An-Magritt

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe helt annet, men dagene har fløyet. Lørdagens Klassekampen kom hit sent på kvelden, levert av Kvikkas. Og med den lørdagens portrett: Ann-Magrit Austenå. Lederen for Noas. Vi hører og ser henne stadig. Nå sist i en duell med Sylvi Listhaug i ”Dagsnytt atten”. Jeg har tenkt på det mange ganger. Er hun en av alle de An-Magritt’ene vi var i kontakt med i 1994, den gangen vi i Rugeldalen etterlyste unge og gamle jenter med navnet An-Magritt? Da vi samlet dem til treff i forbindelse med at Røros var 350 år. Søndag kveld bladde jeg i alle mine gamle papirer. Nei hun var ikke av de 50 som var med på treffet, eller de mer enn 100 vi fikk kontakt med gjennom TV, radio og aviser. Det var første gang NRK hadde Sommer-åpent. Andreas Lunnan tente på ideen, og lot det gå som en føljetong hele sommeren gjennom. Uten ham hadde vi ikke nådd ut slik vi gjorde. Det var ganske spennende uker den sommeren. Johan Falkberget hadde jo skapt et navn. Og det var ikke så mange som hadde det. Sammen med landets aller første An-Magritt (Olsson) deltok jeg i ett av programmene. En gang skal jeg skrive om alle de fantastiske historiene vi fikk del i den gangen. For flere av dem var det akkurat som Ann-Magrit Austenå forteller: Moren leste Johan Falkberget da hun gikk gravid. Da Ann-Magrit vokste opp, syntes hun det var vanskelig med navnet som mange ikke hadde noe forhold til. Hun kalte seg Ann. Men nå synes hun det er et fint navn. Vi godtok alle variantene av stavemåter den gangen. Det var en og to n-er, med og uten bindestrek, en og to t-er og noen til. Ann-Magrit Austenå forteller om en prest som betydde mye for henne, og som ga henne en utfordring da hun giftet seg: ”Den som er mye gitt, kreves det mye av.” Jo større ressurser du har, jo større ansvar har du for å bruke dem på noe som er større enn deg selv, sier hun. På spørsmålet om hva hun tror på, svarer hun: ”Det gode i menneskene.” Jeg tror at om Johan Falkberget hadde fulgt Ann-Magrit Austenå i hennes virke, ville han ment at hun var en riktig An-Magritt. Tittelen på lørdagsportrettet var ”I vakttårnet”. Journalisten har antakelig ikke vært klar over det, men I vakttårnet er tittelen på en av bøkene til Johan Falkberget. En artikkelsamling som kom i 1936. Den siste boka for første bindet i Nattens brød kom; An-Magritt. – Ganske spesielt! Jeg tar med noen av linjene fra den talen Johan Falkberget holdt til elevene ved Trondheim Katedralskole 25/4 – 60 ved Trøndelag Teaters oppsetting av ”An-Magritt”: … Jeg vil bare si at hun var et overmåte rikt utrustet menneske. Hun hadde vilje til livet. Hun hadde tro på fremtiden. Og det er det som bærer fremover – Det som fører de unge gjennom store vanskeligheter og frem til noe som har betydning – ikke bare for dem selv, men for samtiden, de de lever sammen med og for ettertiden. … Mange har latt seg inspirere til å framstille An-Magritt. En av de mest kjente er Kristofer Leirdals skulptur utenfor Ilen kirke. Trondheim kommunes monument for å hedre Johan Falkberget. Den rakryggede jenta som står der i loddsnorens tegn. Jeg skal ta med flere An-Magrittversjoner senere.