Juleforberedelser i Falkbergets ånd

Siden salige direktør Henning Jürgens tid hadde verksdirektørene hatt til skikk å holde et stort høstgilde for de kondisjonerte og kobberverkets underordnede betjenter, skriver Johan Falkberget i Den fjerde nattevakt. Opprinnelig var det til ære for jomfru Tine Irgens til Westervigs fødselsdag. Nå var det direktør Knoph som inviterte til gilde til ære for hans majestet Christian VII og hans kongelige høyhet prins Fredrik. Forberedelsene kan vel ligne litt på de noen av oss har hatt nettopp den siste tiden: Stadens fornemme kvinner hadde ikke lite strev uken i forveien med å blanke knapper og presse våpenkjoler og stoppe ridebukser. Og for anledningen var det stor oppstasing av Rektørsgården. Vaskekoner med stamper og bøtter og sandtraug og skjeftetuer kløv i trapper og stiger. Knoph selv førte nøye oppsyn med at ble som det skulle.” Akkurat dette med skjeftetuer lurte jeg lenge på. Hva var det? Så en dag kom en kollega med kurven full av skjeftegras eller skavgras som det også kalles. Hun kunne fortelle. Siden det var så stivt, ble det brukt til å skure med. Det var tradisjonsstoff. Men en måtte ha ”skjefteauer” skulle en finne det, for det gjorde ikke mye av seg ute i naturen. Dermed skjønte jeg også hvorfor det sto i Tårnvekteren, tredje bind av  Christianus Sextus at Peder Monsen Rugelsjøen mintes fra unge år at han og hans Kerstin hadde holdt til i en koie nord ved Fjellsjøen og plukket multer, revet skjefte og kvennstut. Det var kanskje i vanlig bruk på Falkberget også, den gang Johan vokste opp. Og kan hende Anna Falkberget var en flittig bruker? Min svigermor kunne fortelle meg at hun hadde prøvd, men det var ikke særlig virkningsfullt. Antakelig hadde hun plukket feil snelleart. Elvesnelle kanskje? For skjeftegras vokser delvis samme steder. Skjeftegras inneholder mye kiselsyre som gjør at stengelen er stiv og ru, og nesten virker som fint sandpapir. Dermed egner den seg fint til å skure og polere med. Alt av tre; bord, vegger, trekar og skjærefjøler for eksempel, egner den seg til. Jeg oppdaget mine første skjeftestengler like ovenfor gården, langs en liten bekk. Siden har jeg funnet dem mange steder i Rugeldalen. Et sted har jeg min egen ”åker”. Og jeg har sydd mang en ”skjeftetuggu” som den kalles her. Solgt mange har jeg også gjort. Jeg syr på min måte. Men jeg har sett og lest om andre varianter. Jeg liker den best slik. Noen bruker den som skrubb også. Før bruk må tuggu'n legges i bløt ei lita stund, slik at stenglene ikke knekker. Og så bruker jeg den til den er helt utslitt og bare så vidt henger sammen. Jeg må alltid ha noen liggende. I dag skurte jeg ei av skjærefjølene med ei tuggu som var godt brukt. I morgen er det stuebordet som skal skures. Vet ingen bedre måte å gjøre det på enn å bruke skjeftetuggu. Vegger venter jeg med. Til våren kanskje? Skjeftetuggu er svært godt egnet.