Christianus Sextus og Joe Hin Tjio

Det ligger tre vakre bøker i bokhylla vår. De tre bindene av Christianus Sextus, utgitt i den hollandske kulturserien, fantastisk illustrert av Anton Pieck. Vi var så heldige å finne dem, etter å ha trålet diverse antikvariater både i Leiden og den Haag i september 2001. Vi visste at de fantes, vi hadde sett dem i bokhylla på Ratvolden. ”… en gave for livet”, som det står forrest i boka. Om Anton Pieck og Christianus Sextus skal jeg skrive en annen gang. Men nå er det altså Christianus Sextus og Joe Hin Tjio. Jeg holdt på med noe helt annet; å skrive en artikkel til ”Rugeldølen”, medlemsbladet til Rugeldalens Venner. Det var et årstall som vi kom i diskusjon om, og for å vise at det var 1923, fant Jon fram den gamle veska etter sin far, der han hadde samlet sammen diverse etterlatte papirer. Vi fant ikke det vi lette etter, men vi fant litt av hvert annet. Blant annet en A4-konvolutt som var min og med et innhold jeg helt hadde glemt. Det var noe jeg hadde fått fra en mor etter det store An-Magritt-treffet vårt i 1994, noe jeg også skal skrive om senere. I veska var det notater, manus og ting min svigerfar hadde holdt på med. Det lå også en del avisklipp der. Og blant dem et gulnet klipp. Det sto ikke når eller hvor det hadde stått. Ei av Rørosavisene i begynnelsen av 50-tallet antakelig. Kinesisk vitenskapsmann måtte se Bergstaden Etter å ha lest ”Christianus Sextus” på hollandsk – i japansk fangenskap. ”En ung kinesisk vitenskapsmann, Tjio Joe Hin, som under krigen satt 3 år i japansk fangenskap, leste der ”Christianus Sextus” på hollandsk. Det gjorde ham til en stor beundrer av Norge. Han var i fjor enkomst på Bergstaden for å se byen, kopperverket og alle steder som er beskrevet i boka. Han gikk med en gang til å lære seg norsk. Han studerer for tiden ved SvalöfInstituttet i Sverige.” En ung kinesisk vitenskapsmann? Lest på hollandsk? Hvordan kunne det ha seg? Og hvorfor var meldingen først kommet i avisa året etter? Foruten å se alle stedene fra boka, var han på Ratvolden tro? Var det Falkberget selv som sendte denne meldinga til avisa? Ja, spørsmålene var mange. At jeg ikke hadde visst om dette tidligere. Hadde Tjio lest alle tre bøkene, eller bare den første ettersom det står ”boka” i klippet? For en krigsfange måtte den illustrerte utgaven av ”Christianus Sextus” utvilsomt ha vært sterk lesing. Selv om han bare leste første bindet. Vi må kanskje gå ut fra at han skaffet seg alle tre, om han ikke leste dem i fangenskap. Under er en av Piecks illustrasjoner: Men hvem var så denne Tjio Joe Hin det sto om i avisa? Internettet er godt å ha. Et søk ga mange treff på Joe Hin Tjio. Og hør bare: Joe Hin Tjio var en indonesisk-amerikansk cytogenetiker, kjent som den første som i 1955 fant at det normale antall menneskelige kromosomer er 46. Han var født i 1919 av kinesiske foreldre i Pekalongan, Java, den gangen del av hollandske Ostindia, nå Indonesia. Faren var fotograf. Tijo gikk på hollandsk koloniskole, ble agronom og forsket på planteforelding, spesielt på potet for å finne sykdomsresistens. Men så ble han altså japansk krigsfange, ble torturert og satt tre år i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. Etter krigen dro han til Holland der han fikk stipend for å studere i Europa, og arbeidet med planteforedling i Danmark, Spania og Sverige. Her er et bilde hentet fra nettet av den unge Tijo, antakelig fra den tiden han besøkte Bergstaden, for det står Spania på det. Han drev kromosomforskning på planter i Spania fra -48 til -59, men i alle ferier og om somrene arbeidet han sammen med professor Albert Levan ved Institutt for Genetikk ved universitetet i Lund. Når det i avisklippet står at han for tiden studerte ved SvalöfInstituttet, så var det et planteforedlingsinstitutt i Svalöv, ikke mange milene fra Lund. Hvordan han ble kjent med professor Lavan vet jeg ikke, men det var en revolusjonerende