”Månen hang stor og messinggul på en kvist”

av aase, 16 november, 2016

Mandag og tirsdag med utsikter til å se ”supermåne”, kom jeg på denne store gule månen hos Falkberget. Jeg trodde egentlig det var et dikt. Men etter å ha vært ute og fotografert, lette jeg etter hvor dette sto hos Falkberget for å skrive det her. Mente jeg hadde sett det en gang. Stor var derfor min forundring at det var en fortelling i Runer på fjellveggen (1944) som hadde denne tittelen. ”Runer på fjellveggen er et nek sagn og fortellinger som ble til ved Rugelsjøen, gruvene og oppe på en kvist i Bjerregaards gate 17 i Oslo. A la patriarkens duer fløy de i morgensolen ut vinduet og inn gjennom de mer og mindre åpne dører i avisredaksjonene. I ny og ne viste de seg igjen utenfor ruten med et oljeblad i nebbet, d.v.s. en fem- eller tikroneseddel”, skriver Johan Falkberget i forordet som er fra et brev til forlaget. Datert 7/12 i 1942. Det var kanskje krigen som gjorde at forlaget ikke ga den ut før i 1944. Og at anmeldelsene av boka først kom fra 18. juli i 1945 og utover det året. Første gang fortellingen sto på trykk var i Social-Demokraten i Kristiania i 1917. Så sto den i For Alle i 1929, Bondens jul i 1930 og 1939 og Dovres jul i 1961. Men så står det i Hans Svenne sin bibliografi at det var et program i radio i 1965 med reprise i 1966 der det ble presentert 15 nye melodier av Geirr Tveitt til dikt av Johan Falkberget. Så da finnes det et dikt med tittelen Månen hang stor og messinggul på en kvist i kronglebjørkkrattet. Ved en senere anledning skal jeg finne det. Fortellinga handler om Embret Snjo som har et vanskelig kjærlighets-forhold til den 15 år eldre Snefrid Op, datter til bestyreren. En litt typisk fortelling av den unge Falkberget. I slutten av fortellingen er Embret hos morfaren sin. ”Vårnatten var sølvlys og stille, månen hang stor og messinggul på en kvist i kronglebjørkkrattet nord på åsen. Inne i kojen satt Ol-Enarson framfor varmen og søp svart rykende kaffe. Han lydde opp mot ljoren i taket. – No kjem fjellvåren, Siri! sa han glad. Han glemte at Siri var død for femti år siden. Hun døde året etter Embrets mor kom til verden. Og den gamle fregnete fjellfinnen stirret enøyet ned på kaffeskålen.”

Det er ikke vårnatt nå, men månen er stor og gul. Jeg har forsøkt opp gjennom årene å få til et bra bilde med månen hengende i en kvist, men avstandene er jo så forskjellige, så det er ikke så enkelt for en amatørfotograf. Har du lyst å lese stykket, finner du det her.

_mg_3029-2 Månen hang stor og messinggul på en kvist …