Magritt kjente ham. Det var Cimber – latindegnen som noen år før hadde forlatt smeltegruven for å søke lærdom ute i verden.
Cimber! Er du kommen att frå kongens Kjøbenhavn?
Ja-ja. – sa han bare. Var det en evighet siden eller et døgn?
Er du prestlærd no?
Ja-ja. Hører du skrikene fra Golgata, An-Magritt?
Hun foldet hendene. Cimber talte Guds hellige ord til henne. Også hun begynte å fryse i den klare vårsolen.
Det er snart to tusen år siden, Cimber!
Han er uten tid, An-Magritt!»
Dette krusifikset ligger i et glasskap i den gamle ny-butikken til Amneus Boghandel i Kjerkgata. Dette krusifikset, en gang kjøpt av Johan Falkberget, gitt som gave fra An-Magritt til henne som stelte mest med Agnes Falkberget på sykehjemmet den siste tiden.
Cimber får bo hos An-Magritt og Johannes.
To kapitler senere:
Sarepta i stangvekta
«Før soloppgang annen påskedag kom en av de radmagre drengene til hr. Jens med bud til degnen Pedro om å la være å ringe til samling i Østerlid. H. Jens lå til sengs.
Almuen kom ruslende nedover igjen fra kirken. Lå han i sott? Her grasserte ingen farang. Var det tegn på primstaven som spådde mannedaue denne årstiden skyldtes det nok bork- og benmjølsbrødet.»
(…)
«Ingen trodde sine egne ører og øyne. Pedro sprang gårdfares og kunngjorde at Cimber skulle holde samling i stangvekten IVde påskedag.
Cimber? Den fordrukne latindegnen!»
(…)
«For å holde lovnaden sin til Pedro tok bøndene og leilendingene på seg kirkeklærne fjerdedagen og gikk halvt i skjul mellom gråvierkjerrene langs elven oppover til smeltehytten. Helt fram trengte de ikke gå bardus – det kom an på det andre fant for godt å gjøre. En måtte passe seg for ikke å bli utledd. Alle hadde ikke An-Magritts framkjømthet.
I stangvekten og bortover den svovelbrente plassen rundt den ség en stor almue inn.»
Cimber kom i kappe og krage.
Pistolen i degnefrakk.
Hedstrøm kom gående.
Og sognepresten! På prostiets vegne for å høre candidatus Cimbers forkynnelse.
Til dagens tekst hadde Cimber valgt Elias’ ord til vedsankersken i Sarepta:
«… I er alle vedsankere i eders eget karrige Sarepta. Og I fattes sjelens og troens mel i eders krukker og trøstens og glædens olie i de krus I holder i eders hænder. I står i den ganske dag foran smelteovnene og hungrer tillige. Ti eders krukker og krus er tomme.
I kjører korn og grøde de lange veier i uveir og storm. Og hungrer lig ulver mellem de fylte tøndene.
Ja, det var rene ord for pengene. Cimber var nok noe til prest. …»
Glassvindu i katedralen Saint-Front. Périgueux, Dordogne, Frankrike. 1881.
Elia og enken i Sarepta
Av Père Igor, hentet fra SNLs artikkel om Sarepta.
Les gjerne innlegget 
Fredag var det 100 år siden Kjell Aukrust ble født. Det har vært artikler i flere aviser. Og jeg kom på at Aukrust jo har illustrert noen av Falkbergets fortellinger.
Viktigst var nok illustrasjonene til fortellingen «Simen Mustrøen» i Magasinet for alle i 1958. En fortelling helt sikkert i Aukrusts ånd.
Da fortellingen kom i bokform sammen med andre fortellinger i 1992, var det Kjell Aukrusts tegning fra 1958 som prydet forsiden. Tidligere hadde Aukrust illustrert artikkelen «Bergmennenes jul for 300 år siden», eventyret «Eljåjutulen», og artikkelen «Johannes Johannesen Ryen – Stiger ved Sextus». Den siste sammen med Øyvind Sørensen.
Simen Mustrøen
Dermed er det en fin anledning til å skrive litt om Simen Mustrøen.
Fortellingen ble først skrevet som føljetong for Hvepsen i 1913, i Falkbergets Kristianiatid. Den handlet om Simen Mustrøen, kona Bertille og sønnen Vetl-Simen. Bygdetreskjæreren hadde fulgt i sine forfedres fotspor: «Treskjæringen lå ham i blodet». Men «Siden agentene strømmet inn over alle bygdelag, ble det forbi med håndteringen. Bøndene kjøpte riveskaft og blikkøser på avbetaling.» Simen ble arbeidsledig og de ble matløse i Mustrøen. Løsningen ble at han spikket et trehode som var prikk likt ham selv, og så arrangerte de hans død. Først da strømmet det gaver til huset, men forviklingene ble mange.
