«– – – Kvelden var lys og kvit. I Bergstaden gater var det sølet og uframkommelig. Idag, langfredag, hadde snøsmeltingen begynt. Omslaget i været hadde kommet brått. Og enda det var en helligdag og alle folk var i kirkeklær, måtte de i all huj og hast ta sine jernskodde trerukker og gå løs på å skufle snøen av hustakene. En fryd og en glede var det; nå kom våren! Våren! Og tidlig kom den! De vinterfrosne sinn ble fulle av takknemlighet til ham som hadde stagget kulden og snødrevet og sendt tøvind og solskinn.» I 1825 var langfredag 1. april, ikke så langt unna i år. Sol og vind har vi, men kulda har ikke sluppet taket ennå. Likevel, først i påska tinte det skikkelig inne i Røros, vannet rant og det var hålkeføre i gatene. I fjor skrev jeg om hvor sentral palmesøndag var for An-Magritt og Johannes. Men det er flere steder som refererer til påska hos Falkberget. Sikkert mange flere enn dem jeg har med her også. Tekster jeg har lest opp gjennom årene og som jeg siden har glemt. Det henger krusifiks både nede på skriverloftet på Falkberget og i museet på Ratvolden. Mest sentral i forhold til påske er vel Den fjerde nattevekt, som sitatet ovenfor er hentet fra. Det nest siste kapitlet heter nettopp «Langfredag». – «De som hadde hørt Sigismunds tiltredelsespreken og ennå mintes den, de glemte alle hans harde ord; de glemte også hans mange feiltrinn; nå gjaldt all deres tanke den korsfestede. (…) Ingen hadde før hørt en slik langfredagspreken.» Benjamin Sigismund som nå ser 'foråret komme' vil 'så gjerne få gå det i møte enda en gang'. Sammen med Ol-Kanelesa går de om ettermiddagen ut. Ved kirkegården stanset de: «Bør vi ikke idag se om våre avdødes graver, Ole? Her skal også jeg og I en gang stedes til hvile.» Sigismund får en alvorlig knekk denne dagen, og første påskedag er det messefall. Det er klokker Ol-Kanelsea som leser teksten. Ta gjerne fram boka og les kapitlet.  Har du den ikke, finner du det her. Den lille fortellinga «Naglerne eller jernet fra Norden» (1921) er jo også knyttet til påsken og korsfestelsen. Det er bare på litt over 10 sider. I går kveld var det den som var tema i Bergstaden Ziir. Fortellingen som handler om smeden Ela som en morgen etter en veldig rus våkner og opplever at hans høyre arm er lam. I møte med Jesus fra Nasaret leges arme: «Ela, gå hjem til smie og gjør din gjerning, sa den unge mann til ham.» I 2011 deltok jeg på Humanistisk seminar på Granavolden om Falkberget; med temaet «Det smaker brød av jorden». (Selv kåserte jeg med «Vandring i Falkbergets blomsterrike».) Den ene kvelden var det en fantastisk kunstnerisk presentasjon av nettopp «Naglerne» i Stenhuset. Jeg har glemt etternavnene, finner ikke programmet heller, men Turid leste og Marie-Louise danset med tynne skjerf i ulike farger som representerte ulike personer i fortellingen. Musikk? Jeg husker ikke. Men det var en svært sterk opplevelse av Falkbergets tekst. . I Bokhylla hos Nasjonalbiblioteket ligger flere versjoner av Naglerne. En av dem er et elevarbeid fra Statens håndverks- og kunstindustriskole illustrert av Tonje Strøm i 1957. Hun ble grafiker, tegner og maler. Hennes utgave finner du her. I 1946 hadde Falkberget artikkelen Bjørnson og langfredag i Fjell-Ljom. Da Bjørnson var med toget og gikk ut på perrongen på Reitan stasjon. Den er også tatt med i I lyset fra min Bergmannslampe. Vel verdt å lese den også. Ellers hadde Falkberget en artikkel i Dagen i Bergen i 1950 som het Påsken og "Gud i naturen". Denne sto samme år i Arbeidets Rett og to år senere i Fjell-Ljom. Jeg har ikke leste den, men skal gjøre det. 1. påskedag i 1952 var det Sang og musikkveld i Røros kirke der Johan Falkberget holdt tale. En eller annen gang har jeg lest at påska var spesielt vanskelig for Johan Falkberget. I et brev, i ei bok? Jeg husker ikke. Om det var lidelseshistorien som gikk så sterkt inn på ham eller om det var  minner, vet jeg ikke. Sikkert er det i hvert fall at påska i 1913 må ha vært svært tung. Den eldste dattera, Oddbjørg som bare var 10 år gammel, ble syk etter fotografering ute i den skarpe vårlufta og døde 3. påskedag. Maleriet som henger på Ratvolden er malt etter fotografiet.Oddbjørg fikk en spesiell gravsten. PS. Etter at jeg hadde lagt ut dette innlegget, fikk jeg etter hvert vite hvordan dette med Falkberget og påske, og da særlig langfredag, hang sammen: I Ragnar Evenstads bok Vendt mot lyset - Johan Falkberget i liv og diktning, (2009) skriver Torleiv Reitan i sitt bidrag Forkynneren om Falkberget og påskehøytiden og påskebudskapet: "Hver påske levde han i bibeltekstene som hørte disse dagene til. I brev til sin venn i Härjedalen, presten Georg Granberg, nevner han noe om dette: "Det er alltid så hårdt å komme gjennom langfredag, den virkelige korsfestelsen finner sted langfredag hvert år, fordi det ikke er noe som heter 'tid' hos Jesus. Og 'tusen år er som en dag'. – Og så blir det påskemorgen! Verdens skjønneste morgen! …"