oppdagelse han gjorde der den 22. desember 1955. I 50 år hadde en trodd at mennesket normalt hadde 48 kromosomer som gorillaer og sjimpanser. Resultatet ble publisert allerede i januar 1956. Tjio snakket fransk, tysk, engelsk og hollandsk i tillegg til en kinesisk dialekt. I 1958 dro han til USA og tok sin Ph.D i biofysikk og cytogenetikk* ved universitetet i Colorado. I 1959 begynte ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland. Her han forsket på menneskelige kromosomer fram til han gikk av i 1992, men fortsatte som emeritus i 5 år. Han døde i 2001. Tenk om jeg hadde visst dette på 90-tallet. Da kunne jeg forsøkt å få kontakt. I mine søk fant jeg også ”Den lille gule boken”. Utgitt av Støttegruppen for sjeldne kromosomfeil. Jeg tar med et par avsnitt derfra: Prisca Middlemiss, informasjonsmedarbeider for støtteforeningen Unique forteller: ”En av mine minner fra tidligste barndom er av min far som kom hjem fra arbeid og fortalte at antall menneskelig kromosomer endelig var blitt korrekt utregnet. En svenske, Albert Levan, og en indonesier, Joe Hin Tjio, hadde snudd på det som tidligere var vanlig oppfatning; at mennesker, i likhet med sjimpanser og gorillaer hadde 24 par kromosomer. Ved å bruke forbedrede teknikker, som Maj Hultén så treffende sier, hadde disse vitenskapsmennene vist at vi faktisk har 23 par. Som en akademisk fysiolog, mente min far at de genetiske oppdagelsene i femtiårene ville interessere hans tre små barn.” Maj Hultén, medisinsk rådgiver for støtteforeningen forteller om bakgrunnen for at hun ville studere genetikk, men veien fram var lang: I siste studieåret måtte jeg gjennomføre et spesialprosjekt over et par måneder. (…) Jeg takket nei til samtlige (forslag), men sa at jeg gjerne kunne tenke meg å se på menneskekromosomer. Dette viste seg å være et vendepunkt. Det ble ordnet så jeg kunne få arbeide sammen med professor Levan som hadde studert musekromosomer, spesielt i svulster. (Tilfeldigvis foregikk dette arbeidet i den samme lille bygda hvor jeg hadde vokst opp.) Jeg ble tildelt et prosjekt som gikk ut på å studere effekten av strålebehandling på svulster hos mus. Men, underlig nok, etterhvert fikk jeg vite at det foregikk arbeid med menneskekromosomer på samme avdelingen! På lille julaften 1955 fikk jeg tilbud om å se gjennom mikroskopet på vakre framstillinger av menneskekromosomer. Dette var første gang menneskekromosomer kunne telles korrekt og bli ordentlig fotografert. Det er banalt, men sant å si at jeg kan huske dette som om det var i går – den sviende lukten av kromosom-fargestoffet som blandet seg med duften av tyrkisk kaffe som gjesteforsker Joe Hin Tjio hadde kokt. Det var han som framstilte kromosomene ved å klemme celler mellom to glassplater. Som en følge av prosessen fikk han knallrøde tommeltotter. Jeg satt på en høy laboratoriekrakk og trommet bena mot en benk, full av spenning. Jeg påpekte for Dr Tjio at nå kunne det være mulig å fastslå om noen mennesker med lærevansker hadde kromosomavvik som vi tidligere bare hatt sett hos bananfluer og planter (for eksempel trisomier, monosomier, translokasjoner, insersjoner, inversjoner, ringer, duplikasjoner og delesjoner). Som om han ikke ville ha tenkt denne tanken selv! Slik kan altså en lite avisklipp fra 50-tallet lede videre. Om ikke akkurat alt var Falkberget, så var det i hvert fall en spesiell mann som hadde gjestet Bergstaden en gang på 50-tallet og som sikkert Johan Falkberget hadde blitt imponert over, om han hadde kunnet følge hans vei videre i livet. På 90-tallet hadde jeg en gang ei gruppe fra Sveits på Ratvolden. De kom over fjellet fra Christianus Sextus gruve. Der hadde de sittet og lest fra ei av bøkene, på tysk. Mange har blitt svært berørt av dette romanverket. *Cytogenetikk, den delen av genetikken som omhandler sammenhengen mellom kromosomenes struktur, oppbygging og funksjon gjennom celledelingen, slik den kan observeres i mikroskop.