Gammelklokker Lars Kaldbækken (…) så Per Pikajord sprang nede på jordet med ei ski i hver hånd og topphuva hengende bak på nakke. Hadde aldri sett på maken til flukt. Pikajordingen, som var over sytti år, flaug forsyne meg som et vilt dyr …
Einar Døhl skriver i Johan Falkberget – Bergstadens dikter (1949) at denne satiren «er karakteristisk for hans innstilling overfor folket på kjente trakter». (Fortellingen kom året etter den store Eli-feiden.) «Det er lettvintere å legge krans på en båre, enn å støtte mannen i levende live …»
Nils Johan Rud skriver i Et halvt hundre år "Om dikteren selv har erkjent sitt brorskap med den miskjente Simen Mustrøen, hvis egenskaper hans sambygdinger manglet både kunnskap og fantasi til å begripe – det har jeg ingen bekreftelse på, men de var av samme sære slekt.
Heller ikke Anders Bjørgård kunne være uten gjenkjenning med Simen Mustrøen, treskjæreren og figurmakeren – selv i den karikering Falkberget hadde meddelt ham. …»
Fortellingen gikk også som føljetong etter 1913 i flere aviser under litt ulike navn: «Oppi Mustrøen», «Kanaljen i Mustrøen», «En kanalje», «Simen Mustrøen». Så kom altså føljetongen med Aukrust illustrasjoner i Magasinet for Alle i 1958. Føljetongen gikk i Fjell-Ljom så sent som i 2004.
Det var folk som kom for å holde møte på Mustrøen, samt jage djevelen fra gården.
Per Pikajord og Lars Kaldbækken gikk først, etter dem kom søster Finchelvik, men så kom mange i klynge.
I 1992 kom fortellingen i sin opprinnelige form i boken Simen Mustrøen og andre fortellinger som Hans Svenne var redaktør for. Med Kjell Aukrusts illustrasjoner. Boken inneholder 22 fortellinger i tillegg til nevnte «Simen Mustrøen».
Lensmannen slo hammeren i bordskiven. Velt-Simen tok plass som skrivekar.
Han Vetl-Simen trådte opp på skolen med storstøvler og i flosshatt, akkurat som presten og klokkeren brukte – for det syntes Bertille var så storartet.
Det jeg tenkte som en liten artikkel med Aukrusts tegninger, utvidet seg til et lite dypdykk i litteraturen omkring «Simen Mustrøen».
Rolf Thesen skriver i Johan Falkberget og hans rike (1959): «Året etter (dvs. etter Eli Sjursdotter, 1913) skrev han en fortelling som har vært tatt for et svar på den uforstand han hadde møtt i sitt eget rike, hans biograf Einar Døhl har pekt på det. Det var en satirisk fortelling i skjemtebladet «Hvepsen» om et fattig og miskjent bygdegeni, Simen Mustrøen, som møter stor motgang i livet uten at bygdefolket kommer til hjelp. Først da hen er død, vakner bygda og tenker seg om. …»
Røyne Kyllingstad, Dit vi kom fra – der det gror (1988), viser til Falkberget og Simen Mustrøen i kapitlet «Pendling er hovednæring»:
«Store deler av de tradisjonelle bygdehandverkene var på veg ut allerede lenge før krigen. Johan Falkberget ga i sin ungdoms «Simen Mustrøen» en overdådig morsom skildring av den tragedie dette egentlig var.»
Hans Østerholts dramatisering
I 1914 dramatiserte Hans Østerholt fortellingen, og dramatiseringen kom som bok på Hvepsens forlag: Simen Mustrøen. Karikaturkomedie.
Hans Svenne skriver i sin Falkbergetbibliografi at boken hadde omslag med foto av Harald Steen som Simen Mustrøen; hovedrolleninnehaver i teateroppsetningen samme år.
Premieren var 3. april 1914 på Centralteateret.
Framme i boka er det bilder av de andre med hovedroller.
Boka ble trykket i nytt opplag. Og kom som særtrykk i Nidaros i 1922, i Drammens Tidende og Buskerud Blad i 1923. Disse var illustrert av Nils Moa.
I Tidens Tegn i 1914 har de overskriften «En dobbeltdebut»: om Falkberget og H. Østerholt som «har skrevet en komedie, «Simen Mustrøen», som nu kommer opp på Centralteatret.»
Ut fra dette må vi regne med at Falkberget var medvirkende i arbeidet med dramatiseringen.