Grunnen til at jeg først begynte å se etter spor av Johan Falkbergets forhold til samene, var noen kommentarer i fjor i forhold til Den fjerde nattevakt. Jeg skal komme tilbake til det. Men nå når jeg først har begynt å ta tak i dette stoffet, skjønner jeg at jeg nok må ha en del 3; nettopp om Den fjerde nattevakt. 1. mai i 1948 hadde Johan Falkberget talen «Hvorfor jeg skrev», i NRK. Den er gjengitt i I lyset fra min bergmannslampe . Der sier han at han foretrekker å svare «omveges». Og han trekker fram sin gode kamerat, fjellfinnen Morten Kant. Om da de arbeidet sammen i stenskjæringen ved Fjellsjøen. Om Morten som strevde med å holde lensmannen unna og hvert halvår bønnfalt sine fordringshavere om henstand. I de lyse vårnettene satt Johan og skrev på sitt manus i Zola og Gorkis ånd. Han leste for Morten det han hadde skrevet. Men renteslaven Morten sovnet stadig. Hver gang Johan forsøkte å vekke ham, svarte han «Det er aldeles storartet, Falken!» før han sovnet igjen. Til slutt: «Morten!» «Det er din stilling i samfunnet! I morgen går du til grunne!» – Morten kjempet på så mange barrikader. På verdensutstillingen i Paris sommeren 1889 gikk han i skinnmudd på ski i hvetemel. I førti varmegrader! – Han ble tiljublet av titusener og fikk vin og blomster – og nesten ingen penger. Fattig dro han og fattig og «berømt for en dag» kom han tilbake – til stuguen og tvangssalgene. Da Morten i 1926 dro til Oslo i håp om å tjene litt, var det for å vise seg fram for ei krone, sammen med det magre reinsdyret sitt. Han fikk lunge-betennelse og døde. I talen sier Falkberget: «Om vårnatten ved Fjellsjøen rakte Morten meg et program. Og der sto det: «Vekk Morten! Vekk alle sovende Morten’er i verden!» Jeg tør ikke påstå ar det lyktes meg. Likevel nevner jeg at mine ord – i skrift og tale – har klart å holde en og annen Morten såpass våken at han berget stuguen sin – på livets store bergstad.» Skulle du ha lyst til å lese hele talen, finner du den her. I del 1 skrev jeg at Morten Kant nok har gitt Johan Falkberget inspirasjon som vi kan finne igjen i flere av fortellingene og romanene. Morten Kants egen historie har han også brukt. I romanen Ved den evige sne fra 1908 handler det blant annet om livet ved Fjellsjøgruva (Falkberget kaller den det, men det er jo ikke den egentlige Fjellsjøgruva.) Her arbeider blant andre Jonse og Fin-Morten sammen med finnegutten Nils, lappegutten skriver Falkberget også, ved knusemaskinen. Det handler om sult og harde arbeidsdager, men også om sanselig kjærlighet med vakre naturskildringer. En dag trekkes Nils inn i maskinen. Fin-Morten hadde sett varsel om at en ulykke ville skje. Året etter, 1909, kom fortsettelsen; Urtidsnat. I en nyere utgave er språket modernisert. Blant annet skriver nå Falkberget Finn-Morten. Her møter vi ham, eller Morten Finn som Bjarta på kontoret sier, Jonse og de andre igjen. Mest handler det om Jonse og Bjarta, men livet på gruva er sentral. Finn-Morten sliter stadig med å få endene til å møtes uansett hvor hardt han sliter. Lønna går ofte direkte til dekning av det han skyldte hos kjøpmannen. Det var smått om mat for Marit og ungene. En gang da Morten gjorde seg fortvilet klar til å slakte lammet, kom en flokk arbeidskamerater. De hadde «skramla» berslønn til ham. «Fattig-folk fe hjelpes åt!» sa Henning Heggeli. I Urtidsnatt kan vi kjenne igjen flere forhold som Falkberget skrev om i minnetalen sin over Morten Kant i 1927. Da Urtidsnatt kom i 1909 var den en liten roman på omtrent 150 sider. Den bærer tydelig preg av Falkbergets mange prikker og tankestreker; – tre prikker, fire prikker, – en, tre og fire tankestreker. Og mye luft, slik han brukte i debutboka Svarte fjelde.  Urtidsnatt er tatt inn i Runer på Fjellveggen. Mange av prikkene og tankestrekene er fjernet. Det er ikke så mye luft igjen, og romanen er blitt til en fortelling på 70 sider. I 1910 kom Vargfjeld. En bok med små fortellinger. «Fegd» handler om finnegutten Bør Enason som en vinternatt kommer over fjellet til doktoren for å få medisin til kjæresten sin, Klætta, inne ved Sotåhaugen. Bør hadde hørt kirkeklokker: «Det var nok noen som kom til å legges på likstrå derinne i fjellene i vinter. Slo aldri feil når kirkeklokkene hørtes nord i fjellene. Da var noen feig! Og denne gangen var det nok fegden hennes Klætta. (…) «Det var lungebetennelse Klætta hadde. Og nå var hun kommet inn i det sjuende døgnet. Dødsdøgnet.» Doktoren blandet sottvatten. Bør kjørte med rein i måneskinnet i frost og kaldsno. «Vargfjeldfinnen» er en annen av de små fortellingene i Vargfjeldet. Om den gamle vargfjellfinnen Isak som en natt sitter og passer varmen, dupper av og drømmer om livet sitt. I Runer på fjellveggen finner du både Urtidsnatt og Fegd. I 1912 kom En finnejentes kjærlighetshistorie. På Narvesens Kioskkompani. Den handler om Eva, den vakre datteren til Isak Uglefjeld og Serri. Som Isak vil skal reise til byen for å gå på skole. Utgiverens forord: Helleristninger – Historier fra Fjeldet og Jagten kom i 1916. Også den har en fortelling om samer; «Finn-Tjønna». Om finnejenta Ane-Sofia Ridal nord fra Aursundsjøen. Tre år etter hun gikk for presten hadde hun vært forlovet med Embret «Uti den der førbanna Tufsingdala», etter at hun slo opp med ham, var hun ringforlovet med en gruvkar fra Hestdala, siden fór hun og fløi med en svenske, en fant. Og nå var det lyst for henne og Morten Paalsen. Men hun var glad i søllaten Per Ors fra Os. Hun fikk Morten til å fare over isen på tjønna for å ta en varg. Isen brast, slik hun ønsket. Ane-Sofia ble gift med Per Ors; «men av dem ble det farende fant, for alt de tok seg til, fulgte det ingen lykke med. Ennå finnes det dem som mindes Søllat-fantene som folk kalte dem.» Denne historien sto også i en rekke julehefter og aviser, blant annet i Døves Jul i 1959 (side 18). Her er en av illustrasjonene fra dette juleheftet: Og så til slutt; Sol – en historie fra 1600-tallet (1918). Historien om finnejenta Siri, Sevrillens datter oppe ved Årvsjøen. Siri som traff Brødd-Sølle, berggesellen ved Arvedal. En roman som peker framover mot de store verkene som kom senere med forhold omkring kobberverket, – men som også har litt av gammel historie slik romanen starter: «Idag hadde Sevrillen igjen ofret til Horagales ute på Tullodden i Årvsjøen. Fra solen rant til den gikk ned att innpå Kjurrudalsmanen skulle offerstenen stå rød av blod. Etter ofringen hadde han gaulet død og forbannelse over de forargelige kirkene i Ålen og nede på Bergstaden – – – og over den nye Kristi tro – – – for ennå  trodde Sevrillen på «’n gammelgu» og ofret årvisst til ham sommer- og vintersolhvervs-leite. Han hadde også gaulet ilt over koppergruven sør i Ålbergja: den måtte snø ned og rause sammen og begrave de lange magre berggesellene. Og ingen måtte ta opp gruve på nytt i fjellene så lenge jorden sto. Og til sist hadde Sevrillen gaulet vondt over Brodd-Sølle.» Sol har en spesiell plass i hjertet mitt. Handlingen utspiller seg jo midt i vårt nærområde, Falkbergets rike. Dessuten var det gjennom den jeg først fikk øynene opp for at Falkberget såvisst hadde greie på planter. Og bruken av dem. Groblad for eksempel. Jeg, som livsvarig medlem av Nyttevekst-foreningen, ble imponert. Før jeg leste Sol hadde jeg nesten bare registrert gule, røde og blå blommer og tenkt at det var jo ikke mye Falkberget hadde greie på om blomster! Det har jeg måttet endre mening om. Jeg har lest Falkberget med blomsterøyne. En gang kommer kanskje min "Blomstervandring i Falkbergets rike" i bokform. Sitatene og bildene er mange, mange. Disse bøkene og fortellingene jeg her har nevnt, hører med til Falkbergets tidligste diktning. Ser en i Hans Svennes bibliografi, er det en rekke fortellinger om finner i tillegg til dem jeg har nevnt. I del 3 av dette temaet vil jeg se nærmere på Den fjerde nattevakt.

