Falkberget

Lenge har planen vært å skrive et innlegg om Johan Falkberget og samene. 6. februar i 2017 startet markeringen av at det var 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Rørosmuseet åpnet sin utstilling «Stemmer fra sør – Rørossamisk samfunn og ei ny tid». Utstillingen ble aktualisert gjennom et foredrag og en omvisning under Rørosmartnan nå nettopp. Under Litteraturfest 2017 hadde jeg ei ny vandring i serien «Med Falkberget gjennom Bergstaden», denne gangen i Smelthytta. Der bl.a. Falkbergets forhold til samene var ett tema. I artikkelen «Morten Kant» i Arbeidets Rett 4. og 8.

Vinteren er i ferd med å innta Falkbergets rike. Det er tid for å ta opp igjen arbeidet med bloggen. Denne uka er det ett år siden jeg startet.

Nettopp nå som årets siste forestilling av musikkteateret Elden står for døren, kan det være fint å ta et lite blikk inn i Falkbergets litteratur omkring dette temaet. Johan Falkberget interesserte seg tidlig for Armfeldts felttog. Eli Sjursdotter som kom i 1913 starter slik:         Det var våren etter Armfeldts store dødstog over Tydalsfjellene. Pelle Jønsa hadde vært med i felttoget, han deserterte, ble igjen i Norge og etter hvert traff han Eli på Rugelsjøsetra. Innimellom minnes han krigen og felttoget, og har mareritt.

Hadde det ikke vært for Rørosbanen, hadde ikke Johan Falkberget vært født. – Ja, det er min påstand. I disse Sommertog – Sommeråpent-tider, kan det være grunn til å se på Rørosbanens betydning for Johan Falkberget. (Bildene i dette innlegget er ikke de beste ettersom jeg er på ferie og ikke har tilgang til originalbilder eller andre bilder jeg har hjemme.) Aller først, hadde det ikke vært for at Jon Olsen Jamt hadde arbeid på Muggruva, hadde han ikke kjøpt plassen ved Rugelsjøen.

Et av kapitlene i Den fjerde nattevakt heter ”Sol og St. Hans” og begynner slik: ”To og tyvende juni 1807. Benjamin Sigismund hadde latt Ol-Kanelesa kalle. Han kom benest fra smien i tresko og hadde fangskinn på. …” (…) ”Hør min kjære klokker! I morgen er det Sankt-Hansdag, Johannes den døpers fødselsdag. Efter hva vi erfarer av vår eldste kirkehistorie, var denne dag helligdag.” Ja, inntil 1770 var 24. juni helligdag. Litt rart er det at Falkberget skriver at to og tyvende juni er dagen før St. Hansdag, ettersom den 23. jo er Sankthansaften.

Jeg var en tur inn til Røros i dag. På vei til å dra igjen, kom jeg på at jeg måtte bort i Storgata (Bergmannsgata) for å se hvordan vannposten var blitt. – Kanskje litt dominerende? Og kanskje må det til noen piler i gata? Biler kjørte både til høyre og venstre for den. Akkurat det går seg nok til etter hvert. Men den var allerede blitt et samlingspunkt. Praten gikk livlig.

Språkteigen søndag morgen er alltid interessant. I dag snakket de om Å'en som er 100 år i år. Var deler en reprise tro? Jeg synes i hvert fall jeg hadde hørt noe av det før. I fjor var det bare 12 som fikk navnet Åse. Siden 1930 har bruken av navnet bare gått nedover. Men som alt gammelt, sa Ouren, det vil komme tilbake. Bokstaven Å/å ble altså innført i 1917. Enkelte forfattere tok den raskt i bruk. Vanlige folk brukte lenger tid, sa de. Aftenposten tok den ikke i bruk før i 1928, og den ble obligatorisk i 1938. Ibsen tok den tidlig i bruk. ?

I sort ramme med et kors under tittelen sto en kort oppsummering av Johan Falkbergets gravferd og minnesamvær på første side i Fjell-Ljom mandag 17. april 1967. Og så kom en rekke artikler med referater, dikt og taler. ”Hele Bergstaden sto stille”, sto det i en annen avis. Før jeg legger bort avisklippene med alle artiklene i forbindelse med minnemarkeringen den 5. april, tar jeg med noen av minneordene.

Ratvolden, gården Johan Falkberget selv bygde opp, var familiens hjem fra 1922 til 1967. Den ligger 600 meter nord for fødestedet Falkberget ved Rugelsjøen. Sett i forhold til dagens situasjon er avisinnleggene jeg leste i forhold til Falkbergets død og tiden etter, svært interessante. Som før nevnt, Eiliv Skogstad Aamos minneord om Falkberget i Arbeidets Rett 12.

Vår Frue kirke i Trondheim hadde en spesiell plass i hjertet til Johan Falkberget, tror jeg. I Nattens brød er kirka nevnt i flere sammenhenger. Også i Christianus Sextus har den en plass, om enn ganske liten. Vår Frue kirke har gått gjennom endringer siden midten av 1600-tallet, men det er fortsatt en spesiell kirke, en kirke som er åpen for de som ellers faller utenfor i samfunnet.