Dagen før premieren er det også et intervju med Østerholt og Falkberget i Morgenposten.
Trygve Lie forteller i Oslo – Moskva – London (1968) om sin ungdom, deltakelse i amatørteatergruppa på Grorud der Johan Falkberget også var med, og om vennskapet med Falkberget:
«Da jeg i min studietid måtte reise til Oslo hver dag, var jeg som regel sammen med Johan Falkberget. Jeg følte meg meget beæret når jeg kunne få gå med ham til Dampkjøkkenet hvor kaffekoppen den gang kostet 10 øre. Der møtte vi redaktør Hans Østerholt og tegneren Jens R. Nilsen. Det var i den tid Falkberget skrev «Bør Børson» og senere også «Simen Mustrøen» for «Hvepsen». Jeg fikk høre diskusjoner om hva neste kapittel skulle inneholde, og var en ivrig lytter uten selv å bidra noe til idédiskusjonene. Men interessant var det, og jeg lærte meget.» (Min kommentar: det var «Simen Mustrøen» som var først.)
Aasta Falkberget skriver i Mor og far i unge år (1971) om oppføringen på Centralteateret:
«Jeg fikk se flere av forestillingene som gikk av stabelen der nede. Publikum lo så det mange ganger ikke var ørens lyd å få, og skuespillerne måtte rett som det var stoppe opp litt og vente til de villeste lattersalvene hadde lagt seg. Jeg var omtrent 9 år den gangen, men du verden så gøy jeg syntes det hele var! Det ville nok blitt et kassestykke av rang om kritikken hadde vært nådig. Det var den imidlertid ikke, og fars beundrerinne Fernanda Nissen slaktet hele greia fullstendig. En morsom tegning av Jens R. I «Hvepsen» fra den tid, husker jeg meget godt. Den forestilte kritikerne i teaterets sidelosje, hvor Fernanda tøyde seg ut mot publikum og hyttet sint med en lang arm. Som tekst under tegningen sto det:
«Hysj! Så lenge vi ikke ler, er det ingen grunn for dere å gjøre det!»
Svært mange ganger gikk ikke forestillingen etter den nedsablende kritikken. For øvrig var det visst heller ikke riktig fint å le av folkelige komedier den gang.»
Ut fra det Kristian Magnus Kommandantvold skriver i sin avhandling Johan Falkbergets Bergmannsverden del 2, 1971 i note 12 til kapitlet «De maskerte memoarer», oppfatter jeg det slik at også Johan Falkberget selv hadde en liten rolle i oppsetningen: «F. opptrådte under Grorud-tiden som «gjøgler» og spilte i sitt folkelige lystspill «Simen Mustrøen» i apr. 1914. …». Han har flere referanser til dette. Referanser jeg ikke har hatt mulighet til å sjekke nærmere.
Einar Døhl skriver om teateroppsetningen:
«Kritikken var ikke særlig nådig. Dramatiseringen var mislykket, het det. En kjent anmelder skrev: – Man føler hele tiden at det er en vesensforskjell mellom den opprinnelige fortellingen og den dramatiske bearbeidelsen …
Et par dager senere skrev Falkberget til en av medarbeiderne i Fjell-Ljom:
«Jeg synes jeg må underrette deg litt om Simen Mustrøens skjebne. Hovedstadsbladene gir et harskt og uriktig bilde av hendingen. Publikum tok imot Simen med rene ovasjoner. Det ser ut som at seiren i teatret den første kvelden tirret avisene. Knektene er jo rasende på Østerholt for Hvepsen og en skulle tro at hevnen er søt. Det er også gått politikk i det. Vil du ikke ta disse ting i betraktning, når du skriver om Simen i ditt blad. Folk der oppe og sambygdingene savner jo forutsetning for å se en slik historie rundt og fra alle sider …».»
Jeg finner ikke i Svennes bibliografi at Fjell-Ljom hadde noen omtale av stykket. Mange andre anmeldte den.
Nå når jeg først leste den opprinnelige fortellingen og så den dramatiserte utgaven, er det jo tydelig at det er gjort mange endringer for å omforme den til et teaterstykke. Den opprinnelige fortellinga finner du 
I 1980 skrev Rolf Norsen et musikkspill ut fra fortellinga og ga det navnet: «Vi klarer oss så godt vi kan i væla». Musikkspillet fikk 3. premie i teksttevlinga i Møre og Romsdal -79/80.
Det ble bl.a. oppført i Tolga i 1986 og på Koppang og i Tynset i 2013.
Det ser ut som at musikkspillet kanskje følger den opprinnelige fortellinga noe nærmere enn teaterversjonen.