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene. 6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp. Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema. I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8. mars i 1927 starter Johan Falkberget med å skildre sitt første møte med samen Morten Kant, eller Kant-Morten som han ble kalt: «(…) Det var måneskin og smeldkulde. Og vi hadde leiret oss rundt den gamle bileggerovnen med basunengel på siden, mens vi ventet på at klokken skulle bli 6 –, før kunde nemlig ikke lampen bli tendt, den lille «flatbrenner», som hang i en sotet ståltråd over det rødmalte slagbord. (…) Jeg var 7 år den gangen – (…) Da fikk vi høre at noen kom tassende inn i ytterdøren, sette fra seg en tung sekk på gulvet og reise et gevær opp mot veggen. Og en hund pistret. "No kjem det finna –» sa mormor. Det tok i dørklinken. Inn kom en liten mann i renskinnmudd og med høg spiss mangefarvet lue på hodet. "Ku kveld og signe kvila!» hilste han med syngende – men litt grovere stemme enn fjellfinner i almindelighet har. (…) Han var en mann på noen og tredive, blåsvart i hår og skjegg, litt "vinnøgd" og med en stor fyldig munn og sterke snøkvite tenner. En praktfull skikkelse i full finnstas –, de mange blå og røde snorer på pesken og luen, det perlestukne belte rundt livet og det utbroderte halsbånd, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. (…) Om "Norges og Sveriges konge" hadde sittet der, vilde jeg ikke ha hatt større respekt for ham enn jeg hadde for 'n Morten den kvelden. Den gangen var 'n Morten reneier. Han var konge i fjellet, nettopp gift med Marit, en av de rikeste finnejenter på Kjølen. (…) Han var av de eldste og beste av "urbefolkningen" der østpå. " Avisstykket som går over to dager, er vel egentlig Falkbergets minneord over Morten Kant som døde i 1926. Det er alfor langt til å gjengis her, synd det ikke er tilgjengelig på nett. Men jeg tar en liten oppsummering: Falkberget skriver om hvordan Morten mistet reinen sin; skadeerstatninger for beiting på bøndenes jord, advokathonorarer, saksomkosninger, handelsmenn som tok rein i betaling når det ikke var penger til oppgjør. I 1900 ble Johan Falkberget og Morten Kant arbeidskamerater ved Kongens gruve. Sammen drev de i en fjellskjæring ved Fjellsjøen. Om nettene overnattet de i en gissen brakke. Morten fisket på isen, Johan gikk på jakt etter rype om kveldene. Dessuten skrev Johan på førsteutkastet til "Hauk Uglevatn". Han forsøkte å lese høyt for Morten, men han hadde lett for å sovne. – Vinteren etter arbeidet de ved gamle berghaller i Arvedalsgruva. De arbeidet sammen i mange år. Det var hardt slit. Særlig for Morten. Han og Marit mått gi opp reindrifta og flyttet inn til Bergstaden. De mistet flere av sine barn i tæring. Etter at Falkberget flyttet tilbake til Rugeldalen og Ratvolden, var Kant-Morten jevnlig, hvert halvår, innom Ratvolden. Det var driftsstans ved kobberverket noen år, Morten ga seg til som fjellvatnsfisker: "En konges selvfølelse hadde han, den lille uanseelige mann med skinnsekk på ryggen og en lang hjemmegjort fiskestang over akselen, humpende og småjodlende fra fjellvatn til fjellvatn." Han leverte fjellfisk på Ratvolden og tok seg tid til mang en fortrolig prat over en sigar med sin gamle arbeidskamerat.  Men også før dette, når Falkbergetfamilien var hjemme i Rugeldalen om somrene, må Morten Kant ha vært innom, for på Rørosmuseet har de et maleri malt av Signe Bergstrøm Sæthre i 1920. Det viser Morten i eldhuset i Trondalen (Falkberget). "Idet heletatt var morgenen, solrenningen, Mortens beste tid: "Den som vil sjå noe rart må vårå oppe når sola rinn –" sa han. Han holdt på at alt i naturen, dødt som levende, var utkvilt etter natten." Morten kunne en hel del sagn. Mye av det Johan Falkberget har skrevt i fortellingene sine, kan vi tro er inspirert av Mortens sagn i arbeidsbrakka om kveldene og i praten i Trondalen og på Ratvolden. Fortellinga "De store fjellvidders barn" i boka I nordenvindens land (1924) har en etterskrift: "Kant-Morten, min gamle ven og arbeidskamerat fra gruverne: jeg skal hilse Jer alle fra ham! Han lever endnu. Nu er han snart 70 år." Og Falkberget avslutter med å skrive at om noen vil sende ham en hilsen så er adressen Hr. Morten Kant, Røros. Han trenger sterkt til et hørerør, for han hører så dårlig: "Saa han endnu engang kunde faa høre rypen kagle i vierkjerrene i de kvite vaarnætter og myggen danse i solskinnet inne på Bergshøgden. Nye fiskesnører skulde han ogsaa ha raadd sig. Hans svarte hestetaglssnøre er for grovt og gammeldags – ørreten i Riasten og Fjeldsjøerne er blit for kultivert og moderne, den lar seg ikke mer by redskaper fra stenalderen." I avisomtalen i Arbeidets Rett avslutter Falkberget: "For en tid siden ble han og Marit med i en "sameekspedisjon" til Oslo. Der ble han syk og døde. (…) Bergstadens gamle solbrente og sterke ansikt har igjen mistet en strek, en fure. Han var som sagt en ulærd mann, men likefullt en av dem, som mange ting er åpenbaret for. Hans gode hjertelag og lyse livssyn – det maner en tver og gnaven slekt til efterlevelse. På hans gravsten kan det med full rett ridses inn: "Gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinding." Bildet av Morten Kant og Marit er fra utstillingen på Rørosmuseet: Så tilbake til fortellingen "De store fjellvidders barn". Den hadde først stått i Arbeiderbladet og i Arbeidets Rett før jul i 1923 og i Waren Sardne i februar og mars i 1924. Waren Sardne var den sørsamiske avisa som kom ut på Røros i periodene 1910 -13 og 1922 - 24, grunnlagt av samehøvdingen Daniel Mortenson. Falkberget hadde flere fortellinger, en artikkel, et dikt, et eventyr og så nekrolog over redaktøren, den samepolitisk organisatoren, aktivisten og reindriftssamen Daniel Mortenson i 1. oktober i 1924. Først;– gammelt bruktes både finn og lapp om samer, i Rørostraktene. Fortellingen, kanskje heller en artikkel, er ganske sikkert inspirert av Falkbergets gode kjennskap til hva samene hadde å slite med gjennom sitt vennskap med Morten Kant. Jeg tar med litt fra "De store fjellvidders barn". Er du interessert i å lese hele finner du den her. "(…) Videnskapsmænd – og jurister, som har faat lappesaker aa føre – har drøftet hidsig og hensynsløst spørsmaalet om hvorvidt disse fjeldstrækninger har været bebodd av finner fra Alders tid. Videnskaps–mændene har stoppet op ved anno 1620. Her har de tapt sporene i de gamle dikumenter og skindbreve. Juristene har likevel gjentagne ganger uttalt, at bosætningen der paa stedet maa antages aa være adskillig ældre. De, som steller med videnskap er imidlertid litet mottagelige for antagelser, de forlanger beviser, kjendsgjerninger!   Fantasi frabedes!   De glemmer i en beklagelig grad, at det er folk med fantasi som sætter dem paa sporet. Nu er det ikke for aa knive ned videnskapsmændene og ile juristerne til undsætning, at jeg vil prøve paa aa bevise, at finnene har hat tilhold paa Dovre og langs Kjølen fra Alders tid og endnu længer. Jeg har stor respekt for alle som er lærde og aandsfraværende; de maa bare ikke indbilde sig at "vi alene vide" – – – vi, som ingen ting vet, vi vet ogsaa et og andet." Lærde og åndsfraværende; ja, Falkberget fikk sagt det! Et stykke lengre ut i stykket skriver han: "Jacob Hilditch (Trangviksposten; min kommentar) har skrevet en mesterlig, men ikke desto mindre rystende fortælling om finne-drengen. Den burde vore myndigheter læse med alvor og ettertanke. Jeg vil ogsaa tilraade dommere og sorenskrivere, som skal dømme i lappesaker, aa gjøre sig bekjendt med denne skildring. Det vilde heller ikke skade om det ved lov blev paabudt, at den skulde forelæses høit, klart og tydelig i høiesteret umiddelbart foran domsavsigelser i saker som angaar samerne. Naar dyresteken bæres ind paa det bugnende bord, burdeden ledsages av et kort utdrag av nævnte fortelling – det vilde i høi grad bidrage til aa øke forstaaelsen av det folk, som er henvist til aa ernære sig paa de golde og øde fjeld." Skulle du ha lyst til å lese Hilditchs fortellingen, Finn-Drængen, ligger den på bokhylla. Og Falkbergets bruk av samer i litteraturen, kommer jeg tilbake til i del 2. Begynnelsen av artikkelen om Morten Kant i Arbeidets Rett, kanskje er det mulig å lese:  

