Johan Falkberget og samene, del 2

Grunnen til at jeg først begynte å se etter spor av Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor i forhold til Den fjerde nattevakt. Jeg skal komme tilbake til det. Men nå når jeg først har begynt å ta tak i dette stoffet, skjønner jeg at jeg nok må ha en del 3; nettopp om Den fjerde nattevakt. 1. mai i 1948 hadde Johan Falkberget talen «Hvorfor jeg skrev», i NRK. Den er gjengitt i I lyset fra min bergmannslampe . Der sier han at han foretrekker å svare «omveges». Og han trekker fram sin gode kamerat, fjellfinnen Morten Kant. Om da de arbeidet sammen i stenskjæringen ved Fjellsjøen. Om Morten som strevde med å holde lensmannen unna og hvert halvår bønnfalt sine fordringshavere om henstand. I de lyse vårnettene satt Johan og skrev på sitt manus i Zola og Gorkis ånd. Han leste for Morten det han hadde skrevet. Men renteslaven Morten sovnet stadig. Hver gang Johan forsøkte å vekke ham, svarte han «Det er aldeles storartet, Falken!» før han sovnet igjen. Til slutt: «Morten!» «Det er din stilling i samfunnet! I morgen går du til grunne!» – Morten kjempet på så mange barrikader. På verdensutstillingen i Paris sommeren 1889 gikk han i skinnmudd på ski i hvetemel. I førti varmegrader! – Han ble tiljublet av titusener og fikk vin og blomster – og nesten ingen penger. Fattig dro han og fattig og «berømt for en dag» kom han tilbake – til stuguen og tvangssalgene. Da Morten i 1926 dro til Oslo i håp om å tjene litt, var det for å vise seg fram for ei krone, sammen med det magre reinsdyret sitt. Han fikk lunge-betennelse og døde. I talen sier Falkberget: «Om vårnatten ved Fjellsjøen rakte Morten meg et program. Og der sto det: «Vekk Morten! Vekk alle sovende Morten’er i verden!» Jeg tør ikke påstå ar det lyktes meg. Likevel nevner jeg at mine ord – i skrift og tale – har klart å holde en og annen Morten såpass våken at han berget stuguen sin – på livets store bergstad.» Skulle du ha lyst til å lese hele talen, finner du den her. I del 1 skrev jeg at Morten Kant nok har gitt Johan Falkberget inspirasjon som vi kan finne igjen i flere av fortellingene og romanene. Morten Kants egen historie har han også brukt. I romanen Ved den evige sne fra 1908 handler det blant annet om livet ved Fjellsjøgruva (Falkberget kaller den det, men det er jo ikke den egentlige Fjellsjøgruva.) Her arbeider blant andre Jonse og Fin-Morten sammen med finnegutten Nils, lappegutten skriver Falkberget også, ved knusemaskinen. Det handler om sult og harde arbeidsdager, men også om sanselig kjærlighet med vakre naturskildringer. En dag trekkes Nils inn i maskinen. Fin-Morten hadde sett varsel om at en ulykke ville skje. Året etter, 1909, kom fortsettelsen; Urtidsnat. I en nyere utgave er språket modernisert. Blant annet skriver nå Falkberget Finn-Morten. Her møter vi ham, eller Morten Finn som Bjarta på kontoret sier, Jonse og de andre igjen. Mest handler det om Jonse og Bjarta, men livet på gruva er sentral. Finn-Morten sliter stadig med å få endene til å møtes uansett hvor hardt han sliter. Lønna går ofte direkte til dekning av det han skyldte hos kjøpmannen. Det var smått om mat for Marit og ungene. En gang da Morten gjorde seg fortvilet klar til å slakte lammet, kom en flokk arbeidskamerater. De hadde «skramla» berslønn til ham. «Fattig-folk fe hjelpes åt!» sa Henning Heggeli. I Urtidsnatt kan vi kjenne igjen flere forhold som Falkberget skrev om i minnetalen sin over Morten Kant i 1927. Da Urtidsnatt kom i 1909 var den en liten roman på omtrent 150 sider. Den bærer tydelig preg av Falkbergets mange prikker og tankestreker; – tre prikker, fire prikker, – en, tre og fire tankestreker. Og mye luft, slik han brukte i debutboka Svarte fjelde.  