Om musikken (trekkspill) står det bl.a. i manus: «Fortellingen om Simen Mustrøen er en komisk, ja, til tider grotesk historie i en stil som ligger nærmest opp til våre dagers tegneserier. Musikken er forsøkt tilpasset denne stilen. Men vi skal passe oss for å se på historien om Simen som en parodi – det ligger ofte mye sannhet i en skrøne!»
Norsens musikkspill ligger 
Morsomt er det jo at Falkberget selv har skrevet om teaterstykket «Simen Mustrøen» i sin fortsettelses-fortelling «Den nye Bør Børson» fra 1927 i slutten av kapittel XVII.
O. G. Hansen forteller om Olderdalens dramatiske klubb: «I fjor spilte klubben et stykke, som hette «Simen Mustrøen» – men det var det elendigste fillefanteri han hadde sett. Han hadde git det en aldeles drepende kritikk i «Olderdalens Tidende.» Han vilde nemlig ikke undlate å gjøre det, da han hadde set flere andre blade hadde sablet det ned før.
Nogen dager efterpå hadde han så fått et forferdelig brev fra forfatteren – – – men det beviste nu bare at kritikken hadde truffet midt i blinken. Når det gjaldt kunst, kunne en sandelig ikke legge fingrene imellem. Han hadde forresten den glede å se at stykket mer enn en gang blev strøket av programmet.
Nå ja – dette pratet bryr Børson sig ikke om – det er ting han ikke gidder å beskjeftige sig med.»
Mange amatørteatre har satt opp komedien. I Dalsbygda hadde ungdomslagets medlemmer selv omarbeidet fortellingen til teaterstykke, står det et sted.
Filmatisering
29.9.1926 hadde stumfilmen «Simen Mustrøens besynderlige opplevelser» premiere i Admiral Palads, Rosenborg Teater, nå Eldorado.
Bildet er hentet fra omtalen av filmen i Norsk film gjennom 50 år
Leif Sinding skriver i En filmsaga
«Jeg er litt skamfull over at vår store dikter har vært introdusert i norsk film med denne lettvekteren. Det var imidlertid hverken Ivarsons eller min mening å gjøre det.» Sinding skriver om hvordan de ikke så noen muligheter i humoresken og var svært uvillige. Det var Harry Ivarson som skrev manus. Sinding var innspillingsleder.
«Det var vår feil, for mange år senere gikk det plutselig opp for meg at stoffet, riktig behandlet, hadde hatt store sjanser for å kunne bli en samtidig både underholdende og kunstnerisk film. Nå så vi bare det groteske og overdrevent komiske i humoresken.» … «Og da Ivarson gikk i gang med å engasjere skuespillerne gjorde han straks en feil så alvorlig at slaget var tapt allerede før en meter var tatt.» Å gjengi hele Sindings betraktninger tar for mye plass, er du interessert kan du lese det hele 
Romanen kom i bokform i 1919, men var skrevet allerede vinteren 1914.
Da trykket «Hvepsen» den med tittelen «Bjørneskyttern Sjur Halgutusveen – Eli Sjursdotters far. Nogen smaa optegnelser «fra hine haarde tider …».» Etterpå gikk den i flere aviser, og romanen ble også oversatt til svensk før den kom i bokform i Norge.
Dagens utgave av romanen i Falkbergets samlede verker (min utgave 1979) er på drøyt 100 sider, den gangen den først kom ut var den på 173 sider står det å lese i Hans Svennes bibliografi. Og den svenske var på 238 sider. Er den svenske og den norske utgaven den samme?
Romanen kom ut helt mot slutten av november i 1919.
Den første anmeldelsen sto i Norges Handels- og Sjøfartstidende 24. 11. Og så fulgte en rekke anmeldelser, hele 20 stykker i ulike aviser, i løpet av desember. I Haugesunds avis var det anmeldelse lille julaften og i Folketiende i Trondhjem selveste julaften. I tillegg var det to omtaler på vårparten i 1920.
Sjur var på vei for å skyte bjørn.
«… Sjur var sint. Han hadde vært sint helt siden igår kveld.
Igår kveld ja. Han hadde stått i måneskinnet utenfor eldhuset og kløvd råbjørk. Da kom Gammel-Bør på Musop tassende i lodne elglærssko borte ved lemkloppen.
«Signe kveldsarbe’!» sa han. «Står du og høgg heljeved, Sjur?»
«Nei, je står bærre og hakke sund lite muslort!» hadde Sjur svart.
«Ha du skøtte den der slag-bjønn sør i Rugelsjølien no? Hi! Hi!» knislet Gammel-Bør.
«Bjønn! ropte Sjur. «Var det bjønn du sa?»