Vinteren er i ferd med å innta Falkbergets rike. Det er tid for å ta opp igjen arbeidet med bloggen. Denne uka er det ett år siden jeg startet. Temaene står i kø. Aller først må jeg gjøre meg ferdig med det jeg lovet i april: Et innlegg om Ratvoldens framtid, del 2. I del 1 skrev jeg om intervjuet med Aasta Falkberget i 1967 der hun uttalte: “… Og tidligere en gang så ville Falkberget gi eiendommen til kommunen, men etter hva jeg forstår ble det et alt for stort økonomisk løft for kommunen, og det ble ikke noe av det hele.” Jeg trodde ikke jeg hadde hørt om det før, men i Jul i Fjellheimen for 2014 sto det en artikkel om Ole J. Kværneng med en rekke bilder fra hans album. Kværneng var ordfører i Røros i 16 år fra 1952, fra 1964 i den sammenslåtte storkommunen Røros. Et av bildene, det som er vist under, har denne teksten: “Møte på Ratvolden – Johan Falkberget, fylkesmann Skrindo, ekspedisjonssjef Leif Wilhelmsen og meg. Vedrørende Falkbergets tilbud til Røros kommune om overtakelse av Ratvolden og Falkberget!” Det er Kværneng med ryggen til. Det står ikke noe mer i artikkelen om denne hendelsen, men Tor Inge Mølmann som har skrevet den, mener bildet var fra 1963. Det er litt usikkert, for Ratvolden lå da i Glåmos kommune. Jeg har ikke undersøkt i kommunens arkiv, det må sikkert foreligge noen referater i forhold til Falkbergets tilbud. Et tilbud som altså kommune, fylke og stat da takket nei til. På det tidspunkt var Johan Falkberget nærmere 84 år gammel. Sønnen Magnus døde i 1957, han etterlot seg ingen barn. Hustruen Anna døde i 1960, og Johan satt igjen alene på Ratvolden. Dattera Aasta, født i 1905, hadde ingen egne barn, men adoptivdattera Berit. I tillegg hadde Johan og Anna fosterdattera Agnes; Annas niese født i 1922. Falkberget regnet kanskje med at ingen av dem ville være i stand til å ta hånd om eiendommen. Som jeg også skrev i del 1: Etter at staten hadde takket nei, mottok Røros kommune i 1988 eiendommen som testamentarisk gave, alt unntatt hovedhuset nede på Falkberget. Det Aastas datter fikk. Hovedhuset der nede fikk kommunen tilbud om å kjøpe i 2012, men kommunestyret presterte altså å takke nei. Et stort tap i forhold til helheten i Falkbergets oppvekst og liv. Ordet skandale er brukt av andre i denne sammenheng. Etter at Falkberget-Ringen ble stiftet i 1984, tok de over omvisningene på Ratvolden. Foreningens formål er å styrke interessen for Johan Falkbergets diktning ved bl.a. å samle medlemmer og andre interesserte til foredrag, seminarer og ekskursjoner som kan belyse forfatterskapet. Det ligger også i formålet å bidra til å ta vare på dikterens hjemsted Ratvolden og fødestedet Falkberget (Trondalen) og andre synlige minner om dikteren, og å støtte arbeidet med å bevare miljøet som kan belyse forfatterskapet og det arbeidsliv som Falkbergets bøker forteller om.  Fram til da hadde Turistkontoret på Røros hatt ansvar for omvisningene noen år.  Rugeldalen Utviklingsselskap AS som ble stiftet i 1989, tok så over omvisningene. Det ble sørget for parkeringsplass utenfor selve området og skaffet til veie en tømmerhytte ved inngangen til området. En hytte som kunne fungere som informasjon, kafe og butikk med salg av billetter, bøker og annet. Utedo ble også bygget, med kommunale midler. Aktiviteten på Ratvolden ble etter hvert stor. I flere år hadde vi tre omvisninger per dag. Utviklingsselskapet ble startet som et resultat av studieringen “Utvikling basert på bygdas egne ressurser”, gjennom Norges Vel. I en forprosjektrapport først på 90-tallet la vi fram en rekke muligheter for utvikling omkring Johan Falkberget, både på Ratvolden og i det vi kalte Falkbergets rike; de stedene som kunne knyttes til hans forfatterskap. Informasjonshytta, Litjklettstuggu, var ett resultat av dette arbeidet. Selv hadde jeg administrativt ansvar for den daglige driften om sommeren. Omvisningene deltok jeg også i. Jon, min mann som er arkitektutdannet, var fylkesantikvarens stedlige representant i det restaureringsarbeidet som ble satt i gang etter at kommunen mottok Ratvolden. Han har vært omviser nesten hele tiden siden vi startet og har de senere årene også vært vaktmester. Planene fra Utviklingsselskapet resulterte  bl.a. i et forprosjekt om ei Storklettstuggu. Et senterbygg med rom for besøkende hele året, med rom som hadde mulighet å ta større grupper, skiftende utstillinger, ordnede sanitærforhold og lignende. Museet på Ratvolden er jo ikke oppvarmet, så sesongen slik det er der i dag, er begrenset. Men planene våre havnet i kommunale skuffer, folk sluttet og det var vanskelig å få noe gjennomslag. Utviklingsselskapet ble lagt ned i 2002. Fram til 2012 hadde jeg avtale med Røros kommune om å fortsette med virksomheten på Ratvolden for egen regning gjennom firmaet mitt. Destinasjon Røros tok over omvisningene i 2012, men ville ikke ha noe ansvar for kafe og butikk. Falkberget-Ringen hadde på dugnadsbasis noen år åpen kafe i helgene. Det arbeidet jeg hadde startet opp med "Onsdagskveld på Ratvolden" med kåserier, har de også videreført. Nå i sommer var det Rørosmuseet som tok over omvisningene. Det vil si,  kun omvisninger for bestilte grupper. Ingen fast omvisningstid for "vanlige" turister. Og ingen kafe i Litjklettstuggu, bare Onsdagskveldene har vært videreført av Falkberget-Ringen. Det har vært en ganske stille sommer på Ratvolden, selv om det stadig er  folk som rusler rundt der, for det er et vakkert kulturturområde, og grinda er alltid åpen. Men noen omvisning har det altså ikke vært. 22. juni i år vedtok Røros kommune sin nye kommunedelplan for 2017 - 2029: "Med kultur for kultur": Her har Ratvolden og Falkberget fått noen avsnitt i kap. 2.6. Det står faktisk to ganger i planen at Ratvolden er Johan Falkbergets fødested. Dumt med slike unøyaktigheter, men det lar seg vel rette opp. Johan Falkberget var født og vokste opp på Falkberget. Gården Ratvolden bygget han selv opp da han kom tilbake til Rugeldalen i 1922, knapt 43 år gammel. Som jeg vel har skrevet før, Ratvolden ligger 600 m nord for Falkberget, litt opp fra Rugelsjøen. Men eiendommen omfatter både Ratvolden og Falkberget. Og som det står i kulturplanen: I hovedsak kan man si at den systematiske formidlingen rundt Falk­berget skjer på Ratvolden i løpet av sommeren. Og: Imidlertid ser vi at det over tid har blitt færre og færre som har benyttet dette tilbudet. Det har aldri vært noen grundig diskusjon om hvorfor det er slik at det stadig har blitt færre. En vesentlig årsak mener jeg er at Rørosguiden i den tiden vi startet opp hadde om Falkberget i innledningen og god omtale og plassering av tilbudet på Ratvolden langt framme, men etter hvert da vi fikk utvidelsen av interesseområdet for det som ble hetende Destinasjon Røros, fikk Falkberget og Ratvolden mindre og mindre plass og havnet lengre og lengre bak i Rørosguiden. En annen årsak er kanskje det som tidligere fylkeskonservator Haanshuus i begynnelsen av 90-tallet uttalte under en befaring på Ratvolden; at diktermuseet slik det sto var håpløst utdatert. Aasta Falkberget ville jo ikke ha noen innblanding i hvordan hun laget museet. Hun ville ha frie hender. Hun satte i gang en del arbeider i "gammelstuggu" før hun åpnet den for besøkende. Og slik har det altså stått i nesten 50 år. Det er klart at huset kan danne ramme om formidlingen, men det er på ingen måte slik det var den gang Johan Falkberget bodde der. Heldigvis fikk vi i 2007 åpnet stua i nyhuset for omvisning. Der står det noenlunde slik det var da Falkberget levde. Men fra faglig hold er det for eksempel anbefalt å fjerne vegg til vegg-teppet. Opp gjennom årene har jeg deltatt på en del møter og konferanser, bl.a. for nordiske  litterære museer, og besøkt en rekke forfattermuseer og fulgt arbeidet om hvordan en del forfatterhjem har vært restauret og utviklet med tanke på formidling. Det er litt stusselig å se hva vi da tilbyr besøkende på Ratvolden. I kulturplanen står det som et av hovedmålene at Ratvolden skal vedlikeholdes og utvikles som arena, med delmålene 2.6.4. Ratvolden skal være i god teknisk stand og 2.6.5. Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning. I tiltaksdelen av planen er de tilhørende punktene 2.6.4. Følge opp og utvikle vedlikeholdsplanen (NIKU-rapport) for Ratvolden/Falkberget og 2.6.5. Samarbeide med lag og foreninger og enkeltpersoner for å skape aktivitet på Ratvolden og Arbeide for bedre informasjon og formidling til besøkende på Ratvolden. Jon og jeg sendte inn kommentarer i høringsrunden for kulturplanen. Noe ble tatt hensyn til, men vi hadde også forslag om et ekstra delmål i tillegg til dette at Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning: Ratvolden skal framstå som et attraktivt forfattermuseum, med tilhørende tiltak: Museumsfaglig vurdering av tilbakeføring av interiør, Strategiutvikling av formidlingen på Ratvolden og Forhold omkring dikterloftet på Falkberget må avklares. Dette fordi det aldri har vært en grundig vurdering av museet i faglig sammenheng, verken som rent museum eller som forfatterhjem. Når det gjelder vedlikeholdet av Ratvolden og at eiendommen skal være i god teknisk stand, står en i årene som kommer foran store løft. Helt fra Røros kommune tok i mot eiendommen i 1988 har det vært utført arbeider med vedlikehold. Men husene er mange, det er fortsatt mye som må gjøres. I sommer sto hovedhuset ferdig etter at det var skiftet en del utvendig panel og malt, slik at det framstår i mye bedre stand enn tidligere. Nå mangler det bare maling av grunnmur og reparasjon av trapp. Og så er det alle de andre husene som tydelig viser at arbeidet er nesten uendelig framover. Jeg har vært svært selektiv i mine valg av motiver når jeg har tatt bilder som jeg har brukt i formidlingen. Jeg har ikke villet fokusere på hvordan det egentlig står til. Her er bare et par eksempler som viser hva som står for tur når det gjelder maling av de husene som de fleste ser når de kommer ned på tunet; gammelstuggu og driftsbygningen. Og i sammenheng med vedlikehold, eller om en skal kalle det oppgradering: Det er mange år siden det har vært sikkert innlagt vann på Ratvolden. Nå fungerer ikke anlegget. Heller ikke er det noe avløp. Uansett hvordan en ser for seg at Ratvolden skal brukes i framtida; sanitæranlegg, vann og avløp bør stå høyt på prioriteringslista. Det er ganske tungvint å arrangere ting der slik det er i dag. Opp gjennom årene har det også vært ønsker om å ta i bruk driftsbygningen eller låven på ulike måter. For en del år siden da jeg var med i styret for Falkberget-Ringen, hadde vi en dugnad der vi ryddet unna en mengde materialer etter restaureringsarbeidene, for å få et åpent rom. Men det ble ikke fulgt opp videre. Sett i forhold til hvordan andre forfatterhjem er utviklet, er dette med bruk av driftsbygning en spennende tanke, men det er både omfattende og dyrt å få til noe slikt. Da må virkelig Røros kommune begynne å tenke nytt. Et første skritt er i hvert fall å få museumsfaglig vurdering av hvordan en skal ta hånd om alt det som finnes rundt i husene og hvordan en eventuelt skal rydde. Gjenstandene er registrert, men hva som videre skal skje med dem, er det ikke tatt noen stilling til. Her bare et lite glimt fra låven. Vyene for Ratvolden i kulturplanen er ikke særlig store. Men kanskje kan en ta formuleringen "Ratvolden skal være en viktig arena i formidlingen av Falkbergets liv og diktning" som en start på at en nå virkelig vil ta fatt i de litterærmuseumsfaglige spørsmålene. Det blir til syvende og sist et spørsmål om penger, kultursjefens vilje til å sette det i budsjettet og politikernes vilje til å prioritere det som grunnlag for å søke om eksterne midler. I 2022 er det 100 år siden Falkberget begynte å bygge Ratvolden. Det ville være så fantastisk om Røros kommune da kan vise at de har et forfatterhjem de er faglig stolt av å vise fram. I sitt besøk på Ratvolden i forbindelse med bispevisitasen for et par år siden, var den gang biskop Tor Singsås helt grepet av stedet og den formidlingen han der fikk av Falkbergets litteratur. På et møte i februar i år, på Røros gjentok han flere ganger dette med "stedets kraft". Hvor fantastisk stedet Ratvolden var. Hele Kulturplanen finner du her, kapittel 2.6 i hovedmål og tiltaksdel omhandler Falkberget og Ratvolden, jeg har bare tatt med litt.  

