Fattigmannsstjerna

I kapitlet ”I hvilken time?” i siste bind av Nattens brød; Kjærlighets veier, handler det om Johannes og Hedstrøm som hver tid som helst kunne være ventet hjem etter anfaring ved smeltehyttene og sølvverket sørpå. Pontus stenger døra til hjulmakerhuset. Han hørte hovslagene fra to hester og bega seg over til hytteskriver Tvedt for å melde fra. Det var mørkt og marken var rimfrossen. Han så etter hvert trær og busker. An-Magritt hadde lengte og ventet. Og Pontus tenker: Endelig oppnådde An-Magritt at Johannes kom att i live. Helt glad ble hun vel ikke når hun fikk sjå at han hadde bare ett øie? Pontus torde ikke dvele ved det. Lagnaden tok etter Johannes! … I grunnen levde en like lenge med ett øie som med to. Og så står det: Pontus så opp på Fattigmannsstjerna. De arriverte X slett!… – Dette er Falkberget i et nøtteskall. ”Fattigmannsstjerna.” En liten opplysning som setter tankene i sving. For en del år siden holdt jeg kåseriet: ”Nattens brød, et skattkammer”. For det er fullt av slike små stikkord eller setninger. De er ikke nærmere forklart, men de inspirerer til å finne ut mer. Jeg har lært utrolig mye gjennom lesing av Falkbergets bøker. Spennende kunnskap som jeg har lett meg videre fram ut fra det han har skrevet. – Jeg fotograferte lyset over Romsdalsalpene her om dagen. En kveld noen timer etter at sola var gått ned. Jeg trodde det var et fly som kom inn over fjellene og dreide østover. Men det sterke lyset ble der. Neste kveld også. Så da skjønte jeg at det var en stjerne, eller rettere sagt en planet. Venus. Som nå er svært så lyssterk. Antakelig ville jeg sett den over Ratvollfjellet også, om jeg hadde vært hjemme i Rugeldalen. Et par dager etter var jeg i et selskap, og mot vest lyste Venus. ”Fattigmannsstjerna”, sa Bjørn. Og så fortalte han om historien om hvorfor den kaltes Fattigmannsstjerna. Dessuten kunne han fortelle om en som forleden dag hadde bestilt Romsdals Sogelags årbok fra 1998. Han ringte ham tilbake bare for å forsikre seg om at bestillingen var riktig. Ja, det var en artikkel der; Fattigmannsstjerna, som han gjerne ville lese. Men artikkelen er bare et par sider. Ja, men det var uvesentlig. Boka ville han ha. Jeg var innom Romsdalsmuseet et par dager etter det igjen, fant boka og fotograferte de to sidene. For det var bare to sider. Det var en historie fortalt av Asbjørn Sæbø det dreide seg om. ”I gamle dagar hadde fattigfolk som fór mellom bygdene her rett til hus på gardane når det leid så langt på kveld at fattigmannsstjerna (Venus) var komen på himmelen. Ein kjenner ikkje opphavet til denne retten, som truleg har vore slik andre stader i landet og. I alle fall frå Stord kjenner ein til at Venus vart kalla fattigmannsstjerna. Så mykje fjell som det er her i landet er det langt i frå sikkert at ein kan sjå Venus i skyminga!” Men Johan Falkberget visste i hvert fall at den ble kalt Fattigmannsstjerna. Så i Rørostraktene kjente de også til navnet. Dette at bøndene ikke kunne nekte fattigfolk husly, henger nok sammen med kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687. Der står det i tredje bok, 12. kapittel, 27. punkt: De Fattige, som selv kunde flytte sig, skulle have Huus om Vinteren mod Aften, naar Fæet givis; Den det nægter, bøde til Kongen et Lod Sølv; Døer den Fattige uden for hans Huus udi samme Nat, da stande til Rette efter Sagens Beskaffenhed. Selv om denne loven ved forordning ble satt i kraft fra Mikkelsdag 1688, og dette var litt etter historien om An-Magritt var slutt, så brukte altså Falkberget navnet på stjerna. Og kjente nok historien. For oss er det jo lett å søke på nett. Der råder det litt uklarhet om Fattigmannsstjerna er Venus eller Syvstjernen. Men i sin ordforklaring til Nattens brød skriver Eiliv Grue at stjerna trolig er Venus på grunn av sin lysstyrke. Slik kan altså ei lysende stjerne lede til både det ene og andre. Ser du godt på bildet kan du kanskje se stjerna over fjellet mot høyre. Kapitlet ”I hvilken time?” er en nydelig beskrivelse av An-Magritts opplevelse av at Johannes har skadet øyet. Du finner den her.