Og han hadde tatt og sendt Bør på hodet bort i snøfonnen. …»
Nilsmesse hadde Sjur vært på dans i Trøen. Der spurte de og om bjørnen:
«E ’n dau slagbjønn søri Rugelsjølien nå?» sa Ildri da.
«Han vart rett langliva ‘n der bjønn, Sjur!» ertet også Jo.
Og så dro Sjur for å skyte bjørn.
Dro gjennom Rugeldalen, i kaldsnoen langs Rugla.
Tredje søndag i advent.
Sola rant over Midthøgda og skinte som «gul furuvarme på snøskavlene ute på Rugelsjøen» da Sjur kom langs Rugelsjølien.
(Sol over snøskavlene i fjellbandet under Ratvoll-fjellet.)
På tilbaketuren med bjørneskinnet over skuldrene, ble Sjur sliten nord i Ratvollfjellet, sovnet og bråvåknet av et nærgående, krypende lemen.
(Ratvollfjellet til høyre for gruvklokka på Ratvolden.)
"Hanen gol for snødrev oppe på lemmen, og månen rullet glorød benest ned i Hessedalen, …"
(Månen går ned i vest 13.desember 2019.
Sett mot Hessdalen.)
Kapitlet «Jul i Halgutusveen», litt lengre ut i fortellingen starter slik:
«Fra nilsmesse til tallaksmesse hadde det natt og lysen dag vært et eneste overhendig storsnødrev fra nord.
Nedpå Langeland satt en liten vindtørr kall som ikke gjorde annet enn å passe varmen; kallen var meget over hundre. «Har du sett no slikt snødrev før?» hujet det inni ørstolene hans. Men han ristet bare på hodet. Den høsten og vinteren gikk ikke løvet av skogen, det frøs gult og rødt og ble hengende. 
Og så spurte de kallen igjen: «Har du sett lauet henge på trærne non vinter?» Kallen ristet på hodet igjen. «Men let meg sjå!» mimret han og klødde seg i skjegget. «Han Stor-Ola, det var enda han som sist ble begraven nedpå gammel-kjerk-gara, fortalde om en slik vinter; det var på fjortenhundretale det hendte. Men sommeren etter ble det så fullt av mus på jorden.»
«Hæ! Hæ!» sa de og lo. «Mus! Mus!»»
I det hele, – Bjørneskyttern er en fin liten roman. Den bærer bud om nesten alt som måtte komme i Johan Falkbergets forfatterskap. Her er naturskildringer, personskildringer, humor, historiske glimt og håpløse kjærlighetsforhold. Og livsvisdom.
Nettopp disse naturskildringene hans er slik at du ser forholdene for deg. Korte, konsise setninger. Og ikke minst farger. Romanen har også en rikdom på fugle- og dyreliv som vi kanskje ikke ser så mye til siden.
Merkedager
Dette med merkedager bruker Falkberget mye.
Romanen starter jo med adventstid.
Sjur har vært på dans nilsmesse.
Nilsmesse er 6. desember, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen, dagen til minne om biskop Nikolaus den hellige. To ganger nevnes altså nilsmesse i romanen.
Hvor ofte Nilsmesse ellers nevnes i forfatterskapet har jeg ikke oversikt over, men i Lisbet på Jarnfjeld blir også Nilsmesse nevnt. Her står forøvrig Nilsmesse med stor N, i Bjørneskyttern brukes det liten. I Lisbet på Jarnfjeld handler det om høsttinget og Bjørn som er i ferd med å selge Jarnfjeld og ville få det underskrevne skjøtet tinglest nettopp på Nilsmesse. I kapitlet etter sier Bjørn:
«Nå lir det til Nilsmesse da, Lisbet.» (…) «Nå var det ikke mange dagene igjen til Nilsmesse.»
I kapitlet «Jul i Halgutusveen» nevnes i tillegg til nilsmesse også tallaksmesse.
Tallaksmesse, eller Tollesmesse 23. desember, er Torlaksmesse som er minnedag for biskop Torlak fra Skålholt på Island.
Jonsok går svært ofte igjen i Falkbergets forfatterskap. I Bjørneskyttern hører vi først om Sjur som møter taterjenta Jonetta på Ratvollsetra og lyver i henne om både navn og hendelser: «Nå natt til jonsok holdt han på sette livet til. Ja, han holdt på å brenne inne.»
Etter mange år i kongens tjeneste i København er Sjur hjemme igjen. «Han var nødt til å overta gården fra jonsok.» Om det er samme året eller året etter er ikke godt å vite, men «Jonsok om våren holdt Sjur Halgutusveen bryllup med Ildri.» Et bryllup som varer i åtte dager.