Nettopp nå som årets siste forestilling av musikkteateret Elden står for døren, kan det være fint å ta et lite blikk inn i Falkbergets litteratur omkring dette temaet. Johan Falkberget interesserte seg tidlig for Armfeldts felttog. Eli Sjursdotter som kom i 1913 starter slik:         Det var våren etter Armfeldts store dødstog over Tydalsfjellene. Pelle Jønsa hadde vært med i felttoget, han deserterte, ble igjen i Norge og etter hvert traff han Eli på Rugelsjøsetra. Innimellom minnes han krigen og felttoget, og har mareritt. Allerede her gir Falkberget oss noen sterke scener. For eksempel: "Ikke fantes der den kar på skogen i Dalarne som la Pelle Jönsa i ryggtak, enda han var bare 18 år. Men så kom krigen. Fortsettelsen kan du lese via lenken. I romanen er det også en sterk historie om en tydøl som har sett Sjur Halgutusveen komme med et ferdalass oppi Bokkhammarfjellet. Den bygger vel på historier som gikk i ettertid. Det begynner slik og fortsettelsen leser du ved å klikke på lenken: Men i Halgutusve-vedskjulet ble det rett som tiest slengt innom en øks med blod og menneskehår på eggen. Eli Sjursdotter ble filmatisert i 1938. Filmplakaten viser i tillegg til Eli også felttoget som danner et viktig bakteppe. Filmen starter med en fortekst: ”Det var vinteren ufredsåret 1719. Carl XII lå ved Fredriksten. Karl Gustav Armfeldt hadde med sin armè trengt inn i Norge for å erobre Trondheim. Dette mislykkedes og Armfeldt bega sig med sine karoliner i bitende vinterkulde og forfulgt av de utplyndrede bønders skarpskyttere på tilbaketog over Tydalsfjellene. Og snestormen kom i all sin velde, og de færreste av de utmattede, uthungrede og elendig klædte karoliner så noensinne sitt fedreland igjen. Ennu idag sier Rørosbøndene når vinterstormen hviner over fjellene: ”Idag er det svenskevær. Ikveld går Armfeldts spøkelsesbrigade over Tydalsfjellene.”” Sonja Wigert spiller Eli. Leif Sinding har regien. Han skulle alltid ha lykkelig slutt på sine filmer, så filmen stemmer ikke helt med romanen. Men det er en ganske sterk start på filmen, der soldatene vakler avgårde over fjellet i snøvær og storm. I Christianus Sextus, romanverket i 3 bind som kom i 1927, -31 og 35, handler det mye om 13 jemter som kommer tilbake til Røros 5 år etter den store Armfeldttragedien for å få seg arbeid. Også her er Armfeldts felttog bakteppe for historien. Det er noen ganske sterke skildringer i romanverket. På ferden over Tydalsfjellene mot Røros ser jemtene rester etter felttoget. Noen hadde også selv vært med, selv om ingen av dem hadde vært med de la Barre til Røros. Og på Gammelgården i Stuggudal hadde de ei kiste full av rikdom som var røvet ned fra fjellet. Referansene til felttoget er så mange at det ikke nytter å legge lenker til dem, men Christianus Sextus er absolutt et av Falkbergets romanverk som kan leses om og om igjen. I bind 2, I hammerens tegn, kommer Brodde, Tol og Gølin forbi Essandsjøen. De ser fortsatt restene av utstyr og bengrinder. I den hollandske praktutgaven av Christianus Sextus som er illustrert av Anton Pieck, finner vi bildet slik kunstneren ser for seg restene av felttoget må være. En ting som forvirret litt i mange år, var at i Eli Sjursdotter skriver Falkberget Armfeldt med d, mens i Christianus Sextus skriver han Armfelt uten d. Hjemme her lurte vi lenge på hva som var riktig. Etter en tid fikk vi forklaring gjennom Geir Pollens bok Armfeldts armé: Carl Gustav Armfeldt var født i Finland som jo lå under Sverige på den tiden. Hans far og de fleste i slekten skrev seg for Armfelt. Kanskje hadde Falkberget i sine litteraturstudier funnet ut dette, kanskje hadde generalen på et tidlig tidspunkt skrevet navnet uten d. Det er ikke godt å vite, noe hadde i hvert fall påvirket Falkberget til å sløyfe d da han kom til Christianus Sextus. Interessen for Armfeldt holdt seg opp gjennom årene, og Falkberget fortsatte å samle stoff om med tanke på en roman. Men først måtte han gjøre seg ferdig med storverket om An-Magritt, Nattens brød, der siste bind kom i 1959. Da hadde Johan Falkberget nettopp fylt 80 år. Året etter døde Anna og det var vanskelig å samle seg til ny skriving. Datteren Aasta skriver i andre bind av sine bøker om foreldrene, I Trondalen og på Ratvolden, at faren etter avslutningen om An-Magritt var i tvil om han var ferdig med sin skrivegjerning, han hadde jo passert 80 år.  ”… Helt slutt var det imidlertid ikke, og det spørs om far allerede da hadde i tankene den gamle idéen helt fra Grorudtiden, at det måtte forunnes ham å skrive en roman om general Armfeldt. ” Grorudtiden, det var jo i den perioden Eli Sjursdotter ble skrevet. Videre skriver Aasta at han under et besøk i Trondheim høsten 1961 sier i et avisintervju: ”Jeg har vært sterkt opptatt av Armfeldttoget – dette forferdelige felttog, som man vel må kunne si er Nordens største drama. De muntlige overleveringer er nesten like tallrike som sand på havets bredd, og man må ikke se bort fra at det gjennom 250 år har mistet mye av det opprinnelige, og selvsagt er blitt forandret i folkefantasien. … Hvis jeg makter dette arbeide kan man vel si at det blir en forløper til ”Christianus Sextus”.” Det står mer hos Aasta Falkberget om hvordan han arbeidet med å samle stoff, men det blir for langt å ta med alt her, så det kan leses ved å bruke denne lenken.  Det er i hvert fall tydelig at han begynte. I Einar Døhls bok Johan Falkberget på nært hold skriver Døhl at Falkberget våren 1962 i et brev sier: ”Den store Armfeldtromanen kommer jeg nok aldri i gang med. Mye materiell gikk direkte på St. Hansbålet denne uka.” Likevel har han nok ikke gitt opp håpet om å få det til, for i Anders Sakrisvolls bok Brevskatten på Ratvolden er det flere brevutsnitt som viser at arbeidet med Armfeldt fortsatte. Han nevner og har spørsmål i brev i 1964 både til svenske Johan Granberg og til viseskoleinspektør Karl Skancke i København. I februar 1964 skriver han til Johan Borgen: … Klarer jeg å få til boken om Armfelt, skal jeg være fornøyet. Nå holder jeg på å lese meg i hjel på Armfelt-litteratur. (Her skriver Falkberget fortsatt Armfelt uten d.)  Da gikk Johan Falkberget i sitt femogåttiende år. Noen av hans notater finnes på Nasjonalbiblioteket, men ingenting tyder på at han var i gang med selve boka. Det er synd at det ikke ble noen Armfeldtroman fra hans hånd. I Per Nilsson-Tannérs bok Karolinernes dødsmarsj som kom på norsk i 1968 i oversettelse av Einar Døhl, har Johan Falkberget skrevet forordet. Falkberget døde jo i 1967, så om han hadde tatt på seg dette da Døhl begynte å oversette, eller om han også hadde forord i den svenske utgaven som antakelig kom i 1936, vet jeg ikke. Språket tyder på at det kan være en redigert utgave av det siste. Forordet lyder i hvert fall slik: Den foreliggende bok om Armfeldts ulykkelige felttog i Norge i 1718 - 1719 er bygget op på muntlige og skrevne tradisjoner. I Sverige er boken solgt i 32 000 eksemplarer. Her er sterkt bevegede optrinn – skildret ut fra en nesten synsk evne. vi får et gripende og uforglemmelig billede av de tapre karolineres kamp mot sult, snestorm og død i Tydalsfjellene.    I den kveldende krigsatmosfære verden i dag er kommet inn i er det meget å lære av den to hundre år gamle begivenhet i Norden. Op fra karolinernes graver ved Esandsjøen lyder et rop til de to folk på begge sider av kjølen: "Hvad enn skjer, stå sammen!" Det går an å laste ned filmen Eli Sjursdotter fra Youtube Det lå to versjoner på Youtube, den ene står det 1 t 8 m på, den andre 1 t 31 m, mens fakta på Filmweb sier 1 t 19 m. Jeg vet ikke hva som er det riktige, men har du tid så er filmen vel verdt å se.

