Vannposten og "Den fjerde nattevakt"

Jeg var en tur inn til Røros i dag. På vei til å dra igjen, kom jeg på at jeg måtte bort i Storgata (Bergmannsgata) for å se hvordan vannposten var blitt. – Kanskje litt dominerende? Og kanskje må det til noen piler i gata? Biler kjørte både til høyre og venstre for den. Akkurat det går seg nok til etter hvert. Men den var allerede blitt et samlingspunkt. Praten gikk livlig. Flere trakk seg unna da jeg tok bildet, men jeg fikk i hvert fall med Anne Grethe Beck Andersen og Jens Ivar Tronshart. Og det var jo samlingspunkt vann-postene var i gamle dager. Jeg har alltid syntes det var litt fascinerende å lese om det. Falkberget skriver om vannposten i Den fjerde Nattevakt: Først i kapitlet ”Ol-Kanelesa og den nye Ellen” hører vi at det har skjedd en omveltning i Elisabetstuggun; ”I stuen hos Ol-Kanelesa var rutene klare og skinnende, støvet ble omsorgsfullt sopt av bjelker og slinder, skorstenen fikk hver lørdag sin lervask og sto snøkvit mellom de brune vegger, og på skorstenssnippen og det sandskurte gulv ble grønt enerbar strødd på når hyttklokken ringte skift. Nå fikk ingen førselsbønder sitte inne hos Ol-Kanelesa med sine brennevinsbutiller og styrvolter. Han passet vel på så slåen var for ytterdøren. Ville de ham noe, var han all dagen lang nede i smien. I stuen gikk Ellen, en ny liten Ellen …” Etter at David Finne hadde tatt livet sitt, maktet ikke Gunhild å ta hånd om den lille datteren, Ellen. Det var Gunhilds onkel Ol-Kanelesa som måtte ta seg av Ellen. Han måtte være over 60 på dette tidspunktet. Men heldigvis hadde han Prest-Løsi: ”En ettermiddag i sommer traff Ol-Kanelesa henne nede ved vannposten. Hun sto der og skurte bøtten sin da han kom forbi med slegge og tang. Han stanset opp, og de tok på å prate om vær og vind; presten Thomas von Westen Hammond ble også nevnt. I hans hus hadde Løsi tjent i mange år; det var nå snart en mannsalder siden også – – – ja, tiden gikk. Hun hadde vugget jomfru Ellen mangen kveld i søvn. ”O no ha vi fått e ny lita Ellen, Løsi.” ”Hæ?” Prest-Løsi holdt handen bak øret. ”Kjære ker e ho kømmin ifrå da?” ”Ho e dotter etter’n David.” ”Og no e ho opp med Dokk, Ola?” Ja, hun var så. Og det så ut som hun trivdes overlag godt der ….” (…) ”Du som ha vøre som e mor før den ho Ellen hete ette, du fe mest vårå som e mor før den her òg, Løsi?” ”Hm, nei, je e før gammal te å ta på meg så stort ansvar.” Ol-Kanelesa lo, omtrent som det var en spøk bare det Løsi sa. Og så gikk han videre med sleggen og tangen og med smil i øyekroken. Dagen etter kom Prest-Løsi. Ja, bare for å se innom og hilse på den nye Ellen.” … Hele kapittelet kan du lese her. Neste gang vi hører om vannposten er i det siste kapitlet, det som heter ”Den fjerde nattevakt”. ”Tidlig neste morgen gikk Ol-Kanelesa i gul feldberedd elgskinnsbukse og blå skjøttrøye nedover Storgaten. Hvor skulle så klokkeren, nykledd og så tidlig på dagen?” (…) ”Ved vannposten støtte han på Joachim Fredrik Daldorph. Han var ikke mindre nysgjerrig enn de andre. Den store mann stilte seg med sin gullknappede stokk iveien for Ol-Kanelesa. ”Hvor akter klokkeren seg hen så tidlig, tør jeg spørre?” ”Je ska åt Mughøla og måle opp att grua hans Endre Pålsa.” (…) ”Uten å lette på luen og uten å se opp på direktør Daldorph, trabbelerte Ol-Kanelesa videre.” … Til slutt er vannposten nevnt nok en gang: ”Den dagen steg ingen røk opp fra Ol-Kanelesas smie; døren var slått igjen og nøkkelen tatt ut. Hvor var han så? Oppe i Elisabetstuguen var han ikke. På Bergstaden hadde ingen sett ham siden idagtile da han sto søndagskledd nede ved vannposten og talte med Daldorph. Var han hos presten?” … Vil du lese hele siste kapittelet finner du det her. Under den store kvinnemessen "Kvinner viser vei" i Trondheim i 1997, var samlingspunktet en vannpost. Jeg tror kanskje det var etter forslag fra Aud Selboe (?). Jeg var med på en An-Magrittstand der. An-Magritt var en av kvinnene som viste vei. Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal starte Falkbergetvandringen min under Litteraturfest Røros til høsten. Kanskje sees vi?