Og «Alle helgens søndag om høsten kom en liten jente til verden oppe i Halgutusveen. Og to og tyvende søndag etter trefoldighet holdtes hun over dåpen og fikk navnet Eli.»
Allehelgensdag er første søndag i november. Men to og tyvende søndag etter trefoldighet er da vel omtrent på samme tid?
(Jeg har ikke noe bilde av rød sol over snøskavlene på Rugelsjøen,
Men her er sol fra Rugelsjølia som speiler seg i fjøsvinduet på Ratvolden.)
Vi nærmer oss vintersolverv.
Ett sted vet jeg at Falkberget har brukt vintersolverv.
I Kjærlighets veier.
An-Magritt og Eva går sammen ned til hjulmakerhuset.
«I vinter kjem det til å blåse kaldt. Hardest innendørs!
An-Magritt sa det nærmest til ingen. Eva var for enfoldig til å skjønne halvkvedet vise.
Kvenn har spådd så vondt, An-Magritt?
Frosten olsokleté!
I år må ‘n Pedro kreve inn degnetiena. Vi har tenkt å – – – Eva fikk ikke sagt mer.
An-Magritt fixerte Eva.
Vil du flytte ned til ‘n Pedro?
Ja. Han sier det lyt skje no. Helst før vintersolkverv.»
Vinter og jul finnes mange steder. Kanskje kan jeg komme tilbake til det.
Men nå som vi nærmer oss jul, passer det å avslutte med et lite visdomsord fra Bjørneskyttern i kapitlet «Varg»:
«Gammelt sølv var som en menneskesjel. Både sorg og glede vistes på det; nå var søljen mørk og trist.»
Skulle du få lyst til å lese Bjørneskyttern, men ikke har den, så ligger den 
I Norge ble det holdt en språkkonferanse i Tromsø i februar. Og mer skal skje.
I Adresseavisen sist uka var det et innlegg under Ordet fritt: Undervisning om samiske emner. Høsten 2020 skal det innføres en ny læreplan, en læreplan som gir klare føringer for hva som skal inkluderes om urfolk i de ulike fagene. «Gjennom opplæringen skal elevene få innsikt i det samiske urfolks historie, kultur, samfunnsliv og rettigheter. Elevene skal lære om mangfold og variasjon innenfor samisk kultur og samfunnsliv.»
Hva så med Den fjerde nattevakt? Hvordan forholder Falkberget seg til samer i romanen? Kommentarene jeg hadde hørt gikk ut på at måten Falkberget brukte samer her, var rasistisk. Han var ingen «bra» forfatter. Han var «fæl» når det gjaldt omtale av samer. Utgangspunktet var at de har klassesett og leser/leste Den fjerde nattevakt på Røros videregående skole.
Og, om du ikke kjenner og får forklart hvordan Falkberget skriver, så kan det kanskje oppfattes slik at han skriver nedverdigende om samer? Og ja, – kanskje er omtalen karikert. Særlig må det føles slik for unge elever med samisk bakgrunn.
Når Falkberget skriver om samer og ofte bruker ordet finn, fjellfinn eller lapp, så er det ut fra den tiden han levde. Samelandsmøtene i 1918 og 1921 anbefalte at same skulle være offisiell betegnelse, men møtte motstand. Statistisk Sentralbyrå begynte å bruke betegnelsen same i 1930. Stillingen lappefogd ble ikke erstattet med reindriftsagronom før i 1979!
Om dere ikke har lest del 1 og 2, er det fint om dere gjør det, for der er det litt mer bakgrunnsstoff. Blant annet om Johan Falkbergets lange vennskap med Morten Kant. Hans første møte med Morten var da Johan var sju år, i 1886. Senere, fra 1900, ble de arbeidskamerater ved Nordgruvene. De to arbeidet sammen ved ei fjellskjæring ved Fjellsjøen. Også i årene framover var de arbeidskamerater. Da Falkbergetfamilien flyttet tilbake til Rugeldalen i 1922, var Morten jevnlig innom Ratvolden to ganger i året med fjellfisk. De to kameratene hadde mang en trivelig stund. Morten Kant måtte ganske sikkert også ha vært innom nede på Falkberget om somrene når Johan og familien var hjemme, for Signe Bergstrøm Sæthres maleri av ham er datert 1920.
Noe av inntrykket elevene fikk fra Den fjerde nattevakt, kunne nok vært mildnet om en hadde sett på hvordan Falkberget skriver gjennom hele sitt forfatterskap. Han bruker dialekt i direkte tale for sine romanfigurer; eksempelvis tysk, dansk, svensk, latin, rørosmål, ålbyggmål, tydalsmål, oppstyltet høytidelig dansk-norsk, fiiintrønder og så altså norsk med samisk uttale.