Hadde det ikke vært for Rørosbanen, hadde ikke Johan Falkberget vært født. – Ja, det er min påstand. I disse Sommertog – Sommeråpent-tider, kan det være grunn til å se på Rørosbanens betydning for Johan Falkberget. (Bildene i dette innlegget er ikke de beste ettersom jeg er på ferie og ikke har tilgang til originalbilder eller andre bilder jeg har hjemme.) Aller først, hadde det ikke vært for at Jon Olsen Jamt hadde arbeid på Muggruva, hadde han ikke kjøpt plassen ved Rugelsjøen. Han og Olava kom dit i 1844 sammen med sin lille sønn Ole (kalt Ola, senere blind-Ola). Etter hvert fikk de barna Peder (kalt Per), Kari og Gunhild. Gunhild ble født i 1855. Eldhuset nede på Falkberget, med Rørosbanen på den andre sida av Rugelsjøen: Dernest, Rørosbanen som sto ferdig i 1877: Det var mange unge, staute menn som var med på anleggsarbeidet. De bodde på gårder rundt i bygda og skapte liv og røre rundt seg i fritida. Aasta Falkberget, Johans datter, skriver i sin bok Mor og far i unge år om den tida anleggsarbeiderne holdt til i Rugeldalen: ”Som barn hørte jeg mange ganger det lavmælt ble fortalt at bestemor i sin ungdom hadde hatt stevnemøter med en jernbaneingeniør under anleggstiden. Hun skulle ha vært en flott jente med blanke, brune øyne, fine røde kinn og en bratt holdning, som hun forresten bevarte alle sine dager. Gamle Knut Stafne fortalte mer enn én gang, når min bestemor kom på tale at ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”.” Hvem denne jernbaneingeniøren var, står det ingenting om. Heller ikke hvorfor det ikke ble dem. Men Mikkel Andreas Lillebakken fra Dalsbygda i Os var også en av dem som var med på anlegget. Han var født i 1847, altså 8 år eldre enn Gunhild. Og det var henne han kastet sine øyne på. Vi må vel gå ut fra at følelsene var gjensidige, for de forlovet seg, han flyttet etter hvert inn på Falkberget og fikk arbeid på Christianus Sextus gruve. 30. juni 1879 giftet de seg, og 30. september ble Johan Petter Lillebakken født. Senere tok han navnet Falkberget. Her er Johan 12 år gammel sammen med sin far Mikkel Andreas Lillebakken og sin mor Gunhild, født Jamt (1): For det tredje: En annen som arbeidet på anlegget var en ung mann fra Rindalen, Ole Jonsen Skjølsvold, født i 1849. Han drev med stenmuring av underganger. Han var innlosjert på Ivervollen i rugeldalen, og som Aasta skriver: ”hvor han traff den meget unge og muntre Petronille, en av døtrene i huset. Hun og Ole kom til å synes svært godt om hverandre, selv om han var tolv år eldre. Allikevel var Ole bare en ungdom, vakker og sprek, og det var bare såvidt Petronille rakk å bli konfirmert, og ”få prestehanna” da hun atter sto for alteret, denne gangen som brud, sikkert lykkelig og glad, men knapt seksten år gammel.” Petronille var født i 1862. Anders Sakrisvoll som kanskje har sjekket papirene nøyere enn Aasta Falkberget, skriver i sin bok Kvinnene nær Johan Falkberget at Petronille og Ole ble foreldre høsten 1878 til gutten Peter. Han ble hjemmedøpt, men da dåpen ble stadfestet i Røros kirke i desember, ble det samtidig lyst for det unge paret. De giftet seg i juni 1879. Petronille og Ole flyttet til Trondheim, og i 1880 fikk de dattera Anna Marie. Til sammen fikk de 16 barn. Petronille trivdes ikke i Trondheim, så etter hvert fikk Ole en stilling i jernbanen på Os i Østerdalen, og ble senere forfremmet til baneformann. De kjøpte en setervoll på Hummelvold som de dyrket opp til en bra gård. Anna Marie var på besøk hos bestemoren i Rugeldalen flere ganger. Aasta skriver: ”En dag mor og flere av bygdens ungdom var nede på stasjonen for ”å sjå på toget”, en folkeforlystelse som har holdt seg trutt gjennom årene helt opp til våre dager, ble hun var en syttenårs gutt som kom kjørende med en folkevond og bister gamp. Denne gutten tittet frimodig på den unge Anna Marie. Hun la merke til at han på en måte var ulik de andre ungdommene, og hørte siden at det var han ”Joan tu Trondala”. Dette sa henne ikke så meget, og han ble fort innlemmet i hennes glemmebok. Om han gjorde det samme, er mer tvilsomt.” Anna dro videre til Trondhjem der hun ble fotografert, den samme sommeren (1): To år senere kom i hvert fall broren Ole som hadde slåttearbeid i Rugeldalen på gården Søndre Ryen hjem til Hummelvold sammen med en fremmedkar: Han ”gikk frimodig frem, sa navnet sitt, tok den vakre unge piken i hånden og bukket dypt. En ny gest for henne. De stirret kanskje litt lenger på hverandre enn vanlig var, sikkert i gjensidig beundring. Og fremmedkaren var Johan Falkberget.”, skriver Aasta. Forlovelsesbilde (1). 4. oktober i 1899 giftet Anna Marie og Johan seg i Ilen kirke i Trondheim. Men det er en annen historie. Da jeg og Jon i 2015 hadde Falkbergetvandringa under Litteraturfest Røros, startet vi på jernbanestasjonen i Røros ettersom Johan Falkberget opp gjennom årene hadde et stort engasjement for Rørosbanen. I 1908 hadde Falkberget en artikkel i Social-Demokraten med tittel ”Med godstoget, – et billede paa norsk hastverk”. Det var vanlig å bruke godstoget ene veien når en skulle til Glåmos eller Røros for å utføre ærender, å bruke persontoget begge veier betydde at en brukte en hel dag. Det holdt seg lenge utover. I Fjell Ljom i 1924 skrev Falkberget om ”Baneformann Knut Stafne”. Det var vel den samme Stafne som sa om Gunhild Jamt: ”ho var pinadø den peneste jenta en kunne sjå”. I 1921 sto Dovrebanen ferdig. Da hadde Johan Falkberget levert en fortelling til avisa Dovre på Røros med tittelen ”Børson uttaler seg om Dovrebanen”. Senere samme år sto det i denne avisa en artikkel av Falkberget ”Om Rørosbanens ombygging”. Rørosbanen var smalsporet, mens den nye banen over Dovre var normalsporet. Dermed ble den nye banen stambane mellom Oslo og Trondheim. Men ombygging av Rørosbanen til normalspor var vedtatt, selv om det tok lang tid. I 1923 ”Vil ombyggigningen av Rørosbanen bli fortsatt? Vinteren og arbeidsledigheten staar for døren”, i 1924: ”Rørosbanens ombygning”, 1926: ”Om Rørosbanens ombygning”, 1933: ”Rørosbanen er for oss et ”tapt land” og det er dette ”tapte land” vi kjemper for å vinne tilbake”, 1936: ”Slarv” (Om Rørosbanen), og ”Rørosbanens ombygning må nu iverksettes”. Tyskerne satte fortgang i arbeidet, og i 1941 sto hele strekningen ferdig ombygd til normalspor. Men det at Rørosbanen var smalsporet gjorde at den ble nedprioritert. Også dette engasjerte Falkberget: 1921: ”Togrutene paa Rørosbanen. En meningsløshet”, og 1922: Daghurtigtog paa Rørosbanen”. Allerede i 1945 begynte Falkberget å engasjere seg for mellomriksbanen, forbindelsen til Sverige over Røros. 1945: ”Når kommer det første jernbanetog – over Kjølen?”, 1951: ”Mellomriksbanen ligger ennå og sover i voggen”, og 1952: ”Mellomriksbanen” og ”Framtidens øye”. Planene ble gitt opp da svenskene i 1953 vedtok ikke å forlenge jernbanelinjen fra Hede til Funäsdalen. På 50-tallet hadde de en Rørosbanekomite som vel handlet om godstrafikk: Rørosbanen i landets tjeneste. I den sammenheng ga Falkberget et intervju i 1953 der han kalte banen for ”Husmannsbanen”. Ved jernbanens 100 årsjubileum i 1954 skrev Johan Falkberget prolog som er gjengitt i flere aviser: ”Vingehjulets sekel”, i tillegg nevner Svenne Falkbergets artikkel fra 1954: ”Jernbanen som kostet en innsjø av svette – Men fikk likevel menneskene til å drømme om livet”. I arkitektturvernåret 1975 ble Rugldalen stasjon revet. Et samlingspunkt for Rugeldalens befolkning forsvant. Foto over: DigitalMuseum. Et venteskur ble bygget. Nå er også selve stoppet der lagt ned, men huset står, foto; Norsk Jernbaneklubb: * Helt til slutt; Ole Skjølsvold hadde blitt glad i dattera Lisabeth på Ryen i Rugeldalen, og de giftet seg.  Så hadde det ikke vært for Rørosbanen, så hadde vel ikke jeg havnet i Rugeldalen heller, for Ole Skjølsvold, Anna Maries bror, er min ”svigerbestefar”. Kilder (1) Aasta Falkberget Mor og far i unge år (2) Titlene på avisinnleggene er hentet fra Hans Svenne Johan Falkberget i Norge – En bibliografi  

