Johan Falkberget og Rørosbanen

Hadde det ikke vært for Rørosbanen, hadde ikke Johan Falkberget vært født. – Ja, det er min påstand. I disse Sommertog – Sommeråpent-tider, kan det være grunn til å se på Rørosbanens betydning for Johan Falkberget. (Bildene i dette innlegget er ikke de beste ettersom jeg er på ferie og ikke har tilgang til originalbilder eller andre bilder jeg har hjemme.) Aller først, hadde det ikke vært for at Jon Olsen Jamt hadde arbeid på Muggruva, hadde han ikke kjøpt plassen ved Rugelsjøen. Han og Olava kom dit i 1844 sammen med sin lille sønn Ole (kalt Ola, senere blind-Ola). Etter hvert fikk de barna Peder (kalt Per), Kari og Gunhild. Gunhild ble født i 1855. Eldhuset nede på Falkberget, med Rørosbanen på den andre sida av Rugelsjøen: Dernest, Rørosbanen som sto ferdig i 1877: Det var mange unge, staute menn som var med på anleggsarbeidet. De bodde på gårder rundt i bygda og skapte liv og røre rundt seg i fritida. Aasta Falkberget, Johans datter, skriver i sin bok Mor og far i unge år om den tida anleggsarbeiderne holdt til i Rugeldalen: ”Som barn hørte jeg mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbaneingeniør under anleggstiden. Hun skulle ha vært en flott jente med blanke, brune øyne, fine røde kinn og en bratt holdning, som hun forresten bevarte alle sine dager. Gamle Knut Stafne fortalte mer enn én gang, når min bestemor kom på tale at ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.” Hvem denne jernbaneingeniøren var, står det ingenting om. Heller ikke hvorfor det ikke ble dem. Men Mikkel Andreas Lillebakken fra Dalsbygda i Os var også en av dem som var med på anlegget. Han var født i 1847, altså 8 år eldre enn Gunhild. Og det var henne han kastet sine øyne på. Vi må vel gå ut fra at følelsene var gjensidige, for de forlovet seg, han flyttet etter hvert inn på Falkberget og fikk arbeid på Christianus Sextus gruve. 30. juni 1879 giftet de seg, og 30. september ble Johan Petter Lillebakken født. Senere tok han navnet Falkberget. Her er Johan 12 år gammel sammen med sin far Mikkel Andreas Lillebakken og sin mor Gunhild, født Jamt (1): For det tredje: En annen som arbeidet på anlegget var en ung mann fra Rindalen, Ole Jonsen Skjølsvold, født i 1849. Han drev med stenmuring av underganger. Han var innlosjert på Ivervollen i rugeldalen, og som Aasta skriver: ”hvor han traff den meget unge og muntre Petronille, en av døtrene i huset. Hun og Ole kom til å synes svært godt om hverandre, selv om han var tolv år eldre. Allikevel var Ole bare en ungdom, vakker og sprek, og det var bare såvidt Petronille rakk å bli konfirmert, og ”få prestehanna” da hun atter sto for alteret, denne gangen som brud, sikkert lykkelig og glad, men knapt seksten år gammel.” Petronille var født i 1862. Anders Sakrisvoll som kanskje har sjekket papirene nøyere enn Aasta Falkberget, skriver i sin bok Kvinnene nær Johan Falkberget at Petronille og Ole ble foreldre høsten 1878 til gutten Peter. Han ble hjemmedøpt, men da dåpen ble stadfestet i Røros kirke i desember, ble det samtidig lyst for det unge paret. De giftet seg i juni 1879. Petronille og Ole flyttet til Trondheim, og i 1880 fikk de dattera Anna Marie. Til sammen fikk de 16 barn. Petronille trivdes ikke i Trondheim, så etter hvert fikk Ole en stilling i jernbanen på Os i Østerdalen, og ble senere forfremmet til baneformann. De kjøpte en setervoll på Hummelvold som de dyrket opp til en bra gård. Anna Marie var på besøk hos bestemoren i Rugeldalen flere ganger. Aasta skriver: ”En dag mor og flere av bygdens ungdom var nede på stasjonen for ”å sjå på toget”, en folkeforlystelse som har holdt seg trutt gjennom årene helt opp til våre dager, ble hun var en syttenårs gutt som kom kjørende med en folkevond og bister gamp. Denne gutten tittet frimodig på den unge Anna Marie. Hun la merke til at han på en måte var ulik de andre ungdommene, og hørte siden at det var han ”Joan tu Trondala”. Dette sa henne ikke så meget, og han ble fort innlemmet i hennes glemmebok. Om han gjorde det samme, er mer tvilsomt.” Anna dro videre til Trondhjem der hun ble fotografert, den samme sommeren (1): To år senere kom i hvert fall broren Ole som hadde slåttearbeid i Rugeldalen på gården Søndre Ryen hjem til Hummelvold sammen med en fremmedkar: Han ”gikk frimodig frem, sa navnet sitt, tok den vakre unge piken i hånden og bukket dypt. En ny gest for henne. De stirret kanskje litt lenger på hverandre enn vanlig var, sikkert i gjensidig beundring. Og fremmedkaren var Johan Falkberget.”, skriver Aasta. Forlovelsesbilde (1). 