Og Falkberget gir svært ofte i korte riss klesdrakt og utseende til personene.
Vi møter det stadig i Den fjerde nattevakt.
Allerede i første kapittel der Tøllef kjører prestefamilien til Røros.
Presten har vanskeligheter med å forstå språket og tenker dessuten at han aldri har sett «et slikt ulveansikt på en mann før».
Flest er møtene med klokker og smed, Ol-Kanelesa.
Her ser vi det igjen og igjen; dialekt mot stiv tale. Utseende og klesdrakt:
… Inn kom en firskåren mann med et sterkt ansikt og buskete øyebryn. Han så ut til å være noe over femti. I helgepuss var han. – – – Han hadde gule, feltberedde elglærsklær, kalvekryss og gulrødt silkelommetørkle.
«Er det klokkeren?»
«Ja.»
(…)
«Jeg budsendte deg i går, klokker!»
«Je va oppme Aursunna.»
«Aur – Hvor ligger det?»
«Vet it presten det da?»
«Nei.»
«Nei. Nei. Det kan fil så vårå det.»
(…)
«Og ditt navn er Ole Korneliusen?»
«Ol-Kanelesa, ja.»
«Hva?» sa Sigismund og reiste seg igjen. «Heter du ikke Ole Korneliusen?»
Han gikk bort til bordet og grep etter kallsboken. «Klokker Ole Korneliusen, født av foreldrene Kornelius Olsen Bonde og hustru Gunhild Erlingsdatter, født – – –.» Sigismund holdt boken tett opp til øynene. «Er det Hjulmager?»
«Stemmer!»
«Stemmer?»
Sigismund skjønte ikke riktig.
«Je mene at Dokk les rett.»
Så tilbake til Johan Falkbergets bruk av samer i romanen.
Allerede den første morgen i Bergstaden, møter Benjamin Sigismund en same. Sigismund som ikke hadde noe forhold til samer, visste ikke at de holdt til i Rørostraktene.
Og da er det jeg ser sammenheng med det Ronald Pulk forteller om sin samiske aksent og problemet med uttalen av enkelte bokstaver; K og G, P og B, og med det språket Nils i Bu har. Falkberget har ganske sikkert skrevet slik han oppfattet at Morten Kant og andre samer snakket. Pulk sa ikke noe om T og D, men Falkberget bytter også dem.
Og utseende? Kanskje er det preget av Falkbergets første møte med Kant og all kontakten senere? Sæthres maleri fra 1920 viser også hvordan Kant så ut.
Jeg tar bare med fra det første møtet mellom Benjamin Sigismund og samen:
«En liten mann med spiss lue som et tårn og iført en lodden mudd, fektende med en lang stav, kom humpende rett mot ham. Den lille mannslingen beveget seg mekanisk og løftet føttene komisk høyt i været.
«Stopp!» sa Sigismund. «Stopp mann!»
Fyren stanset.
«E tu rektør!» Skrek han. «Hell e tu anna storkar?»
Sigismund skjønte at det var en lapp. Lappene var et halvhedensk folkeferd som levde med sine renshjorder rundt omkring i fjellene. Han trodde forresten at disse mennesker utelukkende oppholdt seg i de aller nordligste landsdeler.
«Hva heter du mann?»
«Enn tu?»
(…)
«E tu prant-mester?»
(…)
«Te va pesyntelig te storkar! Ho! Ho! Ho!»
Den fullstendig teksten kan du lese 
Dette bildet er fra Rørosmuseets billedarkiv, "To menn foran ei samisk gamme i Ridalen". Det viser Johan Falkberget sammen med Lars Nilsen Holm. Fotografert av Olav Kvikne på 1940-tallet. Opp mot høyre vegg, om bildet er tydelig nok, sees en pulk eller kjerris som den kalles.
Før jeg gir meg helt med dette temaet:
I sommer, da vi var innom museet i Alta, la jeg blant annet merke til en tekst og en figur i den samiske utstillingen med informasjonen om samiske guder:
Det var jo Horagales Sevrillen ofret til på Tullodden ved Årvsjøen. Slik jeg skrev om i slutten av del 2. I romanen Sol fra 1918.
Så nå kan jeg vel si meg ferdig med Johan Falkberget og samene og gi meg i kast med andre tema fra Falkbergets rike.
I Store norske leksikon finner du to artikler 
Røde, gule og blå …
Som jeg sikkert har skrevet før, til å begynne med syntes jeg ikke Johan Falkberget hadde særlig greie på planter.
Hvordan fikk han egentlig sin interesse for blomster?