Urtidsnatt er tatt inn i Runer på Fjellveggen. Mange av prikkene og tankestrekene er fjernet. Det er ikke så mye luft igjen, og romanen er blitt til en fortelling på 70 sider. I 1910 kom Vargfjeld. En bok med små fortellinger. «Fegd» handler om finnegutten Bør Enason som en vinternatt kommer over fjellet til doktoren for å få medisin til kjæresten sin, Klætta, inne ved Sotåhaugen. Bør hadde hørt kirkeklokker: «Det var nok noen som kom til å legges på likstrå derinne i fjellene i vinter. Slo aldri feil når kirkeklokkene hørtes nord i fjellene. Da var noen feig! Og denne gangen var det nok fegden hennes Klætta. (…) «Det var lungebetennelse Klætta hadde. Og nå var hun kommet inn i det sjuende døgnet. Dødsdøgnet.» Doktoren blandet sottvatten. Bør kjørte med rein i måneskinnet i frost og kaldsno. «Vargfjeldfinnen» er en annen av de små fortellingene i Vargfjeldet. Om den gamle vargfjellfinnen Isak som en natt sitter og passer varmen, dupper av og drømmer om livet sitt. I Runer på fjellveggen finner du både Urtidsnatt og Fegd. I 1912 kom En finnejentes kjærlighetshistorie. På Narvesens Kioskkompani. Den handler om Eva, den vakre datteren til Isak Uglefjeld og Serri. Som Isak vil skal reise til byen for å gå på skole. Utgiverens forord: Helleristninger – Historier fra Fjeldet og Jagten kom i 1916. Også den har en fortelling om samer; «Finn-Tjønna». Om finnejenta Ane-Sofia Ridal nord fra Aursundsjøen. Tre år etter hun gikk for presten hadde hun vært forlovet med Embret «Uti den der førbanna Tufsingdala», etter at hun slo opp med ham, var hun ringforlovet med en gruvkar fra Hestdala, siden fór hun og fløi med en svenske, en fant. Og nå var det lyst for henne og Morten Paalsen. Men hun var glad i søllaten Per Ors fra Os. Hun fikk Morten til å fare over isen på tjønna for å ta en varg. Isen brast, slik hun ønsket. Ane-Sofia ble gift med Per Ors; «men av dem ble det farende fant, for alt de tok seg til, fulgte det ingen lykke med. Ennå finnes det dem som mindes Søllat-fantene som folk kalte dem.» Denne historien sto også i en rekke julehefter og aviser, blant annet i Døves Jul i 1959 (side 18). Her er en av illustrasjonene fra dette juleheftet: Og så til slutt; Sol – en historie fra 1600-tallet (1918). Historien om finnejenta Siri, Sevrillens datter oppe ved Årvsjøen. Siri som traff Brødd-Sølle, berggesellen ved Arvedal. En roman som peker framover mot de store verkene som kom senere med forhold omkring kobberverket, – men som også har litt av gammel historie slik romanen starter: «Idag hadde Sevrillen igjen ofret til Horagales ute på Tullodden i Årvsjøen. Fra solen rant til den gikk ned att innpå Kjurrudalsmanen skulle offerstenen stå rød av blod. Etter ofringen hadde han gaulet død og forbannelse over de forargelige kirkene i Ålen og nede på Bergstaden – – – og over den nye Kristi tro – – – for ennå  trodde Sevrillen på «’n gammelgu» og ofret årvisst til ham sommer- og vintersolhvervs-leite. Han hadde også gaulet ilt over koppergruven sør i Ålbergja: den måtte snø ned og rause sammen og begrave de lange magre berggesellene. Og ingen måtte ta opp gruve på nytt i fjellene så lenge jorden sto. Og til sist hadde Sevrillen gaulet vondt over Brodd-Sølle.» Sol har en spesiell plass i hjertet mitt. Handlingen utspiller seg jo midt i vårt nærområde, Falkbergets rike. Dessuten var det gjennom den jeg først fikk øynene opp for at Falkberget såvisst hadde greie på planter. Og bruken av dem. Groblad for eksempel. Jeg, som livsvarig medlem av Nyttevekst-foreningen, ble imponert. Før jeg leste Sol hadde jeg nesten bare registrert gule, røde og blå blommer og tenkt at det var jo ikke mye Falkberget hadde greie på om blomster! Det har jeg måttet endre mening om. Jeg har lest Falkberget med blomsterøyne. En gang kommer kanskje min "Blomstervandring i Falkbergets rike" i bokform. Sitatene og bildene er mange, mange. Disse bøkene og fortellingene jeg her har nevnt, hører med til Falkbergets tidligste diktning. Ser en i Hans Svennes bibliografi, er det en rekke fortellinger om finner i tillegg til dem jeg har nevnt. I del 3 av dette temaet vil jeg se nærmere på Den fjerde nattevakt.