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik: ”To og tyvende juni 1807. Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …” (…) ”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.” Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften. Men, det skal vi vel ikke henge oss opp i. Sigismund vil ringe almuen sammen til aftensang, men Ol-Kanelesa sier det ikke er noe folk på Bergstaden; ”bersan e på gruvom”. Og øvrigheten var det ikke stor vits i å forkynne for. Det ender med at Sigismund foreslår å dra til en av gruvene, og Ol-Kanelesa sier det må bli til Ålberja, dvs. Arvedal. (Den eldste delen av det som nå betegnes som Kongens gruve i Nordgruv­feltet.) – Neste dag ved firetiden møter Ol-Kanelesa opp med matsekk på ryggen utenfor Leich-krambua. Det forundrer Ol-Kanelesa at presten vil gå til gruva, ikke ha skyss. Dette kapittelet og de to som følger liker jeg svært godt. Det er tildels ganske fornøyelig lesing. Jeg har hatt med folk på ulike opplegg til Arvedal ut fra disse kapitlene. Rett nok med buss. Men det hadde vært spennende å gå en gang for å se hvor lang tid det kunne ta. Presten forsøkte å få tankene bort fra Gunhild. Ol-Kanelesa var forferdelig tørst. Solen strålte fra skyfri himmel, og Sigismund fant ut at han ville bade ved Nyplassbruene (Orvos), til Ol-Kanelesas store forferdelse. Klokkeren måtte gni presten på ryggen med løv og bjørkekvister: ”Av dette var det nødt til å bli både skabb og skurv.” Og førselsbønder som dro forbi: ”Fant!” sa de alle. ”Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre på lang lei!” Presten og klokkeren kommer etter hvert fram, og i det neste kapitlet, ”Klokken på Arvedal synger igjen til Herrens pris”, samles hele bergalmuen på gruvgården: ”Kvelden var vakker: Årvsjøen i nord lå med Storkletten og Årvliens mangefargede og sollyse bilde; begge Fjellsjøene blånet enda lenger nord. Hummelfjellet reiste seg i sør med skinnende hvite snøfonner. I bergveltene på Christianus Sextus strålte det som fra millioner diamanter.” Her er det dikteren som beskriver. For fra Arvedal er det ikke mulig å se Hummelfjellet og heller ikke stort av de to Fjellsjøene. Men Falkberget bruker sin dikteriske frihet. Utover Orvsjøen ser en, og over til Christianus Sextus. Vakkert er det også. Klokken på Arvedal er den klokka som nå henger i Hitterdalen kapell. En gang tok jeg opp lyden av den, men det lydklippet er nok forlengst borte. Det siste av kapitlene i denne sammenheng er ”Et gammelt tysk lerkrus”. Her følger vi Gunhild den samme St.Hanskvelden. Ja, her skriver Falkberget faktisk St. Hanskvelden, så det med St. Hansdagen var kanskje en glipp? I alle fall, Gunhild tar ut et eldgammelt lite lerkrus av det grønnmalte hengeskapet: ”Bare hver St. Hans pleide de å ta det ut for å sette bjørkeløv i det. Og så sattes det i glaskarmen og ble stående der til løvet visnet. De gamle hadde tatt merke av løvet i lerkruset. Holdt det seg lenge grønt, var det et godt varsel. Hell og lykke varslet det hele neste år. Visnet løvet fort, varslet det ulykke og sorg med. …” Hvordan det gikk med kvistene kan du selv lese. Du finner de tre kapitlene her om du ikke har boka selv. Jeg tenkte bare jeg skulle ta med noen blomster nå som det er midtsommer. Det har vært en utrolig rik blomstring i år her i Rugeldalen. Slik er det ikke alltid. Min aller første St. Hansaften i Rugeldalen for snart 40 år siden fant jeg omtrent ikke en blomst å plukke inn! Jeg lurte meg på om det var det vanlige her i fjellet. I mange år funderte jeg på hvordan Gunhilds brudekrans så ut. Hun giftet seg jo like før St. Hans. I kapitlet "Tredje søndag etter trefoldighets fest" står det om vielsen: "Oppover kirkegulvet kom brurfolkene. Hand i hand. Og når de gikk forbi kirkevinduene, kastet solen gull i brudekransen. Den var flettet av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster." Når det er snakk om lyng her i traktene, tenker de fleste på røsslyng. Og røsslyngen blomstrer jo som regel først i august. I juni er det ikke mye stas med den. Men så et år jeg var borte på Falkberget blomstret heggen. Og jeg gikk opp stien til toppen av selve Falkberget. Og langs den blomstret blålyngen. Da så jeg brudekransen for meg; "av lyng og løv og nyutsprungne heggeblomster." Og siden har jeg mange år flettet meg en slik krans til å bruke til blomstervandringene mine. Ved avslutningen nede ved Falkberget har jeg funnet fram kransen under lemkloppa og satt den på hodet. I år har jeg ikke hatt blomstervandring, men jeg hadde for en gruppe i fjor:

Jeg var en tur inn til Røros i dag. På vei til å dra igjen, kom jeg på at jeg måtte bort i Storgata (Bergmannsgata) for å se hvordan vannposten var blitt. – Kanskje litt dominerende? Og kanskje må det til noen piler i gata? Biler kjørte både til høyre og venstre for den. Akkurat det går seg nok til etter hvert. Men den var allerede blitt et samlingspunkt. Praten gikk livlig. Flere trakk seg unna da jeg tok bildet, men jeg fikk i hvert fall med Anne Grethe Beck Andersen og Jens Ivar Tronshart. Og det var jo samlingspunkt vann-postene var i gamle dager. Jeg har alltid syntes det var litt fascinerende å lese om det. Falkberget skriver om vannposten i Den fjerde Nattevakt: Først i kapitlet ”Ol-Kanelesa og den nye Ellen” hører vi at det har skjedd en omveltning i Elisabetstuggun; ”I stuen hos Ol-Kanelesa var rutene klare og skinnende, støvet ble omsorgsfullt sopt av bjelker og slinder, skorstenen fikk hver lørdag sin lervask og sto snøkvit mellom de brune vegger, og på skorstenssnippen og det sandskurte gulv ble grønt enerbar strødd på når hyttklokken ringte skift. Nå fikk ingen førselsbønder sitte inne hos Ol-Kanelesa med sine brennevinsbutiller og styrvolter. Han passet vel på så slåen var for ytterdøren. Ville de ham noe, var han all dagen lang nede i smien. I stuen gikk Ellen, en ny liten Ellen …” Etter at David Finne hadde tatt livet sitt, maktet ikke Gunhild å ta hånd om den lille datteren, Ellen. Det var Gunhilds onkel Ol-Kanelesa som måtte ta seg av Ellen. Han måtte være over 60 på dette tidspunktet. Men heldigvis hadde han Prest-Løsi: ”En ettermiddag i sommer traff Ol-Kanelesa henne nede ved vannposten. Hun sto der og skurte bøtten sin da han kom forbi med slegge og tang. Han stanset opp, og de tok på å prate om vær og vind; presten Thomas von Westen Hammond ble også nevnt. I hans hus hadde Løsi tjent i mange år; det var nå snart en mannsalder siden også – – – ja, tiden gikk. Hun hadde vugget jomfru Ellen mangen kveld i søvn. ”O no ha vi fått e ny lita Ellen, Løsi.” ”Hæ?” Prest-Løsi holdt handen bak øret. ”Kjære ker e ho kømmin ifrå da?” ”Ho e dotter etter’n David.” ”Og no e ho opp med Dokk, Ola?” Ja, hun var så. Og det så ut som hun trivdes overlag godt der ….” (…) ”Du som ha vøre som e mor før den ho Ellen hete ette, du fe mest vårå som e mor før den her òg, Løsi?” ”Hm, nei, je e før gammal te å ta på meg så stort ansvar.” Ol-Kanelesa lo, omtrent som det var en spøk bare det Løsi sa. Og så gikk han videre med sleggen og tangen og med smil i øyekroken. Dagen etter kom Prest-Løsi. Ja, bare for å se innom og hilse på den nye Ellen.” … Hele kapittelet kan du lese her. Neste gang vi hører om vannposten er i det siste kapitlet, det som heter ”Den fjerde nattevakt”. ”Tidlig neste morgen gikk Ol-Kanelesa i gul feldberedd elgskinnsbukse og blå skjøttrøye nedover Storgaten. Hvor skulle så klokkeren, nykledd og så tidlig på dagen?” (…) ”Ved vannposten støtte han på Joachim Fredrik Daldorph. Han var ikke mindre nysgjerrig enn de andre. Den store mann stilte seg med sin gullknappede stokk iveien for Ol-Kanelesa. ”Hvor akter klokkeren seg hen så tidlig, tør jeg spørre?” ”Je ska åt Mughøla og måle opp att grua hans Endre Pålsa.” (…) ”Uten å lette på luen og uten å se opp på direktør Daldorph, trabbelerte Ol-Kanelesa videre.” … Til slutt er vannposten nevnt nok en gang: ”Den dagen steg ingen røk opp fra Ol-Kanelesas smie; døren var slått igjen og nøkkelen tatt ut. Hvor var han så? Oppe i Elisabetstuguen var han ikke. På Bergstaden hadde ingen sett ham siden idagtile da han sto søndagskledd nede ved vannposten og talte med Daldorph. Var han hos presten?” … Vil du lese hele siste kapittelet finner du det her. Under den store kvinnemessen "Kvinner viser vei" i Trondheim i 1997, var samlingspunktet en vannpost. Jeg tror kanskje det var etter forslag fra Aud Selboe (?). Jeg var med på en An-Magrittstand der. An-Magritt var en av kvinnene som viste vei. Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal starte Falkbergetvandringen min under Litteraturfest Røros til høsten. Kanskje sees vi?

Språkteigen søndag morgen er alltid interessant. I dag snakket de om Å'en som er 100 år i år. Var deler en reprise tro? Jeg synes i hvert fall jeg hadde hørt noe av det før. I fjor var det bare 12 som fikk navnet Åse. Siden 1930 har bruken av navnet bare gått nedover. Men som alt gammelt, sa Ouren, det vil komme tilbake. Bokstaven Å/å ble altså innført i 1917. Enkelte forfattere tok den raskt i bruk. Vanlige folk brukte lenger tid, sa de. Aftenposten tok den ikke i bruk før i 1928, og den ble obligatorisk i 1938. Ibsen tok den tidlig i bruk. ? Ibsen, død i 1906? Jeg tok en titt; jo Et dukkehjem-utgaven fra 1879 på Nasjonalbiblioteket hadde å! Jeg har ikke sjekket hvor tidlig Ibsen begynte å bruke den. Svenskene hadde jo brukt å helt fra 1500-tallet, mens vi selvsagt fulgte danskene. Og holdt på den helt til 1917, selv om danskene ikke gikk over til Å før i 1948. Ibsen var absolutt før sin tid. Det ledet meg til Falkberget. Jeg vet jo at han fortsatt i "Den fjerde nattevakt" fra 1923 brukte aa. Vi har 1923 utgaven i hylla. Så da gikk veien til den nye Samlede dikt som nettopp kom ut, der diktene er gjengitt i sin opprinnelige språkform, unntatt der de er hentet fra bøker som er kommet ut senere. Det første diktet jeg finner med å i, er "Ung Aslaug" fra 1910. Blåklokker og bålene. Det står ikke at det er hentet fra noen annen kilde. Men alle de andre 16 diktene fra 1910 har aa. I "Kullbryteren" fra 1912 er det også brukt å. ”Fjeld-sangen” skrevet i anledning Røros sangforenings 50-årsjubileum i 1917, er i diktsamlingen gjengitt i originalform fordi den avviker fra versjonen i Vers fra Rugelsjøen fra 1964. Her er det brukt å. Var da Falkberget tidlig ute med å bruke å i noen sammenhenger? Eller hadde avisa Fjell-Ljom tatt i bruk å med en gang den ble innført? Ja, det er spørsmål som melder seg. De andre diktene fra 1917 har aa. Bortsett fra diktet ”Solen blir kaldere” som sto i novellen ”Held” i Klassekampen i 1918, har diktene fram til 1924-25 aa. Er Falkberget begynt å vakle litt i 1924? Diktet ”En maimorgen” kan tyde på det, om det da ikke er en trykkfeil som har sneket seg inn i på:

En maimorgen

I de aarle morgentimer mai-maanens guldsigd staar bak heggens blomstersne. Himlens engler gaar mellem solforgyldte trær. Og løvets gyldne klokker kimer rundt tjønn og berg og sjø; Gud Herren selv er nær!