Ja, – for etter hvert som jeg leste med mine ”blomsterøyne”, oppdaget jeg jo at han hadde mye kunnskap om dem. Var det bestemoren, Olava? Moren Gunnhild, eller var det Anna? Eller var det bare han selv som brukte øynene, og fant fram navnene i bøker, inspirert av sin første ”frøken” i småskolen, Mali Smemo? Jeg vet ikke.
Når jeg har lest med ”blomsterøyne”, har jeg gått gjennom bok etter bok, notert meg både blomsten, hvordan han benevner den, notert setningen og siden i boka. Etter hvert har det blitt en database hvor jeg kan se hvor mange ganger den enkelte blomsten er nevnt, hvilke blomster som nevnes i hvilke bøker, på hvilken måte han bruker blomstene osv.
I går, da jeg var en tur bort på Falkberget, blomstret allerede kvannen i kanten av Rugelsjøen. Alt er tidlig i år. Mye ar allerede på retur.
Kvann – Angelica Archangelica –
Johan Falkberget må nok syntes det var et vakkert navn.
Det er mange år siden jeg tok det første bilde av kvann på Ratvolden.
For der vokste den bokstavlig talt helt inn til veggene. – Og langs bekken.
Men den vokste altså også på Falkberget, – langs sjøkanten, – i den fuktige skogkanten og langs bekkene.
Kvann var den planten småungene brukte til blåserør, – sikkert også på Johans tid. Og dersom han brukte den, ville han også være kjent med den spesielle duften.
Dessuten, hans svigermor røkte pipe! Var det kan hende kvannrot i pipa av og til? – Johan var jo selv en ”innrøkt” mann, pipa var fast følgesvenn. Og i hvertfall i andre strøk av landet har jeg hørt at småguttene startet sin røykekarriere med kvannrot.
Noen tygget også kvannrot … som Siri i romanen Sol.
Her hører vi om berggesellen Brodd-Sølle som oppdager den vakre finnejenta Siri, Sevrillens datter. Han springer etter henne, og da han endelig når henne igjen etter jakten kysset han henne med makt…
”Han kjente at hennes varme åndedrag anget av kvannrot”
Senere i romanen gjør arbeiderne opprør mot dårlig lønn, og de drar inn til Bergstaden med økser, kniver, ladde flintebørser og bjørkestaurer. De samlet seg på røstplassen oppe ved Hyttstugguen.
”Trette og gamle berggeseller satt med foldede hender på furustubbene i utkanten av hytteplassen og tygget kvannrot og stirret mørk til sinns ned for seg: …”
Berggesellene dra etter hvert ned til direktørboligen, Brodd-Sølle, Skalmeiblåsarn og Ællen ´pi Torven ble utvalgt til talsmenn og fikk komme inn til Henning Jürgens for å forhandle. Det tar tid og direktøren kunne høre almuen ta på å true ute …
”Og han grep sin gulldåse med angelika i og stakk nesen ned i den
– – – for den sist innkomne stinket syndig og skaffet ham et illebefinnende.”
Her hører vi altså at når den tyske direktøren bruker kvann, kaller han den for angelika!
I ”Bjørneskytteren”, boka om far til Eli Sjursdotter, finner vi dette om kvannrot:
”I sengen lå enken etter Tronshart og røkte kvannrot av blåsvart jernpipe. Hun ba alt i ett Halgutusvedrengen rekke henne lyset så hun fikk varme på pipen. Og skjelvende i målet fortalte hun at skalmeiblåseren oppe på Ålberja hadde hatt med seg denne kvannroten til henne nå i helgen, men den var ikke av rette blåslaget, trodde hun, og suget på pipen så flammen i lyset kom nesten bort inne i pipehodet.”
Flere steder i Christianus Sextus blir også kvann nevnt:
• Hør, krutgubbe! Har du någon kvannrot? … og fant et stykke … ga seg til å tygge med stor iver og svelget spyttet. Det hjalp – for en stund.
• …; på hodet bar hun et svart frynset tørkle som luktet av angelika.
• Hun ga ham urtetrekk av angelika.
• I den holdt Kerstin og han til en natt de plukket multer og rev skjefte og kvennstut.
• Han mintes såvidt at svogeren rakte ham en skål varmt kvanrotvatn. Og han tykte ikke om det.
Og i Nattens Brød:
• Kvennstut og hundekjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken.
• I mandfolk! Dokk er noen konstige kvennstuta!
• Kvennstut og myr anget.
Dette er bare noen av alle de blomstersitatene jeg har notert.
Kanksje blir det bok en gang? Kåserier og vandringer har jeg stadig.