4. oktober i 1899 giftet Anna Marie og Johan seg i Ilen kirke i Trondheim. Men det er en annen historie. Da jeg og Jon i 2015 hadde Falkbergetvandringa under Litteraturfest Røros, startet vi på jernbanestasjonen i Røros ettersom Johan Falkberget opp gjennom årene hadde et stort engasjement for Rørosbanen. I 1908 hadde Falkberget en artikkel i Social-Demokraten med tittel ”Med godstoget, – et billede paa norsk hastverk”. Det var vanlig å bruke godstoget ene veien når en skulle til Glåmos eller Røros for å utføre ærender, å bruke persontoget begge veier betydde at en brukte en hel dag. Det holdt seg lenge utover. I Fjell Ljom i 1924 skrev Falkberget om ”Baneformann Knut Stafne”. Det var vel den samme Stafne som sa om Gunhild Jamt: ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”. I 1921 sto Dovrebanen ferdig. Da hadde Johan Falkberget levert en fortelling til avisa Dovre på Røros med tittelen ”Børson uttaler seg om Dovrebanen”. Senere samme år sto det i denne avisa en artikkel av Falkberget ”Om Rørosbanens ombygging”. Rørosbanen var smalsporet, mens den nye banen over Dovre var normalsporet. Dermed ble den nye banen stambane mellom Oslo og Trondheim. Men ombygging av Rørosbanen til normalspor var vedtatt, selv om det tok lang tid. I 1923 ”Vil ombyggigningen av Rørosbanen bli fortsatt? Vinteren og arbeidsledigheten staar for døren”, i 1924: ”Rørosbanens ombygning”, 1926: ”Om Rørosbanens ombygning”, 1933: ”Rørosbanen er for oss et ”tapt land” og det er dette ”tapte land” vi kjemper for å vinne tilbake”, 1936: ”Slarv” (Om Rørosbanen), og ”Rørosbanens ombygning må nu iverksettes”. Tyskerne satte fortgang i arbeidet, og i 1941 sto hele strekningen ferdig ombygd til normalspor. Men det at Rørosbanen var smalsporet gjorde at den ble nedprioritert. Også dette engasjerte Falkberget: 1921: ”Togrutene paa Rørosbanen. En meningsløshet”, og 1922: Daghurtigtog paa Rørosbanen”. Allerede i 1945 begynte Falkberget å engasjere seg for mellomriksbanen, forbindelsen til Sverige over Røros. 1945: ”Når kommer det første jernbanetog – over Kjølen?”, 1951: ”Mellomriksbanen ligger ennå og sover i voggen”, og 1952: ”Mellomriksbanen” og ”Framtidens øye”. Planene ble gitt opp da svenskene i 1953 vedtok ikke å forlenge jernbanelinjen fra Hede til Funäsdalen. På 50-tallet hadde de en Rørosbanekomite som vel handlet om godstrafikk: Rørosbanen i landets tjeneste. I den sammenheng ga Falkberget et intervju i 1953 der han kalte banen for ”Husmannsbanen”. Ved jernbanens 100 årsjubileum i 1954 skrev Johan Falkberget prolog som er gjengitt i flere aviser: ”Vingehjulets sekel”, i tillegg nevner Svenne Falkbergets artikkel fra 1954: ”Jernbanen som kostet en innsjø av svette – Men fikk likevel menneskene til å drømme om livet”. I arkitektturvernåret 1975 ble Rugldalen stasjon revet. Et samlingspunkt for Rugeldalens befolkning forsvant. Foto over: DigitalMuseum. Et venteskur ble bygget. Nå er også selve stoppet der lagt ned, men huset står, foto; Norsk Jernbaneklubb: * Helt til slutt; Ole Skjølsvold hadde blitt glad i dattera Lisabeth på Ryen i Rugeldalen, og de giftet seg.  Så hadde det ikke vært for Rørosbanen, så hadde vel ikke jeg havnet i Rugeldalen heller, for Ole Skjølsvold, Anna Maries bror, er min ”svigerbestefar”. Kilder (1) Aasta Falkberget Mor og far i unge år (2) Titlene på avisinnleggene er hentet fra Hans Svenne Johan Falkberget i Norge – En bibliografi