I bind 2 av Nattens brød; Plogjernet, er det et kapittel som heter ”Palmesøndag”. Handlingen i de følgende kapitlene skjer og palmesøndag, i Trondhjem. Selv om jeg egentlig vil at dere skal lese det hele, tar jeg med litt av teksten. Så ligger det en lenke helt til slutt i innlegget, dersom dere ikke har boka. Palmesøndagen det her er snakk om, blir An-Magritt forlovet med Johannes.
I bind 3, Johannes, i kapitlet ”I nærheten av himlen –”, har det gått ett år. Det er på nytt palmesøndag. Før vesper vies An-Magritt og konstmester Johannes i Vor Frue kirke. Pedro synger.
Jeg hadde håpet Falkberget-Ringen skulle greie å få etablert et fast palmesøndagsopplegg i Trondheim med samarbeidspartnere. I det store An-Magritt-året i 2009 da vi hadde så mange ulike programmer i Trondheim, var det ett i Vår Frue kirke med opplesning og foredrag. I mars 2011, etter at Jon og jeg hadde mottatt Videnskabsselskabets minnemedalje i gull for kulturarbeidet vårt med Falkberget, arrangerte vi ei kulturvandring: ”Gjennom Trondhjem til Vor Frue”. Den startet ved Ilen kirke og endte i Vår Frue med opplesning og sang. Særlig dette med at Pedros sang så vakkert at han fikk jobb som vikar i kirka litt lenger ut i romanverket, inspirerte meg til sammen med de ansatte og frivillige i Vår Frue å finne en ung gutt som kunne synge.
Så litt fra Plogjernet:
Aprilsolen gnistret i Holst og Angellens jernbeslåtte bryggeporter. Flo sjø skvulpet mot de grønne peler under golvene. Et par amsterdamere lå fortøydet i elvemunningen utenfor og ventet på kåppår fra Kammertjenerens smeltehytte. I staden gikk det ord at kløvjerne nektet å frakte og krevde større førselstaxter. Bare en jente skulle ha kjørt et hestelass metall nedover i uken før palmesøndag.
Ja en jente. Fabel. Tullprat.
(…)
I dag – palmesøndag – sang klokkene i Vor Frue helt ut til Munkholmen.
De litt mer ansette borgere fra Trondheim var i ferd med å gå til tolvpreken.
Bare én fremmed såes – en gammel og ulenkelig røverhøvding i gåtefull livré og full av arr i ansiktet. En krovert hvisket til en langneset skrivekarl: Han er kølfogd ved Kammertjenerens smeltehytte sør i dalom. Altså en hund fra Amsterdam? Vov! Vov!
Tjenerskap og tyender hadde ikke tid til å gå i kirke midt på dagen;
de undergivne ble nødt til å ventet til vespergudstjenesten slett VII. Da ville vertshusholderen hr. Jesper preke. Han – den lærde magister – forrettet i Vor Frue to ganger om året og nød stor ry.
I vertshuset bodde bare en gjest, en koftekledd hjulmaker fra Gyldenløve Smeltehytte, fire – fem og tyve år, mente Hr. Jesper; i gang og maner en raks og livlig svenn.
Her kom en gjest til. Inn porten fra gaten svingte en kjører i pels. Vakker hest – en blisse. Hr. Jesper spratt op. Nei hva så hans øye? En ong og staselig qvinde! Der vrengte hun pelsen og leiet gampen mot stallen. (…)
Palmesøndagens svale og gylne sol fylte den åpne stalldøren. Hestehandlere og førselsbønder holdt hus andre steder. An-Magritt lette kirkekoften opp fra ferdaspannet.
…
Ned trappen kom én springende. Klinken i svalen smalt.
Johannes! I drømme skulle hun ha kjent trinene. Han kom i store støvler.
Er det du, An-Magritt?
Ør og sanseløs la hun ut stalldøren. Vinden slet i kjolen. Johannes! Johannes!
(…)
I Vor Frues takrytter ringte det til vesper.
An-Magritt – sa Johannes i kirkedøren – no skal du få sjå brurkjerka vår. Neste palmesøndag – om så er Guds vilje – – –
Etter at vespergudstjenesten er over, blir de igjen i kirken, går fram til alteret og kneler. Johannes spør om An-Magritt alltid vil ha ham kjær. Selvfølgelig svarer An-Magritt ja.
… ute i den lyse vårvinden smilte (de) lykkelig til hverandre.
På Ratvolden er det en kopi av et manusark. Akkurat et manusark fra kapitlet ”Palmesøndag”. Jeg har en ring med Falkbergets egen håndskrift fra denne siden: Fra takrytteren i Vor Frue kirke …
Dette er en ring jeg bruker i helt spesielle anledninger, helst i Falkbergetsammenheng. Denne som er avbildet her på fingeren min er nummer to. For en gang jeg hadde en gruppe på omvisning på Ratvolden, var det en av damene som ble så fasinert av ringen at hun ba så inderlig om å få kjøpe den. Jeg sa den var jo flere år gammel, men hun ga seg ikke.
I det samme kapitlet er det også et sitat som jeg har brukt i mange sammenhenger, også i mitt eget smykke: – – – Når gleden er størst tier den. I det likner den sorgen.
Jeg tar med plakaten fra vandringa i 2011,
og lydsporet der Gard Wedø synger. Lyden er ikke helt topp, jeg hadde mistet apparatet mitt kvelden før, så det ble telefonopptak og litt utydelig i starten.
Det er en fantastisk akustikk i Vår Frue kirke for slik solosang. Unge Gard hadde prøvd ut nøyaktig hvor han måtte stå.
[audio wav="http://falkbergets-rike.no/wp-content/uploads/2017/04/Sound-clip-05.wav"][/audio]
Kapitlet "Palmesøndag" begynner her.
I løpet av mars 2020 forsvant den frie tilgangen til alle utgavene av Nattens brød fra bokhylla.no. Jeg skjønner ikke hvorfor, men skal ta det opp med Nasjonalbiblioteket etter påske.
Jeg hadde dessuten en liten seanse ute på Ratvolden med ei gruppe, delvis frivillige, fra Vår Frue kirke sommeren 2020. Jeg fortalte blant annet om hva som hadde vært gjort tidligere og håpet at de kanskje kunne videreføre dette i en eller annen enkel form kommende palmesøndager. Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg tatt kontakt med musiker Bjørn, så hadde de kanskje streamet litt musikk og noe opplesning fra Vår Frue i dag.
Jeg har ringen på meg når jeg skriver dette.
Da jeg planla vandringa i 2011, var det begravelse i Vår Frue kirke.
Ikke bare et kløkk, men ringing.
[video width="640" height="480" m4v="http://www.falkbergets-rike.no/wp-content/uploads/2017/04/MVI_7124.m4v"][/video]
Og skulle du ha lyst å lese litt om selve kirka, finner du det her.
Kommentarer