Fugl i luften dyr på marken og fisk i vandets speil – ja, alt levende, som ei har syndet i tanker, gjerning, ord, venter paa det store under: den nye himmel og den nye jord.

Diktet var først offentliggjort i Maidagen i 1924, så i Arbeidets-Rett 30.4.1926. Fra 1925 er det Å/å i alle diktene. Ved dette 100 årsjubileet for Å er Johan Falkbergets bruk av bokstaven spennende å se nærmere på. Jeg har ikke nok her hjemme til å studere det og heller ikke tid til det nå, men i boka I nordenvindens land fra 1924 som også står her i hylla, er det fortsatt aa som gjelder. I utgaven Eventyrfjeld fra 1925 bruker han å. Vaarsnø er nå blitt Vårsnø. Og i Vers fra Rugelsjøen fra 1925 er det også å. Et annet spørsmål som dukket opp ved diktlesningen nå, var: Når begynte de å skrive pronomenet vår for vor? Siste verset i i "Vort Fjeld" fra 1914 til grunnlovsjubileet, lyder slik:

Her er sol og vind over snedækte vidder og islagte vatn. Vore løvskoge sprætter i dalen. Her er vaar i vort fjeld. Og stormende vaar i vort sind.

I jakten på illustrasjoner til dette innlegget havnet jeg på den gamle Jutul-Historier fra 1912. Den er illustrert av Otto Valstad og har noen fine eventyr. Den første utgaven ga han ut under pseudonymet 'n Soplim-Tosten sjøl. I 1913 var forfatternavnet Johan Falkberget. Skulle du få lyst til å lese ”Da Eljhaa-Jutulen loppet ut sig”, så finner du den her: http://www.nb.no/nbsok/nb/a960a502ba23f442660c2a02e6c67308?index=2#12

I sort ramme med et kors under tittelen sto en kort oppsummering av Johan Falkbergets gravferd og minnesamvær på første side i Fjell-Ljom mandag 17. april 1967. Og så kom en rekke artikler med referater, dikt og taler. ”Hele Bergstaden sto stille”, sto det i en annen avis. Før jeg legger bort avisklippene med alle artiklene i forbindelse med minnemarkeringen den 5. april, tar jeg med noen av minneordene. Først av alt tar jeg med et oppslag i to artikler fra Fjell-Ljom onsdag 19. april; ettersom jeg er medlem av Småbrukarlaget selv: Småbrukerkvinnene hadde utsatt sitt landsmøte fra lørdag til mandag fordi Falkbergets begravelse krevde all kapasitet på Røros Turisthotell. Ordfører Ole J. Kværneng holdt tale ved åpningen av landsmøtet. Avisa gjenga ordførerens hilsen og skriver videre i den andre artikkelen: Ved åpningen holdt formannen, Liv Østlie, en gripende minnetale over den dikter som mer enn de fleste har talt både småbrukernes og kvinnenes sak. Det blir for langt å gjengi hele talen som sto i avisa, men jeg tar med noen avsnitt: (…) Han hadde tro på mennesket – den lyser ut fra all hans diktning. Selv i den mest formørkede og grovbarkede menneskesjel så han en spire til noe godt. Og som den humanist og sinnets adelsmann han alltid var, bidro Falkberget til å fjerne mindreverdskjenslen hos sin samtids arbeiderungdom. Christianus Sextus, Den fjerde nattevakt og hans øvrige gruberomaner er ikke bare historiske dikterverk. Hos det rike persongalleri finner vi evig aktuelle problemstillinger og menneskestudier. I Nattens Brød har han skapt en av verdenslitteraturens vakreste kvinneskikkelser. Falkberget har selv sagt om henne at ”jeg har funnet fram til et lite menneske jeg selv er blitt glad i, oksekjørersken An-Magritt har jeg kalt henne. Hun har levd i 1000 år i dette landet og har vært med å skape det Norge som vi fikk i 1814 og 1905”. Jeg har ofte framholdt An-Magritt som et forbilde for dere småbrukerkvinner – jeg skal kanskje komme tilbake til henne i kveld. Nå ber jeg dere hedre Falkbergets minne ved å bidra til at An-Magritt må leve og virke i nye århundrer. I tankene deltok vi i Johan Falkbergets gravferd da vi utsatte vårt landsmøte. Når det ikke lyktes oss å gi ham en blomst mens han levde, vil småbrukerkvinnenes landsmøte i morgen samles ved hans siste hvilested for å bringe dem dit med en siste hilsen og takk for alle de evighetsblomster han sådde langs sin bergmannssti. I forvissning om at Johan Falkbergets fine bergmannsånd alltid vil leve i hans livsverk, lyser vi fred over hans minne. I notisen med overskriften ”Han talte deres sak”, forteller Fjell-Ljom  at de har fått et minnedikt fra en kviknedøl som vil være anonym:

Det gikk et sus over landet, Ved JOHAN FALKBERGETS død. Han som fedrelandet gavnet, med Christianus Sextus og Nattens Brød. Alle lyttet i åndeløs spenning, på den beskjed som kom. Da Røros meldte ved denne hending: At høvdingen var segnet om.

Han startet sin bane med de Svarte Fjelle, i grubegangene her nord, i sene kvelde. Hans navn fløy ut over vidstrakte jord, og fortalte menneskeheten: At hos ham nestekjærlighet bor, og respekt for evigheten.

Merkene de vises høyt der oppe, på Rørosvidda nu kommende vår. Hans livsgang vil nu for alltid stoppe, på Øvre kirkegård. Der har han selv redet sin seng, ved siden av sin kjære. Hustru Anna, hans ledsager i livets eng, og vil nu alltid sammen være.

De vindskjeve kors på dette sted, taler sitt tydelig språk. På Øvre kirkegård og dets fred, skrev han likestilling og trofasthetens bok. Fra småkårsfolks rekker, vi sender disse ord: At døden oss vekker, i takknemlig stor. Disse blomster til Deres ære, i kirkegårds fred. Johan og Anna Falkberget, kjære: HVIL I FRED!

Johan Falkbergets meget gode venn, kyrkoherde Georg Granberg fra Funäsdalen, holdt minneord i dikts form. De var gjengitt i Fjell-Ljom 19.4.:

H ö v d i n g  var du. Huvudet högre än alla, som slitit och släpat och farit i fjällen, fylkesman, landshövding, konungens troman, himmelens, jordens konung trofast. Du kom så stilla och ödmjuk. Ditt öga var skarpt som falkens. Du såg alla kände och kära ställen, historien såg du, alla som gått förut trampat stigar och vägar i fjällen, alla som ristat sin runa i fjällväggen såg du, tydde tidernas tecken, kände ditt ansvar.

K o n s t k n e k t  var du. Med Anna-Marie vid din sida bröt du ädel metall ur fjället. Arbetets ära höll du högt. Ditt språk blev mejslat och fint som hugget i fjällväggen, stora sanningars korta ord i Falkbergets gruva: – – Det fantes edle metaller i almuens store gråberg. Svetten og slitet har sine tusen solfjell. Barn hörer morgenen til. Den som går allene har stort följe, – – Ditt språk var så skönt som vägt på en våg, i loddsnörets tecken. Den röda tråden från början till slut; f r e d mellan folken. Fredens trinitatis, domkyrkan på Kjölen, byggde du, mästare, skönt. På altaret Bibelen ved sidan av Grundloven. Din fars gamle Bibel och Grundloven, sanning och rätt.

T a l a r e  var du. Från hjärta till hjärta gick orden, goda ord, visa som Salomos, Ciceros, Bjørnssons. Brevskrivarens trösteord sände du, uppmuntrans ord, förtröstans, ord av humor och glädje. Allt gav du ande och liv. Bergmandagarnas fader, Bergstadens äresborger, Jul i Fjellheimens redaktör, Kommandör av St. Olav, Herre til Ratvollen, Rugeldalens bergsman och bonde, hemkär och gästfri var du. Alltid gav du diktarens ord och fjällvindens sång för att hjälpa oss härda ut. Rikt arv gav du oss alla. H ö v d i n g,  k o n s t k n e k t  och  t a l a r e, dina ord skall lysa och värma. Vi ha bare ett enda ord: t a c k,  J o h a n  F a l k b e r g e t.

N u  h a r  d u  g å t t. Nu är du över på andra sidan riksgränsen, i  s o m m a r l a n d e t  – hemma hos Herren, hemma hos Anna-Marie i de levandes land. Nu har du gått  t i l  k i r k e.